Kledd Naken mellom sider og troll

12067325_10155968792050012_437170247_nEtter yatzy i seksere hos anmeldere landet rundt var det i helga tid for å ta boka hjem til Øystese i Hardanger. Siderens hjembygd. Trollenes hjembygd, og hjembygda til handlingen i Kledd naken. For en mottakelse vi fikk! Huus bokhandel i Øystese solgte kasser på kasser med bøker, og på lørdag gikk vi faktisk tom for nynorsk. Det varmet et forfatterhjerte å få lov til å invitere Marit Reiersgård til denne idyllen. 

For en helg, og for noen uker det har vært siden jeg lanserte Kledd Naken den 18.september. Det føles som om jeg har blitt kastet rundt i en tørketrommel, og sett verden snurre utenfor det runde vinduet. Om og om igjen har jeg spurt meg selv om dette kan være sant? Ja, for dette var jeg ikke forberedt på. Terninger triller og lander på seksere gang på gang. Mennesker fra hele landet sender meg tilbakemeldinger som vitner om svært sterke leseopplevelser. Folk er forbannet for at det finnes bokhandlere der ute som ikke har tatt inn romanen.

Terningkast på femmere og seksere og fantastiske tilbakemeldinger.
Terningkast på femmere og seksere og fantastiske tilbakemeldinger.

At det er min tekst som berører så mange er fantastisk, men også uvirkelig. Det hele toppet seg nå i helgen. Jeg hadde en ekstra lanseringsfest i Øystese i Hardanger. Bakteppet for romanen min. Det finnes neppe et vakrere sted i dette landet. Det er jeg villig til å spise flere boksider på.
Jeg har vært redd. Å legge en så rå historie til en idyllisk bygd kunne ført til at folket fra Øystese snudde meg ryggen, men de forstod at dette er en historie som kan skje, og dessverre skjer i de fleste bygder og byer. Jeg kunne lagt historien til Haugesund eller Oslo, Ytre Enebakk eller på Gjøvik, men jeg ville legge den i det vakreste som finnes.

Tåka lå tykk nedover Kvamskogen  fredag ettermiddag. Jeg tenkte på Marit Reiersgård og mannen hennes som hadde tatt den lange turen over fjellet for å bokbade meg. Ja, ikke Per Arne da. Han var kun med på tur. Nettopp derfor håpet jeg at de ville få se Hardanger fra sin aller beste side. Jeg var litt skuffet over at værgudene ikke stod meg bi, men det var ikke Marit. Hun formelig strålte om kapp med den sola som gjemte seg bakom skyene. Dette var det perfekte landskap for en krimforfatter som henne.

- Det perfekte landskap for det perfekte mord, ifølge Reiersgård. Her bokbadet av bokbloggeir
– Det perfekte landskap for det perfekte mord, ifølge Reiersgård. Her bokbadet av bokbloggeir

– Herregud. Her kan en jo bare drepe mennesker og kaste dem på sjøen. Ikke en kjeft vil ane hvor de har blitt av. Bevis vil være umulig å oppdrive, gliste hun fornøyd, til stor gled for publikumet på «Makalaus».

Lokalet var stappfullt, og flere stabler med stoler måtte bæres inn slik at alle fikk plass. Det hører med til historien at «Makalaus» er puben som ligger i kjelleren under kafeen «Sutalaus». Begge lokalisert på kjøpesenteret Tunet som ligger midt i sentrum. Mye av romanen kretser rundt dette vakre bygget med brunbeiset villmarkspanel og gress på taket. Her hvor forfatteren av Kledd Naken ikke tør å gå alene på toalettet lenger.

Sissel og Endre. Noen bør melde den dama på The Voice.
Sissel og Endre. Noen bør melde den dama på The Voice.

Lanseringsfesten ble fantastisk kjekk. Bokbadet ble krydret med vakker sang fra den lokale artisten Sissel Huse, akkompagnert av Endre på gitar. Sistnevnte hadde jeg nok i tankene da jeg presenterte bandet «Ei bygd – Eit band» i romanen. Forfatteren leste selvfølgelig selv. Denne gangen på nynorsk. Det er det fine med å gi ut en roman på begge målformer. Jeg kan lese på den målformen folk foretrekker alt etter hvor jeg er på besøk. Etterpå samlet vi oss i lobbybaren på Hardangerfjord Hotel, hvor vinen var iskald og stemningen høy.

Det som gledet meg aller mest, var at de fleste som møtte opp var mennesker jeg ikke kjente fra før. At så mange tok turen til et litterært arrangement en fredagskveld er ikke de fleste forfattere i større byer forunt. Ja, Jo Nesbø og Tom Egeland og andre store stjerner får nok gjester uansett. Jeg er ikke der, men det føltes litt slik fredag og lørdag.

Forlegger Fredrik og meg i solen.
Forlegger Fredrik og meg i solen.

Lørdagen hørte Vår Herre min bønn. Gul sol, blått hav og hvit isbre var kulissene de besøkende fikk se. Jeg frydet meg. Prinseplene var saftige og deilige, sideren likeså. Det var et yrende folkeliv på Siderfestivalen, og jeg signerte bøker til krampen tok meg. Nynorsk er tøft. Ekstra tøft i bygder på Vestlandet, og til slutt var det faktisk tomt. Vi hadde ikke flere nynorskbøker. – Ein nynorsksiger, ifølge hun som ledet arrangementet.
Men, folk sluttet ikke å handle av den grunn. Hardanger er kjent for både snøras og steinras. Men i helga var det bokras!

En får nye venner også med denne hobbyen.
En får nye venner også med denne hobbyen.

Marit Reiersgård, som har skrevet to flotte krimbøker: Stolpesnø og Jenta uten hjerte, så ut til å kose seg skikkelig. Hardingene satte også pris på å få storfint besøk fra Lier. Riverton-nominerte forfattere frekventerer ikke daglig farlige vestlandsveier, selv om jeg er sikker på at dette ville landskapet ville gitt plottet deres en ekstra dimensjon. Kanskje Harry Hole, Bjørn Beltø eller Cato Isaksen burde tatt seg en tur? Varg Veum kunne sikkert vært guide. Han har bare en times kjøring fra Bergen.

Kledd naken stor

Marit Laupsa Huus på Huus bokhandel i bygda er iallefall klar for å ta imot flere forfattere. Det står ikke på gjestfriheten der i gården.

– Jeg har hatt store forfattere på loftet før, jeg, lo hun da jeg spurte.

Når gjestene har det bra, så har vertinnen det bra. Vi var begge gjester i Øystese denne helgen, men vi følte oss som hjemme.

– Du stjeler ikke bygda mi, var det siste jeg sa til krimforfatter Marit Reiersgård, før hun og hennes kjempekoselige ektemann returnerte til Lier. Jeg er ikke helt sikker på at hun hørte etter. Blikket flakket, eplekinnene glødet, og jeg mener jeg så en stenk av mord i blikket hennes da hun tok et siste overblikk over fjellene der hvor de ekte trollene bor.

 

Tårer, minner og idyll…

Callian – byen Guro reiser til

Nå har Stryk meg over håret vært ute på markedet noen uker. Første opplag på 1000 bøker forsvant fra forlaget før boken var offentlig lansert. Nytt opplag er på vei, og er like rundt hjørnet. Det er snart jul.
Lurer du på om dette kan være en aktuell julepresang til noen du kjenner, eller en bok som du selv kan ha glede av? Se tilbakemeldinger lenger nede.

Et landskap å flykte til…

Juletilbud om du er kjapt ute er som følger:
Jeg signerer boken til deg eller den du vil gi den til, med en liten personlig hilsen.
Det ordner vi slik.
Du sender en sms til meg med navn og addresse. Jeg sender boken til deg signert, og du mottar giro fra Commentum Forlag A/S senere.
Boken koster 349,- (399,- med porto) (tlf: 90529477) eller (41338218)

Her er det godt å være…

Bor du i Haugesund?
Send meg en SMS og fortell meg hvilken bokhandel du vil kjøpe boken på. Vi avtaler en tid, og jeg stikker innom og signerer boken til deg. Norli, Ark i sentrum og Ark – Amandasenter, Libris og Hillesland på Oasen har boken.
Jeg signerer bøker på Aksdal Bok og Papir på julegateåpningen i Aksdalsenter 24.november fra klokken 1300.

Et vakkert landskap kaller frem fortrengte minner…

Her følger noen av tilbakemeldingene jeg har fått:

En tårevåt søndagskveld. Endelig tid til å avslutte boken. Den er skrevet av en intelligent, nyansert og reflektert kvinnes hånd. Jeg er imponert og begeistret.

– Ikke en bok som jeg ville ha plukket ut av en bokhandel som mann, men jeg synes at alle menn burde lese den – (Thomas Sørum)

– Å…for en bok. Fantastisk…når eg må lese når eg lage middag, då er ho god. Takk Agnes! Du er knallflink…

Lavendel, rosèvin og litt romantikk…

– Jeg tok boken fatt i går. Tenkte jeg skulle lese litt før jeg vasket huset. Jeg vasket aldri huset. Tårene trillet. Tusen takk…

Da er boken lest, en flott opplevelse. Takk til Agnes, en debutant, som imponerte med sin fortellerstil og skildringer. Det var ikke vanskelig å se for seg landskapene og omgivelser forøvrig. Som leser fikk jeg en levende opplevelse. Guros liv både i fortid og nåtid rørte meg på mange måter. Med en avslutning som bare var helt nydelig. –

Idyll og litt romantikk…

– I går lå boka der i postkassa mi…Jeg hadde helga fri og satte av kvelden for å begynne på boka. Det ble en lang kveld og natt der jeg fulgte Guro på hennes reise i fortid og nåtid…Med tårer i øyenkroken leste jeg de siste sidene i morges:) Tusen takk for en fin leseopplevelse Agnes… Dette er ei bok en kan kjenne seg igjen i, uansett om en har opplevd lignende utfordringer i livet eller ikke. Anbefaler boka på det varmeste og håper at det kommer flere bøker fra din hånd:)

– En god og varm leseopplevelse, som vekket mange minner for meg selv om jeg ikke har opplevd akkurat det samme som Guro. En nydelig avslutning. Jeg vil snart lese boken en gang til… Tusen takk

Dette er noen av tilbakemeldingene jeg har fått, og jeg rødmer hver gang jeg leser en. Jeg sa da jeg skreiv boken: – Kan jeg berøre ett menneske eller trøste et annet så er jeg fornøyd. – Det ser ut som om jeg klarte det.

Se forøvrig intervju med meg her for å vite litt mer: Intervju med Commentum

Kjenner du noen som vil ha denne under juletreet?

Ønsker du bare å kjøpe boken uten signering kan den kjøpes på følgende nettbokhandlere: www.haugenbok.no www.adlibris.no www.ark.no www.bokkilden.no www.norli.no eller dirkete fra forlaget www.commentum.no

Se også mariefriis sin blogg hvor hun sier hvem boken passer for.

Fortrenging eller forløsning?

– I dag er det bare to uker til du holder romanen din i hånden… Min mann dunker i meg der jeg sitter fordypet i planlegging av undervisning for  neste uke. En deilig høstferie ligger bak oss. Jeg kikker litt uforstående opp på han. – Hva babler han om?
Så begynner det å demre litt.
– Åh den ja, svarer jeg før jeg igjen graver meg inn i etterkrigstidens Norge med Marshallhjelp, likestillingskamp, ungdomsopprør og oljeutvinning. Det er som om den boka liksom ikke angår meg. Jeg vet at det er jeg som har skrevet den. For all del, men når jeg ser omslaget på ulike nettbokhandlere, så er det likevel som om det ikke har noe med meg å gjøre.

Hva er det jeg begir meg ut på nå da?

Jeg skal på utallige arrangementer i tiden fremover hvor jeg skal snakke om, og lese fra romanen «Stryk meg over håret». Jeg klarer ikke å se meg selv for meg i denne situasjonen.  Hva skal jeg lese? Jeg har ikke gjort dette før, så jeg vet ikke. Har aldri vært på en litterær kafe, og nå skal jeg delta i en. Burde jeg forberede meg litt? Likegodt å fortrenge det en stund til, tenker jeg mens jeg svitsjer til RLE-faget og leser om hvordan vårt språk har blitt påvirket av bibelen.  Interessant forresten.

Det var nok ikke slik for deg Jo. Du hadde jo allerede gått på Rumbakurs og hadde sett jenter som kom og gikk.

Min mann har ikke fortrengt det. Han driver med markedsføring som om han skulle hatt mastergrad i faget, mens jeg – jeg hører hva han sier, men det angår meg liksom ikke. Er bare evig takknemlig for at han tar den biten. Den skumle markedsføringen. Stikke-hodet-frem-for-å-bli-slaktet-føringen, som jeg kaller det i mitt angstfylte sinn. Hva-er-det-hun-har-funnet-på-nå-da?-refrenget. Finnes det kritikere som er litt snille med debutanter? Neppe.

En trenger ikke være best. Men det er viktig å realisere drømmer.

Var det slik for deg Nesbø?
– Er det slik for alle? Var det slik for Nesbø og Lindell? Var det slik for Dan Brown, eller er det bare jeg som er livredd? Er jeg tøff nok for dette?
What a wonderful world. Jeg finner et herlig klipp med Louis Armstrong på Youtube som jeg vil spille for elevene i morgen. The Blue Planet – Hvor alt kan skje. Det blir temaet i engelskundervisningen for 10B denne uken. Satchmo. Drømmer meg bort i tonene fra trompeten.
– Jeg har sendt alle listene til forlaget, min mann tripper litt utålmodig ved siden av meg. Igjen kikker jeg uforstående opp på han.
– Flott, svarer jeg, og kikker lengselsfult bort på TV-apparatet og Skappeljakken jeg holder på med til min datter. Trygge ting. Jeg kan strikke, jeg kan være lærer, jeg har sunget på utallige scener, men jeg vet ikke om jeg kan være forfatter. Har ikke vært det før.

Hva er jeg redd for?

Hva er jeg redd for? Kritikkene? Alle ordene på de hvite sidene i boken min – kan de skade meg? Er det noen som ikke liker at jeg har skrevet en roman? Må alle like boka mi? Er det nok for meg om noen liker den? Er det mange trykkfeil? Overså vi noen?Hvordan vil jeg reagere på den første dårlige anmeldelsen? Den vil komme. Jeg vet det. Hva om alle blir dårlige? Betyr det at jeg ikke kan skrive? Skal jeg gi opp, eller kan det hende at den ene kritikeren ikke likte den? Kommer de til å hånle bak ryggen min? De andre – de som ikke vil meg vel? Er det noen som ikke vil meg vel forresten? Som ønsker å se at jeg mislykkes? Velter seg i dårlige omtaler om boken min?
Kommer jeg til å bry meg om det? Selvfølgelig vil jeg gjøre det.
Nei, jeg fortrenger det en stund til. Strikkepinnene klirrer, og Skappelgarnet fyker. Det nærmer seg nyheter.  Geir kikker på meg med en blanding av forståelse og omsorg. Han praktisk talt stryker meg over håret og sier at reaksjonene mine er helt normale.

Om en tør å realisere drømmer, kanskje andre tør å følge etter.

– Jeg visste heller ikke hva jeg gikk til da jeg trente til København marathon, sier han fortrøstningsfullt.
Plutselig får jeg fullstendig panikk. Jeg ser for meg hvordan han nærmest sjanglet i mål etter å ha kastet seg ut på noe som han aldri før hadde gjort. En gammel dame løp forbi han rett før mål. Det var da han oppdaget at det bare var armene som løp. Bena haltet. Han måtte støttes ned til middagen på hotellet samme kveld. Han hadde så vondt, at jeg kjente det fysisk i min egen kropp.
Var det verdt det? Jeg kikker bort på medaljen som henger på veggen. Fullført København Marathon. En guttedrøm hadde blitt realisert. Han hadde alltid hatt lyst til å løpe den distansen. Han vant ikke. På langt nær, men han kom ikke aller sist. Målet var å fullføre, og så fikk det stå til. Viste vei for andre som senere turte. Min datter som gjennomførte IronMan 70,3, hadde nok blitt inspirert av stefarens mot.
Jeg smiler til ham. Takker han nok en gang for støtten, og tenker :

Jeg er glad jeg har tatt vare på dette kortet som jeg fikk sammen med en bukett blomster fra gode venner. I dag var det godt å ha.

– Også jeg har realisert en drøm. Hva gjør det da om jeg ikke kan matche Jo Nesbø, Samartin eller Unni Lindell. Hva gjør det om ikke alle liker boken min? Jeg liker jo heller ikke alle bøker. Hva gjør det om en litteraturkritiker ikke liker den? Drømmen var jo min, ikke kritikeren sin. Det er ikke kritikerne jeg skriver for. Det er vanlige mennesker. De som ikke vet alt, kan alt, er perfekte og belærte.
Jeg våget å gjøre det, så får det gå som det går. Jeg skrur opp volumet på TV og legger opp masker til første Skappelarm.
Bare en liten stund til…