Maestro løfter taktstokken til dødens melodi …

Diverse bilder og videoer fra mobil 752En uke er til ende i Spania, og et helt nytt år venter på oss når vi lander i Norge i morgen. El-ling som har stått på flyplassen og ventet  er forhåpentligvis ikke helt utladet av frost, storm, kulde og regn. Vi er iallefall ladet med solenergi og klar for nye utfordringer.

Vi holder fremdeles på å flytte inn i leiligheten vår her nede. Ennå har jeg ikke funnet roen til å skrive. Faktisk er dette første gangen jeg har framme pc-en siden vi kom ned her. Jeg har gjort alt annet, eller det vil si, jeg har ikke gjort noe annet enn å spise, sole meg og sove. Det var ikke bare El-lings batterier som trengte lades i juleferien. Jeg har funnet en norsk frisørsalong rett borti gaten her og har fikset litt på fasaden. Fantastisk kjekt å bli klippet av en dame fra Ulsteinvik, som spiller P7-Klem på radioen og som vet at det finnes et fotballag som heter FK-Haugesund. Her i dette fotballens mekka. Jeg var svært fornøyd både med resultat og pris.

Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.
Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.

Det har vært en travel høst. Full jobb som lærer, tentamenskjør både i norsk og engelsk mot jul, i tillegg til lansering av Kledd naken har kostet litt, men det har vært gøy. Nå har jeg sovet lenge og mye. I tillegg har jeg fått min dose solvitaminer og er klar for 2016. Oppfølgeren til Kledd naken er påbegynt, om enn så vidt. Etterhvert blir det tid til den, men akkurat nå er det min tur til å heie på verdens beste ektemann. Misforstå meg rett. Kledd naken er fremdeles svært oppegående og tilbakemeldingene er overveldende. På bokelskere.no har den fått det tredje beste terningsnitt av alle norske romaner utgitt i 2015. Den kan bestilles her, eller kjøpes på en bokhandel nær deg. Nå må jeg likevel klare å ha to tanker i hodet samtidig, og det pleier ikke være så vanskelig for oss kvinner har jeg hørt.

Allerede 15.januar er vi igang med boklanseringen til Geir Tangen. Geir er engasjert i mye, og ikke redd for å si i fra når han mener noe er galt. Foruten det er han en av de mest leste krimbloggerne i Norge. Han er tilfeldigvis min mann, noe som absolutt krever sitt, og nå debuterer han i tillegg selv som forfatter med Haugesundskrimmen Maestro.  Lanseringsfesten vil finne sted på Matbaren Brakstad i Haugesund, og Geir får besøk av selveste Hans Olav Lahlum, som kan mer enn å spille sjakk. Fyren har sin egen krimfestival, som vi flittig har besøkt hvert år. Anbefales virkelig. Lahlum vil bokbade Geir, og jeg er sikker på at Geir ikke har tenkt gjennom hvilke spørsmål krimdebutanten kan være nødt til å svare på. Her kan det komme overraskende trekk.

Det hele begynner her, og fra der av og ut kan alt skje...
Det hele begynner her, og fra der av og ut kan alt skje…

Handlingen i Maestro foregår på hele Haugalandet, hvor en småsprø seriemorder går løs. For all del, jeg har vel aldri hørt om seriemordere som ikke er sprø. Jeg håper iallefall at vi ikke når som helst kan treffe på en slik person i nærmiljøet, men hvem vet? Kanskje han finnes? Faktisk traff vi på en kar på julemarkedet som var kliss lik slik jeg har sett for meg denne Maestroen. Det var ingen behagelig opplevelse. Geir forsikret meg flere ganger den dagen at Maestro er en oppdiktet person, og at jeg visstnok kan ta det med ro. Nå er jeg ikke kjent for å være tøff og modig. En skjør og lettskremt krimelsker … der har du meg. Dessuten har jeg lest romanen til Geir, og jeg er enda ikke sikker på om dette har hendt eller kan hende i virkeligheten. Det er som om en ikke helt kan vite. Fiksjon, ja, men … nei, kanskje ikke. Romanen sitter i en stund, og en hiver seg ikke rundt for en ensom joggetur i Byheiene med en gang en har lest siste side. Litt ekkelt å tenke på at jeg lever under samme tak som han som har fantasert seg frem til dette.

Forfatterekteparet ble årets kremmer på julemarkedet. Nå er vi klar for et nytt spennende år. Godt nyttår.
Forfatterekteparet ble årets kremmer på julemarkedet. Nå er vi klar for et nytt spennende år. Godt nyttår.

Jeg har vært heldig å få følge romanen fra første utkast og til det den har blitt nå, og jeg er imponert. Først og fremst er jeg imponert på samme måte som jeg er av alle andre som skriver krim. Det er så mange tråder som krever tålmodighet og en god porsjon analytiske evner.  En skal jo helst lure leseren. Etter min mening har Geir klart det. Maestro er spennende. Du sitter aldri helt nedpå mens du leser. Handlingen er ganske original på sitt vis, samtidig som den inneholder alt vi som krimelskere kjenner og vil ha mer av. En forbrytelse og flere som blir oppklart etterhvert. Passelig med blod og galskap og tempo. Selv om jeg ikke skriver slike kompliserte historier som  en kriminalroman er, så har jeg lest enormt mange krimbøker i mitt liv. Aldri har jeg møtt på noe lignende …, eller kanskje har jeg det? Er jammen ikke helt sikker, men en ting er iallfall sikkert; Forfatterekteparet Tangen og Matre går en ny spennende årstid i møte. Innen vi igjen er i Spania for å slikke sol i påsken, har vi fått svar på om andre enn meg og de få utvalgte kriminalforfatterne, som er sitert under her, syntes at Geir fikk det til.

Noen eminente krimforfattere har lest MAESTRO allerede og sier dette:

Et overraskende, komplekst og bra plot. Forrykende opprulling! (Frode Eia Larsen)

Koste meg stort med Maestro. Jeg ble lurt trill rundt. Selvfølgelig måtte det være sånn det hang sammen … skjønte jeg for sent.
(Gard Sveen)

Jeg likte dette plottet. Det var fikst og originalt. Tangen skriver flott, og handlingen har godt driv, med overraskende vendinger helt fram til siste slutt.
(Frode Granhus)

Imponerende debut. Spennende historie, gode miljøskildringer og en avslutning som nekter å gi slipp på leseren frem til siste side.
(Ørjan N. Karlsson)

Boken kan kjøpes i alle landets bokhandlere fra 15.januar. Har de den ikke inne, så be dem bestille. Får du ikke tak i den der, så ta kontakt med MATA forlag: postmaster@mataforlag.no eller Geir på tlf: 41338218

Til alle mine lesere. Tusen takk for fantastiske tilbakemeldinger på Kledd naken. Jeg er ydmyk og litt satt ut. Ønsker dere alle et gledelig Godt Nyttår.

 

Kledd Naken mellom sider og troll

12067325_10155968792050012_437170247_nEtter yatzy i seksere hos anmeldere landet rundt var det i helga tid for å ta boka hjem til Øystese i Hardanger. Siderens hjembygd. Trollenes hjembygd, og hjembygda til handlingen i Kledd naken. For en mottakelse vi fikk! Huus bokhandel i Øystese solgte kasser på kasser med bøker, og på lørdag gikk vi faktisk tom for nynorsk. Det varmet et forfatterhjerte å få lov til å invitere Marit Reiersgård til denne idyllen. 

For en helg, og for noen uker det har vært siden jeg lanserte Kledd Naken den 18.september. Det føles som om jeg har blitt kastet rundt i en tørketrommel, og sett verden snurre utenfor det runde vinduet. Om og om igjen har jeg spurt meg selv om dette kan være sant? Ja, for dette var jeg ikke forberedt på. Terninger triller og lander på seksere gang på gang. Mennesker fra hele landet sender meg tilbakemeldinger som vitner om svært sterke leseopplevelser. Folk er forbannet for at det finnes bokhandlere der ute som ikke har tatt inn romanen.

Terningkast på femmere og seksere og fantastiske tilbakemeldinger.
Terningkast på femmere og seksere og fantastiske tilbakemeldinger.

At det er min tekst som berører så mange er fantastisk, men også uvirkelig. Det hele toppet seg nå i helgen. Jeg hadde en ekstra lanseringsfest i Øystese i Hardanger. Bakteppet for romanen min. Det finnes neppe et vakrere sted i dette landet. Det er jeg villig til å spise flere boksider på.
Jeg har vært redd. Å legge en så rå historie til en idyllisk bygd kunne ført til at folket fra Øystese snudde meg ryggen, men de forstod at dette er en historie som kan skje, og dessverre skjer i de fleste bygder og byer. Jeg kunne lagt historien til Haugesund eller Oslo, Ytre Enebakk eller på Gjøvik, men jeg ville legge den i det vakreste som finnes.

Tåka lå tykk nedover Kvamskogen  fredag ettermiddag. Jeg tenkte på Marit Reiersgård og mannen hennes som hadde tatt den lange turen over fjellet for å bokbade meg. Ja, ikke Per Arne da. Han var kun med på tur. Nettopp derfor håpet jeg at de ville få se Hardanger fra sin aller beste side. Jeg var litt skuffet over at værgudene ikke stod meg bi, men det var ikke Marit. Hun formelig strålte om kapp med den sola som gjemte seg bakom skyene. Dette var det perfekte landskap for en krimforfatter som henne.

- Det perfekte landskap for det perfekte mord, ifølge Reiersgård. Her bokbadet av bokbloggeir
– Det perfekte landskap for det perfekte mord, ifølge Reiersgård. Her bokbadet av bokbloggeir

– Herregud. Her kan en jo bare drepe mennesker og kaste dem på sjøen. Ikke en kjeft vil ane hvor de har blitt av. Bevis vil være umulig å oppdrive, gliste hun fornøyd, til stor gled for publikumet på «Makalaus».

Lokalet var stappfullt, og flere stabler med stoler måtte bæres inn slik at alle fikk plass. Det hører med til historien at «Makalaus» er puben som ligger i kjelleren under kafeen «Sutalaus». Begge lokalisert på kjøpesenteret Tunet som ligger midt i sentrum. Mye av romanen kretser rundt dette vakre bygget med brunbeiset villmarkspanel og gress på taket. Her hvor forfatteren av Kledd Naken ikke tør å gå alene på toalettet lenger.

Sissel og Endre. Noen bør melde den dama på The Voice.
Sissel og Endre. Noen bør melde den dama på The Voice.

Lanseringsfesten ble fantastisk kjekk. Bokbadet ble krydret med vakker sang fra den lokale artisten Sissel Huse, akkompagnert av Endre på gitar. Sistnevnte hadde jeg nok i tankene da jeg presenterte bandet «Ei bygd – Eit band» i romanen. Forfatteren leste selvfølgelig selv. Denne gangen på nynorsk. Det er det fine med å gi ut en roman på begge målformer. Jeg kan lese på den målformen folk foretrekker alt etter hvor jeg er på besøk. Etterpå samlet vi oss i lobbybaren på Hardangerfjord Hotel, hvor vinen var iskald og stemningen høy.

Det som gledet meg aller mest, var at de fleste som møtte opp var mennesker jeg ikke kjente fra før. At så mange tok turen til et litterært arrangement en fredagskveld er ikke de fleste forfattere i større byer forunt. Ja, Jo Nesbø og Tom Egeland og andre store stjerner får nok gjester uansett. Jeg er ikke der, men det føltes litt slik fredag og lørdag.

Forlegger Fredrik og meg i solen.
Forlegger Fredrik og meg i solen.

Lørdagen hørte Vår Herre min bønn. Gul sol, blått hav og hvit isbre var kulissene de besøkende fikk se. Jeg frydet meg. Prinseplene var saftige og deilige, sideren likeså. Det var et yrende folkeliv på Siderfestivalen, og jeg signerte bøker til krampen tok meg. Nynorsk er tøft. Ekstra tøft i bygder på Vestlandet, og til slutt var det faktisk tomt. Vi hadde ikke flere nynorskbøker. – Ein nynorsksiger, ifølge hun som ledet arrangementet.
Men, folk sluttet ikke å handle av den grunn. Hardanger er kjent for både snøras og steinras. Men i helga var det bokras!

En får nye venner også med denne hobbyen.
En får nye venner også med denne hobbyen.

Marit Reiersgård, som har skrevet to flotte krimbøker: Stolpesnø og Jenta uten hjerte, så ut til å kose seg skikkelig. Hardingene satte også pris på å få storfint besøk fra Lier. Riverton-nominerte forfattere frekventerer ikke daglig farlige vestlandsveier, selv om jeg er sikker på at dette ville landskapet ville gitt plottet deres en ekstra dimensjon. Kanskje Harry Hole, Bjørn Beltø eller Cato Isaksen burde tatt seg en tur? Varg Veum kunne sikkert vært guide. Han har bare en times kjøring fra Bergen.

Kledd naken stor

Marit Laupsa Huus på Huus bokhandel i bygda er iallefall klar for å ta imot flere forfattere. Det står ikke på gjestfriheten der i gården.

– Jeg har hatt store forfattere på loftet før, jeg, lo hun da jeg spurte.

Når gjestene har det bra, så har vertinnen det bra. Vi var begge gjester i Øystese denne helgen, men vi følte oss som hjemme.

– Du stjeler ikke bygda mi, var det siste jeg sa til krimforfatter Marit Reiersgård, før hun og hennes kjempekoselige ektemann returnerte til Lier. Jeg er ikke helt sikker på at hun hørte etter. Blikket flakket, eplekinnene glødet, og jeg mener jeg så en stenk av mord i blikket hennes da hun tok et siste overblikk over fjellene der hvor de ekte trollene bor.

 

Hør etter når jeg sier NEI…

3874 × 4106 (1)Se for deg at du etter en fest blir brutalt voldtatt av en venn som du stoler på. Se for deg at denne vennen er omgangsvenn med lensmannen og alle andre du kjenner. Se for deg at du hadde drukket for mye på festen, og derfor var ute på egen hånd. Med andre ord: Sett deg selv i en situasjon hvor du ikke er i stand til å forhindre overgrepet. Dessverre er det slik de fleste voldtekter skjer. En kjent gjerningsmann som benytter anledningen når den byr seg. Vil noen tro deg om du forteller det? Vil du ha umiddelbar støtte av vennene dine, når også han er deres venn?
Min andre roman Kledd Naken som kommer 18.september på Comino Forlag tar for seg en slik situasjon. Iselin, småbarnsmamma, som lever i et godt og stabilt ekteskap opplever alle kvinners mareritt. I en liten bygd der alle kjenner alle blir hun brutalt voldtatt av en nær venn etter en bygdefest. Hva gjør en når voldtektsmannen ikke er en ukjent, men en som hvert øyeblikk kan stå i døren din, leke med barna dine, ta en pils med mannen din eller rett og slett bare observere deg?

Omslaget i nynorsk utgave. Bestill den på nynorsk ved å klikke på bildet
Omslaget i nynorsk utgave. Bestill den på nynorsk ved å klikke på bildet

Tør du fortelle at du ble voldtatt?
Jeg har prøvd å leve meg inn i Iselins liv etter denne brutale voldtekten, for om mulig å være i stand til å forklare hvorfor det er så få som anmelder. Hvor mange kjenner du som har fortalt deg at de har blitt voldtatt? Vi vet at ca 90% av alle voldtekter ikke blir anmeldt, og sannsynligvis bærer offeret dette med seg alene resten av livet. En mor, en datter, en tante eller en venninne. Bør vi snakke om det?
Hva er det som får noen menn til å tro at de faktisk kan ta seg til rette? Er det bøker ala Morgan Kane, hvor kvinnene stritter i mot, roper nei og skriker i smerte, før de plutselig smelter totalt og gir seg over i ren vellyst? Har vi ikke kommet lenger i 2015? Er bøker som Fifty Shades of Grey med på å underbygge en slik holdning til kvinner, at vi liker det røft og brutalt? Isåfall har min roman ingen verdi, og det blir liten forskjell på vårt samfunn og det samfunnet vi forakter for sin kvinneundertrykkelse. Hvilke signaler sender vi kvinner til menn når vi løper mann av huse for å skaffe oss koselesning som skildrer hvordan en kvinne til de grader underlegger seg en manns dominans og liker det? Er detaljene for få, smertene for lite detaljert?

18.september i haugesund og 2.oktober i Øystese er det lanseringsfester for boken. Du er hjertelig velkommen.
18.september i Haugesund og 2.oktober i Øystese er det lanseringsfester for boken. Du er hjertelig velkommen.

Er det ut å snakke om kjærlighet og sex i samme setning?
Ja, jeg er ikke født i går. Jeg vet at det finnes mennesker som liker den typen seksuell adspredelse, men jeg tør å påstå at de aller fleste av oss ønsker noe annet. Jeg må passe meg for å kalle det «noe normalt» eller kjærlighet og ømhet. Da kommer vi inn i klisjeene, og det vil vi ikke ha noe av. Ikke i en moderne verden som vi lever i. Ikke i et sivilisert samfunn hvor alle har sex med alle når de ønsker det. Kvinner som menn. Jeg skal ikke trekke inn Aune Sands bok. Han gjør ikke noen noe vondt. En voldtektsmann gjør det. Han er ikke nødvendigvis en psykopatisk gal person som planlegger voldtekt og påfølgende drap, gjerne med partering til dessert. De aller fleste voldtekstmenn er vanlige menn som deg. Med familie, jobb og et sosialt liv. Hva er deres unnskyldning? Hvem er vi som lar dem få lov å holde på. Som ikke tør anmelde. Som ikke tør å snakke om det? Det kan være tenåringsjenta som blir voldtatt på en fest av en ungdom som av en eller annen grunn trodde at hun ville når hun ikke sa nei, eller hun sa bare nei to ganger, ikke den tredje da han hadde truet med å fortelle hele venneflokken hvilken hore hun er.

Rivertonvinner Gard Sveen er en av flere forfattere som har blitt bergtatt av boken.
Rivertonvinner Gard Sveen er en av flere forfattere som har blitt bergtatt av boken.

Er politiet forutinntatt?
Klarer vi egentlig å sette oss inn i hvordan det føles å bli krenket på denne måten? Ja, sannsynligvis vil mange kvinner kunne gjøre det til en viss grad. Det er mange som har opplevd overgrep, og som aldri har fortalt det til noen. Hvordan har de det med seg selv disse kvinnene? Er du en av dem? Er du en av overgriperne?

Jeg har lest fagbøker og rettsdokumenter, dokumentarbøker og intervjuet noen av disse kvinnene. Mange som anmelder blir ikke trodd. Overgriperen har som oftest en bedre forklaring. Noen ganger er han faktisk ikke klar over at han hadde gjort noe galt. Trodde bare det skulle være slik. Er politiet lettlurt? Og hvem er det isåfall som er best utrustet til å slå i dem en plate? Noen ganger anmeldes menn ut fra hevnmotiv, men gir det politiet rett til å være forutinntatt eller greie flere under samme kam. At kvinnen ikke løper rett til politiet, gir det dem rett til å mistenke henne for falsk anmeldelse? Har du vært i den situasjonen?

Omslaget på bokmålsutgaven. Bestill den ved å klikke på bildet.
Omslaget på bokmålsutgaven. Bestill den ved å klikke på bildet.

Kanskje konen din har blitt voldtatt?
Jeg vil ha et svar. Ut fra det bildet jeg sitter igjen med har jeg skapt min Iselin. Mitt offer, for å prøve å leve meg inn i hvordan det kan være å bli voldtatt av en nær venn. Hvordan dette kan påvirke en selv, familie og hele samfunn. Det var vondt å skrive, og jeg er redd for at det er vondt å lese. Skal en bare la det være da? Så lenge det ikke gjelder din datter, din kone, din venninne eller noen andre du er glad i, så er det kanskje greiest å tie. Å ikke lese? Men vet du om det gjelder din datter, din kone eller noen andre du er glad i?

Jeg håper du er en av dem som tør å dykke ned i romanen min for i det minste å forstå litt mer. Kanskje du bestemmer deg for å snakke med din sønn om hvordan han skal behandle kvinner, og ikke bare snakke med din datter om hvordan hun ikke bør kle seg eller at hun må passe seg for å drikke for mye. Det er overgriperen som er kriminell. Ikke hun som kler seg i korte skjørt og bruker flere timer på badet på jakt etter den rette. På jakt etter den mannen som gjerne på privaten kan kalle underlivet hennes for jordbærmus og hvor hun hengivent leker seg med sommerprinsen. Hun har krav på at vi tør å snakke om hvorfor så mange kvinner blir voldtatt, hvorfor så mange får ødelagt livet sitt, hvorfor nesten ingen tør å anmelde. Jeg våger å påstå at vi ikke har kommet lenger enn at samfunnet eller bygdedyret fortsatt legger skylden på kvinnen, og ikke der den burde vært plassert fra tidenes morgen: På overgriperen.

Jeg er skaperen – Du er inspirasjonen

Karakterene jeg skaper bestemmer visst selv
Karakterene jeg skaper bestemmer visst selv

Råmanus er ferdig. Romanen «Kledd naken» er et faktum, men det betyr ikke at romanen er ferdig. Det er nå moroa begynner. Min jobb som forfatter er å la deg som leser kjenne på følelsene og tankene til mine karakterer. Elske dem eller hate dem. Jeg kjenner dem godt etter hvert, men du har ikke møtt dem ennå. Hvordan skal jeg få deg til å se dem slik jeg ser dem, føle det de føler eller se dem for deg slik jeg har skapt dem? Det er litt som å være Gud i miniatyrform. Jeg bestemmer hva de skal gjøre, hva de skal tenke, hvor de skal bo og ikke minst hvordan det går med dem ,.. eller, gjør jeg egentlig det?

Jeg sitter med selve skaperverket mitt i hånden.  En knippe mennesker som jeg har blåst liv i, men jeg har også lært dem å tenke selv. Velge rett eller galt, og det gjør de til gangs. De hører ikke alltid etter,  gjør sjelden det jeg sier de skal gjøre. I begynnelsen ja, mens de ennå er nye og upåvirket av det miljøet og de menneskene jeg lar dem leve i og blant. Etter ca hundre sider skjer det. De begynner å handle og reagere på helt andre måter enn det jeg hadde planlagt. Da er det spennende og være «skaperen», men noen ganger blir jeg lei meg. Ikke alt de velger å gjøre gagner dem, men de er fri til å gjøre det.

Noen ganger må jeg hale dem inn på tørt land.
Noen ganger må jeg hale dem inn på tørt land.

De tenker og handler mens fingrene mine løper over tastaturet. Noen ganger skriker jeg: «Hei du! Stopp!», men tror du de hører meg? Nei da, de fortsetter å utvikle seg. Noen av dem skifter plutselig navn. Vil ikke hete det som jeg hadde døpt dem til i utgangspunktet. Passer dem liksom ikke. Kall det arrogant. Jeg kaller det kostelig og spennende. Kan det være slik vi har det også? Jeg mener, at det sitter noen et sted og har en plan, men så gjør vi likevel som vi vil. Selv om vi vet det ikke er bra for oss, selv om vi vet at det kan føre til at vi mister livet? Selv om vi tilslutt lager så store problemer for oss selv at vi strykes fra handlingen?

Små og store hendelser vever  seg inn i hverandre, ikke tilfeldig, en av oss gjør et valg og derfra tar de nye retninger. Er det en skjebne som styrer mine karakterer, eller er jeg fremdeles sjefen. Ja, jeg kan stoppe dem, men da er noe av spenningen borte. Jeg får bare se hvordan det går.

Noen ganger løper de helt løpsk. Da må jeg straffe dem litt. Hale dem inn som fisk etter et stramt snøre. Litt snurt finner de seg i det. Ærlig talt, det er jo jeg som er sjefen. Det kjekkeste de vet, er når jeg må ombestemme meg og finner ut at de hadde rett likevel. Det var i den retningen de skulle gå. De som jeg hadde skapt som snille og hyggelige mennesker, kan plutselig vise seg å være ganske så utspekulerte og jævlige, for å si det mildt. Andre som jeg hadde plantet en porsjon ondskap i, ville ikke være slik og blir rene Moder Theresa i romanskikkelse.

Kanskje det er akkurat DU, som jeg har møtt i en ferjekø, på skolen, på ferie eller på butikken, som har gitt karakterene mine en personlighet? Du vet det ikke, jeg vet det ikke, men ett sted i bakhodet mitt, meg «skaperen» ligger ideen lagret.

Jeg har latt dem gå sine egne veier

Nå er jeg der i romanen min, at alle disse menneskene, store som små, skal males ut med hjelp av litterære virkemidler og skriveteknikker. (kjedelig?) Ikke i det hele tatt. Det er fantastisk gøy.  Jeg har ett mål for øye. Det er å formidle deg noen tanker om livet, om oss mennesker, deg og meg. Hvordan det vi gjør eller ikke gjør påvirker livene våre, påvirker andre. Det er som å bake fløtekake. Blande røra og steken den, er den kjedelige delen. Jeg er mest glad i pyntingen. Det er det jeg gjør nå. Pynter for at du forhåpentligvis skal få en god smaksopplevelse. Så gjenstår det å se om jeg lykkes. Er det ikke det livet dreier seg om da? Å se om vi klarer å lykkes med det vi gjør?

Stryk noen over håret i romjulen…

Forskjellig fra Iphone 245Så er vi inni adventstiden igjen, og nok en gang taper jeg mot klokken. Nå er snart 90 juletentamener rettet. Jeg har kjøpt inn ingredienser til baking, men ingenting er bakt … så langt. Vi får se. Dessuten har vi jo Solfrid Anfinsen på Haugli Bakeri.
I fjor på denne tiden var jeg romandebutant med «Stryk meg over håret» og opplevde utrolig mange nye og spennende ting. En drøm hadde blitt virkelighet, og fremdeles har det ikke gått helt opp for meg at jeg har blitt forfatter. En ny roman er under oppseiling, men mellom alle norsktekstene og all bakingen jeg ikke baker, så strekker ikke tiden helt til. Likevel har jeg et håp om at i løpet av romjulen begynner jeg å få en viss form på det. «Kledd naken» er tittelen. Jeg håper også den boken kan sette søkelyset på ting vi ikke så lett snakker om.
Livet byr på overraskelser hele tiden. Det er det som er selve livet. I oktober ble jeg bestemor. Nok en milepæl forsert. Vesle Marielle er selvfølgelig verdens vakreste barnebarn, og jeg gleder meg vanvittig til at hun blir så stor at jeg kan ha henne på besøk her hjemme. Mange tanker sviver gjennom hodet til en forholdsvis ung bestemor. Hva stresser vi etter? Det blir jo jul hvert år. I alle fall har jeg ikke annen erfaring så langt, og det viktigste av alt er at alle er friske og oppegående. Det har ikke vært slik hvert år, og slettes ikke alle har det slik denne julen heller. Mine tanker går til alle dere som har noen dere bekymrer dere for, til dere som ikke føler at julen er god i år. Prøv å finne de små stundene med ro. Tenn et lys og tenk på det som gir deg positiv energi.

En trenger ikke bake når en har Solfrid på Hauglid Bakeri. Prøv den deilige julelatten deres...
En trenger ikke bake når en har Solfrid på Hauglid Bakeri. Prøv den deilige julelatten deres…

I stedet for å bake, har jeg bestemt meg for å hvile meg inn mot julen. Små gjøremål hver dag i stedet for å stresse rundt. En roman i nevene i godstolen eller et adventsbesøk til en venninne. Selv om salget av «Stryk meg over håret» er adskillig mindre nå enn i fjor på denne tiden, så selger den jevnt og trutt. Jeg får stadig tilbakemelding fra nye lesere som sier at historien om Guro har berørt og gitt dem noe. Hva mer kan en vel ønske seg. Jeg ønsker alle mine lesere en rolig og fredelig adventstid. Håper dere stresser ned og nyter disse mørke ettermiddagene når solen har gjemt seg bak fjellene. I disse kveldene når himmelen kommer litt nærmere og, i alle fall jeg, blir mer sensitiv for sinnsstemninger. Den tiden på året da jeg tenker litt ekstra på de som ikke er her lenger. Sommeren er vakker og fylt av glede. Julen er nok for meg mer vemodig, men gir meg rom for ettertanke og refleksjon over hva livet egentlig er. En salig blanding av oppturer og nedturer, men hvem har sagt at alt bare skal være lykke? Har du? Kanskje du kjenner noen som trenger å strykes over håret? Er du i mangel av en julepresang som varmer, bestill romanen HER , og jeg sender den i posten til deg. Faktura kommer fra forlaget i etterkant.

Fortrenging eller forløsning?

– I dag er det bare to uker til du holder romanen din i hånden… Min mann dunker i meg der jeg sitter fordypet i planlegging av undervisning for  neste uke. En deilig høstferie ligger bak oss. Jeg kikker litt uforstående opp på han. – Hva babler han om?
Så begynner det å demre litt.
– Åh den ja, svarer jeg før jeg igjen graver meg inn i etterkrigstidens Norge med Marshallhjelp, likestillingskamp, ungdomsopprør og oljeutvinning. Det er som om den boka liksom ikke angår meg. Jeg vet at det er jeg som har skrevet den. For all del, men når jeg ser omslaget på ulike nettbokhandlere, så er det likevel som om det ikke har noe med meg å gjøre.

Hva er det jeg begir meg ut på nå da?

Jeg skal på utallige arrangementer i tiden fremover hvor jeg skal snakke om, og lese fra romanen «Stryk meg over håret». Jeg klarer ikke å se meg selv for meg i denne situasjonen.  Hva skal jeg lese? Jeg har ikke gjort dette før, så jeg vet ikke. Har aldri vært på en litterær kafe, og nå skal jeg delta i en. Burde jeg forberede meg litt? Likegodt å fortrenge det en stund til, tenker jeg mens jeg svitsjer til RLE-faget og leser om hvordan vårt språk har blitt påvirket av bibelen.  Interessant forresten.

Det var nok ikke slik for deg Jo. Du hadde jo allerede gått på Rumbakurs og hadde sett jenter som kom og gikk.

Min mann har ikke fortrengt det. Han driver med markedsføring som om han skulle hatt mastergrad i faget, mens jeg – jeg hører hva han sier, men det angår meg liksom ikke. Er bare evig takknemlig for at han tar den biten. Den skumle markedsføringen. Stikke-hodet-frem-for-å-bli-slaktet-føringen, som jeg kaller det i mitt angstfylte sinn. Hva-er-det-hun-har-funnet-på-nå-da?-refrenget. Finnes det kritikere som er litt snille med debutanter? Neppe.

En trenger ikke være best. Men det er viktig å realisere drømmer.

Var det slik for deg Nesbø?
– Er det slik for alle? Var det slik for Nesbø og Lindell? Var det slik for Dan Brown, eller er det bare jeg som er livredd? Er jeg tøff nok for dette?
What a wonderful world. Jeg finner et herlig klipp med Louis Armstrong på Youtube som jeg vil spille for elevene i morgen. The Blue Planet – Hvor alt kan skje. Det blir temaet i engelskundervisningen for 10B denne uken. Satchmo. Drømmer meg bort i tonene fra trompeten.
– Jeg har sendt alle listene til forlaget, min mann tripper litt utålmodig ved siden av meg. Igjen kikker jeg uforstående opp på han.
– Flott, svarer jeg, og kikker lengselsfult bort på TV-apparatet og Skappeljakken jeg holder på med til min datter. Trygge ting. Jeg kan strikke, jeg kan være lærer, jeg har sunget på utallige scener, men jeg vet ikke om jeg kan være forfatter. Har ikke vært det før.

Hva er jeg redd for?

Hva er jeg redd for? Kritikkene? Alle ordene på de hvite sidene i boken min – kan de skade meg? Er det noen som ikke liker at jeg har skrevet en roman? Må alle like boka mi? Er det nok for meg om noen liker den? Er det mange trykkfeil? Overså vi noen?Hvordan vil jeg reagere på den første dårlige anmeldelsen? Den vil komme. Jeg vet det. Hva om alle blir dårlige? Betyr det at jeg ikke kan skrive? Skal jeg gi opp, eller kan det hende at den ene kritikeren ikke likte den? Kommer de til å hånle bak ryggen min? De andre – de som ikke vil meg vel? Er det noen som ikke vil meg vel forresten? Som ønsker å se at jeg mislykkes? Velter seg i dårlige omtaler om boken min?
Kommer jeg til å bry meg om det? Selvfølgelig vil jeg gjøre det.
Nei, jeg fortrenger det en stund til. Strikkepinnene klirrer, og Skappelgarnet fyker. Det nærmer seg nyheter.  Geir kikker på meg med en blanding av forståelse og omsorg. Han praktisk talt stryker meg over håret og sier at reaksjonene mine er helt normale.

Om en tør å realisere drømmer, kanskje andre tør å følge etter.

– Jeg visste heller ikke hva jeg gikk til da jeg trente til København marathon, sier han fortrøstningsfullt.
Plutselig får jeg fullstendig panikk. Jeg ser for meg hvordan han nærmest sjanglet i mål etter å ha kastet seg ut på noe som han aldri før hadde gjort. En gammel dame løp forbi han rett før mål. Det var da han oppdaget at det bare var armene som løp. Bena haltet. Han måtte støttes ned til middagen på hotellet samme kveld. Han hadde så vondt, at jeg kjente det fysisk i min egen kropp.
Var det verdt det? Jeg kikker bort på medaljen som henger på veggen. Fullført København Marathon. En guttedrøm hadde blitt realisert. Han hadde alltid hatt lyst til å løpe den distansen. Han vant ikke. På langt nær, men han kom ikke aller sist. Målet var å fullføre, og så fikk det stå til. Viste vei for andre som senere turte. Min datter som gjennomførte IronMan 70,3, hadde nok blitt inspirert av stefarens mot.
Jeg smiler til ham. Takker han nok en gang for støtten, og tenker :

Jeg er glad jeg har tatt vare på dette kortet som jeg fikk sammen med en bukett blomster fra gode venner. I dag var det godt å ha.

– Også jeg har realisert en drøm. Hva gjør det da om jeg ikke kan matche Jo Nesbø, Samartin eller Unni Lindell. Hva gjør det om ikke alle liker boken min? Jeg liker jo heller ikke alle bøker. Hva gjør det om en litteraturkritiker ikke liker den? Drømmen var jo min, ikke kritikeren sin. Det er ikke kritikerne jeg skriver for. Det er vanlige mennesker. De som ikke vet alt, kan alt, er perfekte og belærte.
Jeg våget å gjøre det, så får det gå som det går. Jeg skrur opp volumet på TV og legger opp masker til første Skappelarm.
Bare en liten stund til…