Du aner ikke hva helvete er …

Foto:The Guardian
Foto:The Guardian

– Hvordan har du det?

Et helt vanlig spørsmål. En frase. A matter of speaking.
– Jo takk, bare bra, svarer vi som oftest.
I dag fikk jeg en tankevekker.

Hva betyr det egentlig å ha det bra? Maslow sier at mennesker må ha ulike behov dekket før en kan utvikle seg. En trenger ikke være psykolog for å forstå at en trenger mat, vann, søvn og andre grunnleggende behov for å i det hele tatt overleve.
Når disse behovene er dekket, så søker vi sikkerhet og beskyttelse. Siden kommer tilhørighet og kjærlighet. Først da kan en begynne å tenke på status, selvaktelse og til slutt selvrealisering både personlig og åndelig. Det slår meg at jeg har dekket alle behov i Maslows pyramide, og mest sannsynlig har du det også. Jeg kan med andre ord svare med hånden på hjertet:

Begynn på bunnen og lev deg oppover i pyramiden.
Begynn på bunnen og lev deg oppover i pyramiden.

– Ja jeg har det kjempebra.

Likevel klager jeg. Likevel klager du. Likevel klager vi.

Mine elever fikk i dag beskjed om at de hadde kommet opp i matematikk til eksamen. Tårene meldte seg hos mange av dem. Jeg forstår dem godt. Som filolog har matematikkeksamen for meg alltid betonet seg som et mareritt. Vi bruker ofte begrepet mareritt om små og store problemer i hverdagen. Ting vi sliter med når det ikke lenger finnes flere skritt oppover i pyramiden. Vi er på toppen av den. Jobben er gjort. Hva gjør vi nå da? Hvorfor denne evige uroen i magen? Er det fordi vi er redd for å falle nedover igjen, eller er det fordi vi mennesker er i stand til å se utover oss selv og vise empati for dem som er lenger nede på pyramiden?
Alt er relativt.
Relativ fattigdom? Relativ lykke? En måler seg mot andre i lignende situasjoner. Det er mye enklere enn å måle seg mot dem som ikke har noe av det vi har. Hvordan kan jeg forsvare å kjøpe meg landsted i Spania, om jeg skal måle behovene mine mot dem som i dette øyeblikk svømmer med dem som drukner i Middelhavet? Bare tanken på disse menneskene, som er under det første trinnet på behovspyramiden, får meg til å slå planene fra meg. I disse 17.maitider er det nærliggende og tenke på dette diktet:

Du må ikke sove

 – Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
 
 Arnulf Øverland
-1937- (utdrag)

Etter at elevene mine fikk vite at de måtte ha matematikkeksamen i dag, fikk de en annen beskjed.
En av våre lengeværende asylsøkerbarn, som har hatt en tom pult stående hos oss siden august 2014, har i løpet av den siste måneden flyktet over Middelhavet. Trolig skjedde det i samme øyeblikk som jeg underviste klassen om mennesker som drukner etter å ha betalt en formue til menneskehandlere. Ikke for å realisere seg selv, men for å karre seg opp på de laveste trinnene i den menneskelige behovspyramiden. Mat, vann, sikkerhet og beskyttelse. Vår elev har levd i Kabul, en for dem fremmed by, hvor de konstant har fryktet for sitt liv.

 AFP PHOTO / MARINE NATIONALE

AFP PHOTO / MARINE NATIONALE

I samme øyeblikk som jeg fortalte elevene om tusenvis av barn og kvinner som druknet, og om Erna som skulle sende en båt i august, var vår klassekamerat på vei over det samme Middelhavet, ikke i Erna sin båt vel å merke. Den hadde han ikke tid til å vente på. Han måtte ta sjansen. Sist gang han reiste var det med fly motsatt vei, på den norske statens regning.

I dag ble frykten for matematikkeksamen satt i perspektiv. Vi fikk  vite at vår venn og klassekamerat hadde gjennomgått en langt større prøvelse enn hva noen tiendeklassing bør måtte. Mot alle odds, hadde han klart å komme seg over havet sammen med sin mor og sin bror. Han er i Norge. Han er i sikkerhet. Han har mat, vann, trygghet og beskyttelse. Vi vet at han er i sikkerhet, men vet han det? Har han noen grunn til å tro at han får bli denne gangen? Hva med pappaen hans som er igjen i Kabul, og som ikke orket å bli med? Han ville bare dø … Har du mistet en mor, en far eller et par tre søsken? Har du blitt hentet om natten og sendt til Kabul uten noe sted å gjøre av deg?

Det er steintøft for ungdommene å få virkeligheten så tett inn på livet som det våre elever har fått. De kan ikke sove. De tåler ikke den urett som ikke rammer dem selv. De vil hjelpe, men de føler seg maktesløse.

Vi i klassen satte det hele i perspektiv: Si at det var fra England mennesker måtte flykte. Over Atlanterhavet mot et tryggere liv. Forfulgt av hjernevaskede terrorister. Terrorisme kjenner ingen landegrenser. Hva ville vår regjering gjort da? Hvor mange skip hadde gått ut fra norske havner for å plukke opp engelskmenn i ytterste nød? En båt i august?

Jeg har som forfatter bestemt meg for å si noe om ting vi gjerne ikke snakker så mye om. De ubehagelige sidene av livet. Sist gang var det bulimi. Herregud, hvem vil snakke om hvor mange ganger en kaster opp maten for dagen og hvordan en egentlig har det? Hvor mye bulimi har de i Burundi?

Flykninger i Middelhavet. (heltnormalt.no)
Flykninger i Middelhavet.
(heltnormalt.no)

Min neste roman handler om voldtekt i sosiale relasjoner. Det å bli voldtatt av en som en kjenner, og som en har tillit til. Mange tør ikke anmelde. De som gjør det blir ofte ikke trodd. Det finnes grensetilfeller, og det finnes uriktige anklager. Noen skal ikke dømmes, mens andre, som skal bli dømt, aldri blir det.
Egentlig skulle jeg kanskje heller skrevet en bok om hvilken beskyttelse kvinner, barn, gutter og menn har mot voldtekter utført av kriminelle bander som kaller seg troende. Profeten de påberoper seg å kjenne ville vært en av dem som hadde måttet flykte over Middelhavet om han i dag hadde vært til stede. Kanskje han og Jesus ville  ha flyktet sammen?

Der det finnes fattigdom finnes det kriminalitet, hat og vold. Slik er det.

– Folk som mangler mat blir som dyr, synger Sigvart Dagsland.

Overgrep, voldtekter, drap, etnisk rensing og lemlesting. Det skjer noe med oss mennesker når nøden blir for stor. Det gjorde det også under 2. verdenskrig, da mange her hjemme  ble dolket i ryggen av sine egne. Vi flyktet til Sverige. Ingen stod på grensen og stoppet oss. Svenskene åpnet sine hjem og hjalp folk på rømmen fra undertrykkelse. Forfattere som ikke fikk skrive det de ville, lærere som nektet å undervise Nazismens ideologi, jøder, homofile, sigøynere, mørkhudede …
Ingen, absolutt ingen synes at det er det minste rart at våre besteforeldre og oldeforeldre  drog over grensen til Sverige eller England. De var jo forfulgt! Det skulle bare mangle om de ikke ble godt mottatt. Her hjemme i Haugesund har det lokale laget av Fremskrittspartiet akkurat frontet at de ikke ville ta imot 35 nye flyktninger.
Hvor langt er du villig til å krype nedover pyramiden før du forventer at noen hjelper deg? Klarer vi overhode å sette oss inn i en situasjon som den mennesker opplever i Syria eller andre land? Jeg har kanskje bra med forestillingsevne. Forfattere har ofte det. Men kjære Gud. Se det for deg da, at det er din femtenåring, din mor, din kjæreste, eller din bror som sitter stuet sammen med 600 andre sultne, våte, redde og fortvilte mennesker, i en utrygg flåte på det åpne havet. Du klarer det ikke, og kanskje er det like bra. For om vi hadde kunnet, hadde aldri tårene sluttet å renne, uroen hadde slått beina under oss, og vi hadde sett oss selv slik vi egentlig er. Mennesker som ikke har plass i herberget for andre enn oss selv, fordi at om vi tar innover oss vårt ansvar, så vil det få grunnmuren i den øverste etasjen i Maslows behovspyramide til å riste. Det får da være grenser for hva vi må tåle?

Tårer, minner og idyll…

Callian – byen Guro reiser til

Nå har Stryk meg over håret vært ute på markedet noen uker. Første opplag på 1000 bøker forsvant fra forlaget før boken var offentlig lansert. Nytt opplag er på vei, og er like rundt hjørnet. Det er snart jul.
Lurer du på om dette kan være en aktuell julepresang til noen du kjenner, eller en bok som du selv kan ha glede av? Se tilbakemeldinger lenger nede.

Et landskap å flykte til…

Juletilbud om du er kjapt ute er som følger:
Jeg signerer boken til deg eller den du vil gi den til, med en liten personlig hilsen.
Det ordner vi slik.
Du sender en sms til meg med navn og addresse. Jeg sender boken til deg signert, og du mottar giro fra Commentum Forlag A/S senere.
Boken koster 349,- (399,- med porto) (tlf: 90529477) eller (41338218)

Her er det godt å være…

Bor du i Haugesund?
Send meg en SMS og fortell meg hvilken bokhandel du vil kjøpe boken på. Vi avtaler en tid, og jeg stikker innom og signerer boken til deg. Norli, Ark i sentrum og Ark – Amandasenter, Libris og Hillesland på Oasen har boken.
Jeg signerer bøker på Aksdal Bok og Papir på julegateåpningen i Aksdalsenter 24.november fra klokken 1300.

Et vakkert landskap kaller frem fortrengte minner…

Her følger noen av tilbakemeldingene jeg har fått:

En tårevåt søndagskveld. Endelig tid til å avslutte boken. Den er skrevet av en intelligent, nyansert og reflektert kvinnes hånd. Jeg er imponert og begeistret.

– Ikke en bok som jeg ville ha plukket ut av en bokhandel som mann, men jeg synes at alle menn burde lese den – (Thomas Sørum)

– Å…for en bok. Fantastisk…når eg må lese når eg lage middag, då er ho god. Takk Agnes! Du er knallflink…

Lavendel, rosèvin og litt romantikk…

– Jeg tok boken fatt i går. Tenkte jeg skulle lese litt før jeg vasket huset. Jeg vasket aldri huset. Tårene trillet. Tusen takk…

Da er boken lest, en flott opplevelse. Takk til Agnes, en debutant, som imponerte med sin fortellerstil og skildringer. Det var ikke vanskelig å se for seg landskapene og omgivelser forøvrig. Som leser fikk jeg en levende opplevelse. Guros liv både i fortid og nåtid rørte meg på mange måter. Med en avslutning som bare var helt nydelig. –

Idyll og litt romantikk…

– I går lå boka der i postkassa mi…Jeg hadde helga fri og satte av kvelden for å begynne på boka. Det ble en lang kveld og natt der jeg fulgte Guro på hennes reise i fortid og nåtid…Med tårer i øyenkroken leste jeg de siste sidene i morges:) Tusen takk for en fin leseopplevelse Agnes… Dette er ei bok en kan kjenne seg igjen i, uansett om en har opplevd lignende utfordringer i livet eller ikke. Anbefaler boka på det varmeste og håper at det kommer flere bøker fra din hånd:)

– En god og varm leseopplevelse, som vekket mange minner for meg selv om jeg ikke har opplevd akkurat det samme som Guro. En nydelig avslutning. Jeg vil snart lese boken en gang til… Tusen takk

Dette er noen av tilbakemeldingene jeg har fått, og jeg rødmer hver gang jeg leser en. Jeg sa da jeg skreiv boken: – Kan jeg berøre ett menneske eller trøste et annet så er jeg fornøyd. – Det ser ut som om jeg klarte det.

Se forøvrig intervju med meg her for å vite litt mer: Intervju med Commentum

Kjenner du noen som vil ha denne under juletreet?

Ønsker du bare å kjøpe boken uten signering kan den kjøpes på følgende nettbokhandlere: www.haugenbok.no www.adlibris.no www.ark.no www.bokkilden.no www.norli.no eller dirkete fra forlaget www.commentum.no

Se også mariefriis sin blogg hvor hun sier hvem boken passer for.