Fortrenging eller forløsning?

– I dag er det bare to uker til du holder romanen din i hånden… Min mann dunker i meg der jeg sitter fordypet i planlegging av undervisning for  neste uke. En deilig høstferie ligger bak oss. Jeg kikker litt uforstående opp på han. – Hva babler han om?
Så begynner det å demre litt.
– Åh den ja, svarer jeg før jeg igjen graver meg inn i etterkrigstidens Norge med Marshallhjelp, likestillingskamp, ungdomsopprør og oljeutvinning. Det er som om den boka liksom ikke angår meg. Jeg vet at det er jeg som har skrevet den. For all del, men når jeg ser omslaget på ulike nettbokhandlere, så er det likevel som om det ikke har noe med meg å gjøre.

Hva er det jeg begir meg ut på nå da?

Jeg skal på utallige arrangementer i tiden fremover hvor jeg skal snakke om, og lese fra romanen «Stryk meg over håret». Jeg klarer ikke å se meg selv for meg i denne situasjonen.  Hva skal jeg lese? Jeg har ikke gjort dette før, så jeg vet ikke. Har aldri vært på en litterær kafe, og nå skal jeg delta i en. Burde jeg forberede meg litt? Likegodt å fortrenge det en stund til, tenker jeg mens jeg svitsjer til RLE-faget og leser om hvordan vårt språk har blitt påvirket av bibelen.  Interessant forresten.

Det var nok ikke slik for deg Jo. Du hadde jo allerede gått på Rumbakurs og hadde sett jenter som kom og gikk.

Min mann har ikke fortrengt det. Han driver med markedsføring som om han skulle hatt mastergrad i faget, mens jeg – jeg hører hva han sier, men det angår meg liksom ikke. Er bare evig takknemlig for at han tar den biten. Den skumle markedsføringen. Stikke-hodet-frem-for-å-bli-slaktet-føringen, som jeg kaller det i mitt angstfylte sinn. Hva-er-det-hun-har-funnet-på-nå-da?-refrenget. Finnes det kritikere som er litt snille med debutanter? Neppe.

En trenger ikke være best. Men det er viktig å realisere drømmer.

Var det slik for deg Nesbø?
– Er det slik for alle? Var det slik for Nesbø og Lindell? Var det slik for Dan Brown, eller er det bare jeg som er livredd? Er jeg tøff nok for dette?
What a wonderful world. Jeg finner et herlig klipp med Louis Armstrong på Youtube som jeg vil spille for elevene i morgen. The Blue Planet – Hvor alt kan skje. Det blir temaet i engelskundervisningen for 10B denne uken. Satchmo. Drømmer meg bort i tonene fra trompeten.
– Jeg har sendt alle listene til forlaget, min mann tripper litt utålmodig ved siden av meg. Igjen kikker jeg uforstående opp på han.
– Flott, svarer jeg, og kikker lengselsfult bort på TV-apparatet og Skappeljakken jeg holder på med til min datter. Trygge ting. Jeg kan strikke, jeg kan være lærer, jeg har sunget på utallige scener, men jeg vet ikke om jeg kan være forfatter. Har ikke vært det før.

Hva er jeg redd for?

Hva er jeg redd for? Kritikkene? Alle ordene på de hvite sidene i boken min – kan de skade meg? Er det noen som ikke liker at jeg har skrevet en roman? Må alle like boka mi? Er det nok for meg om noen liker den? Er det mange trykkfeil? Overså vi noen?Hvordan vil jeg reagere på den første dårlige anmeldelsen? Den vil komme. Jeg vet det. Hva om alle blir dårlige? Betyr det at jeg ikke kan skrive? Skal jeg gi opp, eller kan det hende at den ene kritikeren ikke likte den? Kommer de til å hånle bak ryggen min? De andre – de som ikke vil meg vel? Er det noen som ikke vil meg vel forresten? Som ønsker å se at jeg mislykkes? Velter seg i dårlige omtaler om boken min?
Kommer jeg til å bry meg om det? Selvfølgelig vil jeg gjøre det.
Nei, jeg fortrenger det en stund til. Strikkepinnene klirrer, og Skappelgarnet fyker. Det nærmer seg nyheter.  Geir kikker på meg med en blanding av forståelse og omsorg. Han praktisk talt stryker meg over håret og sier at reaksjonene mine er helt normale.

Om en tør å realisere drømmer, kanskje andre tør å følge etter.

– Jeg visste heller ikke hva jeg gikk til da jeg trente til København marathon, sier han fortrøstningsfullt.
Plutselig får jeg fullstendig panikk. Jeg ser for meg hvordan han nærmest sjanglet i mål etter å ha kastet seg ut på noe som han aldri før hadde gjort. En gammel dame løp forbi han rett før mål. Det var da han oppdaget at det bare var armene som løp. Bena haltet. Han måtte støttes ned til middagen på hotellet samme kveld. Han hadde så vondt, at jeg kjente det fysisk i min egen kropp.
Var det verdt det? Jeg kikker bort på medaljen som henger på veggen. Fullført København Marathon. En guttedrøm hadde blitt realisert. Han hadde alltid hatt lyst til å løpe den distansen. Han vant ikke. På langt nær, men han kom ikke aller sist. Målet var å fullføre, og så fikk det stå til. Viste vei for andre som senere turte. Min datter som gjennomførte IronMan 70,3, hadde nok blitt inspirert av stefarens mot.
Jeg smiler til ham. Takker han nok en gang for støtten, og tenker :

Jeg er glad jeg har tatt vare på dette kortet som jeg fikk sammen med en bukett blomster fra gode venner. I dag var det godt å ha.

– Også jeg har realisert en drøm. Hva gjør det da om jeg ikke kan matche Jo Nesbø, Samartin eller Unni Lindell. Hva gjør det om ikke alle liker boken min? Jeg liker jo heller ikke alle bøker. Hva gjør det om en litteraturkritiker ikke liker den? Drømmen var jo min, ikke kritikeren sin. Det er ikke kritikerne jeg skriver for. Det er vanlige mennesker. De som ikke vet alt, kan alt, er perfekte og belærte.
Jeg våget å gjøre det, så får det gå som det går. Jeg skrur opp volumet på TV og legger opp masker til første Skappelarm.
Bare en liten stund til…

La meg farge din trailer lavendelblå…

Maleri fra Sandeid. Et steinkast fra der jeg ble intervjuet. Malt av pappen min, Øyvind Matre. Er det noen som ser hvilken gård huldra og alvene står og ser mot?
Jippi! Jeg har feiring på gang her i dag. Over 10 000 har lest bloggen min så langt. Det er koselig at så mange vil lese den. Jeg er ikke ukjent med å figurere i media, men da ofte i andre sammenhenger. Andre skal ha min oppmerksomhet. Enten det er FK-Haugesund jeg snakker om, eller jeg uttaler meg i krasse ordelag om skolenedleggelse på Bjoa.

Å framsnakke seg selv…
Nå er det jeg som skal snakke om meg og boken min. Det er  adskillig skumlere.
Helt nødvendig, sier min datter og min mann, om jeg ønsker at noen skal lese boken. De har for lengst kastet seg over ideer om alternativ markedsføring, og når jeg etter en travel uke endelig fikk tid til å se hva de hadde gjort, ble jeg litt stum. Svetten begynte å piple frem i pannen,  og jeg så «Bygdedyret» skule på meg fra en tankekrok i hjernen. Håper huldra i Hålandsdalen, som pappa likte å male, passer på meg.
Min datter truer med å starte en «Stryk meg over håret» kampanje på Karl Johan, hvor hun vil mobilisere hele Norge til å gå rundt å be om å få stryke noen over håret. HJELP! One place går the grens, sa jeg. Spenstig idè, men reaksjonen min var mer som om hun skulle bedt meg om å få flytte for seg selv som 14-åring. Hun vet sikkert hva hun snakker om. Markedsføring er hennes yrke. Jeg er bare en helt alminnelig lærer, men noe blir for drøyt.

Lokalavisa Grannar hører til i markedsføringsbildet. Lokal og flott.

Mitt første avisintervju

Vel, nå er det slik at om en skriver en roman, så er det jo fordi en har noe å fortelle. For å kunne fortelle, så må nødvendigvis folk få vite om boken, de to selvutnevnte markedsførerne kikker strengt på meg.
Jeg er ikke dum. Jeg forstår da det, så i går møtte jeg opp i vakre Sandeid for mitt første avisintervju, som du kan lese i lokalavisa Grannar i morgen. Jeg hadde avtalt at vi kunne møtes på kafeen i sentrum, men da lo Anne Sissel på bensinstasjonen godt. Jeg var litt for sent ute. Kafeen stengte for noen år siden. Jeg kikket fortvilet opp på det truende skydekket, men da journalisten dukket opp,  hadde himmelen sprukket opp og pyntet barndomsbygda mi med sol. Det var som om noen som er glad i meg, bestemte seg for å gjøre ting litt enklere en liten stund.  Dermed fikk vi en hyggelig pratestund på benkene utenfor Galleri ågot.

Lavendelfargede semitrailere
Da intervjuet var over, lukket himmelen seg igjen, og jeg forlot bygda i regnvær. I ren markedsføringsiver slo en tanke ned i meg, da jeg passerte de utallige trailerne til Hustvedt & Skeie.
Fint med hvitt og rødt, men hva med sidene på semitrailerne tapetsert med lavendelplanter og en kvinne med hvit solhatt? Kan jo hende at det hadde satt fart i kjøttomsetningen til Fatland og Skjeggerød også,  for det jeg vet.  Vinn, Vinn situasjon er det noe som heter.
Vel, noen drømmer kan kanskje ikke realiseres, men jeg hadde iallefall en idè.

Guros barndomsminner er sentralt i romanen min. Her er et bilde som ga meg inspirasjon da jeg skrev det ene tilbakeblikket. Malt av : Øyvind Matre

Litteraturfestivaler og messer

…Startskuddet for markedsføringen startet med bokmøte på Sandnes bibliotek onsdag. Dette var i regi av Commentum Forlag. Det var godt å få komme igang. Nå har jeg gjort det en gang, så da er det ikke så skremmende lenger.
Fremover går det slag i slag. Jeg tar turen til SILK internasjonale litteratur- og kulturfestival i Skudesneshavn den 3.november. Deretter får jeg være med på litterær kafe med Siri Kvamme,  på Blest litteraturfestival, i Tysvær litt senere den uken. Julemessen i Haraldshallen i Haugesund er i boks, og kanskje blir det noen signeringer i sentrum. Har noen planer, men ikke alle detaljer er på plass ennå.
Gunnar på samvirkelaget i Sandeid ønsker meg velkommen en lørdag, før jul, til boksignering. Det synes jeg kanskje er det mest spennende. Håper jeg treffer mange kjente. Spesielt mine gamle elever, som nå har blitt voksne.  Spørs om mitt evige mas i norsktimene,  om at de måtte begynne å lese bøker, kan hjelpe på boksalget mitt. Rart å tenke på. Nå kan det hende at det er min bok de føler seg tvunget til å lese. Sånn for skams skyld. Vel, de skal slippe å skrive oppgave om den etterpå ihvertfall.
Travle tider. Lurer på om førsteopplaget rekker.

Flere har nå bestilt flere bøker. De vil  gi dem bort i julepresang. Surrealistisk. Skal noe jeg ha skrevet ligge under juletreet hos folk? Stilig! Foreløpig er alt dette litt uvirkelig. Når en har gått hele livet og tenkt på å skrive en roman, og en tilslutt har gjort det, så blir det litt slik. Jeg tror at jeg må vente til jeg holder romanen i nevene, før jeg forstår hva jeg har gjort.
Alt dette tatt i betraktning, så er det ikke så rart at en trenger å markedsføres. Når en ikke selv er helt klar over at en faktisk har skrevet en bok, hvordan i alle dager skal andre bli klar over det da?

Til å gråte av…

Det kan være godt å få litt hjelp til å gråte iblant…

Noen ganger når jeg går inn i en bokhandel, så spør jeg av og til om de har en bok jeg kan gråte av, fortalte en dame meg en dag. Hun lo godt av seg selv.
Slik er det noen ganger. En trenger en vakker historie, en trist historie eller kanskje en vakker sang for å klare å gråte. Vi har det så travelt, at vi rett og slett ikke klarer å slippe gråten løs mellom alle gjøremålene. Det skal jo helst være passende omgivelser også.

Hvor har den mannen lest MAPPA MI?

Gråten er kroppens egen medisin som hjelper oss til å få bearbeidet følelser.
Jeg kjenner ofte på trangen til å gråte. Da finner jeg frem medisinen min. Den er laget av en fantastisk skribent og musiker. Han har også sine røtter på Vestlandet. Saltvannsfolket,  kaller han oss. Når han synger den sangen, så tenker jeg på de eldre, de som ikke er her lenger, de som bygget landet, og så gråter jeg en skvett.

Tapte gyldne stunder, en bankers…

Tapte gyldne stunder, er bankers. Den slår aldri feil. Da tenker jeg på min egen barndom, oppvekst og ikke minst ungene mine som har vokst så fort.
Jeg gråter litt for alle de tapte gyldne stundene. Det er rart hvordan Bjørn Eidsvåg har skrevet sanger om alle episodene i mitt liv. Snakk om å treffe blink, uten en gang å ha møtt meg.
Til og med barndommens bedehus med bestemor, veska og sjal. – Åresalg og basar, har han fått med seg.
Hvordan visste du at jeg var der, Bjørn?

Den gangen vi gråt fordi vi ikke kunne gi alle de sultne barna nok mat. De stakkarane som ikke en gang visste hvem Jesus var, og dermed ville gå loks til helvete, som vi sier her i Haugesund.
At jeg kom til å gråte av Saudasangen, jeg som har laget Sandeidsangen, er uforståelig, men jeg har gjort det. Mitt forhold til Sauda, begrenser seg til Svandalen, slalom, skiheis, sol og fregner. I tillegg hadde jeg en gang en liten sommerflørt med en som gikk A-skift på fabrikken. Grunn god nok til å gråte? Neppe! Men jeg gjør det. – Vi har alle røttene våre i små utkantbygder, som Are Kalvø sier i kåseriet sitt om nynorsk.

Tapte gyldne stunder…

Når jeg tenker meg om, så gråter jeg av alt Bjørn Eidsvåg skriver, og det gjør meg så innimari godt. Familien min har gått seg til med det. Når jeg rusler rundt i huset og tørker støv, og de hører hva jeg spiller på full guffe, da skygger de unna, for da gråter mamma en skvett. Kanskje stikker en av de inn til meg og gir meg en klem, rister litt oppgitt på hodet og smiler, før de lar meg få være alene litt til.

Når det er sagt, så gråter jeg innimellom av Ja vi elsker eller diktet Episode, av Inger Hagerup. For ikke å snakke om Til Ungdommen og Barn av regnbuen. De har kommet for å bli i gråte-cd-samlingen min.

Hundebarnebarnet mitt Chiquita Lovise… Følger meg hvor enn jeg går..

Det er ikke slik at jeg bare gråter. Jeg kan nemlig le også. MYE!! Hva ler jeg av da?
Ikke av Otto Jespersen. Han er ikke så morsom. Bare når han er trolljeger. Da ler jeg. Men jeg ler av Dagfinn Lyngbø og Are Kalvø. Dagfinn som forteller om da han fikk seg hund. Han bare later som om det er han som har fått hund. Egentlig er det jeg som har fått hund.

Barnebarnhunden min Chiquita Lovise, er nemlig akkurat slik som den Dagfinn forteller om.  En bitteliten meksikansk hund, som følger etter meg hvor hen jeg går, og som tror at hun kan sove under dyna mi.  Jeg elsker når Are Kalvø kåserer om nynorsken.  Om alle vi som har vokst opp i nynorskland og som alltid går kledd i bunad og doper oss på meieriprodukter.

Noen ganger får Bjørn Eidsvåg meg også til å le, men det er helst når jeg går på konsertene hans og han forteller en morsom historie, som jeg selvfølgelig kjenner meg igjen i. Den er jo også fra mitt liv. Fatter ikke hvor han har rotet rundt for å finne MAPPA MI?
Alt dette er litteratur i forskjellige sjangrer.

Bli med Guro til Cafe Au Rendez Vous i Callian

Det er også boken min. Jeg håper den kan hjelpe deg med å få gråte, om det er det du har behov for. Kanskje den kan få deg til å slappe av, og drømme deg bort til lavendel, rødvin, kjærlighet og varme? om det er det du har behov for. Deilig fransk gourmet?
De som har lest manus til boken min forteller at noen steder begynte de å gråte. De forteller at noen steder måtte de legge boken fra seg. Måtte ta en pause. Noe ble for sterkt, og de fikk så vondt av vesle Guro. Videre forteller de meg at de kjente seg igjen i det jeg skrev. Jeg hadde vekket minner de hadde glemt. Gode minner, men også triste minner. Gyldne stunder.  Noen fikk vite litt mer om en sykdom som få snakker om i syklubben. Historien om Guro fikk dem til å minnes, til å savne sine og til å gråte en skvett.

Eller følg henne til St. Remy de Provence

Wow! tenkte jeg. Har jeg klart bare litt av det, så har jeg lykkes.
Så om du går inn i en butikk, og ønsker deg en historie som du kan lese under et lunt teppe, gjerne med litt rødvin i glasset og levende lys på bordet, så tror jeg du kan velge «STRYK MEG OVER HÅRET».

Ønsker du deg en historie som kan få deg til å drømme deg bort til varmere breddegrader og glemme regn, snø og kulde, så tror jeg du kan velge «STRYK MEG OVER HÅRET».

Ønsker du deg drap, blod, thriller og action, så velger du en annen bok.  Har du derimot selv en spiseforstyrrelse, og ønsker å lese litt om hvordan sykdommen oppleves av andre, så tror jeg du kan velge «STRYK MEG OVER HÅRET».  Kanskje er du frisk, men bekymret for din datter, din sønn eller noen andre?

Omslaget på «STRYK MEG OVER HÅRET» lover deg en tankereise til vakre Provence. Det får du. Resten av historien er livet slik det er for oss alle, med oppturer og nedturer.
Her kan du få lese det som vil stå på baksiden av boken. «Vaskeseddelen»  Kanskje det treffer noen strenger i hjertet ditt.  Da er det DEG jeg har skrevet historien for.

Guro er en vellykket karrierekvinne fra Bergen. På utsiden er alt tilsynelatende bra, men Guro lever i sitt eget personlige helvete. Hun lider av bulimi, og legen ber henne om å ta tak i sykdommen sin, om ikke så vil hun dø. Hun bestemmer seg for å trosse legens råd, og heller reise bort i håp om at tingene vil ordne seg av seg selv.
Hos Marie, en eldre kvinne, i den lille fjellandsbyen Callian i Provence, møter hun for første gang noen som ser henne og lytter til hennes historie. Midt i lavendelduft, god mat og vidunderlige viner, lengter Guro etter å få ta del i livet fullt og helt. Kroppen og tankene hennes sloss om å ville nyte dette vakre, samtidig som hun straffer seg selv for at hun nyter det. Fortvilet merker hun at fortrengte minner fra fortiden dukker opp igjen.
Guro kjemper en indre kamp om å våge å slippe noen andre inn, løsrive seg fra fortiden og søke trøst der hvor hun aller minst venter å finne den.

Ventetiden tar på…

Nå vil jeg ha boken ut… NÅ MED EN GANG

Da ble nok en ettermiddag fylt med korrektrulesning. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest romanen min nå, men det er iallefall slik at JEG snart trenger noen som kan stryke MEG over håret.  Selv har jeg strøket mye. Jeg har strøket ord, satt inn ord, slettet komma, satt inn komma, slettet ekstra ord, som jeg tidligere har satt inn, og satt inn de samme ordene ved neste korrektur.

Når jeg, forhåpentligvis, en gang i morgen kveld, er ferdig med denne runden, begynner jeg på første side igjen.
Da skal jeg bare lese, og lete etter bittesmå feil. Det får jeg håpe blir den aller siste gangen før boken, «STRYK MEG OVER HÅRET«, går i trykken.

» En fin liten gyllen histoire». Akkurat passe lang…

Nå er jeg definitivt på det samme stadiet som jeg var da minstegutten skulle komme til verden. Litt sur og grinete, tung i kroppen og hodet. Jeg vil helst bare få denne «fødselen» overstått.

Så får jeg håpe at boken blir velskapt.  En liten lysfontene. Passelig lang og passelig tung. En fin liten gyllen histoire, som Ari Behn, ville ha uttrykt det. Akkuratt passelig for deg å lese. Forresten, når jeg tenker meg om –  er vel Ari og jeg kollegaer nå… Hmmm…. stilig…

Vil du synge min melodi?

Slik vil boken min se ut

Jeg er ikke den som mine venner og kollegaer ville ha kalt den mest tålmodige sjel når arbeid skal gjøres. For noen år siden tok jeg videreutdanning i Teamutvikling og Coaching ved Høgskulen Stord/Haugesund.
Det jeg lærte aller mest om på kurset, var nok meg selv. Det kan nok være en nyttig lærdom å ta med seg. En blir tryggere på seg selv, og godtar den en er i større grad.Jeg lærte at jeg var en pådriver, koordinator og igangsetter, mens mine analytiske evner ikke akkurat lå og badet i sollyset. Derimot var jeg også en ferdigstiller. Altså, her kan en med en gang se bildet av meg. Kommer det noen og slenger frem et forslag om endring, så er jeg som «il Tempo Gigante» som setter ut fra målområdet i Flåklypa Grand Prix. Asfalten krøller seg, men jeg glemmer å se etter om jeg har fått med meg kartleseren på veien. Mottoet mitt har blitt slik etterhvert. «Veien blir til mens en går».

Uten noen form for forkurs gyver jeg på, baner meg frem og lager flere tuneller enn «Veidekke», ofte uten tanke på de andre som fremdeles står på startstreken og lurer på om endringen egentlig har noe for seg.
Slike mennesker som meg kan jeg godt tenke meg er fæle å jobbe sammen med til tider, og tro meg, jeg prøver å roe meg litt.
Likevel, så er det en egenskap jeg setter pris på. Jeg får ting unna i god tid, og liker å ha kontroll over alt som skjer i alle ledd, derfor foretrekker jeg å gjøre det meste selv. Laaaaange møter hvor alle skal komme med innspill er ikke min greie, men tro meg, jeg prøver å øve meg.

Romanen min ble ikke til på denne måten. Jeg brukte litt tid. Lenge hadde jeg gått og syslet med tanken. Lenger enn noen tanke har fått syslet i hodet mitt, om jeg skal være ærlig. For å være helt nøyaktig så har jeg syslet med tanken siden jeg var ca fire år. Hvorfor igangsetteren i meg, pådriveren i meg og ferdigstilleren i meg ikke virket innenfor romanskriving aner jeg ikke. Kanskje var det redselen for ikke å bli ferdig, for at det ikke skulle bli bra nok eller fordi det var «teit» å skrive bok i tenårene.

Vel, tanken ble sterkere med årene, ettersom jeg nærmet meg slutten på livet, som jeg pleier å si til elevene mine. En går liksom ikke rundt som fjortis og tenker at nå må jeg se å realisere drømmene mine før det er for sent.
Da jeg passerte førti, derimot, snek tanken seg inn som om den hadde ligget i selve bursdagskaken og ventet.
– Himmel og Hav, tenkte jeg skrekkslagen. 50.60.65(pensjonist)70,80,90…THE END.
Tankene spant videre og dannet et virvar av følelser.
– Jeg lever nok ikke til jeg er 100. Sikkert ikke 90 heller, 80 kanskje, men slikt kan en aldri vite.
Dermed satte jeg igang på sedvanlig vis. Skrev ned noen tanker jeg hadde, så noen flere og så var jeg i gang. Hadde egentlig ikke helt klart for meg hvor dette skulle ende, men jeg ville gjøre det, og det hastet. En vet jo aldri…

Noen ganger la mismotet seg som et vått ullteppe rundt meg. Jeg ville gi opp og lukket pc-en. Etter noen uker, pakket min mann meg ut av ullteppet igjen, og jeg fortsatte. Plutselig var han pådriveren min, analytikeren min og den som ga meg tro på at jeg ville klare å ferdigstille.
Han skrøt meg opp i skyene. Smart kar som kjenner meg, og vet at skryt er som flybensin i blodet mitt. Jeg svever og er selvgående lenge etter en skrytinjeksjon. Selv er jeg min verste fiende. Min mann sier at jeg er en mester i å snakke ned mitt eget produkt i tankene mine.
Tro meg. Jeg har øvd, og jeg har blitt litt bedre. Skal jeg gi ut roman så nytter det ikke å si at det er noen trøtte greier jeg har klort ned på et papir. Ingen vil lese boken min da.  – Kanskje like greit, har jeg tenkt innimellom. Vet ikke om jeg vil at noen skal lese den. Det kan jo hende at noen ikke liker den, og da kan de komme til å gi dårlige kritikker. Er jeg klar for det?
Dette har jeg måttet tenke grundig gjennom, og jeg har bestemt meg. Jeg er klar for det. Litteratur er jo slik. En bok jeg liker, liker ikke du. En bok du synes er topp, sovner jeg av.

Vi knytter små sliketråder fra litteraturen til egne erfaringer

Litteraturen lever i oss, og knytter  små silketråder opp mot vår egen erfaring.
Har du aldri opplevd noe av det Guro opplever i «Stryk meg over håret«, så er det ikke sikkert at du vil like boken. Jeg tror likevel at historien til Guro får deg til å minnes dager da alt var bare fryd og gammen og samtidig favner  om en del av de utfordringene vi møter i livet vårt. De som gjør oss mer sårbare, kanskje klokere, noen ganger sterkere, men som gir oss som har opplevd noe av det samme, som Guro, et felles språk som vi kan dele.
Gjerne med egne assosiasjoner og tolkninger, men likevel en allsang vi kan synge sammen, der teksten er lik, men tonene vi synger er avhengig av om vi kan melodien. Jeg vet jeg har skrevet en tekst alle kan lese. Deler av den får deg kanskje til å nikke gjenkjennende eller tørke en tåre når du plutselig blir minnet på din egen melodi.

Omslaget på en bok har noe av det samme i seg. Når jeg går inn i en bokhandel og skal finne meg en bok, så må omslaget appelere til min melodi. Både det som står på vaskeseddelen bak på boken, men ikke minst illustrasjonen.
Denne gangen skulle jeg ikke lete etter melodien. Disse tonene hadde jeg selv satt på notelinjene. Derimot måtte jeg finne en illustrasjon som kunne vise deg, når du går i bokhandlen, litt av hva som er  melodien i boken min.
Den stemningen jeg ønsker du skal ha i deg mens du leser. Det vedmodet du noen gang vil kjenne på. Roen i landskapet og Guro sine tanker og følelser. Hvordan klarer en å fange hele melodien, med alle under og overstemmer, i et bilde?
Designeren til Commentum A/S klarte det. Han fanget stemningen jeg var ute etter.
Jeg fikk omslaget tilsendt i går, og i dag deler jeg det gjerne med deg.
Da jeg fikk bekreftet, av forlagsredaktøren, at de gikk for mitt ønske utbrøt jeg spontant til pådriveren min:

– Jøss, jeg skal visst gi ut en bok.

Jeg var der…

Et under…

En sommermorgen, den første juni for femten år siden, skjedde det et under på Haugesund sykehus. Min lille gutt ble født, og jeg tok en sjefsavgjørelse.
Selv om jeg ikke fikk tid til noe annet i livet mitt, så skulle jeg ha kvalitetstid med den lille babyen som lå i voggen ved siden av meg. Han lå der så ny  Jeg ville ikke lage en skramme på dette vidunderet av en gave jeg hadde fått. Varsomt løftet jeg han opp og ga han mat.
– Å Gud, hvor heldig jeg er som er kvinne, husker jeg at jeg tenkte, der jeg lå og diet. Der og da festet jeg mitt hjerte i hans hjerte for alltid. Klisje? En hver mor, og en hver far vet hva jeg snakker om. Ingen klisje.

Etter mange år med utdannelse, mens eldstejenta var liten, og alltid dårlig samvittighet fordi jeg måtte studere når hun ville leke, så var jeg klok av erfaring…

– Bare jeg blir ferdig med studiene, og kommer meg i jobb så skal vi to få tid sammen, tenkte jeg alltid mens jeg skimtet henne over kanten på pedagogikkbøkene mine. Pedagogikken som jeg var så glad i, som jeg kunne så godt og som jeg stadig lærte mer om. Læren om hvordan barn vokser og utvikler seg.
Den dårlige samvittigheten tror jeg ble født da jeg avla min pedagogikkeksamen. Dagen jeg, glad og fornøyd, kom hjem og plutselig la merke til at den vesle jenta mi ikke hadde tid til meg, nå når jeg endelig hadde tid til henne. Hun hadde tatt fatt på livet sitt. Venninnene var viktigere enn meg.
– Hade mamma, ropte hun og for ut døren, og jeg noterte meg at fjortisfnisene allerede var på plass. Så kom lillebror.

Min lille jente har blitt Ironwoman

Denne gangen skulle det bli annerledes. Utdanningen var ferdig, jeg var i full jobb og etablert med hus, hjem og hage.
I begynnelsen gikk det fint. Det må jo nødvendigvis det, så lenge gutten ikke kan krabbe, gå eller spise selv. Jeg hadde mammapermisjon, vi bodde på landet og hadde en vidunderlig stor hage.

– Klukk, klukk kunne vi høre fra hønene og hanen som vi hadde på fritt i hagen, før vi tok oss en lang spasertur. Jeg til fots, han i vognen. Vi plukket blomster langs veikanten og så på sauer og kuer på bakkene.
– Møøø! sa kua. Møøø! sa jeg. MMMøøø! sa den lille gutten i vognen. Så lo vi alt vi kunne og ruslet videre. Jeg hadde all verdens tid, og glemte å beundre hvert lille mirakel som skjedde rett foran øynene mine.

Gutten ble et år, og jeg måtte tilbake i jobben min. Måtte få bruke all pedagogikken jeg kunne så godt…

Familiebarnehagen var flott. En hærlig «Mor» som ungene elsket og som elsket ungene. Det var vanskelig i begynnelsen. Han var jo bare ett år. Jeg så andre gi han havregrynsgrøt til frokost, bytte bleier og legge han til å hvile. Når jeg kom og hentet han, om ettermiddagen, fikk jeg en liten gul notisblokk stukket i hånden. Der stod det hvor mange ganger han hadde bæsjet, spist og sovet. Samme prosedyre som når jeg henter Mazdaen min, på Sørhaug A/S, etter ferdig utført service.

Litt etter litt distanserte jeg meg fra vedmodet jeg følte når jeg måtte etterlate han i barnehagen. Han hadde det jo fint. Jeg hadde det jo fint. Jeg trøstet meg med at vi hadde  massevis av tid sammen, og mange år foran oss.

Min lille gutt sammen med stebroren.

Skolestart, fotballtrening, bursdager, 17.mai, 10 års dag, 13 års dag. Hvor ble all tiden av? Den som vi hadde så uendelig mye av? Var det han eller jeg som ikke ville leke lenger? Hva skjedde da han ikke lenger kom listende inn på soverommet mitt lørdags morgen, krøp opp under dynen for å varme seg og prate litt før vi stod opp? Når skjedde det? Var det for ti år siden eller fem. Når begynte han å gå rett opp på rommet sitt, uten å først komme inn til meg å gi meg en klem? Når begynte jeg å snakke oftere med forsterkerne på loftet enn til gutten min?

Nå på søndag skal han konfirmeres. Vi har kjøpt ny dress. Grå dress og lilla skjorte. Den vesle gutten min ruver langt over meg.
Da jeg så han på «Lies Herre» i konfirmasjonsdressen, gikk det opp for meg at han snart er en voksen mann. I mine øyne den vakreste jeg har sett.

Der og da innså jeg at det er for sent. Det er for sent å bygge sandslott i lekekassen. Det er for sent å bygge lego på stuegulvet. Jeg ammer han ikke lenger (forsåvidt greit nok lengden tatt i betraktning), men det er for sent.
Hvorfor gikk jeg ikke hjem fra jobben når jeg kunne?
– Like greit å jobbe til barnehagen stenger, tenkte jeg den gangen. Nå angrer jeg.

– Tenk om det hadde vært et sted en kunne få tilbake, alle øyeblikk en ubetenksomt lot få gå forbi, synger Bjørn Eidsvåg.

Jeg blar i bilder på datamaskinen min. De er kategorisert i mapper. 2000, 2001, 2002…2012. Jeg tenker at jammen tar vi mange bilder nå i forhold til da jeg var liten. Den gangen en måtte være forsiktig med hvilket motiv en trykket på, fordi en måtte betale for fremkalling utansett kvalitet. Sorte bilder, hvite bilder og innimellom et og annet som kunne fungere. I dag er slike bilder kule. Vi kan lage dem med Instagram, og synes det er stor stas.
Mens jeg sitter der og ser på bildene, blir jeg en tanke forundret.

En gutt er snart mann…

Bilder av den første tannen, den første trehjulssykkelen, dagen han lærte å sykle på tohjuling, barneselskapene der jeg hadde kledd meg ut og lekte med ungene, første skoledagen,  den gangen han kom hjem med vårens første løvetann, den gangen han hadde klippet seg selv eller den gangen jeg fremdeles bestemte hvordan han skulle se ut på håret, alle ferieturene, sommeren da han lærte å svømme, klemmene, da han alltid ville sitte på fanget…
Plutselig kjenner jeg at bildene begynner å leve. Det er ikke bare et bilde av de første svømmetakene. Jeg kan formelig kjenne hånden min som hviler under magen hans i vannet, for å ta i mot, bare i tilfelle. Lukten av klor i bassenget på Kypros, gleden da han siste dagen svømmer tvers over bassenget. Solen som varmer meg mens jeg stolt står og betrakter det lille underet. Han kan svømme fremdeles. Enda bedre, mye bedre, ja faktisk meget bra. Jeg har bare ikke tenkt over det.  En vannsprut treffer ansiktet mitt i det han svømmer forbi på det siste bildet.

En varm og velsignende følelse brer seg i kroppen min. Takknemelig oppdager jeg at jeg var til stede da, og jeg er tilstede nå. I går ble den voksne gutten min med meg på sykkeltur. Ikke en slik pingletur med korg på styret og tre gir, men på racersykkel, i høyt tempo, suste vi avgårde. Ikke han med hånden sin i min. Ikke side om side, men sammen. Jeg foran og han bak. Hjem igjen han foran, laaangt foran, og jeg bak.
Han og jeg.
Mammaen til den lille gutten forstår at hun var der den gangen og hun er der nå.
En times sykkeltur i kveldsolen med gutten min er nok. Jeg får bare små øyeblikk nå, men jeg er der fremdeles, og jeg var der den gang. Jeg var bare for utålmodig der jeg gikk rundt og ventet på neste under. La ikke merke til underet som skjedde der foran øynene mine. Fanget ikke øyeblikkene, men heldigvis fanget jeg dem i linsen.

Telefonen ringer og avbryter meg i skrivingen. Min 27 år gamle datter ringer meg for andre gang denne dagen. Hun bor i Oslo. Det var ikke noe spesielt, hun ville bare prate. Vi prater en stund om jobb, om menn, om trening. Slikt som voksne kvinner snakker sammen om. Hun spør om noen råd. Jeg gir henne noen. Hun bestemmer selv, og hun vet det. Det er bare råd. Valget er alltid hennes.

Etterpå legger jeg på og finner frem noen bilder fra hennes oppvekst. De er ikke så mange, hun vokste opp rett i forkant av fotoets digitale underverk, men de små øyeblikkene og de store hendelsene er der.

Jenta mi på sydentur med mor.

Alle volleyballreisene vi var på sammen, da jeg trente henne, da jeg kledde meg ut som Pippi Langstrømpe i barneselskapet hennes, og skremte vettet av en pappa som skulle levere ungen sin på døren, den første kjæresten hennes. Han som hun skulle gifte seg med når hun ble stor. Hun er ikke gift enda, og jeg aner ikke hvor gutten ble av…
Også disse bildene begynner å leve, men her må jeg supplere med tankeminner i større grad. Først litt famlende i bakhodet etter dem, men gradivs blir de klarere, og plutselig husker jeg den første skituren da hun slet seg opp til Olalia. Jeg kjenner den samme følelsen i brystet nå som jeg gjorde da. Lurer på om hun husker den?

Minnene er der. Ikke alle er like gode å hente frem. Noen er så vanskelige at vi gjemmer dem på helt spesielle steder. Små tankekroker kaller Guro det. Hovedpersonen i romanen min «Stryk meg over håret». Kjenner de ligger der, men tør ikke minnes…

Lek i hagen

Mine minner er ikke gjemt i slike tankekroker. De er glade og lyse og ligger og vaker i hjernen. En må bare ha tid, stoppe opp og bla litt, så er de der.

– Alle øyeblikk en ubetenksomt lot få gå forbi.

I dag fikk jeg napp i mine minner.
Jeg tenker takknemlig på mine to barn. Tenk at jeg har fått låne dere to så lenge. Jeg var der den gang, jeg er der nå og jeg vil alltid være der for dere.

Jeg er ikke født mamma…

Jeg tar meg tid til å gjøre ting som bare kommer meg selv til gode
Foto: Grethe Nygaard

Har du noen gang følt på en uforklarlig uro i kroppen. Noe som gnager og gnager i magen, men som du ikke vet hva er? En følelse av at du skal rekke noe?
Kanskje er det underbevisstheten din som jobber litt med gamle minner, eller det kan rett og slett være hormoner. En diffus stressfølelse i et samfunn som krever hele oss.
– Hvordan får du tid til alt du holder på med, spurte Line på Trimeriet meg i kveld.
– Fordi jeg ikke tar meg tid til å streve mot det perfekte, svarte jeg. Jeg trenger ikke ha det perfekt rundt meg, fordi det for meg ikke oppleves som perfekt, men som stress.Noen mennesker tror at det å skrive en roman er stress, det å strikke en genser er stress… Hva er stress?  Iallefall ikke hobbyer, spør du meg.
Vi skal være perfekte på jobben, perfekte husmødre, perfekte ektefeller og fantastiske mammaer og pappaer, for ikke å snakke om hvor perfekte kjærester vi skal være. Ettermiddager går ut på å stille opp på fotballtreninger og kampsporttreninger, selv lenge etter at poden synes at det er på høy tid at vi finner oss en annen hobby. Vi skjemmer oss bare ut likevel.
I tillegg skal vi følge opp ungene med lekser lenge etter at de burde ha vært i stand til å ta ansvar for leksene sine selv. Det stilles nemlig større krav til dem også i dag. De skal også være perfekte, og vi er ikke gode foreldre uten at vi surrer rundt dem som bier rundt en honningkrukke. Det faller nemlig tilbake på oss selv om vi svikter. Illusjonen av det perfekte slår sprekker.
Aller helst skal alle bli ingeniører, advokater eller noe annet fancy. Dessverre er det mange, mange ungdommer som blir skuffet på veien.
Hvorfor gjør vi alt dette? Er det for at andre skal se hvor vellykkede vi er?

Jeg var biedronning i mange år. Den gangen jeg faktisk fikk tid til alt. Da var det meste, av alt det andre, også på stell. Til slutt ble jeg urolig av kjøret. Jeg møtte ingen lettvegg, men gikk i betongen så den sang. Etter en periode hvor jeg virkelig fikk god tid til å tenke, og med god hjelp av min mann, tok jeg et valg. Jeg ville ha tid til meg selv.  Tid til mine ting, mine interesser. (Dessverre har det aldri vært husarbeid og matlaging).
Ting jeg hadde lyst til. Hekle, strikke og lese bøker. Til slutt tok jeg mot til meg og begynte å bruke ganske mange timer av sommerferiene på å skrive bok.  Det var jo det jeg alltid hadde hatt lyst til å gjøre. Jeg er nemlig ikke født mamma, elskerinne, hustru eller lærer, selv om det også er hyggelig. For all del. Jeg er født meg., med helt egne behov for å utvikle kreative sider ved meg selv.

En urolig sjel finner nå av og til roen. Ikke alltid, fordi jeg er «snill pike», og snille piker må gjøre ting bra. På jobben iallefall, og så litt hjemme…
Men noen ganger, og jeg lover meg selv hver dag at jeg skal bli flinkere, finner jeg roen. Jeg har funnet min teknikk.

Jeg skriver. Trenger ikke være en roman. Det kan godt bare være det jeg skriver til deg nå. Det har jeg tid til, fordi jeg ikke tenker på det andre som burde være gjort.
Utenfor den nye garasjen min har det i sommer ligget en haug med brostein og sand som jeg ikke har fått på plass, veggen på soverommet mitt bør males, jeg har alltid en maskin med klær som må vaskes og jeg, som er lærer, kunne iallefall hatt litt mer tålmodighet med guttene sine lekser. I tillegg vokser ugress i bed og mellom brosten. Det er lett å veksle en deilig skrivestund i sofakroken mot disse tingene. De er gjødsel for den dårlige samvittigheten. Men jeg vet også hva som knekker stilken og får den dårlige samvittigheten til å visne og råtne bort.
Trening.  Ikke trene fordi andre gjør det, eller fordi det passer inn i idealet av det perfekte mennseket. En skal trene fordi  det gjør en godt.

I dag tok jeg opp igjen treningen, på Trimeriet i Haugesund, etter sommerferien. En tung spinningtime. Vi tråkket og vi tråkket med mer og mer motstand på trøene.
– Jeg har ventet på deg Agnes, ropte spinninginstruktøren entusiastisk ut i lokalet da jeg kom noen minutter for sent.  En deilig velkomst på et fantastisk treningssenter, hvor de som jobber der ser deg, hilser og smiler.

Ute av form etter for mye fransk mat og vin, kjente jeg melkesyren true med å sette meg ut av spill gang på gang. Jeg roet litt ned og  fortsatte å svette til timen var over. Følelsen i kroppen min da vi lot trøene rulle uten motstand, til spinninginstruktørens svært så romantiske spilleliste, (kanskje han er forelsket om dagen) var vidunderlig. Den siste sangen, da jeg strakk hendene over hodet og tøyde en øm nakke, den godvonde følelsen av å strekke en muskel som har fått kjørt seg litt, er verdt mer en ti psykologtimer.
I skrivende stund er jeg hjemme igjen. Nydusjet og fullstendig rolig. Ungdommene bråker på loftet, men jeg enser dem ikke. Jeg er i min egen verden mens jeg skriver dette. Jeg bryr meg ikke om at ikke alt er på stell. Nå har jeg det godt. Jeg formelig kjenner endorfinene crawle rundt i blodet mitt, som flokken med Ironmen i Skeisvannet 8.juli.
En lang arbeidsdag kan så vidt skimtes langt bak i hukommelsen. Det kommer en ny i morgen, men jeg tenker ikke på den.  Jeg har det bare vidunderlig. Det var egentlig ikke tid til å trene i dag. Jeg kunne ha jobbet, det kan alltid en lærer. Jeg kunne ha vasket, det kan alltid en husmor. Jeg kunne ha degget for ungdommene på loftet, det kan alltid en mor. I stedet valgte jeg å ta vare på min egen mentale og fysiske helse. Det gir meg ro og overskudd til å være alt det andre i tillegg. Men ikke nå, ikke i kveld. Nå skal jeg bare nyte roen.  Hva er vel mer perfekt enn det?