Hva Søren er Lykke?

Hils på Katastrofen
Hils på Katastrofen

Lykke
Spør du meg ka lykke e ,,,
 Det må vera å slentra gjennom livet
og banka på der det e lys
For å spør om de har eit rom te overs
te ein som nettopp har vore i Paris
og brukt opp alle pengane …
(Matti Røssland, Tøffe Tider 1992)

I romjulen lovet jeg meg selv, og etter hvert 80 000 andre mennesker i blogginnlegget mitt, at jeg skulle roe ned tempoet både på jobben og hjemme, og si nei til perfeksjonismens helvete.  For 11 år siden gikk jeg i den berømte veggen så det sang. Uten styring og kontroll, og overhode ingen airbag som tok i mot. I flere uker ble jeg sittende og gape ut i luften, som for å prøve å forstå hva som hadde truffet meg. Etter hvert, og med god hjelp av min kjære mann, stablet jeg meg på beina og ba om profesjonell hjelp. Mange år i spiseforstyrrelsens mørke hull i kombinasjon med et høyere og høyre tempo i jobben viste seg litt etter litt å bli i overkant mer enn selv jeg kunne tåle. En venn jeg ikke hadde sett siden jeg var liten, varslet meg at han kanskje tok seg en tur på besøk, og begge beina sviktet under meg samtidig. Vennen kalte jeg Katastrofen. Det skulle ikke mer til. Et lite SMS fra ham resulterte i flere måneders sykemelding fra både jobben og samfunnet for øvrig.

Hils på min gamle venn Uro
Hils på min gamle venn Uro

Jeg husker spesielt en samtale jeg hadde med min mann etter noen måneder i terapi. Jeg spurte ham:
Er det noen dager i livet ditt hvor du føler deg glad en hel dag? At du ikke føler uro og er redd for ting? At du … ja at du føler deg ganske lykkelig?
Han kikket rart på meg. Jeg kunne visst like godt spurt han om det fantes dager der han trengte luft.

I dag så vet jeg at friske mennesker har mange slike stunder. Timer, dager og kanskje uker hvor de føler de er i en flytsone og hvor verden smiler til dem. De føler en form for det jeg tror er lykke. Hverdagslig lykke. Min mann føler mye på hverdagslykken. Bare han får seg en liten strekk på sofaen etter en stri arbeidsdag, er han atter klar for en porsjon hverdagslykke.

Utenpålykke var min spesialitet. Jeg var på hils, påstod jeg kjente den, men den var ikke en del av min vennekrets. Jeg hadde tre trofaste venner den gangen. I dag kaller jeg dem bare for «Skyldfølelsen» og «Katastrofen» og han der «Uroen» som de stadig drasser på. De nektet meg å bli kjent med Lykken. Da truet de med å forlate meg.

Katastrofen dukket gjerne opp når barna mine eller jeg skulle ut å fly. Ringte ikke på dørklokken, men bare tråkket inn. Der satt han i sofaen og fulgte meg med argusøyne, mens Uroen hang seg i buksebenet mitt. Skyldfølelsen var enda mer innpåsliten. Jeg tror at jeg traff ham på sykehuset da jeg fødte mitt første barn.  Husker ikke helt. Han dukket i alle fall opp i de tider.

De var der alle tre. Nesten konstant. Du vet hva jeg mener? Mer et inventar enn en venn. Ekstremt stressende, og når de var der, så kunne jo ikke jeg bare ringe Lykken og be henne stikke over. Kunne jo aldri vite hva de ville finne på å si til henne

Hils på Skyldfølelsen
Hils på Skyldfølelsen

I fjor, da jeg holdt et foredrag på ROS (Rådgivning om Spiseforstyrrelser) i Bergen, i forbindelse med utgivelsen av romanen min «Stryk meg over håret», møtte jeg to nye venner. De ble presentert for meg av en annen foredragsholder på samme seminar, Trond Haukedal.  Selvfølelsen og Selvtilliten heter de. I begynnelsen var jeg litt skeptisk. De virket litt «to much» om du forstår.

«Hei Agnes, du er en solstråle», presenterte Selvfølelsen seg med, mens selvtilliten påstod at jeg var en tusenlapp. Etter en stund følte jeg meg litt tryggere på dem begge, og inviterte dem med meg hjem. Da kan du tro det ble baluba i heimen. Skyldfølelsen, Katastrofen og Uroen gikk totalt bananas. De prøvde sågar å kvele mine nye venninner. Jeg måtte be min mann hjelpe meg. Ble usikker på om det var meg eller dem det var noe galt med. Etter en lang samtale med ham, bestemte jeg meg for å ta endelig farvel med mine gamle venner. Gradvis krøp hverdagslykken inn i hjemmet mitt, i sjela mi og i kroppen min … men …hvor lenge var Adam i paradis?

Noen andre, som jeg selvfølgelig visste hvem var, men som aldri hadde vist meg særlig oppmerksomhet begynte å luske rundt huset mitt.  Misunnelsen og han kompisen hans … hva heter han nå igjen? Jo, Jante. Jeg må rett og slett ringe å be om å få besøksforbud for de to der. Lykken tør ikke komme når de sniker seg rundt i hagen. Hun er livredd dem.

80 000 lesere av innlegget mitt syntes Selvtillitten og Selvfølelsen var stilig. Uventet, men stilig. Det lå en konvolutt i postkassen tidligere i dag. Adressert til meg og undertegnet Skyldfølelsen, Katastrofen, Uroen, Misunnelsen og Jante. De hadde ikke skrevet så mye. Jeg gjengir det her.

Håper Lykke kommer mye innom i 2014
Håper Lykke kommer mye innom i 2014

Halla!
Takk for sist. Siden du tydelig prøver å unngå oss, så må vi bruke andre veier for å nå deg.
Hva Søren er det du tror at du er. Er du klar over at halve verden sulter, har ikke jobb, lever ikke i nærheten så godt som deg, de lever i krig og elendighet hver dag. Hvem Søren er du som tror at du har noen som helst rett til et eneste øyeblikk av hverdagslykke. Hvem Søren er du som tror at du er sliten, eller fortjener å ta det litt med ro? Du må Søren ikke tro at du er bedre enn oss. Du må Søren ikke tro at du kan noe. Du må Søren meg ikke tro at du er noe fordi om du har fått deg noen nye venner.

Jeg gikk bort til søppelbøtta og kastet brevet. Så gikk jeg inn i stuen. Der satt mine to nye venninner og smilte til meg. I hånden hadde de en varm kopp te.
Sett deg her hos oss, sa de. Vi synes du er god nok.

Veien ut av spiseforstyrrelsen…

Presentasjon ROS ForsideFasiten – Om den bare hadde vært der. Ligget der skinnende blank på glanset papir. Tilgjengelig for alle som trengte den.
Fasiten på hvordan en skal bearbeide store tap i livet. Hvordan en skal gå videre alene uten den en savner.
Tenk om en bare kunne skrudd på en bryter, slått av sorgen og erstattet den med gleden?
Jeg har prøvd det. Det kalles fortrenging, og er slett ikke å anbefale. I dag hører vi om ungdommer som får lykkepiller mot kjærlighetssorg. Ikke det at jeg skal undergrave sorgen de unge føler. Vi har vært der alle sammen en gang. Den gangen vi trodde at livet var over for godt fordi gutten vi elsket høyere enn himmelen fant ut at han ville drive med øyhopping en stund til før han slo seg til ro.
Vi kom oss gjennom det på et vis. Den gangen da lykkepiller ikke fantes. I dag kan de fleste av oss se tilbake på den første kjærlighetssorgen som en erfaring som gjorde oss sterkere og mer rustet til å møte livet på godt og vondt.

Om vi skreller bort sorgen fra livene våre, enten det er sorg over noen som er døde eller kjærlighetssorg, så tror jeg at vi vil oppleve at eplet blir råttent innenfra. Skallet er fjernet og vi har ingenting å beskytte oss med når nye katastrofer kommer. For de kommer. Ingen har fått i fødselsgave et liv fri fra sorg og smerte.

Jeg er sikker på, uten at jeg hverken er psykolog eller kan påberope meg annen erfaring enn min egen, at det er helt nødvendig å bearbeide slike hendelser. Kjenne på følelsene, lære å leve med tårene og smerten. Kroppen tar seg av dem som den mest naturlige ting av verden, om du bare lar den få lov.

I motsatt fall, om du hindrer den, setter smerten seg i muskler og psyke slik at den blir liggende som en murrende uro i kroppen. Til slutt er den der bare, men du har glemt hva den kommer av.

Denne uroen maser og kjaser og vil ha din oppmerksomhet. Når så livet stiller større krav til deg enn å være til stede.  Når familier skal stiftes, jobber skal utføres, studier skal fullføres blir denne uroen plagsom og påtrengende. Du vil fjerne den, men vet ikke hvordan. Du forstår ikke hvorfor den er der.
Hvorfor er jeg ikke lykkelig? Jeg har det jo så bra.

For mange blir løsningen spiseforstyrrelser eller andre tvangshandlinger. Veien ut herfra til et liv som leves her og nå, fullt og helt er en tøff prosess. Men det er mulig.
Det er dette jeg vil snakke om i helgen på landsmøtet til ROS.  Tøft tema. En lekmann i arbeid.
Uten feste i naturvitenskap eller legekunst,  har jeg tenkt å snakke om det som fungerte for meg. Min historie, min sorg, min spiseforstyrrelse, men aller mest veien ut av spiseforstyrrelsen.

Håpet er at jeg kan plante et frø i minst ett annet menneske, som kan vokse og føre til endring og tilfriskning. Da er jeg fornøyd.

Klar for litt ROS…

 

Gleder meg til mitt aller første foredrag om spiseforstyrrelsen og romanens tilblivelse.
Gleder meg til mitt aller første foredrag om spiseforstyrrelsen og romanens tilblivelse.

Nå ligger foredraget jeg skal holde, på landsmøtet til «Rådgiving om spiseforstyrrelser» i Bergen til helgen, klart på pc-en min. Jeg både gruer og gleder meg.
Landsmøtet går av stablene på Grand Terminus Hotell, hvor jeg skal si noen velvalgte ord klokken 10 søndag morgen.

Bestillingen er TILFRISKNING. Det er en glede å få dele min tilfriskning med andre som sliter med det samme som jeg gjorde. Om jeg kan hjelpe en av dere på veien mot et fullverdig og tilstedeværende liv, så gjør jeg det gjerne.

Håper at foredraget blir like godt mottatt som romanen min.
Håper at foredraget blir like godt mottatt som romanen min.

Selvfølgelig er jeg nervøs for hvordan jeg vil bli mottatt. Går ut fra at det er mange «flinke piker» i salen. Litt nervøsitet tåler jeg. En liten pris å betale mot det de som fremdeles strever med spiseforstyrrelser må tåle hver eneste dag.

Mottoet til Pippi surrer i hodet mitt og roer meg.
– Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til.-

 

Takk skal du ha, nå har jeg det bra…

Tynn nok. Flink nok. Sprek nok. Kjekk nok. Who cares?
Tynn nok. Flink nok. Sprek nok. Kjekk nok. Who cares?

Det unaturlige forholdet til mat, kropp og vekt er symptom på følelsesmessige og personlige problemer. Å overspise, sulte, kaste opp og tvangstrene brukes bevisst eller ubevisst i forsøk på å unngå problematiske og uoversiktlige tanker og følelser.

Dette har jeg hentet fra Interesseorganisasjonen for kvinner med spiseforstyrrelser, og sitatet i seg selv oppsummerer ganske presist slik hovedpersonen i boken min «Stryk meg over håret» har det. Da jeg selv var syk var det ikke aktuelt å ta kontakt med noen interesseorganisasjon. Det var jo det samme som å innrømme at jeg var veldig syk, og at jeg trengte hjelp. Likevel er det så flott at det finnes slike forreninger, og at flere og flere tør å oppsøke dem.

Glede seg over en ny dag, uten å tenke på hva en skal spise.
Glede seg over en ny dag, uten å tenke på hva en skal spise.

Selv er jeg invitert til ROS – Bergen (Rådgivning om spiserforstyrrelser) sitt landsmøte for å fortelle om boken min og hvordan jeg selv ble frisk fra Bulimi. Det gleder jeg meg til og håper at det kommer mange og vil høre på. Det er selve årsaken til at jeg skrev boken min. Ikke for å vinne Nobels litteraturpris.

Jeg ville skrive romanen jeg aldri fant da jeg, sammen med psykologen min,  jobbet meg ut av sykdommen.  Kunne jeg hjelpe en skulle jeg være fornøyd.  Mange flere enn en har tatt kontakt og sagt at de har fått håp og tro på at de kan bli friske etter at de har lest boken min.
Finn Skåderud kommenterer i reportasjen om meg i KK denne uken og sier at det en myte at det ikke går an å bli frisk.
De fleste bruker litt tid på å bli spiseforstyrret, og dermed bruker en naturlig nok også en del tid på å bli frisk. Fordi om en har sluttet å sulte seg eller overspise/kaste opp mat, så er en fremdeles ganske forstyrret i tankegangen. Det tar tid å vende dårlige uvaner og tankesett. En må lære seg å skille mellom sulten og mett. En må lære seg å spise regelmessig, og en må lære seg å skille mellom mat og følelser.  Det siste er lettere sagt enn gjort i et samfunn der de fleste følelser blir «feiret» med mat.
En trenger ikke være spiseforstyrret for å feire og sørge i matorgier.
Da jeg var syk klarte jeg ikke å forestille meg hvordan jeg kunne bli frisk. ( Jeg var helt klar på at jeg ikke hadde orket å leve om jeg la på meg ti kilo. Vel, de kiloene og flere til har sneket seg på, og jeg lever helt greit med det.) Nå klarer jeg nesten ikke å forestille meg hvordan jeg kunne være så syk. Speilet i gangen viser det samme speilbildet hver dag. Det er en utrolig lettelse. Badevekten min står urørt på badet. Den er for meg mordvåpen. Jeg husker ikke sist jeg veide meg.

Å nyte et kakestykke uten å begynne å kaldsvette.
Å nyte et kakestykke uten å begynne å kaldsvette.

Mange går til psykolog og snakker om spiseforstyrrelsen sin. Det er ufarlig å snakke om sykdommen.  En er ekspert på den. Det en derimot ikke er ekspert på er å snakke om de vanskelige følelsene. De som en ikke snakker med seg selv om en gang.
– Jeg er redd for å belaste psykologen min med mine følelser, sa en til meg en dag. De er så groteske noen av tankene mine, og opplevelsene jeg har hatt vil bare opprøre psykologen.
Det er det samme som å være redd for å be kassadama på REMA ta betalt for varene en handler eller føle at en belaster legen når en skal ha penicillin. Hvorfor ikke prøve å melde seg inn i en interesseorganisasjon eller en samtalegruppe, hvor en kan la andre prate først og så delta litt etter litt selv. Jeg har erfart at når solen skinner på trollet så sprekker det.

Interesseorgansisasjoner:
Rådgivning for spiseforstyrrelser
Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser
Nettverk mot spiseforstyrrelser
Senter for spiseforstyrrelser
Finn en psykolog
Behandling av Bulimi
Helsebiblioteket