En god mor i adventstiden …

Forskjellig fra Iphone 245I kjøkkenskuffen står det en helt ny og uåpnet boks med fluffy innbydende hvetemel. Disse nye boksene fra Mølleren, som er lette å åpne og lukke, og som ikke søler. Sammen med hvetemelet står det  sukker, rosiner, melis, potetmel og konditorfarge. I kjøleskapet ligger flere pakker delfiafett og kokesjokolade. I skapet sammen med frokostblandingene står snøhvite puffede risnøtter, som skriker etter å bli brukt i julebaksten før noen andre spiser dem opp med melk og sukker på.

Det er adventstid. På søndag skal jeg henge opp julerøde gardiner i kjøkkenet. De er så vakre fra utsiden. Står så fint til det julerøde huset mitt, med vintervakre hvite sprosser på vinduene. Når den syvarmede adventsstaken er tent, kan jeg formelig se sneen ligge på bakkene, selv om det er ti varmegrader ute, og silende vestlandsregn fra himmelen. Jeg maler trappen opp til loftet svart.

Edelgranen i hagen har omsider trosset iskalde Nordsjøvinder, og strutter av nyvunnen grønn selvtillit. Lubne lysegrønne furuvotter ytterst på alle greinene, etter en uvanlig varm og grøderik sommer. Den venter spent på utendørs belysning for aller første gang. Vil nok vise seg frem for de nye naboene som kanskje flytter inn før jul. Jeg lar blikket dvele litt ved granen, før jeg lar det lande, lett ironisk, på den adventslilla Margaritten, i krukken, ved verandadøren. Den blomstrer for tredje gang i år.  Den frodige lavendelbusken, ved siden av, har igjen slått knupper, og jeg lurer på hvordan jeg skal klare å ta vare på den helt til sommeren. Kan jeg ta den inn på badet og la den stå varmt der? Kanskje den vil blomstre inne i varmen? Jeg kjøper en svart benk til gangen.

last nedFacebookstatusene bugner av julekaker, julemarked, julemesser, juleshopping i London eller Paris. Tivoli i København. Jul, jul, jul. Jeg blir svimmel. Åpner dagens avis. Tilbud på griseribbe, utenlandsk med bakterier i, eller innenlands, garantert bakteriefritt. Røkt pinnekjøtt eller urøkt. Gi-bort-priser på all mat. Løp og kjøp. Kjøp og løp. Hvorfor ikke gi bort til de som trenger mat? Jeg ringer kirkens bymisjon og blir enig om å komme innom med litt festklær til julefeiringen deres. Et snev av varme og fred brer seg i brystet.

Blar om til neste side: – Hvordan få kakene myke? – Julens beste julekaker.  – Hvordan komme inn i julekjolen? – Hvordan komme ut av julekjolen? -Hvordan holde kiloene borte i julen? – Hvordan trene mest effektivt mens du spiser julekaker og juleribbe? – Hvordan få juleribba sprø? Jeg blir sprø. Har mest lyst til å legge meg under dyna til det hele er over. Det kan jeg ikke gjøre, fordi det gjør en bare ikke. Det er jo førjulskos for svarte. – Hvordan holde in magen? Hvordan holde ut?

Jeg ser nyheter fra Midtøsten. Politiet i Norge får bære våpen i fire uker fremover. Jeg har kjøpt 60 tommers diger svart TV til stuen. Agnes ønsket å  bli drept, påstod han. De fant henne på bunnen av fjorden. ISA har drept noen flere. Ebolaviruset sprer seg. Juleribbe på tilbud. Elkjøp og Expert har alle julegavene. Jeg venter på min nye svarte E-Golf. Gjør alvor av å legge meg, og trekker dyna over hodet.

Jeg spiser etter klokka. Hver tredje time.  Angsten napper meg i ermet. Jeg kjenner det snører seg i halsen, men jeg dytter den bort. Tenker litt på de som ikke er her lenger, eller ikke er her nå … ennå. Slipper kontrollen. Tar kontrollen. Gardinene på soverommet er lystette. Det er svart i rommet, men en liten strime av kaldt vinterlys åler seg inn i en sprekk.

Tenker på hvor mett en blir på julaften
Tenker på hvor mett en blir på julaften

Jeg står opp av sengen og går modig ut på kjøkkenet. Åpner skuffen. Boksen med hvetemel logrer mot meg med lokket sitt. I den andre skuffen finner jeg fram kjevlen. Det strammer til i brystet. Jeg stirrer ut vinduet. Leter etter den hvite måken som alltid vinker til meg fra havet om sommeren. Vindusrutene er dekket av dugg. Ikke snøkrystaller. Jeg tenker og savner. Julekaker bør bakes. Gode mødre gjør det før jul. Sjekker nyhetene. Blodrøde Brann rykket ned. Jeg gleder meg ikke, selv om draktene til Mjøndalen har samme farge som Vindafjord IL. Hvor mett blir en egentlig på julaften? Jeg kjenner etter. Finner frem mobilen og sjekker klokken. Bestiller sort laminatgulv til gangen.

Jeg nekter å møte blikket til de røde kakeboksene som står stablet på den svarte kjøkkendisken. Løfter av lokket. Stikker hånden ned i en, og lar fingrene følge den røde glattlakkerte bunnen. Ikke en smule. Helt tomt. Det kjennes så vidunderlig deilig. Jeg fører pekefingeren fra det ene ytterpunkt til det andre ytterpunkt. Disse farlige ytterpunktene.  Stille legger jeg lokket på og lukker skuffen hvor hvetemelet har sluttet å logre. Det er best slik.

Julekort fra himmelen…

korpset 2For noen måneder siden fant jeg sommeren i Førde. I går lå julen der på Kaien og pakket meg inn i barndommens forventninger.  Julemarkedet var som tatt ut av Skomakergatens idyll. Herborg og Trond hadde ristet på snøkulen for oss. Små hvite julekort falt søvnig fra himmelen, og dannet rammen rundt nisser og julesanger.

Nisseluer og åpen ild
Nisseluer og åpen ild

Åpen ild mellom reinsdyrsskinn og eplegløgg. Rudolf er rød på nesen. Plutselig savnet jeg trompeten min. Ville være med korpset og spille fra juleheftet jeg i sytten år alltid tok frem i desember. Ville være med karene som spilte trekkspill og gitar ved peisilden innerst i kafeen.

Det lyste i stille grend.,
Det lyste i stille grend.,

Hadde lyst til å synge. Det lyser i stille grender. Det lyste i en stille grend i går. Det lyste av tindrande ljos på Kaien i Førde.
For meg er julen tidløs og gammel. Jeg liker ikke moderne sølvjul. Funkisjulegleder passer ikke inn i min julekule.

Det vil han sikkert ha, da blir en sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.
Det vil han sikkert ha, da blir en sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Jul på landet. Over skog og hei
Plutselig husket jeg grøten som vi satte ut på låven til nissen der inne i Hardangerfjorden i de dager. Det hendte i de dager da juletreet ikke forsvant bak alt for mange pakker med elektriske duppeditter. Jeg husket med ett Anitadukken min. Den som kunne snakke når jeg trykket den på magen. Den lille platen som lå og surret inni miniatyrplatespilleren i ryggen hennes. Lyden av «mamma jeg må tisse» var mer fasinerende den gangen, enn I-phonen min i dag.

Jeg fikk lyst til å være liten igjen. En pike sovnet praktisk talt i fanget mitt. Soverosene på kinnene hennes, da jeg leste et av Guros barndomsminner for henne, fikk meg til å lengte etter da ungene var små. Før de fikk seg kjærester og karriere. Den gangen de bare var mine. Den gangen de sovnet med soveroser i fanget mitt. I en natt…

Tilbakeblikket til Guros jul fungerte som barnebok for en liten pike. Etterpå sovnet hun
Tilbakeblikket til Guros jul fungerte som barnebok for en liten pike. Etterpå sovnet hun

Det var mange mennesker i kafeen, mange mennesker utenfor, men likevel var det stille. I ren symbiose med de dalende snøfnuggende spiste de, pratet de, nynnet de og handlet. Likevel var det julefredstille på Kaien i går.

Når alle lyder pakkes inn i vatt
Når alle lyder pakkes inn i vatt

Vi tenner våre lykter når det mørkner.  Et lite øyeblikk kjempet jeg med gråten. Denne tiden på året, når himmelen åpner seg for meg, og de som ikke lenger er her banker på i tankekrokene mine. Stryker meg over håret, og forteller meg at de er her hele tiden. Fort lukker jeg tankekrokdøren og prater videre med en som vil kjøpe boken min. Presten dukker opp og legger julebudskapet i magen min.   Prøver finne leia der julestjerna er.

Herborg hadde byttet ut sommerduften av lavendel med julesmaker
Herborg hadde byttet ut sommerduften av lavendel med julesmaker

En gammel kjenning dukker opp og gir meg en klem, vekker gamle minner til live. Jeg putter dem ned i vesken. Vil tenke på dem når jeg kommer hjem og er alene. Trond beveger seg på kjøkkenet. Jeg ser ham gjennom den lille luken i veggen. Dette kan han. Tidligere kokk i Nordsjøen. Rolig som nissefar rører han i grøten. Herborg har byttet lavendelduften fra i sommer med duften av jul. Ingen serverer pinnekjøtt, men jeg kjenner smaken på tungen. Innimellom kommer Tove og Mia inn fra snøkulden utenfor. Varmer vinterkalde klær litt, før de igjen går ut og selger små hjemmelagede julegaver. At det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Julesang og peiskos
Julesang og peiskos

Jeg vil være en del av denne vakre kafeen på Kaien i Førde, så jeg legger igjen en bok som gjestene kan låne eller bare lese litt i. Tittelen passer så godt. Roen senker seg og jeg pakker sammen. På veien til bilen lengter jeg allerede tilbake. Takk Herborg og Trond for at dere har skapt denne oasen av idyll. Deilig er jorden.

Frostroser og sykkelsetetrekk…

ToveStove-gjengen på julemarked i Haugesund

I kveld ville jeg ut på rekreasjonstur på egenhånd. Jeg hadde bestemt meg for å besøke julemarkedet i Haugesund. Julestemningen var totalt fraværende da jeg forlot arbeidsplassen min. Hodet var fylt av vurderingskriterier og tekster i engelsk og norsk.

mariefriis. Plutselig sitter hun bare på personalrommet og lager en slik…

Allerede da jeg entret den lille røde byen, på plassen foran verdens vakreste rådhus, var den der. Julestemningen. Lukten av hjemmebakte julekaker, en smak av Kjartans delfiakake, iblandet julemusikk lett akkompagnert av tindrende barneblikk. Lengselsfult stirret de på nissene. Det var som om deres magefølelse forplantet seg til min, og jeg lengtet tilbake. Tilbake til en tid uten Playstation, X-boks og større og større TV-skjermer. Den gangen det var stas om noen hadde strikket sokker til deg til jul, eller en dukke for den saks skyld. Hvor ble det av Tøydukke-Anna?

Hvem ønsker seg ikke den flotte boken fra Fjørsilkebris-jentene til jul?

Da jeg hadde fått fylt blodet med tilstrekkelig glede og fred, og slått av en gòprat med jentene fra Fjørsilkebris, satte jeg kursen for ToveStova. På arbeidsplassen min på Hauge Skole i Haugesund finnes det utrolig mange kreative mennesker, som imponerer meg hver dag. Det virker som om alle som kan noen innen håndarbeid, skriving, fotografering, kunst eller musikk er samlet på samme skole. Vi går aldri tom for noe å prate om.

Herlige Tove i ToveStove. Verdt et besøk.

Utenfor ToveStova traff jeg på Bente Marie Friis Hausken (mariefriis.) og Tove Remøy. Tove denne gangen som sjefsgrånisse på ToveStove, hvor hun solgte alt fra hjemmesydde setetrekk til sykkelen, store myke og deilige julesokker og sjal til enhver anledning. Bente er småbarnsmor, og har ikke tid til å stå i julebod på rådhusplassen. Jeg praktisk talt så hvordan hun fanget ideène med blikket, og allerede hadde laget sin egen variant av det hun så oppi hodet sitt. Gleder meg til å se bildene av disse variantene på interiørbloggen hennes. Hun er et

Bente ser det vi andre går forbi

oppkomme av fantasifulle ideèr, og en fantastisk samler på det som en gang var. Maten hun lager og kakene hun baker formelig hvisker barndomsgleder i øret mitt. De små detaljene i alt hun gjør. Hjemmet hun og hennes Geir (Vi har hver vår) har skapt for sine barn. Hos henne er det rom for smånisser hele året.
Bente ser det vi andre går forbi.  Det være seg en gammel kopp  på et loppemarked, som hun varsomt bringer med seg hjem og gjennom sitt fantastiske foto- interiørtalent forvandler til en original og eksklusiv gjenstand. Alt får en plass hos Bente. Alle får en plass hos henne. En annen gang finner hun kanskje et menneske. Det tar hun også under sine vinger, leser raskt hva som gjemmer seg under påtatte masker og usikre blikk. Bente bryr seg om andre mennesker enten det er venner, kollegaer eller elevene på skolen vår.   Jeg blir i godt humør bare jeg ser den dama, og ikke minst av hennes glade latter.

En tur innom Amundsen og en liten førjulsgave til meg selv.

Av en eller annen grunn får jeg en assosiasjon til historien om tante Brun, tante Grønn og tante Fiolett, når jeg ser Tove og Bente står og snakke sammen i miniatyrjulebyen. Hva er jeg da? Onkel Blå?

Hva er vel mer rekreasjon etter en lang arbeidsdag enn å møte gode venner utenfor en julebod full av hjemmelagede sykkeltrekk med festlige mønster på, filttrekk til boksen med tennbriketter, store hvite julesokker med røde hjerter på.
Der stod de begge to.  Tove Remøy, rett ut av Grånissefamilien, smilende med frostroser på kinnene sine. Bente i sin hjemmeheklede lue og med en sovende, alldeles bedårende smånisse i barnevognen.
Folk går saktere, stopper opp og snakker sammen. Slik som den gang julen var forventning og spenning, og ikke bare – Jeg vil ha, og vi må kjøpe. Har ikke tid og vi får se neste år. 

Der folk møtes og slår av en prat. ToveStove

Jeg vet ikke jeg. Noen ganger kunne jeg tenkt meg at vi var tilbake til Krambua hvor folk hadde tid til å slå av en prat, ta en kopp kaffe sammen mens ekspeditøren bak disken fant frem varene en skulle ha med deg hjem. Ensomheten var nok ikke så ensom den gangen folk ikke bare treiv en handlekorg og raste gjennom supermarkedet for å få med det viktigste før det bar av gårde til neste gjøremål.

Det er helt utrolig å se hvor mye fint folk har sittet og laget for å få i stand julemarked i byen vår. Jeg hadde lyst til  å kjøpe alt. Det ble filttrekket til tennbrikettboksen fra ToveStove, selv om jeg kommer til å drømme om den store hvite julestrømpen i natt.

 Hver jul heretter vil jeg tenke på Tove når jeg setter den fremfor ovnen sammen med nissene, og jeg tror jammen at siden Bente var der, på rett plass og til rett tid, og ble en del av dette førjulsmaleriet mitt, så kommer jeg også alltid til å tenke på henne når jeg tar fram tennbrikettene til jul. Det er det som er så godt. Julen kommer igjen og igjen, og hver gang samler vi et nytt minne.

Jeg elsker når plassen foran verdens vakreste rådhus blir brukt til at mennesker kan møtes