Hvite minner…

IMG_3007[1]Hvitveistur har blitt et begrep i min familie. Det er den dagen da mamma må ut for å se til minnene sine. Jeg stanser et lite øyeblikk foran minnesmerket mitt. Setter meg på huk i skogholtet. Fyller kroppen med lukt av vår og gamle morkne minner. Førti år er lang tid når minner skal holdes levende.
Det hender jeg feller noen tårer. Ikke av sorg nå lenger, men kanskje mest av takknemlighet og glede. Hvitveisen setter livet i perspektiv for meg. En takknemlig tåre for at jeg har fått se barna mine vokse opp og bli store, for at jeg har fått lov å trøste, oppmuntre og sette grenser. En tåre for de som ikke er her lenger, for de som ble plukket så alt for tidlig. En for vissheten om at livet tar slutt for oss alle en gang, men at nytt liv vil vokse opp fra mine røtter, på samme måte som jeg vokste opp fra mamma sine røtter.
Som hvitveisen blomstrer vi bare en kort stund. Noen blir plukket tidlig, andre får stå og visne til de dør. Ut av roten kommer nye skudd igjen og igjen og igjen.

Finn meg i naturen...
Finn meg i naturen…

Du trenger ikke gå på graven min, sa pappa til meg før han døde for noen år siden. Han visste om hvitveisturene mine. – Jeg er ikke der. Bestem deg for et sted i naturen hvor du kan minnes meg, og jeg vil være der sammen med deg. Setter du deg på svaberget i Kvalsvik og kikker inn i solnedgangen, så skal jeg være der i lyset og vinke til deg.

I hagen har jeg en brudespirea som pappa ga meg. Han plantet den i en potte og vannet og gjødslet til den var kraftig nok til å klare seg i min hage. For andre er dette en helt alminnelig busk. For meg er den helt spesiell. Akkurat som hvitveisen gir den meg håpet om at det ikke er over når vi forlater våre kjære. Hvor vi blir av vet jeg ikke, og det vil jeg heller ikke vite. Men jeg er sikker på at vi aldri blir helt borte. Kjenn etter i vinden om noen hvisker navnet ditt. Stryker deg over håret eller klapper deg på kinnet.
Barnet i meg har lært meg dette. Den voksne meg vil gjerne rasjonalisere og tvile, bite tennene sammen og ikke kjenne etter. Dette barnet får være med meg på hvitveisturene. Den voksne meg kan holde seg hjemme, vaske huset og bekymre seg for alt en ikke får gjort noe med, katastrofer som kan komme eller arbeid som ikke er gjort.
Gjennom Guro har jeg prøvd å hente frem minnet om starten på hvitveisturene mine. Her deler jeg sitatet med deg.

Barnet i meg går på hvitveistur.
Førti år er veldig lang tid

Hun kikket bort på den hvite kisten.
De røde rosene var vakre. Hun lurte på om de andre syntes at hvitveisen som lå ved siden av var like vakker. Selv syntes hun det, selv om hun kunne se at de hang litt med hodene sine.
De andre hadde ikke sett blomstene i skogen før de ble plukket. Hun lente seg frem for å se bedre etter. De var ikke så stive i stilkene lenger, og den hvite servietten med blonder på, som mormor hadde gitt henne, var revet opp i kantene. Da hun plukket dem i skogen tidligere på dagen var de vakre og friske.
Forsiktig hadde hun tatt opp en og en blomst. Passet på at alle stilkene var lange nok. De lange stenglene hadde gjemt seg godt i mosen, som om de ikke ville bli plukket. De ville nok heller stå der og strekke seg mot solen.

– Noen ganger kan en ikke bestemme over slikt selv, hadde hun forklart dem. I dag var en slik dag. I dag måtte noen blomster plukkes. Forsiktig hadde hun stukket to fingrer ned i mosen, omsluttet stilken og revet av nederst. Noen ganger var hun uheldig, og da fulgte hele roten med. Det likte hun ikke. På skolen hadde hun nemlig lært at når en blomst visnet, falt frøene ned på jorden igjen og laget en ny blomst. Noen blomster hadde ikke slike frø. De vokste opp igjen av samme roten år etter år. Guro visste ikke helt hvordan hvitveisen var, men for sikkerhets skyld lot hun roten være igjen, slik at den ikke ville bli borte for bestandig. Borte for bestandig? Hva betydde det, da?
Han oss føder og oss kleder, midt i sorgen han oss gleder.

Kunne noe bare bli borte? undret hun. Det må vel bli av et sted? Hvor er borte? Er det som når en mister en leke og ikke finner den igjen? Men da er den jo ikke borte? En finner den bare ikke…
Den er bare på et sted som en ikke kommer på hvor er, og da er det jo ikke så farlig. En vet jo at den er et sted. Bare ikke der en selv er. Det er lov å savne en leke en har mistet, tenkte hun. I alle fall en stund.
Hva han tar og hva han giver, samme fader han forbliver. Og hans mål er kun det ene, barnets sanne vel alene…

Tårer, minner og idyll…

Callian – byen Guro reiser til

Nå har Stryk meg over håret vært ute på markedet noen uker. Første opplag på 1000 bøker forsvant fra forlaget før boken var offentlig lansert. Nytt opplag er på vei, og er like rundt hjørnet. Det er snart jul.
Lurer du på om dette kan være en aktuell julepresang til noen du kjenner, eller en bok som du selv kan ha glede av? Se tilbakemeldinger lenger nede.

Et landskap å flykte til…

Juletilbud om du er kjapt ute er som følger:
Jeg signerer boken til deg eller den du vil gi den til, med en liten personlig hilsen.
Det ordner vi slik.
Du sender en sms til meg med navn og addresse. Jeg sender boken til deg signert, og du mottar giro fra Commentum Forlag A/S senere.
Boken koster 349,- (399,- med porto) (tlf: 90529477) eller (41338218)

Her er det godt å være…

Bor du i Haugesund?
Send meg en SMS og fortell meg hvilken bokhandel du vil kjøpe boken på. Vi avtaler en tid, og jeg stikker innom og signerer boken til deg. Norli, Ark i sentrum og Ark – Amandasenter, Libris og Hillesland på Oasen har boken.
Jeg signerer bøker på Aksdal Bok og Papir på julegateåpningen i Aksdalsenter 24.november fra klokken 1300.

Et vakkert landskap kaller frem fortrengte minner…

Her følger noen av tilbakemeldingene jeg har fått:

En tårevåt søndagskveld. Endelig tid til å avslutte boken. Den er skrevet av en intelligent, nyansert og reflektert kvinnes hånd. Jeg er imponert og begeistret.

– Ikke en bok som jeg ville ha plukket ut av en bokhandel som mann, men jeg synes at alle menn burde lese den – (Thomas Sørum)

– Å…for en bok. Fantastisk…når eg må lese når eg lage middag, då er ho god. Takk Agnes! Du er knallflink…

Lavendel, rosèvin og litt romantikk…

– Jeg tok boken fatt i går. Tenkte jeg skulle lese litt før jeg vasket huset. Jeg vasket aldri huset. Tårene trillet. Tusen takk…

Da er boken lest, en flott opplevelse. Takk til Agnes, en debutant, som imponerte med sin fortellerstil og skildringer. Det var ikke vanskelig å se for seg landskapene og omgivelser forøvrig. Som leser fikk jeg en levende opplevelse. Guros liv både i fortid og nåtid rørte meg på mange måter. Med en avslutning som bare var helt nydelig. –

Idyll og litt romantikk…

– I går lå boka der i postkassa mi…Jeg hadde helga fri og satte av kvelden for å begynne på boka. Det ble en lang kveld og natt der jeg fulgte Guro på hennes reise i fortid og nåtid…Med tårer i øyenkroken leste jeg de siste sidene i morges:) Tusen takk for en fin leseopplevelse Agnes… Dette er ei bok en kan kjenne seg igjen i, uansett om en har opplevd lignende utfordringer i livet eller ikke. Anbefaler boka på det varmeste og håper at det kommer flere bøker fra din hånd:)

– En god og varm leseopplevelse, som vekket mange minner for meg selv om jeg ikke har opplevd akkurat det samme som Guro. En nydelig avslutning. Jeg vil snart lese boken en gang til… Tusen takk

Dette er noen av tilbakemeldingene jeg har fått, og jeg rødmer hver gang jeg leser en. Jeg sa da jeg skreiv boken: – Kan jeg berøre ett menneske eller trøste et annet så er jeg fornøyd. – Det ser ut som om jeg klarte det.

Se forøvrig intervju med meg her for å vite litt mer: Intervju med Commentum

Kjenner du noen som vil ha denne under juletreet?

Ønsker du bare å kjøpe boken uten signering kan den kjøpes på følgende nettbokhandlere: www.haugenbok.no www.adlibris.no www.ark.no www.bokkilden.no www.norli.no eller dirkete fra forlaget www.commentum.no

Se også mariefriis sin blogg hvor hun sier hvem boken passer for.

Sorggaten…

Språket fantes ikke

Å vrenge sjela si, er det noe som heter. Hvordan gjør en det? Er det farlig? Nei, det er ikke farlig. Bare litt rart og litt fjernt.
Det er som om jeg flytter inn i et nytt hus. Det tar en stund før jeg har bodd meg inn. Før det er en del av meg.  Slik er det med dette også. Jeg har ikke bodd meg inn i dette ennå.
Bo i Sorggaten
Når noe har ligget alene og gjemt langt inni meg i mange år, og jeg bare har fortalt om hvordan det var til meg selv, så må disse tankene få litt tid til å flytte ut av meg, og finne sin plass i den nye tilværelsen. Ute hos de andre. De nye naboene. Bortenfor Sorggaten.
Dere som ikke hadde følt på sorgen selv den gangen. Som slapp å flytte inn i denne mørke og krunglete gaten da dere var små barn.
Den gangen var jeg så redd for å fortelle tankene mine til dere, og senere så fant jeg ikke tankene igjen. Fant ikke minner å snakke om. Uroen gnagde og plaget meg. Det hjalp så lite, for jeg hadde ikke et språk som kunne beskrive denne følelsen av avmakt. Ingen hadde lært meg det. Vi lærte ikke det språket på 70-tallet. Det var ubehagelig, og passet ikke inn i velstandssamfunnet.

Ingen lærte oss språket…

Vrenge sjela
Tilslutt, så vrengte jeg sjela mi. Måtte finne igjen disse tankene. Måtte få tenkt dem ut. Først for meg selv og nå sammen med dere. Det er lettere nå. For jeg har sett at også dere har bodd i Sorggaten senere. Alle gjør det før eller siden. Det er en del av livet.
Flyttet litt ut og inn av den, slik det er ment at en skal.
Jeg har også flyttet ut nå. Bodde i Sorggaten alt for lenge. Det var dyrt å bo der. Det kostet mange år av mitt liv. Jeg ble syk av det.
Ved å skrive, fant jeg minnene mine igjen. Jeg ble i gata til jeg var ferdig å skrive. Det var trygt. Jeg hadde jo bodd der hele livet. Trengte tid. Visste at jeg også måtte finne dere igjen. Jeg måtte få fortalt det til dere.

Ved å skrive historien om Guro, fant jeg språket jeg trengte, men ville dere forstå det?
Både Uroen, Anklageren, Samvittigheten, Håpløsheten, Fortnektelsen og Angsten har prøvd å stoppe meg. – Det er bare du som har det slik. Ta deg sammen. Vi trenger vel ikke rippe opp i det nå. Ser du ikke hva du gjør med oss? Ti stille med deg?

Her om dagen var det en som minte meg om det som Pippi sa da jeg var liten:
» Dette kan jeg ikke, så da får jeg det sikkert til». 
Da forstod jeg hvorfor jeg hadde skrevet boken. I et lite øyeblikk hadde jeg husket Pippi, som jeg beundret den gangen.
Jeg forstod at jeg sikkert ikke kunne skrive en bok om det som var så vanskelig, så derfor så gjorde jeg det.

Fjørsilkebris – mer enn et luftslott

En flott kveld i en helt fantastisk Fjørsilkebris.

I kveld har jeg deltatt på min aller første litterære Cafè. Med Karen Hesseberg som programleder var det en svært behagelig affære. Den dama kan få folk til å slappe av, og det kjenner jeg er nødvendig om jeg skal klare å samtale om emnet sorg.
Det var faktisk slik at jeg glemte ut at det satt mennesker i salen og hørte på.
Responsen på boken min var også god, og jeg signerte mange bøker og pratet med hyggelige mennesker. Ekstra kjekt var det å oppdage at boken min hadde kommet på bestselgerlisten på Aksdal bok&papir i uke 44. Slikt varmer et debutanthjerte.
Det var også kjekt å dele en slik kveld med to andre forfattere, Lars Haga Raavand, lyriker som traff meg i magen og Siri Kvamme som beskriver følelsen ved å miste et barn. Begge med evne til å fremkalle den god – vonde følelsen. Begge med evne til å berøre.

For et vakkert sted. Anbefaler alle å ta en tur.

Jeg ble grepet av den fantastiske atmosfæren på Fjørsilkebris på Førland. En fantastisk liten restaurant, perfekt til å skape god litterær stemning. Engeler på veggen, barn i ulike uttrykk på veggen. Vel, ikke barn, men bilder av barn.
Temaet var sorg i ulike former. Det var stille, det var stemning og det var tårer, men det var godt. Takk til bLest som lot meg få delta på festivalen. Til Fjørsilkebris – Ja, jeg kommer igjen.I morgen bærer det videre til Sandeid.
– Sandeid vår heim du er fremst mellom bygder…
Jeg tar med meg Guro og viser henne frem. Håper de tar godt i mot både meg og henne der inne. Jeg gleder meg i allefall.