Erna har rett – jeg kan ikke en dritt…

– Har dere reist helt fra Haugesund kun for å delta på festivalen?

En velfylt godtepose med bøker...
En velfylt godtepose med bøker…

Som å spørre om noen har pustet hele dagen, eller bare deler av den.  Selvfølgelig hadde vi det. Det er slikt vi gjør for å krydre hverdagene, og vi angret ikke et sekund.  Fjorten timer i bil på en helg for å få med oss Hans Olav Lahlums krimfestival, på Bokhotellet i Tvedestrand, var det verdt. Min mann «Bokbloggeir» fikk boltre seg i krimlitteratur, mens jeg badet i gode tips og råd fra etablerte forfattere.

Inspirasjonen fylte hver nerve i skrivefingrene mine. Jeg forstod at romanene ikke bare triller ut av hodene på dem heller. Å skrive en roman er hard jobbing, mye tenking, utstrykninger, innsettinger, korrekturlesing og analyser. Nå har jeg aldri påberopt meg å være analytiker, men også det kan læres. I alle fall innbiller jeg meg det.
Det er så utrolig mye vi kan lære av andre som har tråkket stier før oss. Jeg trodde for eksempel at det var jeg som hadde mistet kontrollen da den ene romankarakteren min, i det siste, har insistert på å leve sitt eget liv. Som en tenåringsmor har jeg prøvd å holde igjen, sette noen grenser. Jeg har tross alt en plan. I helgen lærte jeg at jeg ikke må vingeklippe henne, men følge etter med tastaturet så godt det lar seg gjøre. Dermed får jeg slippe taket og la henne fly mot solen. Kanskje hun brenner seg? Det slår meg at det sikkert er slik Gud har det. Vi gjør som vi vil, selv om han nok hadde en plan.

Lahlum fikk meg til å forstå at Erna har rett...
Lahlum fikk meg til å forstå at Erna har rett…

Lahlum er enda bedre i virkeligheten enn på TV. En sprell levende 10 binds litteraturhistorie, med digresjoner og anekdoter som ga lattermusklene en god treningsøkt, og selvtilliten en real knekk. Jeg innså at Erna har rett – jeg kan ikke en dritt, og jeg er lærer.

Fredagen bød han på blodig middag, mens han på lørdagskvelden disket opp med krimquiz. Det var ikke fritt for at jeg, som for så vidt ikke er spesielt glad i quiz, var noe nervøs for det hele. Del en gikk som en drøm, men så beveget spørsmålene seg inn på stier jeg aldri har gått. Internasjonal krim fra tyvetallet er, mildt sagt, ikke min sterkeste side, men det viste seg at jeg var i godt selskap. Så om du vil at jeg skal lære meg dette Erna, så skaff meg en helaften med Lahlum.

Trude Teige hadde et forrykende og engasjerende foredrag om sitt forfatterskap, og om hvordan hun hentet inspirasjonen fra sterke og nære historier fra virkeligheten. Jeg fikk kapret meg noen signerte svisker som jeg gleder meg til å lese. Jeg er sikker på at jeg har mye å lære fra hennes bøker. Dessuten. Hennes første er på nynorsk, og jeg synes nynorsk fremdeles er ganske tøft.

Vakre idylliske Lyngør i vintersnø
Vakre idylliske Lyngør i vintersnø

Tom Egeland fortalte at det i mai kommer en fortsettelse på Sirkelens Ende. Et naturlig ønske til bursdagen min. Jeg er en smule fan av Bjørn Beltø, men må innrømme at jeg likte Sirkelens ende best. I helgen fikk jeg svaret på hvorfor det er slik. Vi deler en felles interesse. Jeg også har grublet fælt på hvem den historiske Jesus var. Tom lovet meg løsningen på gåten.  Samme mann, Egeland altså – ikke Jesus, ga oss et innblikk i hvordan han jobber og hvordan han driver research til romanene sine. En svært belest mann med en innsikt i bibelhistorien som den flinkeste prest nok kan misunne ham.

Bokhotellet la en fantastisk ramme rundt hele arrangementet. For en perle. Det skulle bare vært 25 varmegrader og sol. Nå var det kriminelt mye snø må en vel kunne si. Det var ikke fritt for at fantasien løp litt løpsk. Skulle ikke forundre meg om det kommer en krimroman i nærmeste fremtid med en tittel som: «Nedsnødd», «Innesnødd» eller  noe i den duren … jeg mener … Snømannen er jo brukt opp.

Jeg skal tilbake til sommeren. Et perfekt sted å finne ro og inspirasjon til å skrive. Anne Cecilie Remen var også en av foredragsholderne. Hun er NRK journalist til daglig, og tok like godt livet av en kollega PÅ DIREKTEN, i sin første krimroman med samme navn. Henne har jeg lest, og det er virkelig å anbefale folk å bli kjent med Christina Fiori Mørk. Forresten er Christina og jeg venner på Facebook. Tror hun godtar alle forespørsler, så søk henne opp. Christina driver med isbading. Anne Cecilie leste fra sin nest bok om henne. En isbadescene som kan gi den tøffeste vannskrekk for resten av livet.

Bli venn med Christina Fiori Mørk ... isbader og singel
Bli venn med Christina Fiori Mørk … isbader og singel

Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen var også blant de vi fikk bli kjent med. Herlige, uformelle bergensere som har begynt å skrive bøker sammen.  «Den blinde guden» er den første boken hvor Elisabeth er medforfatter. Det vil si. De røpet vel at hun har hatt en og annen finger med i flere bøker, men altså denne gangen fikk hun navnet sitt på forsiden, dog med litt mindre skrift enn den allerede godt kjente Chris Tvedt. Gleder meg veldig til å se hva det har resultert i. Godteposen var altså velfylt med spennende bøker da vi spadde frem bilen fra snøfonna og satte kursen mot Vestlandet.

Vi kommer tilbake neste år, og jeg vil virkelig anbefale alle som er interessert i skriving eller lesing av krimlitteratur å gjøre det samme. En annerledes festival hvor en får møte forfatterne ansikt til ansikt. Prate med dem, og ikke minst lære av dem. I dag tok Lahlum oss med på en reise i krimlitteraturens historie før de andre, som ikke skulle reise like langt, avsluttet det hele med en kriminell gudstjeneste, hvor presten visstnok skulle snakke om kriminelle hendelser i bibelen. Bare det å bo på et hotell hvor det er bøker over alt. I vinduene i resepsjonen stod det bøker, i gangen inn til baren var det samlet kokebøker. Jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å forære hotellet min bok: Stryk meg over håret. Synes selv at jeg var modig i et slikt celebert selskap. Den fikk en flott plass på disken i resepsjonen. Ikke minst fordi damene der hadde lilla skjorter som matchet perfekt til omslaget. Den kan forhåpentligvis, mellom kaldblodige og grusomme mord,  tine noen vinterfrosne kropper der sør.

Tankene på perrong 9 og 3/4

For et døgn det har vært for en helt allminnelig lærer. Det begynte i går med lanseringsfesten av debutromanen min, «Stryk meg over håret», på Cafe Renèi Haugesund. Magen verket på en måte som jeg ikke har kjent siden det første foreldremøtet jeg skulle avholde som nybakt lærer for hundre år siden. Den gangen jeg debuterte som pedagog.

I går var det en annen debut. Forfatterdebut. Jeg smakte på ordet. Visste hva det betydde, men forstod ikke at det hadde noe med meg å gjøre. Den oppdagelsen kom litt senere i programmet. Da jeg hadde satt meg godt tilrette. Jeg skulle lese for gjestene mine. Uten forvarsel stod erkjennelsen foran meg, som engelen foran Maria.
Det er jo min bok jeg sitter og holder i! Min bok, som jeg har skrevet helt selv!

Boksignering på Lanseringsfesten
Overraskelser i fleng
Da jeg kikket opp og myste mot lyskasterne i et forsøk på å kunne se dem som satt bakerst i salen, fikk jeg plutselig full innsikt i situasjonen. Alle menneskene som satt i salen var der fordi jeg hadde skrevet en bok. En bok som de skulle lese, eller hadde lest. Det var stort. Noen kjøpte julepresanger av meg i går. Boken min skal ligge under juletrær som jeg ikke har pyntet selv…

Overraskelsene var langt flere enn blomsterbuketter i går. Da jeg hadde lest fra teksten min en stund var det som om nye dører åpnet seg.  Ord og metaforer, som jeg hadde skrevet,  ga meg enda en ny mening. En tanke som tirret tårene mine. Jeg klamret meg om glasset med rosèvin og trakk dypt inn pusten. Sa ikke noe om det. Det måtte få lov å vokse og fylle kroppen min først.

Jeg svingte tryllestaven og fant min egen perrong 9 og 3/4

Perrong 9 og 3/4

– Tenk hvor fantastisk heldig jeg er, sa jeg til min mann i dag. – Jeg oppdager mine egne skjulte tanker i min egen skrevne tekst i går kveld.  Boken jeg har jobbet med i tre år. Den som jeg trodde at jeg kjente ut og inn. Metaforene jeg selv hadde skrevet viste seg å skjule mer. Ikke for det. Jeg hadde en plan med dem da jeg skrev boken også, men nå oppdaget jeg at det var noe mer der. En tanke bak metaforen.

Metaforen var ment til å beskrive den første tanken. Så viste det seg at det fantes en annen tanke der. Et usynlig spor som jeg først ikke så, men som jeg la merke til da jeg svingte tryllestaven og hoppet inn på perrong  9 og 3/4. Den som en må ha magiske evner for å kunne finne. Jeg fant den i min egen tekst. Foren opplevelse.

 

 

Surrealistisk…
Kaffeavtalen
I dag var det SILK – festival i sommerbyen Skudesneshavn. Jeg hadde fått en smakebit av stedet da TV-Haugaland laget en reportasje med meg tidligere i uken, og jeg måtte tilbake til «Verdens minste Kafe«. Til de gamle husene, til de gamle bøkene, til de små detaljene og til kaffien. Jeg har, sammen med de andre forfatterne som deltok på SILK fått verdens minste kaffeavtale på verdens minste kafe. Jeg fikk en SILK-kopp, som sikrer meg gratis kaffe hver gang jeg tar koppen med til kafeen. Adskillig kosligere enn å sitte å skvette kaffe i fanget når jeg kjører bil, og benytter den andre kaffeavtalen.

 

 

 

Det er da en har noe å snakke om. Restekjærlighet og Bulimi. Vi byttet bøker.
Høydare
Det var noen høydare for meg i dag. Først fikk jeg sitte sammen med selveste Kjartan Fløgstad og signere bøker på Hillesland bokhandel. Kjartan, meg og de to som har laget Restekjærlighet.
Vet du hva? Jeg ble mottatt som en helt ekte forfatter. Boken min stod strategisk til i bokhandelen, og jeg kunne studere mennesker som tok den opp, studerte omslaget, leste på baksiden for så å komme bort til meg å få boken signert. Det var stort. Tenk at noen, helt av seg selv, hadde lyst til å lese boken min!
Jeg drakk kaffe i Green Room sammen med Odd Karsten Tveit og Ruben Eliassen. Du vet han parodierte- i- kakishorts- og jungelhjelm, fra en krigssone et sted i verden. Ruben som gir ungdommer leselyst.

 

 

Vi byttet plass…
Men jeg var der…
Trude Teige brukte samme stolen som meg på Hillesland da hun signerte bøker sammen med Tom Egeland noen timer etter meg. Disse menneskene som jeg før bare har holdt i hånden hjemme, en lat søndag eller sett på tv-skjermen min.
Jeg turte ikke tro at jeg var en av dem. Ikke ennå. Til det er de for erfarne og for proffe. Men jeg var der, jeg også, fordi jeg har blitt forfatter.

Livet på alvor – var fanen jeg var plassert under på festivalen, og jeg fikk endelig treffe Karin Moe. Den feministiske og til dels sinte forfatteren, hvis dikt jeg rødmet over å lese da jeg tidligere prøvde å sette meg inn i litt av hennes forfatterskap. Hun var ikke sint lenger. Jeg likte dama. Hun fikk meg til å føle meg som en ekte forfatter da hun fortalte meg at hun likte måten jeg skrev på. Hun, den prisbelønte avantgardforfatteren, litteraturkritikeren som har slaktet Ingvar Anbjørnsen og som i sin nye bok, Skrifter, herjer med stakkar Karl Ove Knausgårds miserable liv. Hun og jeg byttet bøker.

Jeg ble intervjuet i Råseglarhuset ved denne utsikten
Fotballmetaforer
Da jeg satt i stolen og ble intervjuet av Sigmund Hansen, fikk jeg enda en overraskelse. Min gamle norsklærer fra lærerhøyskolen, Per Olav Kaldestad,satt bare to meter fra meg og lyttet til det jeg hadde å si. Hørte på da jeg leste fra boken min. Det var stort, og da han etterpå sa at han likte det jeg skrev og ville gå opp til Hillesland bokhandel og kjøpe boken min, var dagen min fullkommen. Det begynner å demre i horisonten nå. Jeg har debutert som forfatter.

 

Fantastiske tilbakemeldinger
Helgen har vært hektisk, og jeg har mottatt mange tilbakemeldinger fra de som alt har lest «Stryk meg over håret».  Jeg blir rørt. Har vanskelig for å tro at jeg har truffet dem så godt. Det var planen å røre et hjerte, å gripe et menneske, å trøste eller få dem med på en tankereise til vakre Provence. Det ser ut som jeg har klart det. Her følger noen sitater fra mine lesere så langt:

Sigmund Hansen var godt forberedt. Han hadde oppdaget fotballmetaforene mine. Kult:)
Har lest en god del av boken, og er imponert over din evne til å skrive så godt og engasjerende om et så vanskelig tema –

– Jeg har akkurat lest ferdig boken din, og tårene er enda våte på kinnene mine. Det er en sterk og god bok du har skrevet Agnes. Den rørte meg veldig. Jeg håper at du fortsetter å skrive.

– Kjære Agnes. Boka di, Stryk meg over håret, er nydelig!! Flotte besrkivelser som får meg som leser til å reise avsted – sammen med Guro. Se det hun ser, føle det hun føler… Lengte, gråte, nyte:) Ei bok jeg vil anbefale alle å unne seg. Takk Agnes.

Det gjør godt med slike tilbakemeldinger fra leserne mine, for det er dem jeg skriver for. Hjertene der ute vil jeg møte, om og om igjen. Håper at de også finner tanken bak metaforen og tanken.