Jeg er skaperen – Du er inspirasjonen

Karakterene jeg skaper bestemmer visst selv
Karakterene jeg skaper bestemmer visst selv

Råmanus er ferdig. Romanen «Kledd naken» er et faktum, men det betyr ikke at romanen er ferdig. Det er nå moroa begynner. Min jobb som forfatter er å la deg som leser kjenne på følelsene og tankene til mine karakterer. Elske dem eller hate dem. Jeg kjenner dem godt etter hvert, men du har ikke møtt dem ennå. Hvordan skal jeg få deg til å se dem slik jeg ser dem, føle det de føler eller se dem for deg slik jeg har skapt dem? Det er litt som å være Gud i miniatyrform. Jeg bestemmer hva de skal gjøre, hva de skal tenke, hvor de skal bo og ikke minst hvordan det går med dem ,.. eller, gjør jeg egentlig det?

Jeg sitter med selve skaperverket mitt i hånden.  En knippe mennesker som jeg har blåst liv i, men jeg har også lært dem å tenke selv. Velge rett eller galt, og det gjør de til gangs. De hører ikke alltid etter,  gjør sjelden det jeg sier de skal gjøre. I begynnelsen ja, mens de ennå er nye og upåvirket av det miljøet og de menneskene jeg lar dem leve i og blant. Etter ca hundre sider skjer det. De begynner å handle og reagere på helt andre måter enn det jeg hadde planlagt. Da er det spennende og være «skaperen», men noen ganger blir jeg lei meg. Ikke alt de velger å gjøre gagner dem, men de er fri til å gjøre det.

Noen ganger må jeg hale dem inn på tørt land.
Noen ganger må jeg hale dem inn på tørt land.

De tenker og handler mens fingrene mine løper over tastaturet. Noen ganger skriker jeg: «Hei du! Stopp!», men tror du de hører meg? Nei da, de fortsetter å utvikle seg. Noen av dem skifter plutselig navn. Vil ikke hete det som jeg hadde døpt dem til i utgangspunktet. Passer dem liksom ikke. Kall det arrogant. Jeg kaller det kostelig og spennende. Kan det være slik vi har det også? Jeg mener, at det sitter noen et sted og har en plan, men så gjør vi likevel som vi vil. Selv om vi vet det ikke er bra for oss, selv om vi vet at det kan føre til at vi mister livet? Selv om vi tilslutt lager så store problemer for oss selv at vi strykes fra handlingen?

Små og store hendelser vever  seg inn i hverandre, ikke tilfeldig, en av oss gjør et valg og derfra tar de nye retninger. Er det en skjebne som styrer mine karakterer, eller er jeg fremdeles sjefen. Ja, jeg kan stoppe dem, men da er noe av spenningen borte. Jeg får bare se hvordan det går.

Noen ganger løper de helt løpsk. Da må jeg straffe dem litt. Hale dem inn som fisk etter et stramt snøre. Litt snurt finner de seg i det. Ærlig talt, det er jo jeg som er sjefen. Det kjekkeste de vet, er når jeg må ombestemme meg og finner ut at de hadde rett likevel. Det var i den retningen de skulle gå. De som jeg hadde skapt som snille og hyggelige mennesker, kan plutselig vise seg å være ganske så utspekulerte og jævlige, for å si det mildt. Andre som jeg hadde plantet en porsjon ondskap i, ville ikke være slik og blir rene Moder Theresa i romanskikkelse.

Kanskje det er akkurat DU, som jeg har møtt i en ferjekø, på skolen, på ferie eller på butikken, som har gitt karakterene mine en personlighet? Du vet det ikke, jeg vet det ikke, men ett sted i bakhodet mitt, meg «skaperen» ligger ideen lagret.

Jeg har latt dem gå sine egne veier

Nå er jeg der i romanen min, at alle disse menneskene, store som små, skal males ut med hjelp av litterære virkemidler og skriveteknikker. (kjedelig?) Ikke i det hele tatt. Det er fantastisk gøy.  Jeg har ett mål for øye. Det er å formidle deg noen tanker om livet, om oss mennesker, deg og meg. Hvordan det vi gjør eller ikke gjør påvirker livene våre, påvirker andre. Det er som å bake fløtekake. Blande røra og steken den, er den kjedelige delen. Jeg er mest glad i pyntingen. Det er det jeg gjør nå. Pynter for at du forhåpentligvis skal få en god smaksopplevelse. Så gjenstår det å se om jeg lykkes. Er det ikke det livet dreier seg om da? Å se om vi klarer å lykkes med det vi gjør?

Nei takk, jeg spiser ikke…

Hvordan skal en forholde seg til kritikken?
Hvordan skal en forholde seg til kritikken?

Akkurat nå om dagen, så står jeg på utsiden og kikker inn på livet mitt. Den siste måneden har det skjedd så mye at jeg hverken har klart å ta det inn over meg eller fordøye det.
Det er kanskje lurt å ikke forholde seg til alt som foregår heller. I dag for eksempel fikk jeg terningkast 1, 4 og 6 på romanen. Tre forskjellige lesere og tre forskjellige terningkast. Hvordan skal jeg forholde meg til det da? Skal jeg forholde meg til 3-eren jeg fikk i går, eller 5-eren her om dagen?
Serie? Ta sjansen? Hus?  Tre like? eller yatzy? Et spill jeg for egen del godt kan unnvære, unntatt på påskehytta hvis jeg har glemt strikketøyet.

I dag fikk jeg 1, 4 og 6. Her om dagen fikk jeg 5 og 3. Hva fikk jeg?
I dag fikk jeg 1, 4 og 6. Her om dagen fikk jeg 5 og 3. Hva fikk jeg?

Kriterier for måloppnåelse
Dette er ikke som i skolen, hvor en har klare kriterier for måloppnåelse. Dette er en annen bransje, med andre metoder. Sånn sett kan det være greit å være forfatter og ikke fotballspillere. Hver søndag etter endt kamp hagler det med mer eller mindre gjennomtenkte terningkast på tippeligaspillerne. Heldigvis skriver jeg ikke en roman i uken. En kollega spurte meg i dag om hvordan jeg forholdt meg til kritikerne.

– For å være ærlig, svarte jeg henne, så leser jeg dem ikke. Min mann er som vanlig den som informerer meg. Jeg har lest utrolig få kritikker. Har fått noen sammendrag av min mann, hvilken terning de trillet denne dagen, og så har jeg heller lest tilbakemeldingene fra mine reelle lesere.

En kan la være å skrive bok. Det er  en løsning. Eller en kan velge å være stolt av at en har gjort det.
En kan la være å skrive bok. Det er en løsning. Eller en kan velge å være stolt av at en har gjort det.

Forsvarsmekanisme?
Sikkert. Det får så være. En kan ikke skrive en bok for alle. Jeg er brukbart utdannet innen litteratur, og vet mye om virkemidler og antydningens kunst. Selvfølgelig kunne jeg antydet mer slik en del kritikere sier at jeg kunne gjort, men denne gangen hadde jeg ikke behov for å antyde. Selvfølgelig kunne jeg strammet inn tilbakeblikkene litt mer, slik at noen kritikere, som ikke likte disse, fikk komme seg raskere avgårde.  Andre lesere som har gitt tilbakemelding, ville gjerne hatt dem lenger og mer detaljerte. Jeg kunne også sikkert skrevet en hel roman om behandlingen av en slik sykdom, men jeg tror det hadde kjedet leseren, og det ville blitt en helt annen roman om psykologiens kunst og fortrengningens mekanismer. En annen gang kanskje?

Hvorfor leser folk denne? Språket er jo lett tilgjengelig og en møter ikke akkurat antydningens kunst.
Hvorfor leser folk denne? Språket er jo lett tilgjengelig og en møter ikke akkurat antydningens kunst.

Språket er for tilgjengelig.
Språket kunne vært mindre tilgjengelig slik at ikke alle forstod hva jeg ville si. Egentlig, om jeg skulle tatt alle råd med, så kunne jeg bare ha skrevet en helt ny bok. Jeg kunne plassert Guro på Bømlo, i et hvitt hus med glassveranda, hvor nordvesten står på hele året uavhengig av årstid, og servert hjemmebrygget øl og sendt henne på bygdedans. Da hadde ikke faren for å havne i Ukebladfellen vært til stede på samme måte. Forresten – ukebladfellen? Mitt første møte med Isfolket var der, og jeg elsket hvert minutt. Selv om jeg er utdannet både innenfor engelsk og norsk litteratur, så tør jeg å si det. Den gangen totalslaktet av biblioteker og litteraturkritikere. Hvor mange nordmenn leste serien på 47 bøker? Mange, mange.

Kan risikere å havne i ukebladfellen...
Kan risikere å havne i ukebladfellen…

Hvorfor? Jo fordi teksten var tilgjengelig for folk flest. Margit brukte heller ikke antydningens kunst. De er lette å lese, og en trenger ikke ha lest om morfologi, prefix, affix, metaforer, lingvistikk, tema, motiv, plot, antagonister, protagonister eller andre emner innenfor litteratur- og språkvitenskap for å lese bøkene.  Jeg ville skrive en bok som alle, også de som ikke liker å lese bøker, kunne klare å trives med.

Skal vi snakke om det slik det faktisk er?
Skal vi snakke om det slik det faktisk er?

Skal vi snakke om det?
Det var en eneste grunn til at jeg ville skrive denne boken i første omgang. Jeg ville at noen som sliter med bulimi skulle føle at noen prøvde å forklare det som er umulig å forklare. De syke tankene, hvor kommer de fra? Ensomheten i venneflokken.  For tro meg. Det er ensomt. Det er ingen som går forbi et slikt menneske og ser ensomheten. Derimot ser en masken som skjuler  den dårlig selvfølelse, den dårlig selvtilliten, den dårlige samvittigheten, utilstrekkeligheten og følelsen av at ingen egentlig liker en.

Kan jeg hjelpe ett menneske, så våger jeg.
Kan jeg hjelpe ett menneske, så våger jeg.

Kan jeg hjelpe ett menneske ut av det personlige helvete, så kan andre trille så mange terninger de bare vil. Hver gang en leser sender en sms til meg med tilbakemelding om at boken berørte, fikk henne eller han til å tenke eller å seriøst vurdere å fortelle noen om sykdommen sin, så triller det mange herlige seksere i hodet mitt. Da har jeg nådd frem. Allerede nå, etter en måned har jeg fått tilbakemeldinger fra fremmede mennesker som sier at de har fått håp på grunn av romanen min. Mennesker på toppen av norsk næringsliv, på toppen av karrieren, på kjendistoppen, ja på alle topper, for det er der du finner dem. De forteller at boken min gjør at de vurderer å be om hjelp, eller iallefall å fortelle noen om sykdommen sin. At disse menneskene stoler på meg sier meg mye. De tror på historien min, selv om handlingen er lagt til Provence.  Hallo! Hva mer kan vel en forfatter ønske seg.

Et julekort fra en fornøyd leser får sekserne til å trille i hodet mitt.
Et julekort fra en fornøyd leser får sekserne til å trille i hodet mitt.

Eller som i dag da jeg fikk et skikkelig godt gammeldags julekort i posten. Tettskrevet fra en leser som fortalte at da hun leste boken min, kunne hun kjenne lukten fra svabergene og kjenne varmen fra berget mot lårene. Smilte gjenkjennende til noe, assosierte andre ting til sitt eget levde liv.

Antydningens kunst
Min pappa var kunstner. Da jeg skulle lære å tegne så sa han at jeg måtte tegne det jeg så, ikke det jeg trodde at jeg så. Slik skriver jeg også. Jeg skriver det jeg ser, slik det var, ikke slik jeg tror at det var.  Da må noen beskrivelser bli tøffe. Mange synes sikkert at det både er ubehagelig og unødvendig at jeg forteller i detaljer hvordan det føles for en voksen festkledd kvinne å ligge over toalettskålen å spy. En assosierer det kanskje til julebordsfylla. Tro meg, julebordsoppkast er ferietur i forhold.   Det står ingen venninner utenfor som tar seg av deg og følger deg trygt hjem.
Det er også tøft å lese om kvinnen i Amalie Skrams: «Karens Jul» som satt ihelfrossen og død i et skur på kaien, mens babyen hang fast i brystet hennes i et fortvilet forsøk på å få litt mat. Vi vil ikke vite slike ting.

- Du skal tegne det du ser, ikke det du tror du ser.(min pappa)
– Du skal tegne det du ser, ikke det du tror du ser.
(min pappa)

Bulimi, anorexi, alkoholisme, ME, panikkangst, sosialangst, sorg i alle former, skolevegring, ensomhet eller ADHD. Kanskje vi skal pakke oss ut av materialismens bomulspose og begynne å sette ord på det som ikke er så greit, så vil en kanskje oppdage at en ikke er alene. Det er ikke slik at noen sitter i sitt perfekte hjem, med sine perfekte barn, sine maskuline ektemenn eller slanke kropper og mesker seg på vitamintabletter og økologisk mat og nyter at verden ligger tilrettelagt spesielt for dem.
Alle har noe, og har de ikke noe så kommer de før eller senere til å få noe. Det betyr ikke at livet ikke er bra. Livet er hva det er. Som min livskloke svigerfar sa det.

Livet er ikke bare solskinn...
Livet er ikke bare solskinn…

– Hvem har sagt at livet skal være rettferdig, eller at en skal være lykkelig hele tiden? Står det skrevet noe sted? Eller for å bruke litteraturens antydningkunst.  –Livet er ikke bare en dans på roser, det dinglet noe fra taket. Så kan en jo bruke tiden på å lure på hva som dinglet.

En kritiker gjør bare jobben sin. Det er likevel en subjektiv mening. Det finnes ikke kriterier for måloppnåelse.
En kritiker gjør bare jobben sin. Det er likevel en subjektiv mening. Det finnes ikke kriterier for måloppnåelse.

Jeg tenker ofte på det. Fyren ble jo 92 år gammel. Født i 1919. En trenger ikke være historieforsker for å forstå at han har vært ute noen vinternetter, selv om vi sjelden, utenom 17.mai-talene, snakker om sjømenn under 2.verdenskrig.
Alle har lest om de harde 30-årene i historiebøkene, men å snakke med en gammel bestefar om hvordan det egentlig føltes å ikke kunne spise seg mett, nei, det er for mange i overkant ubehagelig. Bedre om det bare blir antydet. Da slipper vi å forholde oss til det om vi ikke orker.

For om en har det, så blir det for mye å holde på, og en må ta kontroll.
For om en har det, så blir det for mye å holde på, og en må ta kontroll.

En trenger heller ikke være psykolog for å forstå at det sitter mennesker rundt om i alle familier og har det vanskelig. Livet er nemlig slik. En mor dør når ungene er små, noen mister babyen sin rett etter at den er født og andre mister barna sine til narkotika, i bilulykker eller i kreft. Noen har mistet sin mann etter et langt ekteskap og skal kanskje feire julen uten ham for første gang på 60 år. Noen er skilt. Andre har så mye angst at de ikke tør å gå inn på en butikk for å kjøpe en julepresang, eller en liter melk for den saks skyld. Det er vanskelig å snakke om disse tingene. Det er det også for meg. Kanskje en bukett blomster, et tilbud om å ta julehandelen, pynte en grav for noen, tilby deg å passe barna noen timer slik at han kan få tid til sin kone noen timer. Det er mange måter å vise omsorg på.

Nei takk... Jeg er matmisbruker, men jeg spiser ikke lenger...
Nei takk… Jeg er matmisbruker, men jeg spiser ikke lenger…

Nei takk – jeg spiser ikke
Atter andre gruer seg til julen, fordi det ikke bare er mye mat på bordet, det er også forventet at en spiser godt. For noen  er det slik at de allerede nå sitter og planlegger hvordan de skal komme seg gjennom julen uten å miste kontrollen, overspise, for så å snike seg inn på toalettet og prøve å kvitte seg med maten uten at noen får mistanke.  Andre er livredd for at noen vil tvinge i dem mat, med påfølgende angstanfall. De trenger noen som kan hjelpe dem mot et annet liv, men de er redde. Redde for at andre skal ta kontrollen fra dem, for uten den så aner de ikke hva de skal gjøre. Da kan all verdens katastrofer ramme dem, og de er helt forsvarsløse.

Du finner dem på toppene
Tidligere har jeg tenkt at det være mange der ute. Nå vet jeg at det er mange der ute. Noen står frem og forteller, andre dør i helsekø uten å tørre å si noe, andre blir avfeid med at de må ta seg sammen.  Jeg kan ikke be for alle disse, men vær snill å gjør dem noen små tjenester. Lær deg å alltid tenke at et menneske har flere lag, og det du ser er sjelden hele bildet. Alle mennesker er sårbare, også de som ser ut som om de har full kontroll. De sliter oftest mest. Gi dem omsorg. Ikke vær så redd dem. Gi dem en klem.

Noen er kanskje alene, eller har mistet mammaen sin som liten. Andre tar på seg en tøff maske for å klare livet.
Noen er kanskje alene, eller har mistet mammaen sin som liten. Andre tar på seg en tøff maske for å klare livet.

Når noen sier at de er forsynt ved middagsbordet, så aksepter det selv om du selv kanskje synes de burde spist mer av den gode maten du har laget.  Da gjør du kanskje julen lettere for noen. En ting til. Ser du noen som forsyner seg litt mer enn normalt, så vær snill å ikke påpek det heller. For noen mennesker er nemlig det å forholde seg til litt mat like vanskelig som det er for en alkoholiker å forholde seg til litt alkohol. Mat må en ha. En kan ikke si at nei takk – Jeg spiser ikke.