Litterær obstruksjon innenfor 16 meteren…

IMG_3097[1]Lillehammer. Inntil nå, for meg, OL-byen. Vinteren jeg aldri glemmer. Sol mot snø, røde, hvite og blå trikoter over målstreken. Gang på gang. Røde, hvite og blå flagg. Tusenvis. Viftende, svaiende, blafrende, vaiende… for alle.
Publikum heiet like mye på han som kom sist. Husker dere han som kom sist? Jeg husker ikke navnet lenger. Min mann husker han helt sikkert. Lillehammer-OL. Var det i -94? Tror det. Det er lenge siden. Ikke så lett å huske lenger. Den gangen var jeg også her i denne perlen ved Mjøsa.
Ikke fysisk, men det føltes slik. Den gangen Lillehammer også var litt mitt. Da jeg følte meg stolt over at vi heiet like mye på han som kom sist.

Kulturministeren og meg. Helt naturlig liksom...
Kulturministeren og meg. Helt naturlig liksom…

En skal heie på andre. De som er mest slitne når de omsider passerer målstreken. De fortjener også applaus. Det er raust, det er flott, det er god gammeldags norsk folkeskikk.
Nå tjue år etter er det en annen generasjon som heier i Lillehammer. Det er litteraturfestival.
Hoppbakken med OL-ringene ligger like overfor hytta her jeg bor på Birkebeineren. Maihaugen er bare et steinkast unna. Været er like vakkert som gutta var kledd på Eidsvoll i 1814. Det er stille her oppe nå. Snøen har smeltet, larmen har stilnet, men Lillehammer åpner likevel sine dører for litteraturkjennere fra hele verden, nobelprisvinnere som en mentalt bøyer seg i støvet for, bestselgende spenningsforfattere som imponerer, lyrikere som river deg i sjela og klorer deg i magen og så meg… Forfatterdebutant, invitert av festivalen, fordi jeg har turt å debutere med min aller første roman.

Det var i november det... Da boken var ny. Hvor langt er et bokår i forhold til et hundeår?
Det var i november det… Da boken var ny. Hvor langt er et bokår i forhold til et hundeår?

Jeg puttet et nyfødt og nystelt eksemplar av romanen min ned i vesken før jeg gikk til byen i dag. Inntok frokost i stoler med fargerike tepper utenfor en kafè som mot forveksling kunne ligget i en smal gate i St.Remy i vakre Provence. Roen lå som varm kakao med krem i magen min. Endelig et pusterom. Bare meg, festivalen og romanen min. En grønn flekk i en tørr hverdag.
Modig entret jeg en bokhandel. Måtte bare sjekke. Hadde de boken min?
Det var ingen i butikken. Betjeningen var ute i det store salgsteltet i gaten, så jeg ventet. Ville ikke trenge meg på. Skulle jo ikke kjøpe noe. Ville bare sjekke. Jeg festet blikket på TV-skjermen som hang på veggen bak disken.
«Bare de beste bøkene kommer i pocket» stod det, og jeg kjente stoltheten krype småbeskjedent oppover ryggraden min. Romanen min er på pockettrykkeriet nå.
– Unnskyld, men, sa jeg da den lyshårete jenta i tjueårene dukket opp bak disken, jeg lurte bare, har dere boken min? Jeg fortalte hva den het og hun sjekket på pc-en sin.
– Ja, den har vi ett eksemplar igjen av.
Jeg jublet innvendig. Tenk at de hadde min bok her i denne byen, som arrangerer Litteraturfestival for skikkelige forfattere. Gleden boblet i små sprekkferdige i magen min. Jeg er voksen. Prøvde å skjule denne lille presangen selvfølelsen min fikk.

Bare en bok igjen...
Bare en bok igjen…

Det dukket opp en kunde. En flott dame med trygge øyne. Ved en feiltagelse, henvendte hun seg til meg. Trodde jeg var ansatt i butikken. Vi kom i snakk og hun bestemte seg etter hvert for at hun ville kjøpe boken min.
– De har den her, svarte jeg. En aldri så liten smule stolt. – Om du vil så kan jeg signere den til deg før jeg går. Jeg sa også dette litt forsiktig. Ville ikke trenge meg på. Hun ble glad. Syntes det var stas.
– Dessverre, svarte kvinnen bak disken. Dette er jo en gammel bok. Vi ble stående litt rådville å se på hverandre. Kunden og jeg. Som om november 2012 var like lenge siden som 1994, og hun hadde fått beskjed om å rote frem et eksemplar av Håkon. Var det ikke det han het? Den vesle trollgutten. Den vesle suveniren. – Den kan jeg dessverre ikke rote frem nå. Det skjønner du vel, sa hun henvendt til debutanten som var så stolt over at en kunde i butikken ville kjøpe romanen hun hadde skrevet. – Det er så travelt nå under Litteraturfestivalen. Jeg har ikke tid til å lete etter den boken, sa hun til debutanten som var invitert til hennes Lillehammer på hennes Litteraturfestival.
Kunden ble helt stille. Jeg ble helt stille, men spurte etter at jeg hadde fått igjen følelsen i tungen.
– Mener du virkelig at du ikke vil finne boken til en kunde fordi du bare har en igjen?
– Ja, svarte hun. Det var det hele.
Stille drog jeg opp den nyfødte som jeg hadde puttet i veska tidligere denne morgenen. Den jeg egentlig skulle gi til en annen. Hvem den andre skulle være, hadde jeg ikke bestemt meg for ennå. Så hvorfor ikke?
– Du skal få boken signert av meg du, sa jeg.  Den lyshårete kvinnen bak disken var helt uanfektet av scenen som tok form rett foran øynene hennes. Hun hastet videre ut i teltet til kunder som plukket av stablene med bøker som Minni Mus på vårsalg. De var uvitende om at inne i butikken stod det en forfatter og pratet med en leser. Vi hadde butikken for oss selv. Ble stående å prate lenge. Vi pratet om viktige ting. Om livet, om spiseforstyrrelser, om håp og kanskje litt om det vi nettopp hadde opplevd.

Debutant på Norsk Litteraturfestival.
Debutant på Norsk Litteraturfestival.

Etterpå gikk jeg over til den andre siden av gaten. Måtte bare. Måtte bare sjekke om det var slik det var. At boken fra november. Den jeg hadde brukt tre år på å skrive, hvor jeg hadde vrengt sjela mi for å kunne hjelpe bare ett menneske, allerede var like gammel som Lillehammer-OL i folks minne. Som Håkon, som Dæhli eller Jon Olav Koss. Vel, Koss glemmer jeg aldri.
– Unnskyld, jeg kremtet.  Denne gangen var jeg forsiktig. Ikke bare forsiktig utenpå, men inni meg også. – Har dere boka mi? Jeg viste visittkortet mitt, slik at jeg slapp å forklare. Det ble varmt og pulsen økte da dama bak disken trykket på PC-skjermen. Det var helt stille i butikken. Både jeg og PC-en holdt pusten. Jeg stålsatte meg. Kikket nervøst rundt på stablene med bøker som var satt frem i anledning festivalen.
– Dessverre sa dama. Hjertet sank i brystet mitt. Jeg hadde bare lyst å reise hjem. Hun kikket litt unnskyldende opp på meg før hun fortsatte.
– Jeg solgte den siste til en kunde i går, men jeg skal bestille pocket.