Da jeg slapp kontrollen…

Forskjellig fra Iphone 141Den dagen da jeg fikk holde romanen min i hånden for første gang, ble jeg intervjuet av Magnar Riveland på Commentum Forlag A/S. Det å stå frem med min egen historie var skummelt og vanskelig på det tidspunktet. Nå ser jeg at det er ikke farlig å fortelle om de vanskelige tingene. Engentlig er det bare godt. Siden har jeg opplevd mye. Som da jeg var på min aller første litterære festival «Silk» i Skudenes og signerte bøker sammen med «pensumet» mitt Kjartan Fløgstad. Det var surrealistisk.
Her gjengir jeg intervjuet i sin fulle lengde.

Agnes Lovise Matre (46) har skrevet romanen hun selv følte manglet. Debutanten brukte egne erfaringer som ramme når hun skrev om Guro og hennes indre kamp.

Av Magnar Riveland

Miljo1«Stryk meg over håret» er historien om den tilsynelatende vellykkede karrierekvinnen Guro som lider av bulimi. Bak et velstriglet ytre finnes et følelsesmessig kaos. Ingen får slippe inn bak Guros skinnende fasade. Ingen får høre om hennes fortid. Ikke før hun drar til Provence i Frankrike og møter den eldre kvinnen Marie. Temaet kan høres tungt ut, men Agnes Lovise Matre lot det svarte gravalvoret ligge mens hun skrev.
-Det er en fengslende og ærlig fortalt historie med et lett tilgjengelig språk. Boka tar opp vanskelige ting på en vakker, nær og sterk måte. Leseopplevelsen skal være underholdende og lokke fram både smil og tårer. Det er både godt og sårt å lese «Stryk meg over håret», mener forfatteren som selv har erfaring med bulimi.
-Dette er ikke historien om meg, men jeg vet godt hva jeg snakker om. Jeg håper noen kjenner seg igjen. Hvis jeg treffer én leser som finner trøst i boka, så har jeg oppnådd det jeg ville, sier hun.

Handler om kontroll
Agnes Lovise Matre hadde de første åtte årene av sin oppvekst i et lite bygdesamfunn i Hardanger. Alle tok vare på hverandre. Livet var trygt og godt. Så døde moren til Agnes. Idyllen var brutt. Ubearbeidede følelser fra denne perioden har preget livet hennes etterpå.
-Jeg begynte å studere som voksen småbarnsmor. Det var travelt, og det gjaldt om ikke å åpne for gamle følelser. Jeg ble i stedet flink pike og perfekt student. Det ble avgjørende viktig å ha kontroll på alt. Det førte til at jeg utviklet spiseforstyrrelser. Det gikk 10 år før jeg fortalte noen om det, og 14 år før jeg ble frisk, forteller hun.
Mens Agnes Lovise Matre jobbet med å bli frisk, prøvde hun å finne litteratur som skildret hennes problemer. Hun fant faktabøker og hun fant ungdomsromaner, men ingen romaner med voksne mennesker som slet med det samme som henne selv.
-Bulimi og spiseforstyrrelser rammer flere enn jenter mellom 15 og 18. Både menn og kvinner i voksen alder kan slite med spiseforstyrrelser. Det er tusenvis av mennesker der ute som prøver å leve perfekte liv mens de har et helvete inni seg. Jeg vet av egen erfaring at spiseforstyrrelser handler mer om å ha kontroll på følelsene enn på kiloene. Jeg har alltid båret på en forfatterdrøm, og så at her var det en historie som burde fortelles. Det førte til at jeg begynte på «Stryk meg over håret» i 2009, sier Agnes Lovise Matre.

Skriver ny bok
Selv om romanfiguren Guro er i samme situasjon som forfatteren en gang var, har Guro og Agnes forskjellige historier.
-Jeg har brukt ting fra mitt eget liv, og skrivingen har gjort at jeg har fått bearbeidet de siste tingene. Noen ganger har det vært tøft å skrive, andre ganger har jeg fortalt Guros historie distansert fra meg selv. Da har det gått som en lek, sier hun.
Agnes Lovise Matre bor i dag i Haugesund. Hun har vært lærer på ungdomsskole i 20 år, men har også vært frilansjournalist og skribent i tillegg i flere år. Gjennom jobben som ungdomsskolelærer kommer hun tett på unge mennesker som opplever utfordringer. Det gir henne inspirasjon til nye skriveprosjekter etter at hun har trådt over terskelen og realisert forfatterdrømmen med «Stryk meg over håret».
-Jeg liker best å skrive om tanker og følelser som er vanskelige å snakke om. Vi tar på oss fasader og omgir oss med tabuer. Det er viktig å få ting fram i lyset, mener Matre.
-Må du bruke deg selv og dine erfaringer i fortellingene?
-Nei, jeg holder på med en ny bok om barn og vanskelige ting, men ikke ting fra mitt eget liv, sier hun.

Fristed i Provence
Romanfiguren Guro er i Provence når hun blir nødt til å ta et oppgjør med seg selv. Det er ikke tilfeldig at handlingen utspiller seg der.
-Jeg reiser ofte til Provence selv. Det er mitt fristed – det er der jeg finner roen. Det var naturlig å plassere Guro i det samme miljøet, sier Agnes Lovise Matre.
Selv om historien om Guro er fortalt innenfor underholdningslitteraturens rammer, mener Matre at det er en viktig bok.
-Det er en bok alle vil ha glede av å lese. Det er en spennende historie som inneholder både spenning og kjærlighet og romantikk, men for leserne som kjenner seg igjen – og kanskje særlig de som kjenner seg igjen som pårørende til mennesker med spiseforstyrrelser – vil jeg si at «Stryk meg over håret» er en viktig bok.

La meg farge din trailer lavendelblå…

Maleri fra Sandeid. Et steinkast fra der jeg ble intervjuet. Malt av pappen min, Øyvind Matre. Er det noen som ser hvilken gård huldra og alvene står og ser mot?
Jippi! Jeg har feiring på gang her i dag. Over 10 000 har lest bloggen min så langt. Det er koselig at så mange vil lese den. Jeg er ikke ukjent med å figurere i media, men da ofte i andre sammenhenger. Andre skal ha min oppmerksomhet. Enten det er FK-Haugesund jeg snakker om, eller jeg uttaler meg i krasse ordelag om skolenedleggelse på Bjoa.

Å framsnakke seg selv…
Nå er det jeg som skal snakke om meg og boken min. Det er  adskillig skumlere.
Helt nødvendig, sier min datter og min mann, om jeg ønsker at noen skal lese boken. De har for lengst kastet seg over ideer om alternativ markedsføring, og når jeg etter en travel uke endelig fikk tid til å se hva de hadde gjort, ble jeg litt stum. Svetten begynte å piple frem i pannen,  og jeg så «Bygdedyret» skule på meg fra en tankekrok i hjernen. Håper huldra i Hålandsdalen, som pappa likte å male, passer på meg.
Min datter truer med å starte en «Stryk meg over håret» kampanje på Karl Johan, hvor hun vil mobilisere hele Norge til å gå rundt å be om å få stryke noen over håret. HJELP! One place går the grens, sa jeg. Spenstig idè, men reaksjonen min var mer som om hun skulle bedt meg om å få flytte for seg selv som 14-åring. Hun vet sikkert hva hun snakker om. Markedsføring er hennes yrke. Jeg er bare en helt alminnelig lærer, men noe blir for drøyt.

Lokalavisa Grannar hører til i markedsføringsbildet. Lokal og flott.

Mitt første avisintervju

Vel, nå er det slik at om en skriver en roman, så er det jo fordi en har noe å fortelle. For å kunne fortelle, så må nødvendigvis folk få vite om boken, de to selvutnevnte markedsførerne kikker strengt på meg.
Jeg er ikke dum. Jeg forstår da det, så i går møtte jeg opp i vakre Sandeid for mitt første avisintervju, som du kan lese i lokalavisa Grannar i morgen. Jeg hadde avtalt at vi kunne møtes på kafeen i sentrum, men da lo Anne Sissel på bensinstasjonen godt. Jeg var litt for sent ute. Kafeen stengte for noen år siden. Jeg kikket fortvilet opp på det truende skydekket, men da journalisten dukket opp,  hadde himmelen sprukket opp og pyntet barndomsbygda mi med sol. Det var som om noen som er glad i meg, bestemte seg for å gjøre ting litt enklere en liten stund.  Dermed fikk vi en hyggelig pratestund på benkene utenfor Galleri ågot.

Lavendelfargede semitrailere
Da intervjuet var over, lukket himmelen seg igjen, og jeg forlot bygda i regnvær. I ren markedsføringsiver slo en tanke ned i meg, da jeg passerte de utallige trailerne til Hustvedt & Skeie.
Fint med hvitt og rødt, men hva med sidene på semitrailerne tapetsert med lavendelplanter og en kvinne med hvit solhatt? Kan jo hende at det hadde satt fart i kjøttomsetningen til Fatland og Skjeggerød også,  for det jeg vet.  Vinn, Vinn situasjon er det noe som heter.
Vel, noen drømmer kan kanskje ikke realiseres, men jeg hadde iallefall en idè.

Guros barndomsminner er sentralt i romanen min. Her er et bilde som ga meg inspirasjon da jeg skrev det ene tilbakeblikket. Malt av : Øyvind Matre

Litteraturfestivaler og messer

…Startskuddet for markedsføringen startet med bokmøte på Sandnes bibliotek onsdag. Dette var i regi av Commentum Forlag. Det var godt å få komme igang. Nå har jeg gjort det en gang, så da er det ikke så skremmende lenger.
Fremover går det slag i slag. Jeg tar turen til SILK internasjonale litteratur- og kulturfestival i Skudesneshavn den 3.november. Deretter får jeg være med på litterær kafe med Siri Kvamme,  på Blest litteraturfestival, i Tysvær litt senere den uken. Julemessen i Haraldshallen i Haugesund er i boks, og kanskje blir det noen signeringer i sentrum. Har noen planer, men ikke alle detaljer er på plass ennå.
Gunnar på samvirkelaget i Sandeid ønsker meg velkommen en lørdag, før jul, til boksignering. Det synes jeg kanskje er det mest spennende. Håper jeg treffer mange kjente. Spesielt mine gamle elever, som nå har blitt voksne.  Spørs om mitt evige mas i norsktimene,  om at de måtte begynne å lese bøker, kan hjelpe på boksalget mitt. Rart å tenke på. Nå kan det hende at det er min bok de føler seg tvunget til å lese. Sånn for skams skyld. Vel, de skal slippe å skrive oppgave om den etterpå ihvertfall.
Travle tider. Lurer på om førsteopplaget rekker.

Flere har nå bestilt flere bøker. De vil  gi dem bort i julepresang. Surrealistisk. Skal noe jeg ha skrevet ligge under juletreet hos folk? Stilig! Foreløpig er alt dette litt uvirkelig. Når en har gått hele livet og tenkt på å skrive en roman, og en tilslutt har gjort det, så blir det litt slik. Jeg tror at jeg må vente til jeg holder romanen i nevene, før jeg forstår hva jeg har gjort.
Alt dette tatt i betraktning, så er det ikke så rart at en trenger å markedsføres. Når en ikke selv er helt klar over at en faktisk har skrevet en bok, hvordan i alle dager skal andre bli klar over det da?