Veien ut av spiseforstyrrelsen…

Presentasjon ROS ForsideFasiten – Om den bare hadde vært der. Ligget der skinnende blank på glanset papir. Tilgjengelig for alle som trengte den.
Fasiten på hvordan en skal bearbeide store tap i livet. Hvordan en skal gå videre alene uten den en savner.
Tenk om en bare kunne skrudd på en bryter, slått av sorgen og erstattet den med gleden?
Jeg har prøvd det. Det kalles fortrenging, og er slett ikke å anbefale. I dag hører vi om ungdommer som får lykkepiller mot kjærlighetssorg. Ikke det at jeg skal undergrave sorgen de unge føler. Vi har vært der alle sammen en gang. Den gangen vi trodde at livet var over for godt fordi gutten vi elsket høyere enn himmelen fant ut at han ville drive med øyhopping en stund til før han slo seg til ro.
Vi kom oss gjennom det på et vis. Den gangen da lykkepiller ikke fantes. I dag kan de fleste av oss se tilbake på den første kjærlighetssorgen som en erfaring som gjorde oss sterkere og mer rustet til å møte livet på godt og vondt.

Om vi skreller bort sorgen fra livene våre, enten det er sorg over noen som er døde eller kjærlighetssorg, så tror jeg at vi vil oppleve at eplet blir råttent innenfra. Skallet er fjernet og vi har ingenting å beskytte oss med når nye katastrofer kommer. For de kommer. Ingen har fått i fødselsgave et liv fri fra sorg og smerte.

Jeg er sikker på, uten at jeg hverken er psykolog eller kan påberope meg annen erfaring enn min egen, at det er helt nødvendig å bearbeide slike hendelser. Kjenne på følelsene, lære å leve med tårene og smerten. Kroppen tar seg av dem som den mest naturlige ting av verden, om du bare lar den få lov.

I motsatt fall, om du hindrer den, setter smerten seg i muskler og psyke slik at den blir liggende som en murrende uro i kroppen. Til slutt er den der bare, men du har glemt hva den kommer av.

Denne uroen maser og kjaser og vil ha din oppmerksomhet. Når så livet stiller større krav til deg enn å være til stede.  Når familier skal stiftes, jobber skal utføres, studier skal fullføres blir denne uroen plagsom og påtrengende. Du vil fjerne den, men vet ikke hvordan. Du forstår ikke hvorfor den er der.
Hvorfor er jeg ikke lykkelig? Jeg har det jo så bra.

For mange blir løsningen spiseforstyrrelser eller andre tvangshandlinger. Veien ut herfra til et liv som leves her og nå, fullt og helt er en tøff prosess. Men det er mulig.
Det er dette jeg vil snakke om i helgen på landsmøtet til ROS.  Tøft tema. En lekmann i arbeid.
Uten feste i naturvitenskap eller legekunst,  har jeg tenkt å snakke om det som fungerte for meg. Min historie, min sorg, min spiseforstyrrelse, men aller mest veien ut av spiseforstyrrelsen.

Håpet er at jeg kan plante et frø i minst ett annet menneske, som kan vokse og føre til endring og tilfriskning. Da er jeg fornøyd.

Klar for litt ROS…

 

Gleder meg til mitt aller første foredrag om spiseforstyrrelsen og romanens tilblivelse.
Gleder meg til mitt aller første foredrag om spiseforstyrrelsen og romanens tilblivelse.

Nå ligger foredraget jeg skal holde, på landsmøtet til «Rådgiving om spiseforstyrrelser» i Bergen til helgen, klart på pc-en min. Jeg både gruer og gleder meg.
Landsmøtet går av stablene på Grand Terminus Hotell, hvor jeg skal si noen velvalgte ord klokken 10 søndag morgen.

Bestillingen er TILFRISKNING. Det er en glede å få dele min tilfriskning med andre som sliter med det samme som jeg gjorde. Om jeg kan hjelpe en av dere på veien mot et fullverdig og tilstedeværende liv, så gjør jeg det gjerne.

Håper at foredraget blir like godt mottatt som romanen min.
Håper at foredraget blir like godt mottatt som romanen min.

Selvfølgelig er jeg nervøs for hvordan jeg vil bli mottatt. Går ut fra at det er mange «flinke piker» i salen. Litt nervøsitet tåler jeg. En liten pris å betale mot det de som fremdeles strever med spiseforstyrrelser må tåle hver eneste dag.

Mottoet til Pippi surrer i hodet mitt og roer meg.
– Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til.-