Kledd Naken mellom sider og troll

12067325_10155968792050012_437170247_nEtter yatzy i seksere hos anmeldere landet rundt var det i helga tid for å ta boka hjem til Øystese i Hardanger. Siderens hjembygd. Trollenes hjembygd, og hjembygda til handlingen i Kledd naken. For en mottakelse vi fikk! Huus bokhandel i Øystese solgte kasser på kasser med bøker, og på lørdag gikk vi faktisk tom for nynorsk. Det varmet et forfatterhjerte å få lov til å invitere Marit Reiersgård til denne idyllen. 

For en helg, og for noen uker det har vært siden jeg lanserte Kledd Naken den 18.september. Det føles som om jeg har blitt kastet rundt i en tørketrommel, og sett verden snurre utenfor det runde vinduet. Om og om igjen har jeg spurt meg selv om dette kan være sant? Ja, for dette var jeg ikke forberedt på. Terninger triller og lander på seksere gang på gang. Mennesker fra hele landet sender meg tilbakemeldinger som vitner om svært sterke leseopplevelser. Folk er forbannet for at det finnes bokhandlere der ute som ikke har tatt inn romanen.

Terningkast på femmere og seksere og fantastiske tilbakemeldinger.
Terningkast på femmere og seksere og fantastiske tilbakemeldinger.

At det er min tekst som berører så mange er fantastisk, men også uvirkelig. Det hele toppet seg nå i helgen. Jeg hadde en ekstra lanseringsfest i Øystese i Hardanger. Bakteppet for romanen min. Det finnes neppe et vakrere sted i dette landet. Det er jeg villig til å spise flere boksider på.
Jeg har vært redd. Å legge en så rå historie til en idyllisk bygd kunne ført til at folket fra Øystese snudde meg ryggen, men de forstod at dette er en historie som kan skje, og dessverre skjer i de fleste bygder og byer. Jeg kunne lagt historien til Haugesund eller Oslo, Ytre Enebakk eller på Gjøvik, men jeg ville legge den i det vakreste som finnes.

Tåka lå tykk nedover Kvamskogen  fredag ettermiddag. Jeg tenkte på Marit Reiersgård og mannen hennes som hadde tatt den lange turen over fjellet for å bokbade meg. Ja, ikke Per Arne da. Han var kun med på tur. Nettopp derfor håpet jeg at de ville få se Hardanger fra sin aller beste side. Jeg var litt skuffet over at værgudene ikke stod meg bi, men det var ikke Marit. Hun formelig strålte om kapp med den sola som gjemte seg bakom skyene. Dette var det perfekte landskap for en krimforfatter som henne.

- Det perfekte landskap for det perfekte mord, ifølge Reiersgård. Her bokbadet av bokbloggeir
– Det perfekte landskap for det perfekte mord, ifølge Reiersgård. Her bokbadet av bokbloggeir

– Herregud. Her kan en jo bare drepe mennesker og kaste dem på sjøen. Ikke en kjeft vil ane hvor de har blitt av. Bevis vil være umulig å oppdrive, gliste hun fornøyd, til stor gled for publikumet på «Makalaus».

Lokalet var stappfullt, og flere stabler med stoler måtte bæres inn slik at alle fikk plass. Det hører med til historien at «Makalaus» er puben som ligger i kjelleren under kafeen «Sutalaus». Begge lokalisert på kjøpesenteret Tunet som ligger midt i sentrum. Mye av romanen kretser rundt dette vakre bygget med brunbeiset villmarkspanel og gress på taket. Her hvor forfatteren av Kledd Naken ikke tør å gå alene på toalettet lenger.

Sissel og Endre. Noen bør melde den dama på The Voice.
Sissel og Endre. Noen bør melde den dama på The Voice.

Lanseringsfesten ble fantastisk kjekk. Bokbadet ble krydret med vakker sang fra den lokale artisten Sissel Huse, akkompagnert av Endre på gitar. Sistnevnte hadde jeg nok i tankene da jeg presenterte bandet «Ei bygd – Eit band» i romanen. Forfatteren leste selvfølgelig selv. Denne gangen på nynorsk. Det er det fine med å gi ut en roman på begge målformer. Jeg kan lese på den målformen folk foretrekker alt etter hvor jeg er på besøk. Etterpå samlet vi oss i lobbybaren på Hardangerfjord Hotel, hvor vinen var iskald og stemningen høy.

Det som gledet meg aller mest, var at de fleste som møtte opp var mennesker jeg ikke kjente fra før. At så mange tok turen til et litterært arrangement en fredagskveld er ikke de fleste forfattere i større byer forunt. Ja, Jo Nesbø og Tom Egeland og andre store stjerner får nok gjester uansett. Jeg er ikke der, men det føltes litt slik fredag og lørdag.

Forlegger Fredrik og meg i solen.
Forlegger Fredrik og meg i solen.

Lørdagen hørte Vår Herre min bønn. Gul sol, blått hav og hvit isbre var kulissene de besøkende fikk se. Jeg frydet meg. Prinseplene var saftige og deilige, sideren likeså. Det var et yrende folkeliv på Siderfestivalen, og jeg signerte bøker til krampen tok meg. Nynorsk er tøft. Ekstra tøft i bygder på Vestlandet, og til slutt var det faktisk tomt. Vi hadde ikke flere nynorskbøker. – Ein nynorsksiger, ifølge hun som ledet arrangementet.
Men, folk sluttet ikke å handle av den grunn. Hardanger er kjent for både snøras og steinras. Men i helga var det bokras!

En får nye venner også med denne hobbyen.
En får nye venner også med denne hobbyen.

Marit Reiersgård, som har skrevet to flotte krimbøker: Stolpesnø og Jenta uten hjerte, så ut til å kose seg skikkelig. Hardingene satte også pris på å få storfint besøk fra Lier. Riverton-nominerte forfattere frekventerer ikke daglig farlige vestlandsveier, selv om jeg er sikker på at dette ville landskapet ville gitt plottet deres en ekstra dimensjon. Kanskje Harry Hole, Bjørn Beltø eller Cato Isaksen burde tatt seg en tur? Varg Veum kunne sikkert vært guide. Han har bare en times kjøring fra Bergen.

Kledd naken stor

Marit Laupsa Huus på Huus bokhandel i bygda er iallefall klar for å ta imot flere forfattere. Det står ikke på gjestfriheten der i gården.

– Jeg har hatt store forfattere på loftet før, jeg, lo hun da jeg spurte.

Når gjestene har det bra, så har vertinnen det bra. Vi var begge gjester i Øystese denne helgen, men vi følte oss som hjemme.

– Du stjeler ikke bygda mi, var det siste jeg sa til krimforfatter Marit Reiersgård, før hun og hennes kjempekoselige ektemann returnerte til Lier. Jeg er ikke helt sikker på at hun hørte etter. Blikket flakket, eplekinnene glødet, og jeg mener jeg så en stenk av mord i blikket hennes da hun tok et siste overblikk over fjellene der hvor de ekte trollene bor.

 

Digital ordbok på nett

ordbokI intervjuet med  meg på Bok365 oppga jeg Språkrådet og UIO sin ordbok som en av favorittstedene mine på nettet. Sært? Kanskje det. Men den tid er forbi da jeg hadde hyllemeter med norske og engelske ordbøker i bokhylla.

I sommer da jeg oversatte romanen min fra bokmål til nynorsk, forelsket jeg meg i denne ordboka på nettet. Visste du at elever har lov til, og bør bruke denne ordboka på prøver og eksamen? Ennå er det noen som tror at det å bruke retteprogram og digitale ordbøker er fusk. Hva er en digital ordbok? Jo, det er det samme som en ordbok i papir bare at en slipper å bla for å finne det en skal ha.

Bokmål-Nynorskordboka til Språkrådet er genial fordi en får automatisk opp kjønn og bøyingsformer. Skriver en inn et ord og klikker «begge» på målformene, får en raskt vite om en kan bruke ordet på nynorsk eller bokmål. Kommer ikke ordet opp på den ønskede målformen, så må en lete etter andre uttrykk.

Liker du å skrive? Er du usikker på reform 2012 (nynorsk) så er dette et fantastisk hjelpemiddel. Ha oppe vinduet til ordboken når du skriver, og du vil raskt kunne korrekturlese og redigere egne tekster ved å skifte mellom ditt dokument og den digitale ordboka.

Du kjenner en voldtektsmann…

Foreløpig utkast til omslag. Ikke endelig.
Foreløpig utkast til omslag. Ikke endelig.

Forfatteryrket er ingen hviledag, og hviledager blir aldri slik de en gang var, men fyttirakkeren det er en helt spesiell følelse å se målstreken. I kveld, nøyaktig for noen minutter siden, trykket jeg på sendknappen til min fantastiske redaktør Monika Nordland Yndestad. Manuset er så godt som ferdig, og språkvaskerne kan overta. Jeg er så glad at jeg valgte denne flotte gjengen, på Comino Forlag i Bergen, som adopsjonsforeldre til barnet mitt «Kledd naken». Jeg føler meg privilegert og er ydmyk. Timer med redigering, diskusjoner, sletting og tilføyinger ligger bak meg. Resultatet har blitt slik jeg ville ha det, og nå skal romanen snart ut på reise.

Jeg har ikke tidligere sagt så mye om handlingen, fordi en roman er ikke en ferdig roman før siste ord er skrevet. Nå føler jeg meg ganske sikker på at den lille prikken, som kalles punktum, er like om hjørnet.

Vaskeseddelen er ikke helt klar, men foreløpig ser den slik ut:

I det lille og idylliske bygdesamfunnet Øystese i Hardanger tar alle vare på hverandre, men hva skjer den dagen idyllen sprekker, og en av deres egne gjør det utenkelige?

Etter en fuktig fest på en dans i bygda blir Iselin brutalt voldtatt av en nær venn av familien. De tette båndene i det lille bygdesamfunnet, og skammen over at hun har satt seg selv i en situasjon der han kunne forgripe seg, gjør at hun velger å holde overgrepet for seg selv. Et valg som får fatale konsekvenser når ryktene i bygda begynner å svirre, og gjerningsmannen blir mer og mer truende. Iselin er svært preget av overgrepet, og det blir ikke bedre av at overgriperen til enhver tid lusker rundt henne og familien hennes.

OPS! Se filmen spoles tilbake. Jeg er da slettes ikke ferdig. Når redaktøren har sendt manus til vasking og korrektur, så skal jeg skrive om hele greia til vårt andre målføre, nynorsk. Ja, du leste riktig. Romanen skal ut på begge våre likestilte målføre. Bokmål OG nynorsk.

Ja, nå tenker jeg mine tidligere elever og svært mange andre i dette landet gremmes og skremmes.

– Stakkar henne, tenker nok mange av dere. 10 år som norsksensor i skriftlig norsk i grunnskolen, har lært meg at det finnes delte meninger der ute. Jeg er like glad i begge målførene våre, så hvorfor ikke?

utdragDa vil vaskeseddelen se omtrent slik ut.

I det vesle og idylliske bygdesamfunnet Øystese i Hardanger tek alle vare på kvarandre, men kva skjer den dagen idyllen sprekk, og ein av deira eigne gjer det utenkelege?

Etter ein fuktig fest på ein dans i bygda vert Iselin brutalt valdteken av ein nær ven av familien. Dei tette banda i det vesle bygdesamfunnet, og skamma over at ho har sett seg sjølv i en situasjon der han kunne forgripe seg, gjer at ho vel å halde overgrepet for seg sjølv. Eit val som får fatale konsekvensar når ryktene i bygda begynner å svirre, og gjerningsmannen blir meir og meir truande. Iselin er svært prega av overgrepet, og det blir ikkje betre av at overgriparen til ei kvar tid luskar rundt henne og familien hennar.

Se der! Elleve linjer oversatt. Da står det bare igjen 102 336 ord, som skal oversettes til nynorsk. Men som jeg alltid har sagt til mine elever. Nynorsk er tøft. I alle fall for oss som er i fra bygda, eller som synes det er like lett som å sykle i motvind en sommerdag med lett bris i ansiktet.

– Hvorfor skriver du bare om slike triste ting, spurte en kvinne meg for en tid tilbake. Jeg traff henne på sykehuset rett før jeg skulle i narkose, og følte at jeg var henne svar skyldig. En vil nødig lage trøbbel i en slik situasjon. Jeg protesterte mildt at det gjør jeg slettes ikke. Jeg skriver om livet slik det er. På godt og vondt. Svart og hvitt, men det skader ikke med litt eplelykke og morelleidyll innimellom. Da smilte hun, heldigvis, og ga meg sprøyta.

I disse Facebooktider er vi kanskje enda mindre gode på å snakke om det vonde. Desto mer har kanskje alle et større rom et sted inni seg, hvor ingen andre får se. Historier som aldri blir fortalt, fordi skammen er for stor.

Hele 9,4 prosent av norske kvinner har blitt voldtatt, viser en ny rapport i følge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. De største gruppene av overgripere når det gjelder voldtekt er venner, bekjente, nabo, kollega og kjæreste/partner eller tidligere kjæreste/partner. De aller fleste kjenner altså overgriperen i følge rapporten som gjengis på nrk.no. http://kortlink.no/wjFf

Rapporten side videre at nesten en tredjedel (29 %) hadde aldri fortalt om voldtekten til noen andre.

Hvorfor anmelder en kvinne ikke overgriperen? Jeg har lest en del rettsakspapirer i forsøket på å finne ett svar, og fulgt noen rettsaker på avstand. Jeg tror jeg har funnet noen svar.

Ved hjelp av litt research, det faktum at jeg selv er kvinne, mange år som lærer i ungdomsskolen og med en god dose livserfaring i bagasjen, har jeg skapt Iselin og hennes historie. Den er fiksjon, og ingen historie basert på egne opplevelser slik som i «Stryk meg over håret». Likevel håper jeg at jeg har klart å skape et ekte menneske, med ekte følelser.

Det vonde i det vakre
Det vonde i det vakre

Jeg vet at livet ikke er endimensjonalt. Derfor legger jeg det vonde i det vakre. Overgrep i idylliske Øystese, en thriller midt i vårt nasjonalsymbol Hardanger.  Overgripere finnes der det finnes kvinner. Du kjenner nok en voldtektsmann. Du vet det bare ikke, før han blottstilles …

Heldigvis er de aller fleste menn bare gode og omsorgsfulle, men vi må snakke om dem som ikke er det også. De må stoppes. Ellers …

 

Til å gråte av…

Det kan være godt å få litt hjelp til å gråte iblant…

Noen ganger når jeg går inn i en bokhandel, så spør jeg av og til om de har en bok jeg kan gråte av, fortalte en dame meg en dag. Hun lo godt av seg selv.
Slik er det noen ganger. En trenger en vakker historie, en trist historie eller kanskje en vakker sang for å klare å gråte. Vi har det så travelt, at vi rett og slett ikke klarer å slippe gråten løs mellom alle gjøremålene. Det skal jo helst være passende omgivelser også.

Hvor har den mannen lest MAPPA MI?

Gråten er kroppens egen medisin som hjelper oss til å få bearbeidet følelser.
Jeg kjenner ofte på trangen til å gråte. Da finner jeg frem medisinen min. Den er laget av en fantastisk skribent og musiker. Han har også sine røtter på Vestlandet. Saltvannsfolket,  kaller han oss. Når han synger den sangen, så tenker jeg på de eldre, de som ikke er her lenger, de som bygget landet, og så gråter jeg en skvett.

Tapte gyldne stunder, en bankers…

Tapte gyldne stunder, er bankers. Den slår aldri feil. Da tenker jeg på min egen barndom, oppvekst og ikke minst ungene mine som har vokst så fort.
Jeg gråter litt for alle de tapte gyldne stundene. Det er rart hvordan Bjørn Eidsvåg har skrevet sanger om alle episodene i mitt liv. Snakk om å treffe blink, uten en gang å ha møtt meg.
Til og med barndommens bedehus med bestemor, veska og sjal. – Åresalg og basar, har han fått med seg.
Hvordan visste du at jeg var der, Bjørn?

Den gangen vi gråt fordi vi ikke kunne gi alle de sultne barna nok mat. De stakkarane som ikke en gang visste hvem Jesus var, og dermed ville gå loks til helvete, som vi sier her i Haugesund.
At jeg kom til å gråte av Saudasangen, jeg som har laget Sandeidsangen, er uforståelig, men jeg har gjort det. Mitt forhold til Sauda, begrenser seg til Svandalen, slalom, skiheis, sol og fregner. I tillegg hadde jeg en gang en liten sommerflørt med en som gikk A-skift på fabrikken. Grunn god nok til å gråte? Neppe! Men jeg gjør det. – Vi har alle røttene våre i små utkantbygder, som Are Kalvø sier i kåseriet sitt om nynorsk.

Tapte gyldne stunder…

Når jeg tenker meg om, så gråter jeg av alt Bjørn Eidsvåg skriver, og det gjør meg så innimari godt. Familien min har gått seg til med det. Når jeg rusler rundt i huset og tørker støv, og de hører hva jeg spiller på full guffe, da skygger de unna, for da gråter mamma en skvett. Kanskje stikker en av de inn til meg og gir meg en klem, rister litt oppgitt på hodet og smiler, før de lar meg få være alene litt til.

Når det er sagt, så gråter jeg innimellom av Ja vi elsker eller diktet Episode, av Inger Hagerup. For ikke å snakke om Til Ungdommen og Barn av regnbuen. De har kommet for å bli i gråte-cd-samlingen min.

Hundebarnebarnet mitt Chiquita Lovise… Følger meg hvor enn jeg går..

Det er ikke slik at jeg bare gråter. Jeg kan nemlig le også. MYE!! Hva ler jeg av da?
Ikke av Otto Jespersen. Han er ikke så morsom. Bare når han er trolljeger. Da ler jeg. Men jeg ler av Dagfinn Lyngbø og Are Kalvø. Dagfinn som forteller om da han fikk seg hund. Han bare later som om det er han som har fått hund. Egentlig er det jeg som har fått hund.

Barnebarnhunden min Chiquita Lovise, er nemlig akkurat slik som den Dagfinn forteller om.  En bitteliten meksikansk hund, som følger etter meg hvor hen jeg går, og som tror at hun kan sove under dyna mi.  Jeg elsker når Are Kalvø kåserer om nynorsken.  Om alle vi som har vokst opp i nynorskland og som alltid går kledd i bunad og doper oss på meieriprodukter.

Noen ganger får Bjørn Eidsvåg meg også til å le, men det er helst når jeg går på konsertene hans og han forteller en morsom historie, som jeg selvfølgelig kjenner meg igjen i. Den er jo også fra mitt liv. Fatter ikke hvor han har rotet rundt for å finne MAPPA MI?
Alt dette er litteratur i forskjellige sjangrer.

Bli med Guro til Cafe Au Rendez Vous i Callian

Det er også boken min. Jeg håper den kan hjelpe deg med å få gråte, om det er det du har behov for. Kanskje den kan få deg til å slappe av, og drømme deg bort til lavendel, rødvin, kjærlighet og varme? om det er det du har behov for. Deilig fransk gourmet?
De som har lest manus til boken min forteller at noen steder begynte de å gråte. De forteller at noen steder måtte de legge boken fra seg. Måtte ta en pause. Noe ble for sterkt, og de fikk så vondt av vesle Guro. Videre forteller de meg at de kjente seg igjen i det jeg skrev. Jeg hadde vekket minner de hadde glemt. Gode minner, men også triste minner. Gyldne stunder.  Noen fikk vite litt mer om en sykdom som få snakker om i syklubben. Historien om Guro fikk dem til å minnes, til å savne sine og til å gråte en skvett.

Eller følg henne til St. Remy de Provence

Wow! tenkte jeg. Har jeg klart bare litt av det, så har jeg lykkes.
Så om du går inn i en butikk, og ønsker deg en historie som du kan lese under et lunt teppe, gjerne med litt rødvin i glasset og levende lys på bordet, så tror jeg du kan velge «STRYK MEG OVER HÅRET».

Ønsker du deg en historie som kan få deg til å drømme deg bort til varmere breddegrader og glemme regn, snø og kulde, så tror jeg du kan velge «STRYK MEG OVER HÅRET».

Ønsker du deg drap, blod, thriller og action, så velger du en annen bok.  Har du derimot selv en spiseforstyrrelse, og ønsker å lese litt om hvordan sykdommen oppleves av andre, så tror jeg du kan velge «STRYK MEG OVER HÅRET».  Kanskje er du frisk, men bekymret for din datter, din sønn eller noen andre?

Omslaget på «STRYK MEG OVER HÅRET» lover deg en tankereise til vakre Provence. Det får du. Resten av historien er livet slik det er for oss alle, med oppturer og nedturer.
Her kan du få lese det som vil stå på baksiden av boken. «Vaskeseddelen»  Kanskje det treffer noen strenger i hjertet ditt.  Da er det DEG jeg har skrevet historien for.

Guro er en vellykket karrierekvinne fra Bergen. På utsiden er alt tilsynelatende bra, men Guro lever i sitt eget personlige helvete. Hun lider av bulimi, og legen ber henne om å ta tak i sykdommen sin, om ikke så vil hun dø. Hun bestemmer seg for å trosse legens råd, og heller reise bort i håp om at tingene vil ordne seg av seg selv.
Hos Marie, en eldre kvinne, i den lille fjellandsbyen Callian i Provence, møter hun for første gang noen som ser henne og lytter til hennes historie. Midt i lavendelduft, god mat og vidunderlige viner, lengter Guro etter å få ta del i livet fullt og helt. Kroppen og tankene hennes sloss om å ville nyte dette vakre, samtidig som hun straffer seg selv for at hun nyter det. Fortvilet merker hun at fortrengte minner fra fortiden dukker opp igjen.
Guro kjemper en indre kamp om å våge å slippe noen andre inn, løsrive seg fra fortiden og søke trøst der hvor hun aller minst venter å finne den.