Julekort fra himmelen…

korpset 2For noen måneder siden fant jeg sommeren i Førde. I går lå julen der på Kaien og pakket meg inn i barndommens forventninger.  Julemarkedet var som tatt ut av Skomakergatens idyll. Herborg og Trond hadde ristet på snøkulen for oss. Små hvite julekort falt søvnig fra himmelen, og dannet rammen rundt nisser og julesanger.

Nisseluer og åpen ild
Nisseluer og åpen ild

Åpen ild mellom reinsdyrsskinn og eplegløgg. Rudolf er rød på nesen. Plutselig savnet jeg trompeten min. Ville være med korpset og spille fra juleheftet jeg i sytten år alltid tok frem i desember. Ville være med karene som spilte trekkspill og gitar ved peisilden innerst i kafeen.

Det lyste i stille grend.,
Det lyste i stille grend.,

Hadde lyst til å synge. Det lyser i stille grender. Det lyste i en stille grend i går. Det lyste av tindrande ljos på Kaien i Førde.
For meg er julen tidløs og gammel. Jeg liker ikke moderne sølvjul. Funkisjulegleder passer ikke inn i min julekule.

Det vil han sikkert ha, da blir en sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.
Det vil han sikkert ha, da blir en sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Jul på landet. Over skog og hei
Plutselig husket jeg grøten som vi satte ut på låven til nissen der inne i Hardangerfjorden i de dager. Det hendte i de dager da juletreet ikke forsvant bak alt for mange pakker med elektriske duppeditter. Jeg husket med ett Anitadukken min. Den som kunne snakke når jeg trykket den på magen. Den lille platen som lå og surret inni miniatyrplatespilleren i ryggen hennes. Lyden av «mamma jeg må tisse» var mer fasinerende den gangen, enn I-phonen min i dag.

Jeg fikk lyst til å være liten igjen. En pike sovnet praktisk talt i fanget mitt. Soverosene på kinnene hennes, da jeg leste et av Guros barndomsminner for henne, fikk meg til å lengte etter da ungene var små. Før de fikk seg kjærester og karriere. Den gangen de bare var mine. Den gangen de sovnet med soveroser i fanget mitt. I en natt…

Tilbakeblikket til Guros jul fungerte som barnebok for en liten pike. Etterpå sovnet hun
Tilbakeblikket til Guros jul fungerte som barnebok for en liten pike. Etterpå sovnet hun

Det var mange mennesker i kafeen, mange mennesker utenfor, men likevel var det stille. I ren symbiose med de dalende snøfnuggende spiste de, pratet de, nynnet de og handlet. Likevel var det julefredstille på Kaien i går.

Når alle lyder pakkes inn i vatt
Når alle lyder pakkes inn i vatt

Vi tenner våre lykter når det mørkner.  Et lite øyeblikk kjempet jeg med gråten. Denne tiden på året, når himmelen åpner seg for meg, og de som ikke lenger er her banker på i tankekrokene mine. Stryker meg over håret, og forteller meg at de er her hele tiden. Fort lukker jeg tankekrokdøren og prater videre med en som vil kjøpe boken min. Presten dukker opp og legger julebudskapet i magen min.   Prøver finne leia der julestjerna er.

Herborg hadde byttet ut sommerduften av lavendel med julesmaker
Herborg hadde byttet ut sommerduften av lavendel med julesmaker

En gammel kjenning dukker opp og gir meg en klem, vekker gamle minner til live. Jeg putter dem ned i vesken. Vil tenke på dem når jeg kommer hjem og er alene. Trond beveger seg på kjøkkenet. Jeg ser ham gjennom den lille luken i veggen. Dette kan han. Tidligere kokk i Nordsjøen. Rolig som nissefar rører han i grøten. Herborg har byttet lavendelduften fra i sommer med duften av jul. Ingen serverer pinnekjøtt, men jeg kjenner smaken på tungen. Innimellom kommer Tove og Mia inn fra snøkulden utenfor. Varmer vinterkalde klær litt, før de igjen går ut og selger små hjemmelagede julegaver. At det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Julesang og peiskos
Julesang og peiskos

Jeg vil være en del av denne vakre kafeen på Kaien i Førde, så jeg legger igjen en bok som gjestene kan låne eller bare lese litt i. Tittelen passer så godt. Roen senker seg og jeg pakker sammen. På veien til bilen lengter jeg allerede tilbake. Takk Herborg og Trond for at dere har skapt denne oasen av idyll. Deilig er jorden.

Frostroser og sykkelsetetrekk…

ToveStove-gjengen på julemarked i Haugesund

I kveld ville jeg ut på rekreasjonstur på egenhånd. Jeg hadde bestemt meg for å besøke julemarkedet i Haugesund. Julestemningen var totalt fraværende da jeg forlot arbeidsplassen min. Hodet var fylt av vurderingskriterier og tekster i engelsk og norsk.

mariefriis. Plutselig sitter hun bare på personalrommet og lager en slik…

Allerede da jeg entret den lille røde byen, på plassen foran verdens vakreste rådhus, var den der. Julestemningen. Lukten av hjemmebakte julekaker, en smak av Kjartans delfiakake, iblandet julemusikk lett akkompagnert av tindrende barneblikk. Lengselsfult stirret de på nissene. Det var som om deres magefølelse forplantet seg til min, og jeg lengtet tilbake. Tilbake til en tid uten Playstation, X-boks og større og større TV-skjermer. Den gangen det var stas om noen hadde strikket sokker til deg til jul, eller en dukke for den saks skyld. Hvor ble det av Tøydukke-Anna?

Hvem ønsker seg ikke den flotte boken fra Fjørsilkebris-jentene til jul?

Da jeg hadde fått fylt blodet med tilstrekkelig glede og fred, og slått av en gòprat med jentene fra Fjørsilkebris, satte jeg kursen for ToveStova. På arbeidsplassen min på Hauge Skole i Haugesund finnes det utrolig mange kreative mennesker, som imponerer meg hver dag. Det virker som om alle som kan noen innen håndarbeid, skriving, fotografering, kunst eller musikk er samlet på samme skole. Vi går aldri tom for noe å prate om.

Herlige Tove i ToveStove. Verdt et besøk.

Utenfor ToveStova traff jeg på Bente Marie Friis Hausken (mariefriis.) og Tove Remøy. Tove denne gangen som sjefsgrånisse på ToveStove, hvor hun solgte alt fra hjemmesydde setetrekk til sykkelen, store myke og deilige julesokker og sjal til enhver anledning. Bente er småbarnsmor, og har ikke tid til å stå i julebod på rådhusplassen. Jeg praktisk talt så hvordan hun fanget ideène med blikket, og allerede hadde laget sin egen variant av det hun så oppi hodet sitt. Gleder meg til å se bildene av disse variantene på interiørbloggen hennes. Hun er et

Bente ser det vi andre går forbi

oppkomme av fantasifulle ideèr, og en fantastisk samler på det som en gang var. Maten hun lager og kakene hun baker formelig hvisker barndomsgleder i øret mitt. De små detaljene i alt hun gjør. Hjemmet hun og hennes Geir (Vi har hver vår) har skapt for sine barn. Hos henne er det rom for smånisser hele året.
Bente ser det vi andre går forbi.  Det være seg en gammel kopp  på et loppemarked, som hun varsomt bringer med seg hjem og gjennom sitt fantastiske foto- interiørtalent forvandler til en original og eksklusiv gjenstand. Alt får en plass hos Bente. Alle får en plass hos henne. En annen gang finner hun kanskje et menneske. Det tar hun også under sine vinger, leser raskt hva som gjemmer seg under påtatte masker og usikre blikk. Bente bryr seg om andre mennesker enten det er venner, kollegaer eller elevene på skolen vår.   Jeg blir i godt humør bare jeg ser den dama, og ikke minst av hennes glade latter.

En tur innom Amundsen og en liten førjulsgave til meg selv.

Av en eller annen grunn får jeg en assosiasjon til historien om tante Brun, tante Grønn og tante Fiolett, når jeg ser Tove og Bente står og snakke sammen i miniatyrjulebyen. Hva er jeg da? Onkel Blå?

Hva er vel mer rekreasjon etter en lang arbeidsdag enn å møte gode venner utenfor en julebod full av hjemmelagede sykkeltrekk med festlige mønster på, filttrekk til boksen med tennbriketter, store hvite julesokker med røde hjerter på.
Der stod de begge to.  Tove Remøy, rett ut av Grånissefamilien, smilende med frostroser på kinnene sine. Bente i sin hjemmeheklede lue og med en sovende, alldeles bedårende smånisse i barnevognen.
Folk går saktere, stopper opp og snakker sammen. Slik som den gang julen var forventning og spenning, og ikke bare – Jeg vil ha, og vi må kjøpe. Har ikke tid og vi får se neste år. 

Der folk møtes og slår av en prat. ToveStove

Jeg vet ikke jeg. Noen ganger kunne jeg tenkt meg at vi var tilbake til Krambua hvor folk hadde tid til å slå av en prat, ta en kopp kaffe sammen mens ekspeditøren bak disken fant frem varene en skulle ha med deg hjem. Ensomheten var nok ikke så ensom den gangen folk ikke bare treiv en handlekorg og raste gjennom supermarkedet for å få med det viktigste før det bar av gårde til neste gjøremål.

Det er helt utrolig å se hvor mye fint folk har sittet og laget for å få i stand julemarked i byen vår. Jeg hadde lyst til  å kjøpe alt. Det ble filttrekket til tennbrikettboksen fra ToveStove, selv om jeg kommer til å drømme om den store hvite julestrømpen i natt.

 Hver jul heretter vil jeg tenke på Tove når jeg setter den fremfor ovnen sammen med nissene, og jeg tror jammen at siden Bente var der, på rett plass og til rett tid, og ble en del av dette førjulsmaleriet mitt, så kommer jeg også alltid til å tenke på henne når jeg tar fram tennbrikettene til jul. Det er det som er så godt. Julen kommer igjen og igjen, og hver gang samler vi et nytt minne.

Jeg elsker når plassen foran verdens vakreste rådhus blir brukt til at mennesker kan møtes