Den som venter…

Ser jo ikke akkurat ut som et rockeband da… men Darlings…absolutt

Hvem har vel ikke drømt om å bli popstjerne en gang? Ikke du? Vel, jeg tror deg ikke. Til det har jeg vært for lenge lærer. Alle jenter drømmer om å bli popstjerne.  Det kommer like naturlig som løvetann om våren. Ideen klorer seg fast, før den etter en periode visner og dør.

Pakkers. Mange av de gamle heltene fra Sandeid. Har plakat.

Jeg hadde også den drømmen. Sammen med noen venninner fra  Sandeidbygda, der musikklivet har fostret storheter som HÅREK, Arnold Bokfink Band, Stilongs, Pakkers, Idol-Mari, Idol-Maria og mange, mange fler, for ikke å snakke om drivkreftene bak abc-Studio i Etne.

Både Idol-Mari og Idol-Maria har fått egne plakater…

Både vi den gang, og Mari og Maria nå har hatt nok av forbilder. Etter så mange år, nå når vi er blitt så gamle at ingenting gjør oss flaue lenger, så er det vel bare til å innrømme at vi forelsket oss i disse guttene våre. For de var vår Justin Bieber.  Leif Roald Bjelland, Ingvald Alvseike, Lasse Asheim, Jørgen Skeie, Jostein Hustveit, Kjetil Ulland, Reinhard Toresen, for ikke å snakke om Frankie boy.

Fremdeles rocker han, men i en litt annen habitt. Plakat fikk han ihvertfall…

Ikke han gamlingen fra USA, menFrank Abelseth. Han fra Vikedal. Hoftevrikkende, i sorte skinnklær, kunne han fått selveste Elvis til å se klønete ut. Vi hylte av fryd da guttene i HÅREK entret scenen. De kunne rocke, og det var det flere i Sandeid som kunne.Ikke det at ikke jeg var populær. Merittlisten er laaang. Jeg har ikke tall på hvor mange eldrefester jeg har sunget på mens jeg har svingt gitaren. Hvor mange ganger jeg har sunget på tevlingsfester, idrettsfester og andre bygdefester. Den så du nok ikke komme. Hæ?

Koselig det. For all del. Jeg har mange gode minner, men jeg fikk aldri min egen plakat.
Det hadde HÅREK og alle de andre. HÅREK sin var gul. Vi bar den rundt på ryggen en hel dag i Stavanger. Alle jentene som fikk lov hjemme, tok westamaranen til Stavanger og hauset opp stemningen i sentrum, sikre på at vårt band, våre gutter, fra vårt Sandeid skulle gå av med seieren i årets rockekonkurranse.

Tom Roger Ådland. Har fått flere plakater. Min favoritt om dagen…

Noe mer slukøret og med sinnene i kok reiste vi hjem igjen om kvelden. Noen gamle gubber fra Haugesund som spilte i et band med navnet FLOP vant. Ja, vi var sikker på at det var det de var. En FLOPP…
– Darling…I feel a pretty lonesome. I call you on the phone some….

Eller hva teksten var. Jeg var absolutt ingen engelsklærer den gangen, og hadde heller ingen planer om det. Beviset på det leser jeg i tekstbøkene mine fra 70-tallet hvor jeg skreiv tekstene rett fra LP-platene:
Mammamia, her ai go agein, mai, mai, whats a mutsja sister…

Thorbjørn har aldri likt seg i front, men likevel har han fått mange, mange plakater.

Tilbake til FLOP, som forresten har fått en ny renessanse i disse dager. Ærlig talt. Flinke karer. For meg midt i 40-åra. Vi jenter fra Sandeid, syntes de hadde passet best for de over 40 den gangen også. Darlings? Rock var det ihvertfall ikke.

På scenen en gang med unge Heine. Han fikk plakat(er)

Lik Christian Grindheim etter FKHs nedrykkskamp til 2.divisjon,det året jeg ikke vil huske, satt vi sønderknust på westamaranen hjem igjen. Plakatene var fillete og vi var enda mer fillete. Jeg tror de andre ga opp, men hos meg levde drømmen om egen plakat videre.

Jeg regnet med at til og med min sønn ville få plakat før meg.

Med drømmen sprell levende i ranselen, og med gitaren over skulderen kom jeg meg inn på musikklinjen vedSkeisvang Videregående skole i Haugesund. Skuffet forlot jeg den samme linjen tre år etterpå. Jo, jeg hadde fremført Skapelsen av Haydn sammen med Nord Rogaland Symfonisorkester i Vår Frelsers kirke. Likeledes Juleoratoriet av Johan Sebastian Bach. Jeg visste hva en treklang var og jeg kunne synge i kor. Musikkhistorien hadde jeg brukbar oversikt over og vi var en herlig gjeng. M-klassen på Skeisvang.

Vi var ikke som alle andre. Fikk plakat, selv med hårstrikk rundt brillene. Sigbjørn Apeland

Vi som ikke var som alle andre. Vi som alltid hadde klassefester uten inntak av alkohol. Savner dere alle sammen. Noen av mine medelever, i klassene over og under, fikk egen plakat. Tom Roger Aadland, om enn noe senere. Thorbjørn Økland. Trenger ikke mer forklaring.

Noen er på alle plakater…

Geir Halleland, søren at jeg ikke kom på at jeg kunne sunget Contry&Western. Det var jeg ganske god til faktisk.  Sigbjørn Apeland med trøorgelet, Gunnar Hustvedt, Ingvald Alvseike og inntil flere operasangere.  Grethe Svendsen gikk også på samme skole. Ikke i M-klassen, men hun gikk der. Alle fikk egen plakat. Mange av dem har hatt flere forskjellige. Ikke jeg…

Lærerhøyskolen var mitt neste forsøk. Grunnfag i musikk. Jeg så mitt snitt da vi satte opp musikalen Miss Saigon innenfor husets fire vegger. Jeg fikk egen solo. Nå da?!! En gang måtte vel jeg også bli oppdaget? For en tid tilbake satt jeg og så gjennom gamle video-opptak.  Da oppdaget jeg til min store forundring at jeg faktisk hadde sunget sammen med selveste Heine Totland. En veldig ung utgave, knappe atten år, men likevel. Han fikk også plakat.  Så urettferdig kan verden være.

Han fikk også plakat… Norsklæreren min. Jeg er også norsklærer, og da kan vel jeg også få plakat?

Jeg synger innimellom fremdeles, men for det meste i begravelser og brylluper, og så Sandeidsangen da. Den er min. Den kan ingen ta fra meg. Dessverre er det ingen som kaller inn til bryllup eller begravelser og henger opp plakat av meg i bygda eller utenfor festlokalet slike ganger. (Kunne det vært en idè, forresten?) Drømmen har etterhvert bleknet, jeg ga vel opp på et vis…
Helt til i dag, da jeg satt hjemme og skulle sende noen småting til bokhandlere og andre hvor jeg skal lese fra boken min fremover.
Jeg stoppet plutselig opp med det jeg holdt på med og stirret fullstendig fasinert på fenomenet foran meg. For det jeg holdt på med var å skrive på en plakat om arrangementet. Hvem andre enn…

Agnes Matre
MITT FJES smilte lurt mot meg fra PLAKATEN!  Forundret kjente jeg… Nei, jeg kjente ingen tårer som rant nedover kinnet mitt, men jeg ble så lettet. Kampen er over, og jeg har nådd målet mitt. Det var ikke musikken som skulle gi meg egen plakat. Det var ikke musikklærerne på Skeisvang som var mine guruer. En annen lærer, som ikke vi i M-klassen var så opptatt av den gangen, var guruen min. Det var han som kunne vist meg veien til plakatenes skog. Bare jeg hadde hørt etter hva han sa. Han som fortalte meg at jeg kunne skrive, og at jeg burde skrive mer. Jeg hørte ikke på den koselige, gråskjeggete, diktlesende norsklæreren min på Skeisvang. Nå senere, har jeg tenkt mye på det han sa. Kolbein Falkeid var en av dem som viste meg veien. Ikke bare til plakaten, men til lyrikken og poesien, til litteraturen. Det er mye musikk i litteraturen også, og jeg har endelig fått min egen plakat.

Tankene på perrong 9 og 3/4

For et døgn det har vært for en helt allminnelig lærer. Det begynte i går med lanseringsfesten av debutromanen min, «Stryk meg over håret», på Cafe Renèi Haugesund. Magen verket på en måte som jeg ikke har kjent siden det første foreldremøtet jeg skulle avholde som nybakt lærer for hundre år siden. Den gangen jeg debuterte som pedagog.

I går var det en annen debut. Forfatterdebut. Jeg smakte på ordet. Visste hva det betydde, men forstod ikke at det hadde noe med meg å gjøre. Den oppdagelsen kom litt senere i programmet. Da jeg hadde satt meg godt tilrette. Jeg skulle lese for gjestene mine. Uten forvarsel stod erkjennelsen foran meg, som engelen foran Maria.
Det er jo min bok jeg sitter og holder i! Min bok, som jeg har skrevet helt selv!

Boksignering på Lanseringsfesten
Overraskelser i fleng
Da jeg kikket opp og myste mot lyskasterne i et forsøk på å kunne se dem som satt bakerst i salen, fikk jeg plutselig full innsikt i situasjonen. Alle menneskene som satt i salen var der fordi jeg hadde skrevet en bok. En bok som de skulle lese, eller hadde lest. Det var stort. Noen kjøpte julepresanger av meg i går. Boken min skal ligge under juletrær som jeg ikke har pyntet selv…

Overraskelsene var langt flere enn blomsterbuketter i går. Da jeg hadde lest fra teksten min en stund var det som om nye dører åpnet seg.  Ord og metaforer, som jeg hadde skrevet,  ga meg enda en ny mening. En tanke som tirret tårene mine. Jeg klamret meg om glasset med rosèvin og trakk dypt inn pusten. Sa ikke noe om det. Det måtte få lov å vokse og fylle kroppen min først.

Jeg svingte tryllestaven og fant min egen perrong 9 og 3/4

Perrong 9 og 3/4

– Tenk hvor fantastisk heldig jeg er, sa jeg til min mann i dag. – Jeg oppdager mine egne skjulte tanker i min egen skrevne tekst i går kveld.  Boken jeg har jobbet med i tre år. Den som jeg trodde at jeg kjente ut og inn. Metaforene jeg selv hadde skrevet viste seg å skjule mer. Ikke for det. Jeg hadde en plan med dem da jeg skrev boken også, men nå oppdaget jeg at det var noe mer der. En tanke bak metaforen.

Metaforen var ment til å beskrive den første tanken. Så viste det seg at det fantes en annen tanke der. Et usynlig spor som jeg først ikke så, men som jeg la merke til da jeg svingte tryllestaven og hoppet inn på perrong  9 og 3/4. Den som en må ha magiske evner for å kunne finne. Jeg fant den i min egen tekst. Foren opplevelse.

 

 

Surrealistisk…
Kaffeavtalen
I dag var det SILK – festival i sommerbyen Skudesneshavn. Jeg hadde fått en smakebit av stedet da TV-Haugaland laget en reportasje med meg tidligere i uken, og jeg måtte tilbake til «Verdens minste Kafe«. Til de gamle husene, til de gamle bøkene, til de små detaljene og til kaffien. Jeg har, sammen med de andre forfatterne som deltok på SILK fått verdens minste kaffeavtale på verdens minste kafe. Jeg fikk en SILK-kopp, som sikrer meg gratis kaffe hver gang jeg tar koppen med til kafeen. Adskillig kosligere enn å sitte å skvette kaffe i fanget når jeg kjører bil, og benytter den andre kaffeavtalen.

 

 

 

Det er da en har noe å snakke om. Restekjærlighet og Bulimi. Vi byttet bøker.
Høydare
Det var noen høydare for meg i dag. Først fikk jeg sitte sammen med selveste Kjartan Fløgstad og signere bøker på Hillesland bokhandel. Kjartan, meg og de to som har laget Restekjærlighet.
Vet du hva? Jeg ble mottatt som en helt ekte forfatter. Boken min stod strategisk til i bokhandelen, og jeg kunne studere mennesker som tok den opp, studerte omslaget, leste på baksiden for så å komme bort til meg å få boken signert. Det var stort. Tenk at noen, helt av seg selv, hadde lyst til å lese boken min!
Jeg drakk kaffe i Green Room sammen med Odd Karsten Tveit og Ruben Eliassen. Du vet han parodierte- i- kakishorts- og jungelhjelm, fra en krigssone et sted i verden. Ruben som gir ungdommer leselyst.

 

 

Vi byttet plass…
Men jeg var der…
Trude Teige brukte samme stolen som meg på Hillesland da hun signerte bøker sammen med Tom Egeland noen timer etter meg. Disse menneskene som jeg før bare har holdt i hånden hjemme, en lat søndag eller sett på tv-skjermen min.
Jeg turte ikke tro at jeg var en av dem. Ikke ennå. Til det er de for erfarne og for proffe. Men jeg var der, jeg også, fordi jeg har blitt forfatter.

Livet på alvor – var fanen jeg var plassert under på festivalen, og jeg fikk endelig treffe Karin Moe. Den feministiske og til dels sinte forfatteren, hvis dikt jeg rødmet over å lese da jeg tidligere prøvde å sette meg inn i litt av hennes forfatterskap. Hun var ikke sint lenger. Jeg likte dama. Hun fikk meg til å føle meg som en ekte forfatter da hun fortalte meg at hun likte måten jeg skrev på. Hun, den prisbelønte avantgardforfatteren, litteraturkritikeren som har slaktet Ingvar Anbjørnsen og som i sin nye bok, Skrifter, herjer med stakkar Karl Ove Knausgårds miserable liv. Hun og jeg byttet bøker.

Jeg ble intervjuet i Råseglarhuset ved denne utsikten
Fotballmetaforer
Da jeg satt i stolen og ble intervjuet av Sigmund Hansen, fikk jeg enda en overraskelse. Min gamle norsklærer fra lærerhøyskolen, Per Olav Kaldestad,satt bare to meter fra meg og lyttet til det jeg hadde å si. Hørte på da jeg leste fra boken min. Det var stort, og da han etterpå sa at han likte det jeg skrev og ville gå opp til Hillesland bokhandel og kjøpe boken min, var dagen min fullkommen. Det begynner å demre i horisonten nå. Jeg har debutert som forfatter.

 

Fantastiske tilbakemeldinger
Helgen har vært hektisk, og jeg har mottatt mange tilbakemeldinger fra de som alt har lest «Stryk meg over håret».  Jeg blir rørt. Har vanskelig for å tro at jeg har truffet dem så godt. Det var planen å røre et hjerte, å gripe et menneske, å trøste eller få dem med på en tankereise til vakre Provence. Det ser ut som jeg har klart det. Her følger noen sitater fra mine lesere så langt:

Sigmund Hansen var godt forberedt. Han hadde oppdaget fotballmetaforene mine. Kult:)
Har lest en god del av boken, og er imponert over din evne til å skrive så godt og engasjerende om et så vanskelig tema –

– Jeg har akkurat lest ferdig boken din, og tårene er enda våte på kinnene mine. Det er en sterk og god bok du har skrevet Agnes. Den rørte meg veldig. Jeg håper at du fortsetter å skrive.

– Kjære Agnes. Boka di, Stryk meg over håret, er nydelig!! Flotte besrkivelser som får meg som leser til å reise avsted – sammen med Guro. Se det hun ser, føle det hun føler… Lengte, gråte, nyte:) Ei bok jeg vil anbefale alle å unne seg. Takk Agnes.

Det gjør godt med slike tilbakemeldinger fra leserne mine, for det er dem jeg skriver for. Hjertene der ute vil jeg møte, om og om igjen. Håper at de også finner tanken bak metaforen og tanken.