Maestro løfter taktstokken til dødens melodi …

Diverse bilder og videoer fra mobil 752En uke er til ende i Spania, og et helt nytt år venter på oss når vi lander i Norge i morgen. El-ling som har stått på flyplassen og ventet  er forhåpentligvis ikke helt utladet av frost, storm, kulde og regn. Vi er iallefall ladet med solenergi og klar for nye utfordringer.

Vi holder fremdeles på å flytte inn i leiligheten vår her nede. Ennå har jeg ikke funnet roen til å skrive. Faktisk er dette første gangen jeg har framme pc-en siden vi kom ned her. Jeg har gjort alt annet, eller det vil si, jeg har ikke gjort noe annet enn å spise, sole meg og sove. Det var ikke bare El-lings batterier som trengte lades i juleferien. Jeg har funnet en norsk frisørsalong rett borti gaten her og har fikset litt på fasaden. Fantastisk kjekt å bli klippet av en dame fra Ulsteinvik, som spiller P7-Klem på radioen og som vet at det finnes et fotballag som heter FK-Haugesund. Her i dette fotballens mekka. Jeg var svært fornøyd både med resultat og pris.

Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.
Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.

Det har vært en travel høst. Full jobb som lærer, tentamenskjør både i norsk og engelsk mot jul, i tillegg til lansering av Kledd naken har kostet litt, men det har vært gøy. Nå har jeg sovet lenge og mye. I tillegg har jeg fått min dose solvitaminer og er klar for 2016. Oppfølgeren til Kledd naken er påbegynt, om enn så vidt. Etterhvert blir det tid til den, men akkurat nå er det min tur til å heie på verdens beste ektemann. Misforstå meg rett. Kledd naken er fremdeles svært oppegående og tilbakemeldingene er overveldende. På bokelskere.no har den fått det tredje beste terningsnitt av alle norske romaner utgitt i 2015. Den kan bestilles her, eller kjøpes på en bokhandel nær deg. Nå må jeg likevel klare å ha to tanker i hodet samtidig, og det pleier ikke være så vanskelig for oss kvinner har jeg hørt.

Allerede 15.januar er vi igang med boklanseringen til Geir Tangen. Geir er engasjert i mye, og ikke redd for å si i fra når han mener noe er galt. Foruten det er han en av de mest leste krimbloggerne i Norge. Han er tilfeldigvis min mann, noe som absolutt krever sitt, og nå debuterer han i tillegg selv som forfatter med Haugesundskrimmen Maestro.  Lanseringsfesten vil finne sted på Matbaren Brakstad i Haugesund, og Geir får besøk av selveste Hans Olav Lahlum, som kan mer enn å spille sjakk. Fyren har sin egen krimfestival, som vi flittig har besøkt hvert år. Anbefales virkelig. Lahlum vil bokbade Geir, og jeg er sikker på at Geir ikke har tenkt gjennom hvilke spørsmål krimdebutanten kan være nødt til å svare på. Her kan det komme overraskende trekk.

Det hele begynner her, og fra der av og ut kan alt skje...
Det hele begynner her, og fra der av og ut kan alt skje…

Handlingen i Maestro foregår på hele Haugalandet, hvor en småsprø seriemorder går løs. For all del, jeg har vel aldri hørt om seriemordere som ikke er sprø. Jeg håper iallefall at vi ikke når som helst kan treffe på en slik person i nærmiljøet, men hvem vet? Kanskje han finnes? Faktisk traff vi på en kar på julemarkedet som var kliss lik slik jeg har sett for meg denne Maestroen. Det var ingen behagelig opplevelse. Geir forsikret meg flere ganger den dagen at Maestro er en oppdiktet person, og at jeg visstnok kan ta det med ro. Nå er jeg ikke kjent for å være tøff og modig. En skjør og lettskremt krimelsker … der har du meg. Dessuten har jeg lest romanen til Geir, og jeg er enda ikke sikker på om dette har hendt eller kan hende i virkeligheten. Det er som om en ikke helt kan vite. Fiksjon, ja, men … nei, kanskje ikke. Romanen sitter i en stund, og en hiver seg ikke rundt for en ensom joggetur i Byheiene med en gang en har lest siste side. Litt ekkelt å tenke på at jeg lever under samme tak som han som har fantasert seg frem til dette.

Forfatterekteparet ble årets kremmer på julemarkedet. Nå er vi klar for et nytt spennende år. Godt nyttår.
Forfatterekteparet ble årets kremmer på julemarkedet. Nå er vi klar for et nytt spennende år. Godt nyttår.

Jeg har vært heldig å få følge romanen fra første utkast og til det den har blitt nå, og jeg er imponert. Først og fremst er jeg imponert på samme måte som jeg er av alle andre som skriver krim. Det er så mange tråder som krever tålmodighet og en god porsjon analytiske evner.  En skal jo helst lure leseren. Etter min mening har Geir klart det. Maestro er spennende. Du sitter aldri helt nedpå mens du leser. Handlingen er ganske original på sitt vis, samtidig som den inneholder alt vi som krimelskere kjenner og vil ha mer av. En forbrytelse og flere som blir oppklart etterhvert. Passelig med blod og galskap og tempo. Selv om jeg ikke skriver slike kompliserte historier som  en kriminalroman er, så har jeg lest enormt mange krimbøker i mitt liv. Aldri har jeg møtt på noe lignende …, eller kanskje har jeg det? Er jammen ikke helt sikker, men en ting er iallfall sikkert; Forfatterekteparet Tangen og Matre går en ny spennende årstid i møte. Innen vi igjen er i Spania for å slikke sol i påsken, har vi fått svar på om andre enn meg og de få utvalgte kriminalforfatterne, som er sitert under her, syntes at Geir fikk det til.

Noen eminente krimforfattere har lest MAESTRO allerede og sier dette:

Et overraskende, komplekst og bra plot. Forrykende opprulling! (Frode Eia Larsen)

Koste meg stort med Maestro. Jeg ble lurt trill rundt. Selvfølgelig måtte det være sånn det hang sammen … skjønte jeg for sent.
(Gard Sveen)

Jeg likte dette plottet. Det var fikst og originalt. Tangen skriver flott, og handlingen har godt driv, med overraskende vendinger helt fram til siste slutt.
(Frode Granhus)

Imponerende debut. Spennende historie, gode miljøskildringer og en avslutning som nekter å gi slipp på leseren frem til siste side.
(Ørjan N. Karlsson)

Boken kan kjøpes i alle landets bokhandlere fra 15.januar. Har de den ikke inne, så be dem bestille. Får du ikke tak i den der, så ta kontakt med MATA forlag: postmaster@mataforlag.no eller Geir på tlf: 41338218

Til alle mine lesere. Tusen takk for fantastiske tilbakemeldinger på Kledd naken. Jeg er ydmyk og litt satt ut. Ønsker dere alle et gledelig Godt Nyttår.

 

Kledd naken og travel førjulstid

12191890_554024238080914_4951037577434464400_nNår en står med en ferdig roman i hendene kan det sammenlignes med å motta et vitnemål fra en lang og krevende utdannelse. Etterpå begynner jobben med å markedsføre produktet. Bokhøsten 2015 har vært innholdsrik. Flere hundre tilbakemeldinger fra fornøyde lesere og anmeldere varmer.

artikkelgrannar

Det startet med lansering på Cafe Renè på Scandic Maritim hotel i Haugesund. Heldige meg ble bokbadet av vinner av Riverton og Glassnøkkelen fra 2014, Gard Sveen. Matti Røssland  stakk innom og satte en ekstra spiss på kvelden min med en av sine låter. Det var stinn brakke og god stemning til langt uti natta hvor de små grå noen ganger går og legger seg.

Dagen etter var det signering på Norli i Haraldsgaten med Gard og meg. Mange var innom og fikk sikret seg et signert eksemplar av Gards Den siste Pilegrimen og hans siste: Helvete åpent, eller av mine Kledd Naken eller Stryk meg over håret.

GardogAgnes
På Tv-Haugaland sammen med Gard Sveen.

For en mottakelse jeg fikk på Norli den dagen, og for en flott utstilling som Haugesund Libris hadde laget for meg. Hele det ene utstillingsvinduet var fylt med Kledd Naken. Jeg følte meg bittelitt som Jo Nesbø i et nanosekund der, og jeg kunne se på Gard at han var bittelitt misunnelig.

Jeg og Marit Reiersgård på signering og sider.
Jeg og Marit Reiersgård på signering og sider.

Lanseringsfest nr 2 gikk av stabelen under Siderfestivalen 2015 i Øystese. Der fikk jeg besøk av Marit Reiersgård Bredesen, som også er en av de forfatterene jeg setter pris på å lese. Hun har gitt ut Stolpesnø og Jenta uten hjerte. Vi hadde en fortreffelig helg. Det er en bonus med forfatterlivet. En møter spennende mennesker og får stadig nye venner.

radio102intervju
På besøk hos Egil Houeland på radio 102.

Videre har jeg vært en smule spaltet eller som en varulv som skifter ham når mørket faller på. Lærer på dagtid og forfatter på kveldstid. En tur på Aksdal Bok og Papir for å prate om litteratur sammen med min mann, Geir Tangen, som kommer med sin debutroman Maestro i januar. Geir er som poteten eller (potå) som de sier på Karmøy.

unnamed (6)
Kledd naken signering på Haugesund Aerobic og treningssenter hvor jeg har vært lite flittig siste månedene. Kommer sterkt tilbake.

Der var vi forresten på SILK-festivalen i helgen og møtte gode forfatterkolleger. Geir kan jeg bruke til alt. Fin å ha med seg som bokbader når jeg ikke har lyst å være alene, og vil spare penger på å leie en annen. Fin å ha som markedsfører når jeg synes salget går litt tregt. Kjekk å diskutere plot og manusarbeid med. Flink å vaske hus og lage mat når jeg går inn i skrivebobla for å bli der noen dager. Ellers god til alle andre oppgaver ektemenn bør ha. Deriblant å framsnakke sin kone i enhver anledning. Geir er finfin, og han er min. Heldige meg.

20151006_085349 (2)
Hvorfor ikke signere mens en venter på flyet til Spania. Her på Haugesund Lufthavn, Tanum.

Denne høsten har jeg vært på TV-Haugaland sammen med Gard Sveen. En tur til Radio 102 i samtale med Egil Houeland. Vært på Litterær Salong sin hagefest på Haugesund folkebibliotek. Jeg har blitt intervjuet av lokalaviser rundt omkring. Grannar, Hardanger folkeblad, Hordaland folkeblad,  Haugesundnytt, Haugesunds avis m.fl. I tillegg til Bok365.no, som er norges største nettsted for litteraturinteresserte.

Halve opplaget av Kledd naken er allerede utsolgt, og det før julehandelen er igang. Nynorskutgaven selger kjempebra. Kult. Det var som jeg trodde. Nynorsken er ikke død. Nynorsk er igrunnen ganske tøft.

Tilbakemeldingene er helt overveldende. Mange er sinte og gråter. Andre peker på spenning og at de ikke klarer å legge boken fra seg. Noen sier thriller, noen sier krim, andre sier spennende roman. Hvilken sjanger det er tenker jeg ikke så mye på. Men å berøre leseren er det jeg vil. Ja, bli gjerne sint. Det er kjekt at også krimlesende menn liker boken.

Kvinner som selv har opplevd voldtekt og overgrep forteller at de kjenner seg igjen. Hva mer kan en forfatter ønske seg. På Bokelskere ligger det 9 seksere og 5 femmere, og jeg er både glad og ydmyk. Glad fordi det tyder på at jeg har nådd fram med budskapet mitt og ydmyk for at så mange lesere  lar seg berøre. En av de som triller sekser er bokblogger Elisabeth Berg, My Criminal Mind:

Denne boka har låst meg mentalt fast i ei lita bygd, Øystese, i flere timer nå. Det e noe av det beste jeg har lest på lenge, lenge! Den gjorde meg forbanna, glad, redd, overraska og trist. Persongalleriet er fantastisk, jeg følte at jeg bodde i huset sammen med hovedpersonen. Den tar for seg tema som bygdesladder, angst, voldtekt, vennskap og utholdenhet og er skrevet på en fantastisk kløktig måte.
Jeg leser mye, og jeg må si at jeg er beint ut imponert over forfatteren, Agnes Lovise Matre og måten hun har klart å håndtere så store, farlige og viktige tema.

Dette er muligens årets beste bok.
(Fra Elisabeths omtale av Kledd Naken på Bokelskere)

Folk etterspør oppfølger. De er ikke klar for å slippe gjengen min fra Øystese, hvor handlingen er lagt. Jeg kjenner litt på det samme. Jeg vil inn igjen til denne vakre bygda og skrive mer. Jeg vil vite hvordan det går med lensmannen Bengt Alvsaker, Susanne Hauso, Tore og barna, Amalie og Bjørn eller Ester og Åsa. Jeg har startet planleggingen. Noen nye karakterer er under unnfangelse. Alt innimellom det andre som skjer i disse dager.

En bok selger ikke seg selv. Her er min egen private markedsavdeling i gang med strategiarbeid.
En bok selger ikke seg selv. Her er min egen private markedsavdeling i gang med strategiarbeid.

En bok selger seg ikke selv. Det nytter ikke å sette seg hjemme bak pc-skjermen og håpe på at barnet en fødte klarer seg selv. Det er omsorgssvikt for bøker, og det går ikke an.

For å selge må en sikre seg at de som leser bøker får høre om at den finnes. Selv om det for mine facebookvenner kan se ut som om den jobben er gjort, så er Kledd naken  fremdeles en ukjent bok for Anna i Lofoten eller Emma på Frogner. Du må gjerne hjelpe meg å spre ordet. Har du lest Kledd Naken? Likte du den? Da setter jeg utrolig pris på om du er med og framsnakker. Selv må jeg ut og snakke om boken.

Jeg er reisende i Kledd Naken om dagen. Sist helg var jeg på Snikkeriet i vakre Rosendal. Torsdag som var besøkte jeg Damenes aftenEtnesenter. Til helgen bærer det av gårde til Oslo. Bokhandlerne der skal få besøk av meg. Jeg skal til Jæren på signeringsrunde i tre Notabanebokhandlere første helgen i desember. Regner med en tur innom Oasen storsenter i Haugesund, på Hillesland Libris før jul. Der er datoen ennå ikke bestemt, men jeg har vel noen ledige stunder enda? Skulle gjerne tatt en dagstur til Norli i Evje som har invitert meg, men hvordan gjør en det?

Geir og jeg har bestilt oss verdens minste bokhandel i form av et lite julehus på 3×3 meter på julemarkedet i Haugesund 26.-29. november. Det har vi ikke gjort før, så det får vi sikkert til. Takker høyere makter for at min mann har 15.studiepoeng i Kunst og Håndverk fra lærerhøyskolen. For jeg skal til Bergen på Oasen kjøpesenter i Fyllingsdalen kvelden før, så pynting av juleboden faller på ham. Puh!

Jeg håper en eller annen bedrift kan låne oss hver vår varmedress, så får jeg lage boknisseluene selv. Det egner seg vel kanskje ikke med lik i julegrana for å si det slik.  På julemarkedet blir det litt ekstra tilbud på Kledd naken, Stryk meg over håret og gavekort på Maestro. Det er alltid ekstra stas å få en signert utgave av en roman.  Våre bøker fås også med personlig hilsen til den som du vil gi gaven til. Er du ikke i Haugesund, så kan du bestille bøker her. Skriv gjerne noen ord om den du vil gi til, så blir hilsenen mer personlig.

 

En ekstrabonus i forfatterlivet er at en hele tiden møter nye mennesker som holder på med det samme. Her sammen med Elisabeth Guldbrandsen og Chris Tvedt på SILK i helgen.
Ekstrabonus. Jeg treffer så mange spennende mennesker i mørket, når det nesten ikke sees på bildet hvem vi er. Her forfatterparet Elisabeth og Chris på SILK -festivalen.

Dette er bare noe av det jeg skal holde på med fram til jul … i fritiden min. Ellers er det vanlig lærerjobb med vurdering av 60-70 norsk og engelsk tentamener, 25 skole-hjemsamtaler og en del vurderinger i samfunnsfag og KRLE. Men det er jo jobben min. Så det må prioriteres først. Ingen tidsklemme har jeg bestemt meg for. Den energien jeg bruker på dagtid, skal jeg fylle på igjen om kveldene. Noen ganger henter jeg også mye energi av mine fantastiske elever i 10B og flotte kolleger på Hauge skole i Haugesund.
Ha en fin førjulstid.

 

 

Digital ordbok på nett

ordbokI intervjuet med  meg på Bok365 oppga jeg Språkrådet og UIO sin ordbok som en av favorittstedene mine på nettet. Sært? Kanskje det. Men den tid er forbi da jeg hadde hyllemeter med norske og engelske ordbøker i bokhylla.

I sommer da jeg oversatte romanen min fra bokmål til nynorsk, forelsket jeg meg i denne ordboka på nettet. Visste du at elever har lov til, og bør bruke denne ordboka på prøver og eksamen? Ennå er det noen som tror at det å bruke retteprogram og digitale ordbøker er fusk. Hva er en digital ordbok? Jo, det er det samme som en ordbok i papir bare at en slipper å bla for å finne det en skal ha.

Bokmål-Nynorskordboka til Språkrådet er genial fordi en får automatisk opp kjønn og bøyingsformer. Skriver en inn et ord og klikker «begge» på målformene, får en raskt vite om en kan bruke ordet på nynorsk eller bokmål. Kommer ikke ordet opp på den ønskede målformen, så må en lete etter andre uttrykk.

Liker du å skrive? Er du usikker på reform 2012 (nynorsk) så er dette et fantastisk hjelpemiddel. Ha oppe vinduet til ordboken når du skriver, og du vil raskt kunne korrekturlese og redigere egne tekster ved å skifte mellom ditt dokument og den digitale ordboka.

Du kjenner en voldtektsmann…

Foreløpig utkast til omslag. Ikke endelig.
Foreløpig utkast til omslag. Ikke endelig.

Forfatteryrket er ingen hviledag, og hviledager blir aldri slik de en gang var, men fyttirakkeren det er en helt spesiell følelse å se målstreken. I kveld, nøyaktig for noen minutter siden, trykket jeg på sendknappen til min fantastiske redaktør Monika Nordland Yndestad. Manuset er så godt som ferdig, og språkvaskerne kan overta. Jeg er så glad at jeg valgte denne flotte gjengen, på Comino Forlag i Bergen, som adopsjonsforeldre til barnet mitt «Kledd naken». Jeg føler meg privilegert og er ydmyk. Timer med redigering, diskusjoner, sletting og tilføyinger ligger bak meg. Resultatet har blitt slik jeg ville ha det, og nå skal romanen snart ut på reise.

Jeg har ikke tidligere sagt så mye om handlingen, fordi en roman er ikke en ferdig roman før siste ord er skrevet. Nå føler jeg meg ganske sikker på at den lille prikken, som kalles punktum, er like om hjørnet.

Vaskeseddelen er ikke helt klar, men foreløpig ser den slik ut:

I det lille og idylliske bygdesamfunnet Øystese i Hardanger tar alle vare på hverandre, men hva skjer den dagen idyllen sprekker, og en av deres egne gjør det utenkelige?

Etter en fuktig fest på en dans i bygda blir Iselin brutalt voldtatt av en nær venn av familien. De tette båndene i det lille bygdesamfunnet, og skammen over at hun har satt seg selv i en situasjon der han kunne forgripe seg, gjør at hun velger å holde overgrepet for seg selv. Et valg som får fatale konsekvenser når ryktene i bygda begynner å svirre, og gjerningsmannen blir mer og mer truende. Iselin er svært preget av overgrepet, og det blir ikke bedre av at overgriperen til enhver tid lusker rundt henne og familien hennes.

OPS! Se filmen spoles tilbake. Jeg er da slettes ikke ferdig. Når redaktøren har sendt manus til vasking og korrektur, så skal jeg skrive om hele greia til vårt andre målføre, nynorsk. Ja, du leste riktig. Romanen skal ut på begge våre likestilte målføre. Bokmål OG nynorsk.

Ja, nå tenker jeg mine tidligere elever og svært mange andre i dette landet gremmes og skremmes.

– Stakkar henne, tenker nok mange av dere. 10 år som norsksensor i skriftlig norsk i grunnskolen, har lært meg at det finnes delte meninger der ute. Jeg er like glad i begge målførene våre, så hvorfor ikke?

utdragDa vil vaskeseddelen se omtrent slik ut.

I det vesle og idylliske bygdesamfunnet Øystese i Hardanger tek alle vare på kvarandre, men kva skjer den dagen idyllen sprekk, og ein av deira eigne gjer det utenkelege?

Etter ein fuktig fest på ein dans i bygda vert Iselin brutalt valdteken av ein nær ven av familien. Dei tette banda i det vesle bygdesamfunnet, og skamma over at ho har sett seg sjølv i en situasjon der han kunne forgripe seg, gjer at ho vel å halde overgrepet for seg sjølv. Eit val som får fatale konsekvensar når ryktene i bygda begynner å svirre, og gjerningsmannen blir meir og meir truande. Iselin er svært prega av overgrepet, og det blir ikkje betre av at overgriparen til ei kvar tid luskar rundt henne og familien hennar.

Se der! Elleve linjer oversatt. Da står det bare igjen 102 336 ord, som skal oversettes til nynorsk. Men som jeg alltid har sagt til mine elever. Nynorsk er tøft. I alle fall for oss som er i fra bygda, eller som synes det er like lett som å sykle i motvind en sommerdag med lett bris i ansiktet.

– Hvorfor skriver du bare om slike triste ting, spurte en kvinne meg for en tid tilbake. Jeg traff henne på sykehuset rett før jeg skulle i narkose, og følte at jeg var henne svar skyldig. En vil nødig lage trøbbel i en slik situasjon. Jeg protesterte mildt at det gjør jeg slettes ikke. Jeg skriver om livet slik det er. På godt og vondt. Svart og hvitt, men det skader ikke med litt eplelykke og morelleidyll innimellom. Da smilte hun, heldigvis, og ga meg sprøyta.

I disse Facebooktider er vi kanskje enda mindre gode på å snakke om det vonde. Desto mer har kanskje alle et større rom et sted inni seg, hvor ingen andre får se. Historier som aldri blir fortalt, fordi skammen er for stor.

Hele 9,4 prosent av norske kvinner har blitt voldtatt, viser en ny rapport i følge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. De største gruppene av overgripere når det gjelder voldtekt er venner, bekjente, nabo, kollega og kjæreste/partner eller tidligere kjæreste/partner. De aller fleste kjenner altså overgriperen i følge rapporten som gjengis på nrk.no. http://kortlink.no/wjFf

Rapporten side videre at nesten en tredjedel (29 %) hadde aldri fortalt om voldtekten til noen andre.

Hvorfor anmelder en kvinne ikke overgriperen? Jeg har lest en del rettsakspapirer i forsøket på å finne ett svar, og fulgt noen rettsaker på avstand. Jeg tror jeg har funnet noen svar.

Ved hjelp av litt research, det faktum at jeg selv er kvinne, mange år som lærer i ungdomsskolen og med en god dose livserfaring i bagasjen, har jeg skapt Iselin og hennes historie. Den er fiksjon, og ingen historie basert på egne opplevelser slik som i «Stryk meg over håret». Likevel håper jeg at jeg har klart å skape et ekte menneske, med ekte følelser.

Det vonde i det vakre
Det vonde i det vakre

Jeg vet at livet ikke er endimensjonalt. Derfor legger jeg det vonde i det vakre. Overgrep i idylliske Øystese, en thriller midt i vårt nasjonalsymbol Hardanger.  Overgripere finnes der det finnes kvinner. Du kjenner nok en voldtektsmann. Du vet det bare ikke, før han blottstilles …

Heldigvis er de aller fleste menn bare gode og omsorgsfulle, men vi må snakke om dem som ikke er det også. De må stoppes. Ellers …

 

Litterær obstruksjon innenfor 16 meteren…

IMG_3097[1]Lillehammer. Inntil nå, for meg, OL-byen. Vinteren jeg aldri glemmer. Sol mot snø, røde, hvite og blå trikoter over målstreken. Gang på gang. Røde, hvite og blå flagg. Tusenvis. Viftende, svaiende, blafrende, vaiende… for alle.
Publikum heiet like mye på han som kom sist. Husker dere han som kom sist? Jeg husker ikke navnet lenger. Min mann husker han helt sikkert. Lillehammer-OL. Var det i -94? Tror det. Det er lenge siden. Ikke så lett å huske lenger. Den gangen var jeg også her i denne perlen ved Mjøsa.
Ikke fysisk, men det føltes slik. Den gangen Lillehammer også var litt mitt. Da jeg følte meg stolt over at vi heiet like mye på han som kom sist.

Kulturministeren og meg. Helt naturlig liksom...
Kulturministeren og meg. Helt naturlig liksom…

En skal heie på andre. De som er mest slitne når de omsider passerer målstreken. De fortjener også applaus. Det er raust, det er flott, det er god gammeldags norsk folkeskikk.
Nå tjue år etter er det en annen generasjon som heier i Lillehammer. Det er litteraturfestival.
Hoppbakken med OL-ringene ligger like overfor hytta her jeg bor på Birkebeineren. Maihaugen er bare et steinkast unna. Været er like vakkert som gutta var kledd på Eidsvoll i 1814. Det er stille her oppe nå. Snøen har smeltet, larmen har stilnet, men Lillehammer åpner likevel sine dører for litteraturkjennere fra hele verden, nobelprisvinnere som en mentalt bøyer seg i støvet for, bestselgende spenningsforfattere som imponerer, lyrikere som river deg i sjela og klorer deg i magen og så meg… Forfatterdebutant, invitert av festivalen, fordi jeg har turt å debutere med min aller første roman.

Det var i november det... Da boken var ny. Hvor langt er et bokår i forhold til et hundeår?
Det var i november det… Da boken var ny. Hvor langt er et bokår i forhold til et hundeår?

Jeg puttet et nyfødt og nystelt eksemplar av romanen min ned i vesken før jeg gikk til byen i dag. Inntok frokost i stoler med fargerike tepper utenfor en kafè som mot forveksling kunne ligget i en smal gate i St.Remy i vakre Provence. Roen lå som varm kakao med krem i magen min. Endelig et pusterom. Bare meg, festivalen og romanen min. En grønn flekk i en tørr hverdag.
Modig entret jeg en bokhandel. Måtte bare sjekke. Hadde de boken min?
Det var ingen i butikken. Betjeningen var ute i det store salgsteltet i gaten, så jeg ventet. Ville ikke trenge meg på. Skulle jo ikke kjøpe noe. Ville bare sjekke. Jeg festet blikket på TV-skjermen som hang på veggen bak disken.
«Bare de beste bøkene kommer i pocket» stod det, og jeg kjente stoltheten krype småbeskjedent oppover ryggraden min. Romanen min er på pockettrykkeriet nå.
– Unnskyld, men, sa jeg da den lyshårete jenta i tjueårene dukket opp bak disken, jeg lurte bare, har dere boken min? Jeg fortalte hva den het og hun sjekket på pc-en sin.
– Ja, den har vi ett eksemplar igjen av.
Jeg jublet innvendig. Tenk at de hadde min bok her i denne byen, som arrangerer Litteraturfestival for skikkelige forfattere. Gleden boblet i små sprekkferdige i magen min. Jeg er voksen. Prøvde å skjule denne lille presangen selvfølelsen min fikk.

Bare en bok igjen...
Bare en bok igjen…

Det dukket opp en kunde. En flott dame med trygge øyne. Ved en feiltagelse, henvendte hun seg til meg. Trodde jeg var ansatt i butikken. Vi kom i snakk og hun bestemte seg etter hvert for at hun ville kjøpe boken min.
– De har den her, svarte jeg. En aldri så liten smule stolt. – Om du vil så kan jeg signere den til deg før jeg går. Jeg sa også dette litt forsiktig. Ville ikke trenge meg på. Hun ble glad. Syntes det var stas.
– Dessverre, svarte kvinnen bak disken. Dette er jo en gammel bok. Vi ble stående litt rådville å se på hverandre. Kunden og jeg. Som om november 2012 var like lenge siden som 1994, og hun hadde fått beskjed om å rote frem et eksemplar av Håkon. Var det ikke det han het? Den vesle trollgutten. Den vesle suveniren. – Den kan jeg dessverre ikke rote frem nå. Det skjønner du vel, sa hun henvendt til debutanten som var så stolt over at en kunde i butikken ville kjøpe romanen hun hadde skrevet. – Det er så travelt nå under Litteraturfestivalen. Jeg har ikke tid til å lete etter den boken, sa hun til debutanten som var invitert til hennes Lillehammer på hennes Litteraturfestival.
Kunden ble helt stille. Jeg ble helt stille, men spurte etter at jeg hadde fått igjen følelsen i tungen.
– Mener du virkelig at du ikke vil finne boken til en kunde fordi du bare har en igjen?
– Ja, svarte hun. Det var det hele.
Stille drog jeg opp den nyfødte som jeg hadde puttet i veska tidligere denne morgenen. Den jeg egentlig skulle gi til en annen. Hvem den andre skulle være, hadde jeg ikke bestemt meg for ennå. Så hvorfor ikke?
– Du skal få boken signert av meg du, sa jeg.  Den lyshårete kvinnen bak disken var helt uanfektet av scenen som tok form rett foran øynene hennes. Hun hastet videre ut i teltet til kunder som plukket av stablene med bøker som Minni Mus på vårsalg. De var uvitende om at inne i butikken stod det en forfatter og pratet med en leser. Vi hadde butikken for oss selv. Ble stående å prate lenge. Vi pratet om viktige ting. Om livet, om spiseforstyrrelser, om håp og kanskje litt om det vi nettopp hadde opplevd.

Debutant på Norsk Litteraturfestival.
Debutant på Norsk Litteraturfestival.

Etterpå gikk jeg over til den andre siden av gaten. Måtte bare. Måtte bare sjekke om det var slik det var. At boken fra november. Den jeg hadde brukt tre år på å skrive, hvor jeg hadde vrengt sjela mi for å kunne hjelpe bare ett menneske, allerede var like gammel som Lillehammer-OL i folks minne. Som Håkon, som Dæhli eller Jon Olav Koss. Vel, Koss glemmer jeg aldri.
– Unnskyld, jeg kremtet.  Denne gangen var jeg forsiktig. Ikke bare forsiktig utenpå, men inni meg også. – Har dere boka mi? Jeg viste visittkortet mitt, slik at jeg slapp å forklare. Det ble varmt og pulsen økte da dama bak disken trykket på PC-skjermen. Det var helt stille i butikken. Både jeg og PC-en holdt pusten. Jeg stålsatte meg. Kikket nervøst rundt på stablene med bøker som var satt frem i anledning festivalen.
– Dessverre sa dama. Hjertet sank i brystet mitt. Jeg hadde bare lyst å reise hjem. Hun kikket litt unnskyldende opp på meg før hun fortsatte.
– Jeg solgte den siste til en kunde i går, men jeg skal bestille pocket.

Vårens vakreste eventyr…

imageI morgen får jeg endelig lov å begynne med vurdering av 130 håpefulle 10.klassinger sine norskeksamener. Ikke alle skal bli forfattere eller journalister. Det er så gøy når jeg iblant møter en tekst som berører. Da sprudler jeg som vårbekken av glede. Dere norsklærere som ser små spirer av skrivetalent. Gjødsle dem for oss som liker å lese. Ikke rett små skrivefeil , men gi dem tro på at de kan skrive bra. Påpek spede begynnelser til bruk av litterære virkemidler, gode beskrivelser og originale innfallsvinkler. Fortell dem at de kan, og at de bør fortsette å skrive. La gode skrivere få publisere tekstene sine på skolens hjemmeside, eller ta kontakt med en avis. Vann dem og stell dem, slik at de om noen år får invitasjon til Litteraturfestivalen på Lillehammer. Slik som jeg har fått fordi jeg våget å debutere som forfatter. Mine norsklærere så en spire en gang. Ingen vokser på kritikk, men alle kan bygge videre på ros, få troen på seg selv. Jeg har ett mål med å være sensor i norsk. Jeg vil gripe et ungt menneske i å gjøre noe bra og signalisere med karakteren at jeg ønsker at det mennesket skal bli en av våre fremtidige forfattere. Jeg oppfordrer alle andre sensorer til å prøve det samme. Lykke til alle mine kollegaer med vårens vakreste eventyr.

Tankene på perrong 9 og 3/4

For et døgn det har vært for en helt allminnelig lærer. Det begynte i går med lanseringsfesten av debutromanen min, «Stryk meg over håret», på Cafe Renèi Haugesund. Magen verket på en måte som jeg ikke har kjent siden det første foreldremøtet jeg skulle avholde som nybakt lærer for hundre år siden. Den gangen jeg debuterte som pedagog.

I går var det en annen debut. Forfatterdebut. Jeg smakte på ordet. Visste hva det betydde, men forstod ikke at det hadde noe med meg å gjøre. Den oppdagelsen kom litt senere i programmet. Da jeg hadde satt meg godt tilrette. Jeg skulle lese for gjestene mine. Uten forvarsel stod erkjennelsen foran meg, som engelen foran Maria.
Det er jo min bok jeg sitter og holder i! Min bok, som jeg har skrevet helt selv!

Boksignering på Lanseringsfesten
Overraskelser i fleng
Da jeg kikket opp og myste mot lyskasterne i et forsøk på å kunne se dem som satt bakerst i salen, fikk jeg plutselig full innsikt i situasjonen. Alle menneskene som satt i salen var der fordi jeg hadde skrevet en bok. En bok som de skulle lese, eller hadde lest. Det var stort. Noen kjøpte julepresanger av meg i går. Boken min skal ligge under juletrær som jeg ikke har pyntet selv…

Overraskelsene var langt flere enn blomsterbuketter i går. Da jeg hadde lest fra teksten min en stund var det som om nye dører åpnet seg.  Ord og metaforer, som jeg hadde skrevet,  ga meg enda en ny mening. En tanke som tirret tårene mine. Jeg klamret meg om glasset med rosèvin og trakk dypt inn pusten. Sa ikke noe om det. Det måtte få lov å vokse og fylle kroppen min først.

Jeg svingte tryllestaven og fant min egen perrong 9 og 3/4

Perrong 9 og 3/4

– Tenk hvor fantastisk heldig jeg er, sa jeg til min mann i dag. – Jeg oppdager mine egne skjulte tanker i min egen skrevne tekst i går kveld.  Boken jeg har jobbet med i tre år. Den som jeg trodde at jeg kjente ut og inn. Metaforene jeg selv hadde skrevet viste seg å skjule mer. Ikke for det. Jeg hadde en plan med dem da jeg skrev boken også, men nå oppdaget jeg at det var noe mer der. En tanke bak metaforen.

Metaforen var ment til å beskrive den første tanken. Så viste det seg at det fantes en annen tanke der. Et usynlig spor som jeg først ikke så, men som jeg la merke til da jeg svingte tryllestaven og hoppet inn på perrong  9 og 3/4. Den som en må ha magiske evner for å kunne finne. Jeg fant den i min egen tekst. Foren opplevelse.

 

 

Surrealistisk…
Kaffeavtalen
I dag var det SILK – festival i sommerbyen Skudesneshavn. Jeg hadde fått en smakebit av stedet da TV-Haugaland laget en reportasje med meg tidligere i uken, og jeg måtte tilbake til «Verdens minste Kafe«. Til de gamle husene, til de gamle bøkene, til de små detaljene og til kaffien. Jeg har, sammen med de andre forfatterne som deltok på SILK fått verdens minste kaffeavtale på verdens minste kafe. Jeg fikk en SILK-kopp, som sikrer meg gratis kaffe hver gang jeg tar koppen med til kafeen. Adskillig kosligere enn å sitte å skvette kaffe i fanget når jeg kjører bil, og benytter den andre kaffeavtalen.

 

 

 

Det er da en har noe å snakke om. Restekjærlighet og Bulimi. Vi byttet bøker.
Høydare
Det var noen høydare for meg i dag. Først fikk jeg sitte sammen med selveste Kjartan Fløgstad og signere bøker på Hillesland bokhandel. Kjartan, meg og de to som har laget Restekjærlighet.
Vet du hva? Jeg ble mottatt som en helt ekte forfatter. Boken min stod strategisk til i bokhandelen, og jeg kunne studere mennesker som tok den opp, studerte omslaget, leste på baksiden for så å komme bort til meg å få boken signert. Det var stort. Tenk at noen, helt av seg selv, hadde lyst til å lese boken min!
Jeg drakk kaffe i Green Room sammen med Odd Karsten Tveit og Ruben Eliassen. Du vet han parodierte- i- kakishorts- og jungelhjelm, fra en krigssone et sted i verden. Ruben som gir ungdommer leselyst.

 

 

Vi byttet plass…
Men jeg var der…
Trude Teige brukte samme stolen som meg på Hillesland da hun signerte bøker sammen med Tom Egeland noen timer etter meg. Disse menneskene som jeg før bare har holdt i hånden hjemme, en lat søndag eller sett på tv-skjermen min.
Jeg turte ikke tro at jeg var en av dem. Ikke ennå. Til det er de for erfarne og for proffe. Men jeg var der, jeg også, fordi jeg har blitt forfatter.

Livet på alvor – var fanen jeg var plassert under på festivalen, og jeg fikk endelig treffe Karin Moe. Den feministiske og til dels sinte forfatteren, hvis dikt jeg rødmet over å lese da jeg tidligere prøvde å sette meg inn i litt av hennes forfatterskap. Hun var ikke sint lenger. Jeg likte dama. Hun fikk meg til å føle meg som en ekte forfatter da hun fortalte meg at hun likte måten jeg skrev på. Hun, den prisbelønte avantgardforfatteren, litteraturkritikeren som har slaktet Ingvar Anbjørnsen og som i sin nye bok, Skrifter, herjer med stakkar Karl Ove Knausgårds miserable liv. Hun og jeg byttet bøker.

Jeg ble intervjuet i Råseglarhuset ved denne utsikten
Fotballmetaforer
Da jeg satt i stolen og ble intervjuet av Sigmund Hansen, fikk jeg enda en overraskelse. Min gamle norsklærer fra lærerhøyskolen, Per Olav Kaldestad,satt bare to meter fra meg og lyttet til det jeg hadde å si. Hørte på da jeg leste fra boken min. Det var stort, og da han etterpå sa at han likte det jeg skrev og ville gå opp til Hillesland bokhandel og kjøpe boken min, var dagen min fullkommen. Det begynner å demre i horisonten nå. Jeg har debutert som forfatter.

 

Fantastiske tilbakemeldinger
Helgen har vært hektisk, og jeg har mottatt mange tilbakemeldinger fra de som alt har lest «Stryk meg over håret».  Jeg blir rørt. Har vanskelig for å tro at jeg har truffet dem så godt. Det var planen å røre et hjerte, å gripe et menneske, å trøste eller få dem med på en tankereise til vakre Provence. Det ser ut som jeg har klart det. Her følger noen sitater fra mine lesere så langt:

Sigmund Hansen var godt forberedt. Han hadde oppdaget fotballmetaforene mine. Kult:)
Har lest en god del av boken, og er imponert over din evne til å skrive så godt og engasjerende om et så vanskelig tema –

– Jeg har akkurat lest ferdig boken din, og tårene er enda våte på kinnene mine. Det er en sterk og god bok du har skrevet Agnes. Den rørte meg veldig. Jeg håper at du fortsetter å skrive.

– Kjære Agnes. Boka di, Stryk meg over håret, er nydelig!! Flotte besrkivelser som får meg som leser til å reise avsted – sammen med Guro. Se det hun ser, føle det hun føler… Lengte, gråte, nyte:) Ei bok jeg vil anbefale alle å unne seg. Takk Agnes.

Det gjør godt med slike tilbakemeldinger fra leserne mine, for det er dem jeg skriver for. Hjertene der ute vil jeg møte, om og om igjen. Håper at de også finner tanken bak metaforen og tanken.