Vakker er bygda …

Kystkulturdagane i vakre Sandeid. Ta turen da vel. 31.5 - 01.06 Foto: Karmsundavisa
Kystkulturdagane i vakre Sandeid. Ta turen da vel.
31.5 – 01.06
Foto: Karmsundavisa

Jeg får stadig henvendelser fra folk som ønsker å benytte «Sandeidsongen» i ulike festlige sammenhenger som i brylluper og konfirmasjoner.

«Sandeidsongen» ble skrevet av min far, Øyvind Matre, som en prolog til 17. mai i 1978. Året etter var jeg bedt om å synge på bygdas 17.mai-fest, og pappa ga meg teksten og foreslo at jeg skulle sette melodi til.
Bare 13 år gammel laget jeg den, og siden har sangen blitt brukt mye, og har etter hvert blitt den offisielle bygdesangen i Sandeid.

Den gang, i tenårene, solte jeg meg ikke akkurat i glansen av å ha laget en slik melodi, men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg blitt stolt av å eie noe i denne sangen. Nå når pappa ikke er her lenger er den jo min. Noe som var bare hans og mitt.

Sanger forvinner derimot om de ikke synges og deles. Pappaen min var kreativ på flere måter. Han var også kunstmaler på fritiden. Her er et bilde av Huldra i Hålandsdalen, som kikker inn på gården til Jakob Solberg. Synes det passer godt til teksten. Til kirkejubileet i Sandeid for noen år tilbake ble det skrevet et ekstra vers til sangen. Pappa ga tillatelse til at det kunne brukes til jubileet, men at det senere ikke skal være en del av sangen. Den opprinnelige teksten og de opprinnelige akkordene (alle som jeg hadde lært meg den gangen:) er gjengitt under her. Bruk den gjerne, men det er fint om tekstforfatter og «komponist» er med.

 

Enno så veit eg at Hovda vil standa, traust i vår bygd like fager å sjå...
Enno så veit eg at Hovda vil standa, traust i vår bygd like fager å sjå…

SANDEIDSONGEN

Tekst: Øyvind Matre

Melodi: Agnes Lovise Matre

 

C             Am             Dm       G

1.Vakker er bygda når vårsola lyser

C             Am             Dm       G

Vent er i Sandeid ein maistille kveld

C             Am             Dm       G

Drøymande djupt inni skuggen ligg bygda

C               Am       G           C

Og Lysenut gløder i døyande eld.

F                   G                 Em                 C

Kystkulturdager Yrende folkeliv Foto: VisitVindafjord
Kystkulturdager
Yrende folkeliv
Foto: VisitVindafjord

Stille smyg bølger mot steinar langs stranda,

F                   C                 D7         G

Kviskrar ein song i frå havet der vest

C                 Am   Dm           G

Roar mitt evige lengtande hjarta

C               F                     C                 G

Borte er bra, men mi heimbygd er best.

 

"Huldra i Hålandsdalen" Malt av: Øyvind Matre
«Huldra i Hålandsdalen» Malt av: Øyvind Matre

2.Var du med fuglen om morgonen vaken

Såg du frå Vestbøfjell sollyset gå

Ned imot bygda med åkrar og enger

Veit du ein stad som er vakrare då?

Vel veit eg visst at ein framand vil seie

Her er det lite, ja mindre enn smått.

Der uti verda den store og vide

Finns svimlande byar med palmer og slott

 

3.Vandrar eg rundt mellom vårgrøne bjørker,

møter meg angen frå alle dei blad

Aldri eg kjende ein pust i frå palmer

som gjorde mitt hjarta så inderleg glad

Byar skal slokna og slottsteinar falla

Slekter skal koma og slekter skal gå

Enno så veit eg at Hovda vil stanna

traust i vår bygd like fager å sjå

 

4.Vidstrakte enger med åkrar og vollar

Grønkande lier mot fiskerik fjord

Slik har dei drøymt som i framfarne tider

med arbeid og strev vende villmark til jord.

Sandeid vår heim, du er fremst mellom bygder

Ikkje me veit oss ein vakrare stad

Saman i strevsemd me verna og tryggja

bygda og draumen som fedrane ga

 

Den som venter…

Ser jo ikke akkurat ut som et rockeband da… men Darlings…absolutt

Hvem har vel ikke drømt om å bli popstjerne en gang? Ikke du? Vel, jeg tror deg ikke. Til det har jeg vært for lenge lærer. Alle jenter drømmer om å bli popstjerne.  Det kommer like naturlig som løvetann om våren. Ideen klorer seg fast, før den etter en periode visner og dør.

Pakkers. Mange av de gamle heltene fra Sandeid. Har plakat.

Jeg hadde også den drømmen. Sammen med noen venninner fra  Sandeidbygda, der musikklivet har fostret storheter som HÅREK, Arnold Bokfink Band, Stilongs, Pakkers, Idol-Mari, Idol-Maria og mange, mange fler, for ikke å snakke om drivkreftene bak abc-Studio i Etne.

Både Idol-Mari og Idol-Maria har fått egne plakater…

Både vi den gang, og Mari og Maria nå har hatt nok av forbilder. Etter så mange år, nå når vi er blitt så gamle at ingenting gjør oss flaue lenger, så er det vel bare til å innrømme at vi forelsket oss i disse guttene våre. For de var vår Justin Bieber.  Leif Roald Bjelland, Ingvald Alvseike, Lasse Asheim, Jørgen Skeie, Jostein Hustveit, Kjetil Ulland, Reinhard Toresen, for ikke å snakke om Frankie boy.

Fremdeles rocker han, men i en litt annen habitt. Plakat fikk han ihvertfall…

Ikke han gamlingen fra USA, menFrank Abelseth. Han fra Vikedal. Hoftevrikkende, i sorte skinnklær, kunne han fått selveste Elvis til å se klønete ut. Vi hylte av fryd da guttene i HÅREK entret scenen. De kunne rocke, og det var det flere i Sandeid som kunne.Ikke det at ikke jeg var populær. Merittlisten er laaang. Jeg har ikke tall på hvor mange eldrefester jeg har sunget på mens jeg har svingt gitaren. Hvor mange ganger jeg har sunget på tevlingsfester, idrettsfester og andre bygdefester. Den så du nok ikke komme. Hæ?

Koselig det. For all del. Jeg har mange gode minner, men jeg fikk aldri min egen plakat.
Det hadde HÅREK og alle de andre. HÅREK sin var gul. Vi bar den rundt på ryggen en hel dag i Stavanger. Alle jentene som fikk lov hjemme, tok westamaranen til Stavanger og hauset opp stemningen i sentrum, sikre på at vårt band, våre gutter, fra vårt Sandeid skulle gå av med seieren i årets rockekonkurranse.

Tom Roger Ådland. Har fått flere plakater. Min favoritt om dagen…

Noe mer slukøret og med sinnene i kok reiste vi hjem igjen om kvelden. Noen gamle gubber fra Haugesund som spilte i et band med navnet FLOP vant. Ja, vi var sikker på at det var det de var. En FLOPP…
– Darling…I feel a pretty lonesome. I call you on the phone some….

Eller hva teksten var. Jeg var absolutt ingen engelsklærer den gangen, og hadde heller ingen planer om det. Beviset på det leser jeg i tekstbøkene mine fra 70-tallet hvor jeg skreiv tekstene rett fra LP-platene:
Mammamia, her ai go agein, mai, mai, whats a mutsja sister…

Thorbjørn har aldri likt seg i front, men likevel har han fått mange, mange plakater.

Tilbake til FLOP, som forresten har fått en ny renessanse i disse dager. Ærlig talt. Flinke karer. For meg midt i 40-åra. Vi jenter fra Sandeid, syntes de hadde passet best for de over 40 den gangen også. Darlings? Rock var det ihvertfall ikke.

På scenen en gang med unge Heine. Han fikk plakat(er)

Lik Christian Grindheim etter FKHs nedrykkskamp til 2.divisjon,det året jeg ikke vil huske, satt vi sønderknust på westamaranen hjem igjen. Plakatene var fillete og vi var enda mer fillete. Jeg tror de andre ga opp, men hos meg levde drømmen om egen plakat videre.

Jeg regnet med at til og med min sønn ville få plakat før meg.

Med drømmen sprell levende i ranselen, og med gitaren over skulderen kom jeg meg inn på musikklinjen vedSkeisvang Videregående skole i Haugesund. Skuffet forlot jeg den samme linjen tre år etterpå. Jo, jeg hadde fremført Skapelsen av Haydn sammen med Nord Rogaland Symfonisorkester i Vår Frelsers kirke. Likeledes Juleoratoriet av Johan Sebastian Bach. Jeg visste hva en treklang var og jeg kunne synge i kor. Musikkhistorien hadde jeg brukbar oversikt over og vi var en herlig gjeng. M-klassen på Skeisvang.

Vi var ikke som alle andre. Fikk plakat, selv med hårstrikk rundt brillene. Sigbjørn Apeland

Vi som ikke var som alle andre. Vi som alltid hadde klassefester uten inntak av alkohol. Savner dere alle sammen. Noen av mine medelever, i klassene over og under, fikk egen plakat. Tom Roger Aadland, om enn noe senere. Thorbjørn Økland. Trenger ikke mer forklaring.

Noen er på alle plakater…

Geir Halleland, søren at jeg ikke kom på at jeg kunne sunget Contry&Western. Det var jeg ganske god til faktisk.  Sigbjørn Apeland med trøorgelet, Gunnar Hustvedt, Ingvald Alvseike og inntil flere operasangere.  Grethe Svendsen gikk også på samme skole. Ikke i M-klassen, men hun gikk der. Alle fikk egen plakat. Mange av dem har hatt flere forskjellige. Ikke jeg…

Lærerhøyskolen var mitt neste forsøk. Grunnfag i musikk. Jeg så mitt snitt da vi satte opp musikalen Miss Saigon innenfor husets fire vegger. Jeg fikk egen solo. Nå da?!! En gang måtte vel jeg også bli oppdaget? For en tid tilbake satt jeg og så gjennom gamle video-opptak.  Da oppdaget jeg til min store forundring at jeg faktisk hadde sunget sammen med selveste Heine Totland. En veldig ung utgave, knappe atten år, men likevel. Han fikk også plakat.  Så urettferdig kan verden være.

Han fikk også plakat… Norsklæreren min. Jeg er også norsklærer, og da kan vel jeg også få plakat?

Jeg synger innimellom fremdeles, men for det meste i begravelser og brylluper, og så Sandeidsangen da. Den er min. Den kan ingen ta fra meg. Dessverre er det ingen som kaller inn til bryllup eller begravelser og henger opp plakat av meg i bygda eller utenfor festlokalet slike ganger. (Kunne det vært en idè, forresten?) Drømmen har etterhvert bleknet, jeg ga vel opp på et vis…
Helt til i dag, da jeg satt hjemme og skulle sende noen småting til bokhandlere og andre hvor jeg skal lese fra boken min fremover.
Jeg stoppet plutselig opp med det jeg holdt på med og stirret fullstendig fasinert på fenomenet foran meg. For det jeg holdt på med var å skrive på en plakat om arrangementet. Hvem andre enn…

Agnes Matre
MITT FJES smilte lurt mot meg fra PLAKATEN!  Forundret kjente jeg… Nei, jeg kjente ingen tårer som rant nedover kinnet mitt, men jeg ble så lettet. Kampen er over, og jeg har nådd målet mitt. Det var ikke musikken som skulle gi meg egen plakat. Det var ikke musikklærerne på Skeisvang som var mine guruer. En annen lærer, som ikke vi i M-klassen var så opptatt av den gangen, var guruen min. Det var han som kunne vist meg veien til plakatenes skog. Bare jeg hadde hørt etter hva han sa. Han som fortalte meg at jeg kunne skrive, og at jeg burde skrive mer. Jeg hørte ikke på den koselige, gråskjeggete, diktlesende norsklæreren min på Skeisvang. Nå senere, har jeg tenkt mye på det han sa. Kolbein Falkeid var en av dem som viste meg veien. Ikke bare til plakaten, men til lyrikken og poesien, til litteraturen. Det er mye musikk i litteraturen også, og jeg har endelig fått min egen plakat.

Varmt møte over en kulepenn…

Personlige hilsener blir mer personlige når de skrives med penn.
I helgen ble jeg fullstendig hensatt til fortiden. Jeg hadde ikke sett den komme. Plutselig var den bare der. Luktene, smakene, knekkebrød med brunost og ketchup på, lukten av tang og tare og sommervarmen. Juletrefesten  med appelsiner fra nissen, og «Det lyser i stille grender» på scenen. Elevkvelden da alle elevene hadde blitt tvunget til å ta lusekur fordi helsesøster trodde at hun hadde funnet ett egg en elev. Vi trengte ikke Au de toilette den kvelden.
Sandeid skolekorps på tur til legoland, hytteturer på Skåneviksstranden, gitarspilling med Finn Kalvik på svaberget, og Fatlandpølser i store poser. Dans på samfunnshuset og tensingkoret hvor vi stemte i: «Jesus her er jeg, send meg».

 

 

Trenger ingen pinne for å huske deg. Men det var godt å minnes litt:)
Som bobler i sprudlende Champagne, poppet de opp fra langtidsminnet.
Fredag morgen, da vekkerklokken ringte, dunket min mann forsiktig i meg og hvisket:
Agnes, jeg tror du har tatt deg vann over hodet, men det sier vi ikke til noen.

Jeg forstod med en gang hva han mente, men bestemte meg for å holde hodet kaldt. I løpet av helgen skulle jeg signere og skrive personlig hilsen til 272 mennesker. Mange av dem hadde jeg ikke truffet på mange år, noen kjente jeg ikke så godt og noen få kjente jeg ikke i det hele tatt.
Fredagsvasken fikk lov å være i fred. På stuegulvet stod det stablet esker med bøker. En kasse inneholdt ferdigutfylte giroblanketter fra forlaget som skulle legges til rett person i rett bok.

«Rullèn ut«, sa jeg til min mann, som lå på gulvet og prøvde å finn ut av rullen med ferdigutfylte addresselapper. En lapp for hver bok skulle klistres på en bokeske, som først skulle brettes. Min mann gjøv på esken med dødsforakt. Etter noen få forsøk hadde han teken på det. Så var det å finne rett bok, til rett giro, til rett eske med adresselapp. Han så litt fortvilet ut da det gikk opp for han hvor mye tid det ville gå med til å finne frem i en rull som hadde omtrent samme lengde som rullen i kassen på Meny.

Du hadde forsåvidt rett i det Lillian. Men nå vet jeg hvor jeg vil bli:)
Hva er det jeg egentlig har lovet folk? tenkte jeg, men satte meg ved spisebordet, tente et lys og fant meg en kulepenn og en kopp kaffe. Allerede noen kvelder før hadde jeg oppdaget at signering er en ting, men personlig hilsen er en langt mer tidskrevende oppgave.
Vel, folk hadde forhåndsbestilt bøker. De hadde vist meg en enorm tillitt. De hadde tro på meg. Jeg skulle jammen også holde det jeg lovet. Med friskt mot satte jeg igang. Nå var det fredag og jeg kunne sove så lenge jeg ville neste morgen.
Omhyggelig skrev jeg enpersonlig hilsen med jevn og fin skjønnskrift, akkurat som jeg lærte da jeg satt på Sandeid Skule en gang på 70-tallet og skrev løkkeskrift, mens læreren leste fra en bok for oss. Det var de beste skoletimene forresten. Til og med guttene i klassen var stille når vi fikk skrive skjønnskrift i de lyseblå, ferdigtrykkede skrivebøkene. Ikke fordi guttene elsket løkkeskrift, men de elsket å bli lest for.  Et lite øyeblikk, mens jeg kikket på de skråstilte bokstavene, var jeg der igjen. La hodet litt på skakke, boken litt på skeive, og beundret min egen skrift.

 

Ja Elise. Så sant, så sant, og jeg gleder meg veldig til å signere bøker på handelsslaget hjemme i Sandeid 9.november.
Lite visste jeg på det tidspunktet at det skulle bli mange tankereiser tilbake til 70- og 80-tallet i løpet av denne helgen. Ja, jeg ble veldig sliten i armen. Kan ikke huske sist gang jeg skreiv så mye for hånd. Det må ha vært under pedagogikkeksamen på HSH i 1995, da jeg skreiv 29 håndskrevne sider med gjennomslagspapir under. Au!

Vi skriver ikke for hånd lenger. Personlige hilsener og brev har jeg ikke skrevet for hånd siden jeg hadde kjæreste i militæret en gang på 80-tallet. Varme, tåredryppende, lengtende tanker til en blåfrossen soldat i nord. Den gangen jeg ikke fikk vondt i hånden når jeg skreiv med kulepenn. Lurer egentlig på om brevene hadde varmet like godt om de hadde kommet på e-post?

Jeg oppdaget noe underlig i helgen. En personlig hilsen blir mye mer personlig når den er skrevet med kulepenn. Jeg tenker ikke over det i det daglige når jeg toucher i vei på Pc-en. facebookmeldinger, twittermeldinger, sms-er og e-post. Trodde det var det samme. Det er det ikke.
Etterhvert ble jeg mer og mer oppslukt av det jeg holdt på med. Mens min mann endelig hadde klart å lage seg et brette-, klippe-, klistresystem som fungerte, hadde minnene tatt tak i meg, og hensatt meg i et modus langt utenfor og langt bortenfor den stuen jeg satt i. Jeg oppdaget nemlig at jeg minst hadde ett eller to minner fra alle de 270 menneskene på bestillingslisten min. Faktisk så kjente jeg disse menneskene. De aller fleste var mennesker som hadde betydd noe for meg i oppveksten, i ungdomsårene eller i voksenlivet. Noen var venner og slekt av min mann, men også de følte jeg at jeg kunne skrive noe personlig til.

Dette er iallefall et motto du Ranveig har fulgt. Tusen takk for all framsnakking, og at du til og med syntes at jeg kunne passe til å holde 17,.mai-tale:)
I et innfall fant jeg frem minneboken min fra 1974, og lette etter gamle kjente der.  Jammen så fant jeg dem. Mange av de samme som hadde bestilt boken min nå, og som jeg ikke hadde snakket så mye med de siste tretti årene. De hadde også en gang skrevet hilsen til meg med penn.

Det aller første minnet var fra min venninne Liv på 5 år.
Den 22.08.1974 skreiv hun til meg:
– Tre ord på snei, Gløym ikkje meg. Hun hadde heller ikke glemt meg. Boken hennes ble signert.

Slik fortsatte det, og det hele endte med at jeg lo høyt når jeg skrev hilsner til noen. Smilte lurt da jeg skrev hilsner til andre. Til tider ble jeg faktisk rørt av mine egne «gode» kommentarer, og da jeg skrev til mine aller nærmeste måtte jeg til med lommetørkle og tørke tårer. Wow! for en reise. Kan absolutt anbefales.

Kulepennen jeg brukte da alle dere fikk hilsener. Jeg skal forgylle den bare for å takke den for den gode stunden.)
Da jeg omsider var ferdig hadde klokken passert 2100 på lørdagskvelden, og da hadde jeg skrevet i over et døgn avbrutt av litt søvn. Min mann kravlet fremdeles rundt på gulvet og pakket og klistret. Nå trådte jeg til og hjalp han.
Litt utpå søndagen var vi endelig ferdig. Jeg hadde klart det! Jeg hadde holdt det jeg lovet!  Aldri i verden om jeg hadde klart det uten hjelp fra dere som bodde i minnene mine. Aldri i verden om jeg hadde klart det uten hjelp fra min mann. En trenger pokker ikke være snekker for å være handy.

Når boken etterhvert dropper ned i postkassen din, håper jeg at du legger merke til at jeg har hatt et varmt møte med akkurat deg over kulepennen da jeg skrev hilsenen. Jeg håper at du også får et varmt møte med min Guro og hennes reise til fortiden.