En god mor i adventstiden …

Forskjellig fra Iphone 245I kjøkkenskuffen står det en helt ny og uåpnet boks med fluffy innbydende hvetemel. Disse nye boksene fra Mølleren, som er lette å åpne og lukke, og som ikke søler. Sammen med hvetemelet står det  sukker, rosiner, melis, potetmel og konditorfarge. I kjøleskapet ligger flere pakker delfiafett og kokesjokolade. I skapet sammen med frokostblandingene står snøhvite puffede risnøtter, som skriker etter å bli brukt i julebaksten før noen andre spiser dem opp med melk og sukker på.

Det er adventstid. På søndag skal jeg henge opp julerøde gardiner i kjøkkenet. De er så vakre fra utsiden. Står så fint til det julerøde huset mitt, med vintervakre hvite sprosser på vinduene. Når den syvarmede adventsstaken er tent, kan jeg formelig se sneen ligge på bakkene, selv om det er ti varmegrader ute, og silende vestlandsregn fra himmelen. Jeg maler trappen opp til loftet svart.

Edelgranen i hagen har omsider trosset iskalde Nordsjøvinder, og strutter av nyvunnen grønn selvtillit. Lubne lysegrønne furuvotter ytterst på alle greinene, etter en uvanlig varm og grøderik sommer. Den venter spent på utendørs belysning for aller første gang. Vil nok vise seg frem for de nye naboene som kanskje flytter inn før jul. Jeg lar blikket dvele litt ved granen, før jeg lar det lande, lett ironisk, på den adventslilla Margaritten, i krukken, ved verandadøren. Den blomstrer for tredje gang i år.  Den frodige lavendelbusken, ved siden av, har igjen slått knupper, og jeg lurer på hvordan jeg skal klare å ta vare på den helt til sommeren. Kan jeg ta den inn på badet og la den stå varmt der? Kanskje den vil blomstre inne i varmen? Jeg kjøper en svart benk til gangen.

last nedFacebookstatusene bugner av julekaker, julemarked, julemesser, juleshopping i London eller Paris. Tivoli i København. Jul, jul, jul. Jeg blir svimmel. Åpner dagens avis. Tilbud på griseribbe, utenlandsk med bakterier i, eller innenlands, garantert bakteriefritt. Røkt pinnekjøtt eller urøkt. Gi-bort-priser på all mat. Løp og kjøp. Kjøp og løp. Hvorfor ikke gi bort til de som trenger mat? Jeg ringer kirkens bymisjon og blir enig om å komme innom med litt festklær til julefeiringen deres. Et snev av varme og fred brer seg i brystet.

Blar om til neste side: – Hvordan få kakene myke? – Julens beste julekaker.  – Hvordan komme inn i julekjolen? – Hvordan komme ut av julekjolen? -Hvordan holde kiloene borte i julen? – Hvordan trene mest effektivt mens du spiser julekaker og juleribbe? – Hvordan få juleribba sprø? Jeg blir sprø. Har mest lyst til å legge meg under dyna til det hele er over. Det kan jeg ikke gjøre, fordi det gjør en bare ikke. Det er jo førjulskos for svarte. – Hvordan holde in magen? Hvordan holde ut?

Jeg ser nyheter fra Midtøsten. Politiet i Norge får bære våpen i fire uker fremover. Jeg har kjøpt 60 tommers diger svart TV til stuen. Agnes ønsket å  bli drept, påstod han. De fant henne på bunnen av fjorden. ISA har drept noen flere. Ebolaviruset sprer seg. Juleribbe på tilbud. Elkjøp og Expert har alle julegavene. Jeg venter på min nye svarte E-Golf. Gjør alvor av å legge meg, og trekker dyna over hodet.

Jeg spiser etter klokka. Hver tredje time.  Angsten napper meg i ermet. Jeg kjenner det snører seg i halsen, men jeg dytter den bort. Tenker litt på de som ikke er her lenger, eller ikke er her nå … ennå. Slipper kontrollen. Tar kontrollen. Gardinene på soverommet er lystette. Det er svart i rommet, men en liten strime av kaldt vinterlys åler seg inn i en sprekk.

Tenker på hvor mett en blir på julaften
Tenker på hvor mett en blir på julaften

Jeg står opp av sengen og går modig ut på kjøkkenet. Åpner skuffen. Boksen med hvetemel logrer mot meg med lokket sitt. I den andre skuffen finner jeg fram kjevlen. Det strammer til i brystet. Jeg stirrer ut vinduet. Leter etter den hvite måken som alltid vinker til meg fra havet om sommeren. Vindusrutene er dekket av dugg. Ikke snøkrystaller. Jeg tenker og savner. Julekaker bør bakes. Gode mødre gjør det før jul. Sjekker nyhetene. Blodrøde Brann rykket ned. Jeg gleder meg ikke, selv om draktene til Mjøndalen har samme farge som Vindafjord IL. Hvor mett blir en egentlig på julaften? Jeg kjenner etter. Finner frem mobilen og sjekker klokken. Bestiller sort laminatgulv til gangen.

Jeg nekter å møte blikket til de røde kakeboksene som står stablet på den svarte kjøkkendisken. Løfter av lokket. Stikker hånden ned i en, og lar fingrene følge den røde glattlakkerte bunnen. Ikke en smule. Helt tomt. Det kjennes så vidunderlig deilig. Jeg fører pekefingeren fra det ene ytterpunkt til det andre ytterpunkt. Disse farlige ytterpunktene.  Stille legger jeg lokket på og lukker skuffen hvor hvetemelet har sluttet å logre. Det er best slik.

Jeg er skaperen – Du er inspirasjonen

Karakterene jeg skaper bestemmer visst selv
Karakterene jeg skaper bestemmer visst selv

Råmanus er ferdig. Romanen «Kledd naken» er et faktum, men det betyr ikke at romanen er ferdig. Det er nå moroa begynner. Min jobb som forfatter er å la deg som leser kjenne på følelsene og tankene til mine karakterer. Elske dem eller hate dem. Jeg kjenner dem godt etter hvert, men du har ikke møtt dem ennå. Hvordan skal jeg få deg til å se dem slik jeg ser dem, føle det de føler eller se dem for deg slik jeg har skapt dem? Det er litt som å være Gud i miniatyrform. Jeg bestemmer hva de skal gjøre, hva de skal tenke, hvor de skal bo og ikke minst hvordan det går med dem ,.. eller, gjør jeg egentlig det?

Jeg sitter med selve skaperverket mitt i hånden.  En knippe mennesker som jeg har blåst liv i, men jeg har også lært dem å tenke selv. Velge rett eller galt, og det gjør de til gangs. De hører ikke alltid etter,  gjør sjelden det jeg sier de skal gjøre. I begynnelsen ja, mens de ennå er nye og upåvirket av det miljøet og de menneskene jeg lar dem leve i og blant. Etter ca hundre sider skjer det. De begynner å handle og reagere på helt andre måter enn det jeg hadde planlagt. Da er det spennende og være «skaperen», men noen ganger blir jeg lei meg. Ikke alt de velger å gjøre gagner dem, men de er fri til å gjøre det.

Noen ganger må jeg hale dem inn på tørt land.
Noen ganger må jeg hale dem inn på tørt land.

De tenker og handler mens fingrene mine løper over tastaturet. Noen ganger skriker jeg: «Hei du! Stopp!», men tror du de hører meg? Nei da, de fortsetter å utvikle seg. Noen av dem skifter plutselig navn. Vil ikke hete det som jeg hadde døpt dem til i utgangspunktet. Passer dem liksom ikke. Kall det arrogant. Jeg kaller det kostelig og spennende. Kan det være slik vi har det også? Jeg mener, at det sitter noen et sted og har en plan, men så gjør vi likevel som vi vil. Selv om vi vet det ikke er bra for oss, selv om vi vet at det kan føre til at vi mister livet? Selv om vi tilslutt lager så store problemer for oss selv at vi strykes fra handlingen?

Små og store hendelser vever  seg inn i hverandre, ikke tilfeldig, en av oss gjør et valg og derfra tar de nye retninger. Er det en skjebne som styrer mine karakterer, eller er jeg fremdeles sjefen. Ja, jeg kan stoppe dem, men da er noe av spenningen borte. Jeg får bare se hvordan det går.

Noen ganger løper de helt løpsk. Da må jeg straffe dem litt. Hale dem inn som fisk etter et stramt snøre. Litt snurt finner de seg i det. Ærlig talt, det er jo jeg som er sjefen. Det kjekkeste de vet, er når jeg må ombestemme meg og finner ut at de hadde rett likevel. Det var i den retningen de skulle gå. De som jeg hadde skapt som snille og hyggelige mennesker, kan plutselig vise seg å være ganske så utspekulerte og jævlige, for å si det mildt. Andre som jeg hadde plantet en porsjon ondskap i, ville ikke være slik og blir rene Moder Theresa i romanskikkelse.

Kanskje det er akkurat DU, som jeg har møtt i en ferjekø, på skolen, på ferie eller på butikken, som har gitt karakterene mine en personlighet? Du vet det ikke, jeg vet det ikke, men ett sted i bakhodet mitt, meg «skaperen» ligger ideen lagret.

Jeg har latt dem gå sine egne veier

Nå er jeg der i romanen min, at alle disse menneskene, store som små, skal males ut med hjelp av litterære virkemidler og skriveteknikker. (kjedelig?) Ikke i det hele tatt. Det er fantastisk gøy.  Jeg har ett mål for øye. Det er å formidle deg noen tanker om livet, om oss mennesker, deg og meg. Hvordan det vi gjør eller ikke gjør påvirker livene våre, påvirker andre. Det er som å bake fløtekake. Blande røra og steken den, er den kjedelige delen. Jeg er mest glad i pyntingen. Det er det jeg gjør nå. Pynter for at du forhåpentligvis skal få en god smaksopplevelse. Så gjenstår det å se om jeg lykkes. Er det ikke det livet dreier seg om da? Å se om vi klarer å lykkes med det vi gjør?

Erna har rett – jeg kan ikke en dritt…

– Har dere reist helt fra Haugesund kun for å delta på festivalen?

En velfylt godtepose med bøker...
En velfylt godtepose med bøker…

Som å spørre om noen har pustet hele dagen, eller bare deler av den.  Selvfølgelig hadde vi det. Det er slikt vi gjør for å krydre hverdagene, og vi angret ikke et sekund.  Fjorten timer i bil på en helg for å få med oss Hans Olav Lahlums krimfestival, på Bokhotellet i Tvedestrand, var det verdt. Min mann «Bokbloggeir» fikk boltre seg i krimlitteratur, mens jeg badet i gode tips og råd fra etablerte forfattere.

Inspirasjonen fylte hver nerve i skrivefingrene mine. Jeg forstod at romanene ikke bare triller ut av hodene på dem heller. Å skrive en roman er hard jobbing, mye tenking, utstrykninger, innsettinger, korrekturlesing og analyser. Nå har jeg aldri påberopt meg å være analytiker, men også det kan læres. I alle fall innbiller jeg meg det.
Det er så utrolig mye vi kan lære av andre som har tråkket stier før oss. Jeg trodde for eksempel at det var jeg som hadde mistet kontrollen da den ene romankarakteren min, i det siste, har insistert på å leve sitt eget liv. Som en tenåringsmor har jeg prøvd å holde igjen, sette noen grenser. Jeg har tross alt en plan. I helgen lærte jeg at jeg ikke må vingeklippe henne, men følge etter med tastaturet så godt det lar seg gjøre. Dermed får jeg slippe taket og la henne fly mot solen. Kanskje hun brenner seg? Det slår meg at det sikkert er slik Gud har det. Vi gjør som vi vil, selv om han nok hadde en plan.

Lahlum fikk meg til å forstå at Erna har rett...
Lahlum fikk meg til å forstå at Erna har rett…

Lahlum er enda bedre i virkeligheten enn på TV. En sprell levende 10 binds litteraturhistorie, med digresjoner og anekdoter som ga lattermusklene en god treningsøkt, og selvtilliten en real knekk. Jeg innså at Erna har rett – jeg kan ikke en dritt, og jeg er lærer.

Fredagen bød han på blodig middag, mens han på lørdagskvelden disket opp med krimquiz. Det var ikke fritt for at jeg, som for så vidt ikke er spesielt glad i quiz, var noe nervøs for det hele. Del en gikk som en drøm, men så beveget spørsmålene seg inn på stier jeg aldri har gått. Internasjonal krim fra tyvetallet er, mildt sagt, ikke min sterkeste side, men det viste seg at jeg var i godt selskap. Så om du vil at jeg skal lære meg dette Erna, så skaff meg en helaften med Lahlum.

Trude Teige hadde et forrykende og engasjerende foredrag om sitt forfatterskap, og om hvordan hun hentet inspirasjonen fra sterke og nære historier fra virkeligheten. Jeg fikk kapret meg noen signerte svisker som jeg gleder meg til å lese. Jeg er sikker på at jeg har mye å lære fra hennes bøker. Dessuten. Hennes første er på nynorsk, og jeg synes nynorsk fremdeles er ganske tøft.

Vakre idylliske Lyngør i vintersnø
Vakre idylliske Lyngør i vintersnø

Tom Egeland fortalte at det i mai kommer en fortsettelse på Sirkelens Ende. Et naturlig ønske til bursdagen min. Jeg er en smule fan av Bjørn Beltø, men må innrømme at jeg likte Sirkelens ende best. I helgen fikk jeg svaret på hvorfor det er slik. Vi deler en felles interesse. Jeg også har grublet fælt på hvem den historiske Jesus var. Tom lovet meg løsningen på gåten.  Samme mann, Egeland altså – ikke Jesus, ga oss et innblikk i hvordan han jobber og hvordan han driver research til romanene sine. En svært belest mann med en innsikt i bibelhistorien som den flinkeste prest nok kan misunne ham.

Bokhotellet la en fantastisk ramme rundt hele arrangementet. For en perle. Det skulle bare vært 25 varmegrader og sol. Nå var det kriminelt mye snø må en vel kunne si. Det var ikke fritt for at fantasien løp litt løpsk. Skulle ikke forundre meg om det kommer en krimroman i nærmeste fremtid med en tittel som: «Nedsnødd», «Innesnødd» eller  noe i den duren … jeg mener … Snømannen er jo brukt opp.

Jeg skal tilbake til sommeren. Et perfekt sted å finne ro og inspirasjon til å skrive. Anne Cecilie Remen var også en av foredragsholderne. Hun er NRK journalist til daglig, og tok like godt livet av en kollega PÅ DIREKTEN, i sin første krimroman med samme navn. Henne har jeg lest, og det er virkelig å anbefale folk å bli kjent med Christina Fiori Mørk. Forresten er Christina og jeg venner på Facebook. Tror hun godtar alle forespørsler, så søk henne opp. Christina driver med isbading. Anne Cecilie leste fra sin nest bok om henne. En isbadescene som kan gi den tøffeste vannskrekk for resten av livet.

Bli venn med Christina Fiori Mørk ... isbader og singel
Bli venn med Christina Fiori Mørk … isbader og singel

Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen var også blant de vi fikk bli kjent med. Herlige, uformelle bergensere som har begynt å skrive bøker sammen.  «Den blinde guden» er den første boken hvor Elisabeth er medforfatter. Det vil si. De røpet vel at hun har hatt en og annen finger med i flere bøker, men altså denne gangen fikk hun navnet sitt på forsiden, dog med litt mindre skrift enn den allerede godt kjente Chris Tvedt. Gleder meg veldig til å se hva det har resultert i. Godteposen var altså velfylt med spennende bøker da vi spadde frem bilen fra snøfonna og satte kursen mot Vestlandet.

Vi kommer tilbake neste år, og jeg vil virkelig anbefale alle som er interessert i skriving eller lesing av krimlitteratur å gjøre det samme. En annerledes festival hvor en får møte forfatterne ansikt til ansikt. Prate med dem, og ikke minst lære av dem. I dag tok Lahlum oss med på en reise i krimlitteraturens historie før de andre, som ikke skulle reise like langt, avsluttet det hele med en kriminell gudstjeneste, hvor presten visstnok skulle snakke om kriminelle hendelser i bibelen. Bare det å bo på et hotell hvor det er bøker over alt. I vinduene i resepsjonen stod det bøker, i gangen inn til baren var det samlet kokebøker. Jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å forære hotellet min bok: Stryk meg over håret. Synes selv at jeg var modig i et slikt celebert selskap. Den fikk en flott plass på disken i resepsjonen. Ikke minst fordi damene der hadde lilla skjorter som matchet perfekt til omslaget. Den kan forhåpentligvis, mellom kaldblodige og grusomme mord,  tine noen vinterfrosne kropper der sør.

Julekort fra himmelen…

korpset 2For noen måneder siden fant jeg sommeren i Førde. I går lå julen der på Kaien og pakket meg inn i barndommens forventninger.  Julemarkedet var som tatt ut av Skomakergatens idyll. Herborg og Trond hadde ristet på snøkulen for oss. Små hvite julekort falt søvnig fra himmelen, og dannet rammen rundt nisser og julesanger.

Nisseluer og åpen ild
Nisseluer og åpen ild

Åpen ild mellom reinsdyrsskinn og eplegløgg. Rudolf er rød på nesen. Plutselig savnet jeg trompeten min. Ville være med korpset og spille fra juleheftet jeg i sytten år alltid tok frem i desember. Ville være med karene som spilte trekkspill og gitar ved peisilden innerst i kafeen.

Det lyste i stille grend.,
Det lyste i stille grend.,

Hadde lyst til å synge. Det lyser i stille grender. Det lyste i en stille grend i går. Det lyste av tindrande ljos på Kaien i Førde.
For meg er julen tidløs og gammel. Jeg liker ikke moderne sølvjul. Funkisjulegleder passer ikke inn i min julekule.

Det vil han sikkert ha, da blir en sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.
Det vil han sikkert ha, da blir en sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Jul på landet. Over skog og hei
Plutselig husket jeg grøten som vi satte ut på låven til nissen der inne i Hardangerfjorden i de dager. Det hendte i de dager da juletreet ikke forsvant bak alt for mange pakker med elektriske duppeditter. Jeg husket med ett Anitadukken min. Den som kunne snakke når jeg trykket den på magen. Den lille platen som lå og surret inni miniatyrplatespilleren i ryggen hennes. Lyden av «mamma jeg må tisse» var mer fasinerende den gangen, enn I-phonen min i dag.

Jeg fikk lyst til å være liten igjen. En pike sovnet praktisk talt i fanget mitt. Soverosene på kinnene hennes, da jeg leste et av Guros barndomsminner for henne, fikk meg til å lengte etter da ungene var små. Før de fikk seg kjærester og karriere. Den gangen de bare var mine. Den gangen de sovnet med soveroser i fanget mitt. I en natt…

Tilbakeblikket til Guros jul fungerte som barnebok for en liten pike. Etterpå sovnet hun
Tilbakeblikket til Guros jul fungerte som barnebok for en liten pike. Etterpå sovnet hun

Det var mange mennesker i kafeen, mange mennesker utenfor, men likevel var det stille. I ren symbiose med de dalende snøfnuggende spiste de, pratet de, nynnet de og handlet. Likevel var det julefredstille på Kaien i går.

Når alle lyder pakkes inn i vatt
Når alle lyder pakkes inn i vatt

Vi tenner våre lykter når det mørkner.  Et lite øyeblikk kjempet jeg med gråten. Denne tiden på året, når himmelen åpner seg for meg, og de som ikke lenger er her banker på i tankekrokene mine. Stryker meg over håret, og forteller meg at de er her hele tiden. Fort lukker jeg tankekrokdøren og prater videre med en som vil kjøpe boken min. Presten dukker opp og legger julebudskapet i magen min.   Prøver finne leia der julestjerna er.

Herborg hadde byttet ut sommerduften av lavendel med julesmaker
Herborg hadde byttet ut sommerduften av lavendel med julesmaker

En gammel kjenning dukker opp og gir meg en klem, vekker gamle minner til live. Jeg putter dem ned i vesken. Vil tenke på dem når jeg kommer hjem og er alene. Trond beveger seg på kjøkkenet. Jeg ser ham gjennom den lille luken i veggen. Dette kan han. Tidligere kokk i Nordsjøen. Rolig som nissefar rører han i grøten. Herborg har byttet lavendelduften fra i sommer med duften av jul. Ingen serverer pinnekjøtt, men jeg kjenner smaken på tungen. Innimellom kommer Tove og Mia inn fra snøkulden utenfor. Varmer vinterkalde klær litt, før de igjen går ut og selger små hjemmelagede julegaver. At det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Julesang og peiskos
Julesang og peiskos

Jeg vil være en del av denne vakre kafeen på Kaien i Førde, så jeg legger igjen en bok som gjestene kan låne eller bare lese litt i. Tittelen passer så godt. Roen senker seg og jeg pakker sammen. På veien til bilen lengter jeg allerede tilbake. Takk Herborg og Trond for at dere har skapt denne oasen av idyll. Deilig er jorden.