Frostroser og sykkelsetetrekk…

ToveStove-gjengen på julemarked i Haugesund

I kveld ville jeg ut på rekreasjonstur på egenhånd. Jeg hadde bestemt meg for å besøke julemarkedet i Haugesund. Julestemningen var totalt fraværende da jeg forlot arbeidsplassen min. Hodet var fylt av vurderingskriterier og tekster i engelsk og norsk.

mariefriis. Plutselig sitter hun bare på personalrommet og lager en slik…

Allerede da jeg entret den lille røde byen, på plassen foran verdens vakreste rådhus, var den der. Julestemningen. Lukten av hjemmebakte julekaker, en smak av Kjartans delfiakake, iblandet julemusikk lett akkompagnert av tindrende barneblikk. Lengselsfult stirret de på nissene. Det var som om deres magefølelse forplantet seg til min, og jeg lengtet tilbake. Tilbake til en tid uten Playstation, X-boks og større og større TV-skjermer. Den gangen det var stas om noen hadde strikket sokker til deg til jul, eller en dukke for den saks skyld. Hvor ble det av Tøydukke-Anna?

Hvem ønsker seg ikke den flotte boken fra Fjørsilkebris-jentene til jul?

Da jeg hadde fått fylt blodet med tilstrekkelig glede og fred, og slått av en gòprat med jentene fra Fjørsilkebris, satte jeg kursen for ToveStova. På arbeidsplassen min på Hauge Skole i Haugesund finnes det utrolig mange kreative mennesker, som imponerer meg hver dag. Det virker som om alle som kan noen innen håndarbeid, skriving, fotografering, kunst eller musikk er samlet på samme skole. Vi går aldri tom for noe å prate om.

Herlige Tove i ToveStove. Verdt et besøk.

Utenfor ToveStova traff jeg på Bente Marie Friis Hausken (mariefriis.) og Tove Remøy. Tove denne gangen som sjefsgrånisse på ToveStove, hvor hun solgte alt fra hjemmesydde setetrekk til sykkelen, store myke og deilige julesokker og sjal til enhver anledning. Bente er småbarnsmor, og har ikke tid til å stå i julebod på rådhusplassen. Jeg praktisk talt så hvordan hun fanget ideène med blikket, og allerede hadde laget sin egen variant av det hun så oppi hodet sitt. Gleder meg til å se bildene av disse variantene på interiørbloggen hennes. Hun er et

Bente ser det vi andre går forbi

oppkomme av fantasifulle ideèr, og en fantastisk samler på det som en gang var. Maten hun lager og kakene hun baker formelig hvisker barndomsgleder i øret mitt. De små detaljene i alt hun gjør. Hjemmet hun og hennes Geir (Vi har hver vår) har skapt for sine barn. Hos henne er det rom for smånisser hele året.
Bente ser det vi andre går forbi.  Det være seg en gammel kopp  på et loppemarked, som hun varsomt bringer med seg hjem og gjennom sitt fantastiske foto- interiørtalent forvandler til en original og eksklusiv gjenstand. Alt får en plass hos Bente. Alle får en plass hos henne. En annen gang finner hun kanskje et menneske. Det tar hun også under sine vinger, leser raskt hva som gjemmer seg under påtatte masker og usikre blikk. Bente bryr seg om andre mennesker enten det er venner, kollegaer eller elevene på skolen vår.   Jeg blir i godt humør bare jeg ser den dama, og ikke minst av hennes glade latter.

En tur innom Amundsen og en liten førjulsgave til meg selv.

Av en eller annen grunn får jeg en assosiasjon til historien om tante Brun, tante Grønn og tante Fiolett, når jeg ser Tove og Bente står og snakke sammen i miniatyrjulebyen. Hva er jeg da? Onkel Blå?

Hva er vel mer rekreasjon etter en lang arbeidsdag enn å møte gode venner utenfor en julebod full av hjemmelagede sykkeltrekk med festlige mønster på, filttrekk til boksen med tennbriketter, store hvite julesokker med røde hjerter på.
Der stod de begge to.  Tove Remøy, rett ut av Grånissefamilien, smilende med frostroser på kinnene sine. Bente i sin hjemmeheklede lue og med en sovende, alldeles bedårende smånisse i barnevognen.
Folk går saktere, stopper opp og snakker sammen. Slik som den gang julen var forventning og spenning, og ikke bare – Jeg vil ha, og vi må kjøpe. Har ikke tid og vi får se neste år. 

Der folk møtes og slår av en prat. ToveStove

Jeg vet ikke jeg. Noen ganger kunne jeg tenkt meg at vi var tilbake til Krambua hvor folk hadde tid til å slå av en prat, ta en kopp kaffe sammen mens ekspeditøren bak disken fant frem varene en skulle ha med deg hjem. Ensomheten var nok ikke så ensom den gangen folk ikke bare treiv en handlekorg og raste gjennom supermarkedet for å få med det viktigste før det bar av gårde til neste gjøremål.

Det er helt utrolig å se hvor mye fint folk har sittet og laget for å få i stand julemarked i byen vår. Jeg hadde lyst til  å kjøpe alt. Det ble filttrekket til tennbrikettboksen fra ToveStove, selv om jeg kommer til å drømme om den store hvite julestrømpen i natt.

 Hver jul heretter vil jeg tenke på Tove når jeg setter den fremfor ovnen sammen med nissene, og jeg tror jammen at siden Bente var der, på rett plass og til rett tid, og ble en del av dette førjulsmaleriet mitt, så kommer jeg også alltid til å tenke på henne når jeg tar fram tennbrikettene til jul. Det er det som er så godt. Julen kommer igjen og igjen, og hver gang samler vi et nytt minne.

Jeg elsker når plassen foran verdens vakreste rådhus blir brukt til at mennesker kan møtes

Jeg er ikke født mamma…

Jeg tar meg tid til å gjøre ting som bare kommer meg selv til gode
Foto: Grethe Nygaard

Har du noen gang følt på en uforklarlig uro i kroppen. Noe som gnager og gnager i magen, men som du ikke vet hva er? En følelse av at du skal rekke noe?
Kanskje er det underbevisstheten din som jobber litt med gamle minner, eller det kan rett og slett være hormoner. En diffus stressfølelse i et samfunn som krever hele oss.
– Hvordan får du tid til alt du holder på med, spurte Line på Trimeriet meg i kveld.
– Fordi jeg ikke tar meg tid til å streve mot det perfekte, svarte jeg. Jeg trenger ikke ha det perfekt rundt meg, fordi det for meg ikke oppleves som perfekt, men som stress.Noen mennesker tror at det å skrive en roman er stress, det å strikke en genser er stress… Hva er stress?  Iallefall ikke hobbyer, spør du meg.
Vi skal være perfekte på jobben, perfekte husmødre, perfekte ektefeller og fantastiske mammaer og pappaer, for ikke å snakke om hvor perfekte kjærester vi skal være. Ettermiddager går ut på å stille opp på fotballtreninger og kampsporttreninger, selv lenge etter at poden synes at det er på høy tid at vi finner oss en annen hobby. Vi skjemmer oss bare ut likevel.
I tillegg skal vi følge opp ungene med lekser lenge etter at de burde ha vært i stand til å ta ansvar for leksene sine selv. Det stilles nemlig større krav til dem også i dag. De skal også være perfekte, og vi er ikke gode foreldre uten at vi surrer rundt dem som bier rundt en honningkrukke. Det faller nemlig tilbake på oss selv om vi svikter. Illusjonen av det perfekte slår sprekker.
Aller helst skal alle bli ingeniører, advokater eller noe annet fancy. Dessverre er det mange, mange ungdommer som blir skuffet på veien.
Hvorfor gjør vi alt dette? Er det for at andre skal se hvor vellykkede vi er?

Jeg var biedronning i mange år. Den gangen jeg faktisk fikk tid til alt. Da var det meste, av alt det andre, også på stell. Til slutt ble jeg urolig av kjøret. Jeg møtte ingen lettvegg, men gikk i betongen så den sang. Etter en periode hvor jeg virkelig fikk god tid til å tenke, og med god hjelp av min mann, tok jeg et valg. Jeg ville ha tid til meg selv.  Tid til mine ting, mine interesser. (Dessverre har det aldri vært husarbeid og matlaging).
Ting jeg hadde lyst til. Hekle, strikke og lese bøker. Til slutt tok jeg mot til meg og begynte å bruke ganske mange timer av sommerferiene på å skrive bok.  Det var jo det jeg alltid hadde hatt lyst til å gjøre. Jeg er nemlig ikke født mamma, elskerinne, hustru eller lærer, selv om det også er hyggelig. For all del. Jeg er født meg., med helt egne behov for å utvikle kreative sider ved meg selv.

En urolig sjel finner nå av og til roen. Ikke alltid, fordi jeg er «snill pike», og snille piker må gjøre ting bra. På jobben iallefall, og så litt hjemme…
Men noen ganger, og jeg lover meg selv hver dag at jeg skal bli flinkere, finner jeg roen. Jeg har funnet min teknikk.

Jeg skriver. Trenger ikke være en roman. Det kan godt bare være det jeg skriver til deg nå. Det har jeg tid til, fordi jeg ikke tenker på det andre som burde være gjort.
Utenfor den nye garasjen min har det i sommer ligget en haug med brostein og sand som jeg ikke har fått på plass, veggen på soverommet mitt bør males, jeg har alltid en maskin med klær som må vaskes og jeg, som er lærer, kunne iallefall hatt litt mer tålmodighet med guttene sine lekser. I tillegg vokser ugress i bed og mellom brosten. Det er lett å veksle en deilig skrivestund i sofakroken mot disse tingene. De er gjødsel for den dårlige samvittigheten. Men jeg vet også hva som knekker stilken og får den dårlige samvittigheten til å visne og råtne bort.
Trening.  Ikke trene fordi andre gjør det, eller fordi det passer inn i idealet av det perfekte mennseket. En skal trene fordi  det gjør en godt.

I dag tok jeg opp igjen treningen, på Trimeriet i Haugesund, etter sommerferien. En tung spinningtime. Vi tråkket og vi tråkket med mer og mer motstand på trøene.
– Jeg har ventet på deg Agnes, ropte spinninginstruktøren entusiastisk ut i lokalet da jeg kom noen minutter for sent.  En deilig velkomst på et fantastisk treningssenter, hvor de som jobber der ser deg, hilser og smiler.

Ute av form etter for mye fransk mat og vin, kjente jeg melkesyren true med å sette meg ut av spill gang på gang. Jeg roet litt ned og  fortsatte å svette til timen var over. Følelsen i kroppen min da vi lot trøene rulle uten motstand, til spinninginstruktørens svært så romantiske spilleliste, (kanskje han er forelsket om dagen) var vidunderlig. Den siste sangen, da jeg strakk hendene over hodet og tøyde en øm nakke, den godvonde følelsen av å strekke en muskel som har fått kjørt seg litt, er verdt mer en ti psykologtimer.
I skrivende stund er jeg hjemme igjen. Nydusjet og fullstendig rolig. Ungdommene bråker på loftet, men jeg enser dem ikke. Jeg er i min egen verden mens jeg skriver dette. Jeg bryr meg ikke om at ikke alt er på stell. Nå har jeg det godt. Jeg formelig kjenner endorfinene crawle rundt i blodet mitt, som flokken med Ironmen i Skeisvannet 8.juli.
En lang arbeidsdag kan så vidt skimtes langt bak i hukommelsen. Det kommer en ny i morgen, men jeg tenker ikke på den.  Jeg har det bare vidunderlig. Det var egentlig ikke tid til å trene i dag. Jeg kunne ha jobbet, det kan alltid en lærer. Jeg kunne ha vasket, det kan alltid en husmor. Jeg kunne ha degget for ungdommene på loftet, det kan alltid en mor. I stedet valgte jeg å ta vare på min egen mentale og fysiske helse. Det gir meg ro og overskudd til å være alt det andre i tillegg. Men ikke nå, ikke i kveld. Nå skal jeg bare nyte roen.  Hva er vel mer perfekt enn det?

«Du er syk, du»

Dette landskapet gir meg lyst til å skrive en hel roman

Hva er det som får en til å sette seg ned å skrive en hel roman? For meg er det lysten til å fortelle en historie til noen andre. Lysten til å belyse et tema som er viktig for meg, og som jeg tror andre kan ha nytte eller glede av å lese om. Jeg er glad i de små detaljene som vi kanskje ikke husker at vi har opplevd. Jeg liker å hente dem frem fra barndommen eller nåtiden. Som små røde epler legger jeg dem i min minnebøtte. Jeg prøver å beskrive dem slik jeg husker dem. Kjenne på  følelsene igjen, luktene og lydene. Akkurat slik de var den gangen. Så kan fortellinger spinnes rundt egne minner og bli til andres historier. Det er det som er så gøy. Jeg får være litt «Skaperen» av virkligheter. Er det ikke det alle vi mennesker streber etter da? Være litt Gud, liksom?

Som ungdomsskolelærer, ser jeg at mange av elevene mine sliter med å skrive langt nok. » Hvor langt må vi skrive?» er gjennomgangsspørsmålet hver gang de skal ha en skriftlig innlevering i norsk eller engelsk. Jeg vet at noen lærere opererer med antall ord. Det kan kanskje funke, men hvor bra blir en tekst om en skal fokusere på antall ord? Derfor sier jeg at det er viktigst at teksten er god, ikke at den er lang. Etterhvert som en blir gladere i å skrive, fordi en får det til, vil også teksten vokse i lengde. Det nytter ikke å lage mer av den dårlige maten. Gjestene kommer ikke igjen av den grunn.

Det dårlige blir ikke bedre om du lager mer av det

» Hvor mange ord er romanen din på da?» var det en som spurte meg en norsktime da vi diskuterte emnet.

«112 221 ord», svarte jeg, like naturlig som om jeg skulle gitt han beskjed om å ta opp mattebøkene.

Det ble helt stille i klasserommet. Noen jenter, som nok også har dette «skrivedyret» i seg, smilte og nikket litt: » Vi forstår koss du har det», som om 112 221 ord var helt grei lengde på en tekst, for noen av oss.
«Du er syk», kom det etter en stund fra en gutt på bakerste benk, som nå så ut til å ha fått stemmebåndet under kontroll igjen. I og for seg en prestasjon i seg selv i den alderen.
«Ja, men da er det ganske mange syke mennesker i denne verden».  svarte jeg han, og blunket lurt til jentene på «mitt lag», for å understreke av det var flere av oss. Gutten, på sin side, var for så vidt enig med meg. Det er nok en del syke mennesker i verden.
Men hva er sykdom?
Er sykdom alt som ikke er akkurat slik du hadde sett det for deg?
Vi vet alle at influensa, spiseforstyrrelser, kreft og halsbetennelse er sykdom. Hva med alle psykriatiske diagnoser? Kan det være de som tenker rett, og vi som tenker feil? Mange store genier opp gjennom tidene har hatt slike diagnoser. Er det sykt da? Eller er det kreative mennesker som blir litt «mye» for enkelte?

– Tar De bort mine lidelser, knekker De også min kunst, skal Edvard Munch ha sagt til en lege som ville kurere ham. Munch, Beethoven, Händel, Isaac Newton, van Gogh, Tsjajkovskij og Picasso var alle «gale genier», plaget av psykiske lidelser. Men henger genialitet og galskap virkelig sammen?

Er det egentlig meningen av vi mennesker skal kunne litt om alt? Hvem har sagt det da? Kanskje det var meningen at vi alle skulle være spesialister på en ting hver? Kanskje min spesialitet egentlig skal være å skrive 112 221 ord, sånn innimellom? I mens kan du, eller noen annen, lære navnet på alle byene i verden utenat. Når jeg hører noen kan slike ting, så sitter jeg og ser dumt ut i luften en stund, før jeg til slutt sier.
» Du er syk » og rister oppgitt på hodet mitt.

Jeg vet ikke hva det er som driver et menneske til å pugge alle byer og land i verden. Jeg vet heller ikke hva som driver et menneske til å kunne fødselsdatoer til alle en treffer i hodet. Jeg vet ikke hva som driver et menneske til å samle på frimerker, og har du forresten noen gang vært med

En må ha en viss tålmodighet

noen hjem for å se på frimerkesamlingen? Hvordan klarer Leiv Ove Andsnes å sitte i timevis for å lære seg et pianostykke, til alle tonene sitter perfekt?Jeg tror jeg vet hva som må til når en vil fullføre et mål eller realisere en drøm:
Tålmodighet og glede.
Skal en ha tålmodighet, så må en føle glede ved det en gjør. Akkurat som en ikke har tålmodighet med unger, om en egentlig synes de er ufordraglige og ekle.
Hvordan noen kan ha glede av å samle frimerker er for meg en gåte. Men ikke en større gåte enn den gutten i klasserommet funderer på, når det kommer til min skriving.
Skal en bli flink på pianoet, så må en lære seg litt om piano, noter, komponister, ulike komposisjoner. ( I tillegg til at en må ha enormt lange fingrer)
Skal en bli en skikkelig god sladrekjerring, så må en bruke tid på å forhøre seg i nabolaget, lytte til bruddstykker av andres samtaler og ikke minst ha en god porsjon fri fantasi og ondskapsfullhet inni seg til å fullføre verket. Men en må ha glede av det og tålmodighet til å lytte. En må øve seg, for å bli troverdig. En må planlegge.Slik er det også med skriving, pianospilling og frimerkesamling.
Når en skriver må en være villig til å si farvel til noe en har skrevet. (Det slipper sladrekjerringa. Der er bagateller og kvalitet helt uvesentlig)

Denne boken lærte meg mye og ga meg mot til å kutte

Etter siste korrektur, står jeg igjen med 106 656 ord.  Det kan bli færre til slutt, men det kan også bli mer. Det er en spennede prosess jeg går inn i, men det har også vært en spennende prosess hele tiden.
Jeg lurer litt på hva gutten i klassen min sier, når jeg kommer igjen fra sommerferie og forteller han at jeg kuttet like godt ut 5 565 ord? (Ca 20 sider)

«Du er syk»?

Alle hobbyer er tidkrevende, men mange hobbyer kan du holde på med en liten stund en ettermiddag. En kan hekle litt, spille litt gitar, sykle en tur, eller gå på treningssenteret.

Jeg har vel innsett at å skrive roman krever mange timer sammenhengende jobbing. Da nytter det ikke å skrive to sider, stikke på spinning, lage middag, skrive to sider til, hekle en lue før en skriver to sider til. Det krever tid, ro og tålmodighet.
Det krever at jeg hører at jeg selv tenker.
Derfor har jeg brukt lang tid på boken min. Jeg har brukt ferier og helger. En slenger ikke frem PC-en etter  7,5 timers arbeidsdag.  Jeg har innsett at jeg må si farvel til noen hobbyer. Skuldrene mine smiler ved tanken.

Jeg må slutte å lage Loviseluer…

Derfor er det så deilig med en lang sommerferie, der jeg kan bruke tiden min på å skrive, og å tenke ut nye prosjekter. (Av og til er det greit å ha to hormonbomber på 14 og 15 år på loftet, som helst ikke vil se meg uten at de strengt tatt er nødt. Jeg har vendt meg til å skrive etter dundrende bass fra anlegget oppe. Jeg har en merkelig stereolyd ovenfra. Høytaleren i ene enden av loftet spiller hardrock og Jazz, og blir akkompagnert av uforglemmelige discorytmer fra 1984 fra den andre høytaleren . Som det musiske menneske jeg er, så bidrar det bare til å øke kreativiteten.

Når jeg igjen står i klasserommet til mine håpefulle 10.klassinger i august, og de spør hva jeg har gjort på i ferien, kan jeg svare at jeg var i Frankrike og solte meg. Men jeg kan være ærlig å si det som det er.
«Jeg satt for det meste og skrev på romanen min hele sommeren. Jeg regner med det ikke tar fullt så lang tid, for gutten på bakerste pult, å få stemmebåndet til å fungere denne gangen. Tross alt har det gått en sommer.
» Du er syk du»