Maestro løfter taktstokken til dødens melodi …

Diverse bilder og videoer fra mobil 752En uke er til ende i Spania, og et helt nytt år venter på oss når vi lander i Norge i morgen. El-ling som har stått på flyplassen og ventet  er forhåpentligvis ikke helt utladet av frost, storm, kulde og regn. Vi er iallefall ladet med solenergi og klar for nye utfordringer.

Vi holder fremdeles på å flytte inn i leiligheten vår her nede. Ennå har jeg ikke funnet roen til å skrive. Faktisk er dette første gangen jeg har framme pc-en siden vi kom ned her. Jeg har gjort alt annet, eller det vil si, jeg har ikke gjort noe annet enn å spise, sole meg og sove. Det var ikke bare El-lings batterier som trengte lades i juleferien. Jeg har funnet en norsk frisørsalong rett borti gaten her og har fikset litt på fasaden. Fantastisk kjekt å bli klippet av en dame fra Ulsteinvik, som spiller P7-Klem på radioen og som vet at det finnes et fotballag som heter FK-Haugesund. Her i dette fotballens mekka. Jeg var svært fornøyd både med resultat og pris.

Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.
Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.

Det har vært en travel høst. Full jobb som lærer, tentamenskjør både i norsk og engelsk mot jul, i tillegg til lansering av Kledd naken har kostet litt, men det har vært gøy. Nå har jeg sovet lenge og mye. I tillegg har jeg fått min dose solvitaminer og er klar for 2016. Oppfølgeren til Kledd naken er påbegynt, om enn så vidt. Etterhvert blir det tid til den, men akkurat nå er det min tur til å heie på verdens beste ektemann. Misforstå meg rett. Kledd naken er fremdeles svært oppegående og tilbakemeldingene er overveldende. På bokelskere.no har den fått det tredje beste terningsnitt av alle norske romaner utgitt i 2015. Den kan bestilles her, eller kjøpes på en bokhandel nær deg. Nå må jeg likevel klare å ha to tanker i hodet samtidig, og det pleier ikke være så vanskelig for oss kvinner har jeg hørt.

Allerede 15.januar er vi igang med boklanseringen til Geir Tangen. Geir er engasjert i mye, og ikke redd for å si i fra når han mener noe er galt. Foruten det er han en av de mest leste krimbloggerne i Norge. Han er tilfeldigvis min mann, noe som absolutt krever sitt, og nå debuterer han i tillegg selv som forfatter med Haugesundskrimmen Maestro.  Lanseringsfesten vil finne sted på Matbaren Brakstad i Haugesund, og Geir får besøk av selveste Hans Olav Lahlum, som kan mer enn å spille sjakk. Fyren har sin egen krimfestival, som vi flittig har besøkt hvert år. Anbefales virkelig. Lahlum vil bokbade Geir, og jeg er sikker på at Geir ikke har tenkt gjennom hvilke spørsmål krimdebutanten kan være nødt til å svare på. Her kan det komme overraskende trekk.

Det hele begynner her, og fra der av og ut kan alt skje...
Det hele begynner her, og fra der av og ut kan alt skje…

Handlingen i Maestro foregår på hele Haugalandet, hvor en småsprø seriemorder går løs. For all del, jeg har vel aldri hørt om seriemordere som ikke er sprø. Jeg håper iallefall at vi ikke når som helst kan treffe på en slik person i nærmiljøet, men hvem vet? Kanskje han finnes? Faktisk traff vi på en kar på julemarkedet som var kliss lik slik jeg har sett for meg denne Maestroen. Det var ingen behagelig opplevelse. Geir forsikret meg flere ganger den dagen at Maestro er en oppdiktet person, og at jeg visstnok kan ta det med ro. Nå er jeg ikke kjent for å være tøff og modig. En skjør og lettskremt krimelsker … der har du meg. Dessuten har jeg lest romanen til Geir, og jeg er enda ikke sikker på om dette har hendt eller kan hende i virkeligheten. Det er som om en ikke helt kan vite. Fiksjon, ja, men … nei, kanskje ikke. Romanen sitter i en stund, og en hiver seg ikke rundt for en ensom joggetur i Byheiene med en gang en har lest siste side. Litt ekkelt å tenke på at jeg lever under samme tak som han som har fantasert seg frem til dette.

Forfatterekteparet ble årets kremmer på julemarkedet. Nå er vi klar for et nytt spennende år. Godt nyttår.
Forfatterekteparet ble årets kremmer på julemarkedet. Nå er vi klar for et nytt spennende år. Godt nyttår.

Jeg har vært heldig å få følge romanen fra første utkast og til det den har blitt nå, og jeg er imponert. Først og fremst er jeg imponert på samme måte som jeg er av alle andre som skriver krim. Det er så mange tråder som krever tålmodighet og en god porsjon analytiske evner.  En skal jo helst lure leseren. Etter min mening har Geir klart det. Maestro er spennende. Du sitter aldri helt nedpå mens du leser. Handlingen er ganske original på sitt vis, samtidig som den inneholder alt vi som krimelskere kjenner og vil ha mer av. En forbrytelse og flere som blir oppklart etterhvert. Passelig med blod og galskap og tempo. Selv om jeg ikke skriver slike kompliserte historier som  en kriminalroman er, så har jeg lest enormt mange krimbøker i mitt liv. Aldri har jeg møtt på noe lignende …, eller kanskje har jeg det? Er jammen ikke helt sikker, men en ting er iallfall sikkert; Forfatterekteparet Tangen og Matre går en ny spennende årstid i møte. Innen vi igjen er i Spania for å slikke sol i påsken, har vi fått svar på om andre enn meg og de få utvalgte kriminalforfatterne, som er sitert under her, syntes at Geir fikk det til.

Noen eminente krimforfattere har lest MAESTRO allerede og sier dette:

Et overraskende, komplekst og bra plot. Forrykende opprulling! (Frode Eia Larsen)

Koste meg stort med Maestro. Jeg ble lurt trill rundt. Selvfølgelig måtte det være sånn det hang sammen … skjønte jeg for sent.
(Gard Sveen)

Jeg likte dette plottet. Det var fikst og originalt. Tangen skriver flott, og handlingen har godt driv, med overraskende vendinger helt fram til siste slutt.
(Frode Granhus)

Imponerende debut. Spennende historie, gode miljøskildringer og en avslutning som nekter å gi slipp på leseren frem til siste side.
(Ørjan N. Karlsson)

Boken kan kjøpes i alle landets bokhandlere fra 15.januar. Har de den ikke inne, så be dem bestille. Får du ikke tak i den der, så ta kontakt med MATA forlag: postmaster@mataforlag.no eller Geir på tlf: 41338218

Til alle mine lesere. Tusen takk for fantastiske tilbakemeldinger på Kledd naken. Jeg er ydmyk og litt satt ut. Ønsker dere alle et gledelig Godt Nyttår.

 

Hør etter når jeg sier NEI…

3874 × 4106 (1)Se for deg at du etter en fest blir brutalt voldtatt av en venn som du stoler på. Se for deg at denne vennen er omgangsvenn med lensmannen og alle andre du kjenner. Se for deg at du hadde drukket for mye på festen, og derfor var ute på egen hånd. Med andre ord: Sett deg selv i en situasjon hvor du ikke er i stand til å forhindre overgrepet. Dessverre er det slik de fleste voldtekter skjer. En kjent gjerningsmann som benytter anledningen når den byr seg. Vil noen tro deg om du forteller det? Vil du ha umiddelbar støtte av vennene dine, når også han er deres venn?
Min andre roman Kledd Naken som kommer 18.september på Comino Forlag tar for seg en slik situasjon. Iselin, småbarnsmamma, som lever i et godt og stabilt ekteskap opplever alle kvinners mareritt. I en liten bygd der alle kjenner alle blir hun brutalt voldtatt av en nær venn etter en bygdefest. Hva gjør en når voldtektsmannen ikke er en ukjent, men en som hvert øyeblikk kan stå i døren din, leke med barna dine, ta en pils med mannen din eller rett og slett bare observere deg?

Omslaget i nynorsk utgave. Bestill den på nynorsk ved å klikke på bildet
Omslaget i nynorsk utgave. Bestill den på nynorsk ved å klikke på bildet

Tør du fortelle at du ble voldtatt?
Jeg har prøvd å leve meg inn i Iselins liv etter denne brutale voldtekten, for om mulig å være i stand til å forklare hvorfor det er så få som anmelder. Hvor mange kjenner du som har fortalt deg at de har blitt voldtatt? Vi vet at ca 90% av alle voldtekter ikke blir anmeldt, og sannsynligvis bærer offeret dette med seg alene resten av livet. En mor, en datter, en tante eller en venninne. Bør vi snakke om det?
Hva er det som får noen menn til å tro at de faktisk kan ta seg til rette? Er det bøker ala Morgan Kane, hvor kvinnene stritter i mot, roper nei og skriker i smerte, før de plutselig smelter totalt og gir seg over i ren vellyst? Har vi ikke kommet lenger i 2015? Er bøker som Fifty Shades of Grey med på å underbygge en slik holdning til kvinner, at vi liker det røft og brutalt? Isåfall har min roman ingen verdi, og det blir liten forskjell på vårt samfunn og det samfunnet vi forakter for sin kvinneundertrykkelse. Hvilke signaler sender vi kvinner til menn når vi løper mann av huse for å skaffe oss koselesning som skildrer hvordan en kvinne til de grader underlegger seg en manns dominans og liker det? Er detaljene for få, smertene for lite detaljert?

18.september i haugesund og 2.oktober i Øystese er det lanseringsfester for boken. Du er hjertelig velkommen.
18.september i Haugesund og 2.oktober i Øystese er det lanseringsfester for boken. Du er hjertelig velkommen.

Er det ut å snakke om kjærlighet og sex i samme setning?
Ja, jeg er ikke født i går. Jeg vet at det finnes mennesker som liker den typen seksuell adspredelse, men jeg tør å påstå at de aller fleste av oss ønsker noe annet. Jeg må passe meg for å kalle det «noe normalt» eller kjærlighet og ømhet. Da kommer vi inn i klisjeene, og det vil vi ikke ha noe av. Ikke i en moderne verden som vi lever i. Ikke i et sivilisert samfunn hvor alle har sex med alle når de ønsker det. Kvinner som menn. Jeg skal ikke trekke inn Aune Sands bok. Han gjør ikke noen noe vondt. En voldtektsmann gjør det. Han er ikke nødvendigvis en psykopatisk gal person som planlegger voldtekt og påfølgende drap, gjerne med partering til dessert. De aller fleste voldtekstmenn er vanlige menn som deg. Med familie, jobb og et sosialt liv. Hva er deres unnskyldning? Hvem er vi som lar dem få lov å holde på. Som ikke tør anmelde. Som ikke tør å snakke om det? Det kan være tenåringsjenta som blir voldtatt på en fest av en ungdom som av en eller annen grunn trodde at hun ville når hun ikke sa nei, eller hun sa bare nei to ganger, ikke den tredje da han hadde truet med å fortelle hele venneflokken hvilken hore hun er.

Rivertonvinner Gard Sveen er en av flere forfattere som har blitt bergtatt av boken.
Rivertonvinner Gard Sveen er en av flere forfattere som har blitt bergtatt av boken.

Er politiet forutinntatt?
Klarer vi egentlig å sette oss inn i hvordan det føles å bli krenket på denne måten? Ja, sannsynligvis vil mange kvinner kunne gjøre det til en viss grad. Det er mange som har opplevd overgrep, og som aldri har fortalt det til noen. Hvordan har de det med seg selv disse kvinnene? Er du en av dem? Er du en av overgriperne?

Jeg har lest fagbøker og rettsdokumenter, dokumentarbøker og intervjuet noen av disse kvinnene. Mange som anmelder blir ikke trodd. Overgriperen har som oftest en bedre forklaring. Noen ganger er han faktisk ikke klar over at han hadde gjort noe galt. Trodde bare det skulle være slik. Er politiet lettlurt? Og hvem er det isåfall som er best utrustet til å slå i dem en plate? Noen ganger anmeldes menn ut fra hevnmotiv, men gir det politiet rett til å være forutinntatt eller greie flere under samme kam. At kvinnen ikke løper rett til politiet, gir det dem rett til å mistenke henne for falsk anmeldelse? Har du vært i den situasjonen?

Omslaget på bokmålsutgaven. Bestill den ved å klikke på bildet.
Omslaget på bokmålsutgaven. Bestill den ved å klikke på bildet.

Kanskje konen din har blitt voldtatt?
Jeg vil ha et svar. Ut fra det bildet jeg sitter igjen med har jeg skapt min Iselin. Mitt offer, for å prøve å leve meg inn i hvordan det kan være å bli voldtatt av en nær venn. Hvordan dette kan påvirke en selv, familie og hele samfunn. Det var vondt å skrive, og jeg er redd for at det er vondt å lese. Skal en bare la det være da? Så lenge det ikke gjelder din datter, din kone, din venninne eller noen andre du er glad i, så er det kanskje greiest å tie. Å ikke lese? Men vet du om det gjelder din datter, din kone eller noen andre du er glad i?

Jeg håper du er en av dem som tør å dykke ned i romanen min for i det minste å forstå litt mer. Kanskje du bestemmer deg for å snakke med din sønn om hvordan han skal behandle kvinner, og ikke bare snakke med din datter om hvordan hun ikke bør kle seg eller at hun må passe seg for å drikke for mye. Det er overgriperen som er kriminell. Ikke hun som kler seg i korte skjørt og bruker flere timer på badet på jakt etter den rette. På jakt etter den mannen som gjerne på privaten kan kalle underlivet hennes for jordbærmus og hvor hun hengivent leker seg med sommerprinsen. Hun har krav på at vi tør å snakke om hvorfor så mange kvinner blir voldtatt, hvorfor så mange får ødelagt livet sitt, hvorfor nesten ingen tør å anmelde. Jeg våger å påstå at vi ikke har kommet lenger enn at samfunnet eller bygdedyret fortsatt legger skylden på kvinnen, og ikke der den burde vært plassert fra tidenes morgen: På overgriperen.

Du aner ikke hva helvete er …

Foto:The Guardian
Foto:The Guardian

– Hvordan har du det?

Et helt vanlig spørsmål. En frase. A matter of speaking.
– Jo takk, bare bra, svarer vi som oftest.
I dag fikk jeg en tankevekker.

Hva betyr det egentlig å ha det bra? Maslow sier at mennesker må ha ulike behov dekket før en kan utvikle seg. En trenger ikke være psykolog for å forstå at en trenger mat, vann, søvn og andre grunnleggende behov for å i det hele tatt overleve.
Når disse behovene er dekket, så søker vi sikkerhet og beskyttelse. Siden kommer tilhørighet og kjærlighet. Først da kan en begynne å tenke på status, selvaktelse og til slutt selvrealisering både personlig og åndelig. Det slår meg at jeg har dekket alle behov i Maslows pyramide, og mest sannsynlig har du det også. Jeg kan med andre ord svare med hånden på hjertet:

Begynn på bunnen og lev deg oppover i pyramiden.
Begynn på bunnen og lev deg oppover i pyramiden.

– Ja jeg har det kjempebra.

Likevel klager jeg. Likevel klager du. Likevel klager vi.

Mine elever fikk i dag beskjed om at de hadde kommet opp i matematikk til eksamen. Tårene meldte seg hos mange av dem. Jeg forstår dem godt. Som filolog har matematikkeksamen for meg alltid betonet seg som et mareritt. Vi bruker ofte begrepet mareritt om små og store problemer i hverdagen. Ting vi sliter med når det ikke lenger finnes flere skritt oppover i pyramiden. Vi er på toppen av den. Jobben er gjort. Hva gjør vi nå da? Hvorfor denne evige uroen i magen? Er det fordi vi er redd for å falle nedover igjen, eller er det fordi vi mennesker er i stand til å se utover oss selv og vise empati for dem som er lenger nede på pyramiden?
Alt er relativt.
Relativ fattigdom? Relativ lykke? En måler seg mot andre i lignende situasjoner. Det er mye enklere enn å måle seg mot dem som ikke har noe av det vi har. Hvordan kan jeg forsvare å kjøpe meg landsted i Spania, om jeg skal måle behovene mine mot dem som i dette øyeblikk svømmer med dem som drukner i Middelhavet? Bare tanken på disse menneskene, som er under det første trinnet på behovspyramiden, får meg til å slå planene fra meg. I disse 17.maitider er det nærliggende og tenke på dette diktet:

Du må ikke sove

 – Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
 
 Arnulf Øverland
-1937- (utdrag)

Etter at elevene mine fikk vite at de måtte ha matematikkeksamen i dag, fikk de en annen beskjed.
En av våre lengeværende asylsøkerbarn, som har hatt en tom pult stående hos oss siden august 2014, har i løpet av den siste måneden flyktet over Middelhavet. Trolig skjedde det i samme øyeblikk som jeg underviste klassen om mennesker som drukner etter å ha betalt en formue til menneskehandlere. Ikke for å realisere seg selv, men for å karre seg opp på de laveste trinnene i den menneskelige behovspyramiden. Mat, vann, sikkerhet og beskyttelse. Vår elev har levd i Kabul, en for dem fremmed by, hvor de konstant har fryktet for sitt liv.

 AFP PHOTO / MARINE NATIONALE

AFP PHOTO / MARINE NATIONALE

I samme øyeblikk som jeg fortalte elevene om tusenvis av barn og kvinner som druknet, og om Erna som skulle sende en båt i august, var vår klassekamerat på vei over det samme Middelhavet, ikke i Erna sin båt vel å merke. Den hadde han ikke tid til å vente på. Han måtte ta sjansen. Sist gang han reiste var det med fly motsatt vei, på den norske statens regning.

I dag ble frykten for matematikkeksamen satt i perspektiv. Vi fikk  vite at vår venn og klassekamerat hadde gjennomgått en langt større prøvelse enn hva noen tiendeklassing bør måtte. Mot alle odds, hadde han klart å komme seg over havet sammen med sin mor og sin bror. Han er i Norge. Han er i sikkerhet. Han har mat, vann, trygghet og beskyttelse. Vi vet at han er i sikkerhet, men vet han det? Har han noen grunn til å tro at han får bli denne gangen? Hva med pappaen hans som er igjen i Kabul, og som ikke orket å bli med? Han ville bare dø … Har du mistet en mor, en far eller et par tre søsken? Har du blitt hentet om natten og sendt til Kabul uten noe sted å gjøre av deg?

Det er steintøft for ungdommene å få virkeligheten så tett inn på livet som det våre elever har fått. De kan ikke sove. De tåler ikke den urett som ikke rammer dem selv. De vil hjelpe, men de føler seg maktesløse.

Vi i klassen satte det hele i perspektiv: Si at det var fra England mennesker måtte flykte. Over Atlanterhavet mot et tryggere liv. Forfulgt av hjernevaskede terrorister. Terrorisme kjenner ingen landegrenser. Hva ville vår regjering gjort da? Hvor mange skip hadde gått ut fra norske havner for å plukke opp engelskmenn i ytterste nød? En båt i august?

Jeg har som forfatter bestemt meg for å si noe om ting vi gjerne ikke snakker så mye om. De ubehagelige sidene av livet. Sist gang var det bulimi. Herregud, hvem vil snakke om hvor mange ganger en kaster opp maten for dagen og hvordan en egentlig har det? Hvor mye bulimi har de i Burundi?

Flykninger i Middelhavet. (heltnormalt.no)
Flykninger i Middelhavet.
(heltnormalt.no)

Min neste roman handler om voldtekt i sosiale relasjoner. Det å bli voldtatt av en som en kjenner, og som en har tillit til. Mange tør ikke anmelde. De som gjør det blir ofte ikke trodd. Det finnes grensetilfeller, og det finnes uriktige anklager. Noen skal ikke dømmes, mens andre, som skal bli dømt, aldri blir det.
Egentlig skulle jeg kanskje heller skrevet en bok om hvilken beskyttelse kvinner, barn, gutter og menn har mot voldtekter utført av kriminelle bander som kaller seg troende. Profeten de påberoper seg å kjenne ville vært en av dem som hadde måttet flykte over Middelhavet om han i dag hadde vært til stede. Kanskje han og Jesus ville  ha flyktet sammen?

Der det finnes fattigdom finnes det kriminalitet, hat og vold. Slik er det.

– Folk som mangler mat blir som dyr, synger Sigvart Dagsland.

Overgrep, voldtekter, drap, etnisk rensing og lemlesting. Det skjer noe med oss mennesker når nøden blir for stor. Det gjorde det også under 2. verdenskrig, da mange her hjemme  ble dolket i ryggen av sine egne. Vi flyktet til Sverige. Ingen stod på grensen og stoppet oss. Svenskene åpnet sine hjem og hjalp folk på rømmen fra undertrykkelse. Forfattere som ikke fikk skrive det de ville, lærere som nektet å undervise Nazismens ideologi, jøder, homofile, sigøynere, mørkhudede …
Ingen, absolutt ingen synes at det er det minste rart at våre besteforeldre og oldeforeldre  drog over grensen til Sverige eller England. De var jo forfulgt! Det skulle bare mangle om de ikke ble godt mottatt. Her hjemme i Haugesund har det lokale laget av Fremskrittspartiet akkurat frontet at de ikke ville ta imot 35 nye flyktninger.
Hvor langt er du villig til å krype nedover pyramiden før du forventer at noen hjelper deg? Klarer vi overhode å sette oss inn i en situasjon som den mennesker opplever i Syria eller andre land? Jeg har kanskje bra med forestillingsevne. Forfattere har ofte det. Men kjære Gud. Se det for deg da, at det er din femtenåring, din mor, din kjæreste, eller din bror som sitter stuet sammen med 600 andre sultne, våte, redde og fortvilte mennesker, i en utrygg flåte på det åpne havet. Du klarer det ikke, og kanskje er det like bra. For om vi hadde kunnet, hadde aldri tårene sluttet å renne, uroen hadde slått beina under oss, og vi hadde sett oss selv slik vi egentlig er. Mennesker som ikke har plass i herberget for andre enn oss selv, fordi at om vi tar innover oss vårt ansvar, så vil det få grunnmuren i den øverste etasjen i Maslows behovspyramide til å riste. Det får da være grenser for hva vi må tåle?

Extreme makeover…

Den som intet våger, opplever ingenting...
Den som intet våger, opplever ingenting…

Noen ganger er det bare nok. For meg var det denne gangen nok hår. Alt for mye hår for å si det mildt. I går var jeg avbildet i Haugesunds Avis i forbindelse med et pedagogisk prosjekt jeg er med på,  og da ble det mer enn nok. Jeg så ut som en mutant av Gene Simmons og John Lennon. Ikke særlig kledelig, og slett ikke praktisk når en faktisk synes at det er greit å trene etter klokken 1800. Timevis med å vente på at håret skal tørke slik at en faktisk kan gå og legge seg uten å pådra seg dobbeltsidig lungebetennelse er ikke å anbefale. Langt hår er oppskrytt bestemte jeg meg for å mene, og bestilte time hos frisøren. Ikke en hvilken som helst frisør. Når en har dratt på slikt hestehår i snart tyve år, så slipper en ikke en ryddehjelp på frisørsalongen opp i håret. Forarbeidet var derfor av det grundigere slaget. I går ettermiddag trålet jeg sentrum for å lete etter en frisør som hadde kort hår og lang erfaring. Det er med hårkunnskap som med annen fagkunnskap. Den som har håret på vet best hvor håret trykker, og dermed ble valget Anne på Blondie Frisør i Haugesund.

Tror til og med Anne syntes det var mye hår på gulvet...
Tror til og med Anne syntes det var mye hår på gulvet…

Anne er en jordnær men kul dame som alltid er flott på håret. Forsåvidt noe som gjelder de fleste frisører, men etter at nittitallets dager var talte har jeg bitt meg merke i at håret blir lenger og lenger på flere og flere damer. Anne gjør det ikke slik. Hun sverger til «kort og godt».

– Jeg husker at jeg hadde langt hår i første klasse, men siden jeg hadde brødre på sjøen som introduserte meg for Juicyfruit tyggegummi, ble mamma lei av å måtte klippe tyggisen ut av håret mitt. Siden har det vært kort, fortalte Anne meg.

Ja, jeg intervjuet faktisk frisøren min mens jeg satt i stolen. Det skulle bare mangle. Her måtte jeg være på den sikre siden. Anne fikk en utfordring i dag som hun ikke får så ofte.

– Det har hendt at noen har kommet innom og gjort slike drastiske forandringer, men ikke ofte. Det krever litt mot av meg, fordi det er viktig at du blir fornøyd, ler hun mens hun tar ett godt tak i hestehåret mitt og klipper av hele lengden bak i et jafs.

– Har du noen gang hatt kunder som vil gå på dette tidspunktet, og som du klarer å fikse? spør jeg nervøst. Anne klipper raskt av en «halvmeter» til.

Den japanske dulten på hodet lurte vi en stund på å beholde...
Den japanske dulten på hodet lurte vi en stund på å beholde…

– Det hender at noen trekker seg, vi kunne nok klart å klippet en bobfrisyre som er kort i nakken og lenger fremme, men no return er vel det som er mest realistisk nå, ler hun. Amanda, ja jentene heter det i Haugesund ennå, går rundt med mobilen min og fotograferer. Håret hennes rekker henne langt ned på ryggen, og jeg legger an en kul mine som sier «Jeg-synes-ikke-langt-hår-er-fint». Innerst inne er jeg klar over at sannsynligvis 90 % av alle menn jeg har møtt har sagt at jenter er finest med langt hår. Det samme har min mann sagt. Det oppleves litt som en fødsel. Når den først er igang, så er det vanskelig å stikke. Desto gladere blir en når det hele er over så har en glemt hvor smertefullt det var.  Anne kunne sine saker. Det nytter altså med research. Er ikke sikker på at en langhåret frisør, som synes at en annen farge på hårstrikken er litt i overkant mye, ville klart den jobben Anne gjorde i dag.
Det er nemlig forskjell på langt hår og langt hår. Mitt var langt og tykt. En annen frisør, nevner ikke navn, pleide å banne hver gang jeg kom fordi det tok uendelig lang tid å tynne håret tilstrekkelig mye til å få til en vettug sveis. Anne kjenner ikke håret mitt, og i dag ble det overtid på henne.

frisør 6Tror og håper likevel at hun også ble fornøyd med resultatet. Iallefall hadde vi det morsomt i prosessen, og eksperimenterte litt underveis. En Japansk dult på toppen, var den varianten vi var aller mest fornøyd med.

Glad, men litt stresset og nervøs betalte jeg den nette sum av… Fyttigrisen…frisører har blitt dyrere på tyve år, men det var verdt det.
Jeg fløy ut i ettermiddagsvinden, løftet hånden og skulle til å putte håret bak øret. Denne gangen vant jeg over vinden. Håret lå som stivnet i et tablå på hodet mitt. Jeg trakk jakkekragen langt opp og begynte å gå i møte med min mann som kom kjørende. Angsten materialiserte seg da jeg så min hvite Mazda 3 komme mot meg. Visste at jeg ville avsløre Geir med en gang om han prøvde å være entusiastisk. Var egentlig litt bekymret. Han blinket seg inn til siden.
Vel, da kjenner han meg iallefall igjen, tenkte jeg lettet.

Når min mann er fornøyd, er allting vel...
Når min mann er fornøyd, er allting vel…

Forsiktig åpnet jeg døren og satte meg inn.
– Det var drittlekkert utbrøt han spontant, og jeg kunne se i øynene hans at han mente det han sa. Da senket jeg skuldrene og kastet fantomhåret bak på ryggen.
Min sønn, mener jeg ser ut som om jeg er lesbisk. Om det er et dårlig eller et bra kompliment aner jeg ikke. Jeg velger å tolke det positivt, som litt røff, litt sexy og litt frekk.
Takk til Anne og Blondie Frisør som løftet meg flere cm fra bakken.
Regner med at bonusen kommer når jeg går på vekten. Det er mange måter å kvitte seg med en kilo på.

Frostroser og sykkelsetetrekk…

ToveStove-gjengen på julemarked i Haugesund

I kveld ville jeg ut på rekreasjonstur på egenhånd. Jeg hadde bestemt meg for å besøke julemarkedet i Haugesund. Julestemningen var totalt fraværende da jeg forlot arbeidsplassen min. Hodet var fylt av vurderingskriterier og tekster i engelsk og norsk.

mariefriis. Plutselig sitter hun bare på personalrommet og lager en slik…

Allerede da jeg entret den lille røde byen, på plassen foran verdens vakreste rådhus, var den der. Julestemningen. Lukten av hjemmebakte julekaker, en smak av Kjartans delfiakake, iblandet julemusikk lett akkompagnert av tindrende barneblikk. Lengselsfult stirret de på nissene. Det var som om deres magefølelse forplantet seg til min, og jeg lengtet tilbake. Tilbake til en tid uten Playstation, X-boks og større og større TV-skjermer. Den gangen det var stas om noen hadde strikket sokker til deg til jul, eller en dukke for den saks skyld. Hvor ble det av Tøydukke-Anna?

Hvem ønsker seg ikke den flotte boken fra Fjørsilkebris-jentene til jul?

Da jeg hadde fått fylt blodet med tilstrekkelig glede og fred, og slått av en gòprat med jentene fra Fjørsilkebris, satte jeg kursen for ToveStova. På arbeidsplassen min på Hauge Skole i Haugesund finnes det utrolig mange kreative mennesker, som imponerer meg hver dag. Det virker som om alle som kan noen innen håndarbeid, skriving, fotografering, kunst eller musikk er samlet på samme skole. Vi går aldri tom for noe å prate om.

Herlige Tove i ToveStove. Verdt et besøk.

Utenfor ToveStova traff jeg på Bente Marie Friis Hausken (mariefriis.) og Tove Remøy. Tove denne gangen som sjefsgrånisse på ToveStove, hvor hun solgte alt fra hjemmesydde setetrekk til sykkelen, store myke og deilige julesokker og sjal til enhver anledning. Bente er småbarnsmor, og har ikke tid til å stå i julebod på rådhusplassen. Jeg praktisk talt så hvordan hun fanget ideène med blikket, og allerede hadde laget sin egen variant av det hun så oppi hodet sitt. Gleder meg til å se bildene av disse variantene på interiørbloggen hennes. Hun er et

Bente ser det vi andre går forbi

oppkomme av fantasifulle ideèr, og en fantastisk samler på det som en gang var. Maten hun lager og kakene hun baker formelig hvisker barndomsgleder i øret mitt. De små detaljene i alt hun gjør. Hjemmet hun og hennes Geir (Vi har hver vår) har skapt for sine barn. Hos henne er det rom for smånisser hele året.
Bente ser det vi andre går forbi.  Det være seg en gammel kopp  på et loppemarked, som hun varsomt bringer med seg hjem og gjennom sitt fantastiske foto- interiørtalent forvandler til en original og eksklusiv gjenstand. Alt får en plass hos Bente. Alle får en plass hos henne. En annen gang finner hun kanskje et menneske. Det tar hun også under sine vinger, leser raskt hva som gjemmer seg under påtatte masker og usikre blikk. Bente bryr seg om andre mennesker enten det er venner, kollegaer eller elevene på skolen vår.   Jeg blir i godt humør bare jeg ser den dama, og ikke minst av hennes glade latter.

En tur innom Amundsen og en liten førjulsgave til meg selv.

Av en eller annen grunn får jeg en assosiasjon til historien om tante Brun, tante Grønn og tante Fiolett, når jeg ser Tove og Bente står og snakke sammen i miniatyrjulebyen. Hva er jeg da? Onkel Blå?

Hva er vel mer rekreasjon etter en lang arbeidsdag enn å møte gode venner utenfor en julebod full av hjemmelagede sykkeltrekk med festlige mønster på, filttrekk til boksen med tennbriketter, store hvite julesokker med røde hjerter på.
Der stod de begge to.  Tove Remøy, rett ut av Grånissefamilien, smilende med frostroser på kinnene sine. Bente i sin hjemmeheklede lue og med en sovende, alldeles bedårende smånisse i barnevognen.
Folk går saktere, stopper opp og snakker sammen. Slik som den gang julen var forventning og spenning, og ikke bare – Jeg vil ha, og vi må kjøpe. Har ikke tid og vi får se neste år. 

Der folk møtes og slår av en prat. ToveStove

Jeg vet ikke jeg. Noen ganger kunne jeg tenkt meg at vi var tilbake til Krambua hvor folk hadde tid til å slå av en prat, ta en kopp kaffe sammen mens ekspeditøren bak disken fant frem varene en skulle ha med deg hjem. Ensomheten var nok ikke så ensom den gangen folk ikke bare treiv en handlekorg og raste gjennom supermarkedet for å få med det viktigste før det bar av gårde til neste gjøremål.

Det er helt utrolig å se hvor mye fint folk har sittet og laget for å få i stand julemarked i byen vår. Jeg hadde lyst til  å kjøpe alt. Det ble filttrekket til tennbrikettboksen fra ToveStove, selv om jeg kommer til å drømme om den store hvite julestrømpen i natt.

 Hver jul heretter vil jeg tenke på Tove når jeg setter den fremfor ovnen sammen med nissene, og jeg tror jammen at siden Bente var der, på rett plass og til rett tid, og ble en del av dette førjulsmaleriet mitt, så kommer jeg også alltid til å tenke på henne når jeg tar fram tennbrikettene til jul. Det er det som er så godt. Julen kommer igjen og igjen, og hver gang samler vi et nytt minne.

Jeg elsker når plassen foran verdens vakreste rådhus blir brukt til at mennesker kan møtes

Den som venter…

Ser jo ikke akkurat ut som et rockeband da… men Darlings…absolutt

Hvem har vel ikke drømt om å bli popstjerne en gang? Ikke du? Vel, jeg tror deg ikke. Til det har jeg vært for lenge lærer. Alle jenter drømmer om å bli popstjerne.  Det kommer like naturlig som løvetann om våren. Ideen klorer seg fast, før den etter en periode visner og dør.

Pakkers. Mange av de gamle heltene fra Sandeid. Har plakat.

Jeg hadde også den drømmen. Sammen med noen venninner fra  Sandeidbygda, der musikklivet har fostret storheter som HÅREK, Arnold Bokfink Band, Stilongs, Pakkers, Idol-Mari, Idol-Maria og mange, mange fler, for ikke å snakke om drivkreftene bak abc-Studio i Etne.

Både Idol-Mari og Idol-Maria har fått egne plakater…

Både vi den gang, og Mari og Maria nå har hatt nok av forbilder. Etter så mange år, nå når vi er blitt så gamle at ingenting gjør oss flaue lenger, så er det vel bare til å innrømme at vi forelsket oss i disse guttene våre. For de var vår Justin Bieber.  Leif Roald Bjelland, Ingvald Alvseike, Lasse Asheim, Jørgen Skeie, Jostein Hustveit, Kjetil Ulland, Reinhard Toresen, for ikke å snakke om Frankie boy.

Fremdeles rocker han, men i en litt annen habitt. Plakat fikk han ihvertfall…

Ikke han gamlingen fra USA, menFrank Abelseth. Han fra Vikedal. Hoftevrikkende, i sorte skinnklær, kunne han fått selveste Elvis til å se klønete ut. Vi hylte av fryd da guttene i HÅREK entret scenen. De kunne rocke, og det var det flere i Sandeid som kunne.Ikke det at ikke jeg var populær. Merittlisten er laaang. Jeg har ikke tall på hvor mange eldrefester jeg har sunget på mens jeg har svingt gitaren. Hvor mange ganger jeg har sunget på tevlingsfester, idrettsfester og andre bygdefester. Den så du nok ikke komme. Hæ?

Koselig det. For all del. Jeg har mange gode minner, men jeg fikk aldri min egen plakat.
Det hadde HÅREK og alle de andre. HÅREK sin var gul. Vi bar den rundt på ryggen en hel dag i Stavanger. Alle jentene som fikk lov hjemme, tok westamaranen til Stavanger og hauset opp stemningen i sentrum, sikre på at vårt band, våre gutter, fra vårt Sandeid skulle gå av med seieren i årets rockekonkurranse.

Tom Roger Ådland. Har fått flere plakater. Min favoritt om dagen…

Noe mer slukøret og med sinnene i kok reiste vi hjem igjen om kvelden. Noen gamle gubber fra Haugesund som spilte i et band med navnet FLOP vant. Ja, vi var sikker på at det var det de var. En FLOPP…
– Darling…I feel a pretty lonesome. I call you on the phone some….

Eller hva teksten var. Jeg var absolutt ingen engelsklærer den gangen, og hadde heller ingen planer om det. Beviset på det leser jeg i tekstbøkene mine fra 70-tallet hvor jeg skreiv tekstene rett fra LP-platene:
Mammamia, her ai go agein, mai, mai, whats a mutsja sister…

Thorbjørn har aldri likt seg i front, men likevel har han fått mange, mange plakater.

Tilbake til FLOP, som forresten har fått en ny renessanse i disse dager. Ærlig talt. Flinke karer. For meg midt i 40-åra. Vi jenter fra Sandeid, syntes de hadde passet best for de over 40 den gangen også. Darlings? Rock var det ihvertfall ikke.

På scenen en gang med unge Heine. Han fikk plakat(er)

Lik Christian Grindheim etter FKHs nedrykkskamp til 2.divisjon,det året jeg ikke vil huske, satt vi sønderknust på westamaranen hjem igjen. Plakatene var fillete og vi var enda mer fillete. Jeg tror de andre ga opp, men hos meg levde drømmen om egen plakat videre.

Jeg regnet med at til og med min sønn ville få plakat før meg.

Med drømmen sprell levende i ranselen, og med gitaren over skulderen kom jeg meg inn på musikklinjen vedSkeisvang Videregående skole i Haugesund. Skuffet forlot jeg den samme linjen tre år etterpå. Jo, jeg hadde fremført Skapelsen av Haydn sammen med Nord Rogaland Symfonisorkester i Vår Frelsers kirke. Likeledes Juleoratoriet av Johan Sebastian Bach. Jeg visste hva en treklang var og jeg kunne synge i kor. Musikkhistorien hadde jeg brukbar oversikt over og vi var en herlig gjeng. M-klassen på Skeisvang.

Vi var ikke som alle andre. Fikk plakat, selv med hårstrikk rundt brillene. Sigbjørn Apeland

Vi som ikke var som alle andre. Vi som alltid hadde klassefester uten inntak av alkohol. Savner dere alle sammen. Noen av mine medelever, i klassene over og under, fikk egen plakat. Tom Roger Aadland, om enn noe senere. Thorbjørn Økland. Trenger ikke mer forklaring.

Noen er på alle plakater…

Geir Halleland, søren at jeg ikke kom på at jeg kunne sunget Contry&Western. Det var jeg ganske god til faktisk.  Sigbjørn Apeland med trøorgelet, Gunnar Hustvedt, Ingvald Alvseike og inntil flere operasangere.  Grethe Svendsen gikk også på samme skole. Ikke i M-klassen, men hun gikk der. Alle fikk egen plakat. Mange av dem har hatt flere forskjellige. Ikke jeg…

Lærerhøyskolen var mitt neste forsøk. Grunnfag i musikk. Jeg så mitt snitt da vi satte opp musikalen Miss Saigon innenfor husets fire vegger. Jeg fikk egen solo. Nå da?!! En gang måtte vel jeg også bli oppdaget? For en tid tilbake satt jeg og så gjennom gamle video-opptak.  Da oppdaget jeg til min store forundring at jeg faktisk hadde sunget sammen med selveste Heine Totland. En veldig ung utgave, knappe atten år, men likevel. Han fikk også plakat.  Så urettferdig kan verden være.

Han fikk også plakat… Norsklæreren min. Jeg er også norsklærer, og da kan vel jeg også få plakat?

Jeg synger innimellom fremdeles, men for det meste i begravelser og brylluper, og så Sandeidsangen da. Den er min. Den kan ingen ta fra meg. Dessverre er det ingen som kaller inn til bryllup eller begravelser og henger opp plakat av meg i bygda eller utenfor festlokalet slike ganger. (Kunne det vært en idè, forresten?) Drømmen har etterhvert bleknet, jeg ga vel opp på et vis…
Helt til i dag, da jeg satt hjemme og skulle sende noen småting til bokhandlere og andre hvor jeg skal lese fra boken min fremover.
Jeg stoppet plutselig opp med det jeg holdt på med og stirret fullstendig fasinert på fenomenet foran meg. For det jeg holdt på med var å skrive på en plakat om arrangementet. Hvem andre enn…

Agnes Matre
MITT FJES smilte lurt mot meg fra PLAKATEN!  Forundret kjente jeg… Nei, jeg kjente ingen tårer som rant nedover kinnet mitt, men jeg ble så lettet. Kampen er over, og jeg har nådd målet mitt. Det var ikke musikken som skulle gi meg egen plakat. Det var ikke musikklærerne på Skeisvang som var mine guruer. En annen lærer, som ikke vi i M-klassen var så opptatt av den gangen, var guruen min. Det var han som kunne vist meg veien til plakatenes skog. Bare jeg hadde hørt etter hva han sa. Han som fortalte meg at jeg kunne skrive, og at jeg burde skrive mer. Jeg hørte ikke på den koselige, gråskjeggete, diktlesende norsklæreren min på Skeisvang. Nå senere, har jeg tenkt mye på det han sa. Kolbein Falkeid var en av dem som viste meg veien. Ikke bare til plakaten, men til lyrikken og poesien, til litteraturen. Det er mye musikk i litteraturen også, og jeg har endelig fått min egen plakat.

Halve opplaget er allerede solgt

Gleder meg til humoren til Thorsen og Bertelsen. Kanskje jeg lodder ut en bok på direkten?

Wow! I dag fikk jeg melding fra Commentum Forlag A/S. Over halvparten av opplaget er solgt, og det er før boken er ferdig trykket. Da ble det med ett litt mer på alvor. Det sitter faktisk mennesker rundt omkring i landet og bestiller boken min helt av seg selv. Uten at de er mine venner eller bekjente. Rett og slett fordi de har lyst til å lese den. Vel, da håper jeg at iallefall noen vil like det de leser.

Jeg, for min del, har et stramt program fremover. I skrivende stund kom min mann hoppende og sprettende inn døren og forteller meg at Haugenbok.no har reklamert for boken i et nyhetsbrev. «Sterkt, om å finne seg selv» har de skrevet i sin omtale. Jeg blir litt overveldet, audmjuk som vi sier på bygda og ikke minst kjempeglad. Ved siden av min bok hadde de plassert boken til Vigdis Hjort og Dronningen:)

Tilbake til planene fremover.

Bokhandelen midt i Haraldsgata. Signering 10.november

Den 26 oktober sier forlaget at boken er på deres lager. Da pakker jeg bilen og kjører til Sandnes hvor jeg skal hente de 266 forhåndsbestilte bøkene. Vel, hjemme igjen skal alle disse signeres og skrives personlig hilsen i. Etterpå skal de som må sendes i posten pakkes, og så skal jeg levere ut resten.

Den 31.oktober klokken 0830 skal jeg besøke de to sjarmerende herremennene i RADIO 102. Thorsen og Bertelsen. Der er det hyggelig å være. Uformelt, lott og løye, som vi sier her i Haugesund.

«Litterære priser» og høytlesning på Cafe Renè

Den 1. november blir boken lansert sammen med Commentum Forlag på Vitenfabrikken på Sandnes. Da skal jeg lese for søringene. Håper alle jeg kjenner i Sandnes / Stavangerområdet stikker innom. Det er klokken 1900 i forbindelse med Litteraturdagene på Sandnes.2.november har jeg min egen lille lanseringsfest på Cafe Renè på Rica Maritim Hotel i Haugesund. Alle over 18 år er velkomne til å høre meg lese fra boken min. Vi har blitt lovet «litterære priser». Etterpå er det lærerquiz i Maritim Hall.

3.november begynner dagen med boksignering i bokhandelen i Skudesneshavn, før jeg blir intervjuet av Sigmund Hansen på Silk Internasjonale Kultur- og litteraturfestival. Her er det virkelig verdt å ta seg en tur. Jeg sier det bare. Det er spekket med gode forfattere på festivalen, og i tillegg er det mange kjekke arrangementer for både store og små. Du finner meg under temaet «Livet på alvor».

8.november skal jeg delta på litterær Cafe på Fjørsilkebris i Tysvær i forbindelse med bLest – litteraturfestival. Plakat Blest Dette skjer kl 2000. Fin jentekveld?

Enno så veit eg at Hovda vil standa, traust i vår bygd like fager å sjå…

9.november skal jeg hjem til vakre Sandeidbygda og signere bøker på Handelsslaget. Jeg oppfordrer venner og kjente til å stikke innom og hilse på meg. Ta gjerne med kaffe, julekaker osv. Det ser ikke ut til at jeg får tid til noen julebakst i år, så jeg tar gjerne imot hele kakebokser:) Håper iallefall det blir så koselig som jeg håper på.

10.november er jeg å treffe på NORLI-bokhandel midt i Haraldsgaten. Rundt i 1100-tiden. Der signerer jeg bøker. Gleder meg veldig til det også. Håper mange stikker innom og hilser på og prater litt med meg om boken min.

Så går jeg over i bjelleklang og julegrøt.

O jul med din glede…

16. – 18. november sitter jeg i Haraldshallen i Haugesund på den store JULEMESSEN. Fremdeles har jeg nok ikke bakt julekaker, men kanskje jeg får anledning til å kjøpe noen der? Stikk bortom standen min og slå av en prat. En bok er alltid kjekk å få i julegave. Lurer du på hvem den kan passe for,  så se her: En som har lest boken uttaler seg

Så har jeg en rolig uke hvor jeg skal rette 72 juletentamener i norsk og engelsk.

1.desember skal jeg til vakre Hardanger og lese fra boken min på HUUS-Bokhandel i Øystese. Det blir spesielt og jeg gleder meg masse til det. Klokkeslettet er ikke bestemt, men det blir på dagtid.

16. desember skal jeg til Ølen. Nok en vakker bygd i Vindafjord kommune. Der skal jeg besøke gamle kjente på Ølen Bok og Papir. Håper både slekt og venner stikker innom der også. Hørte i dag at jeg kanskje skal lese fra boken i tillegg til å signere. Det er søndagsåpent og full julestemning. Sannsynligvis så har jeg heller ikke da fått bakt noen julekaker. I tillegg tror jeg nå at julekvelden truer kjærringa  (Les meg) også når det gjelder årets julevask. Den får vi ta i 2013.

FOTO: Willi Haraldsen

Foreløpig er det ikke mer på tapetet. Det har vært snakk om et besøk i Aksdal, på Osterøy, Fransk aften hos Frode på Finnøy, men ingenting av det er endelig bestemt. Mens jeg venter så kjører jeg på med blodtrykksmedisin, Omega 3 og C-vitaminer for å holde oppe energinivået.