Maestro løfter taktstokken til dødens melodi …

Diverse bilder og videoer fra mobil 752En uke er til ende i Spania, og et helt nytt år venter på oss når vi lander i Norge i morgen. El-ling som har stått på flyplassen og ventet  er forhåpentligvis ikke helt utladet av frost, storm, kulde og regn. Vi er iallefall ladet med solenergi og klar for nye utfordringer.

Vi holder fremdeles på å flytte inn i leiligheten vår her nede. Ennå har jeg ikke funnet roen til å skrive. Faktisk er dette første gangen jeg har framme pc-en siden vi kom ned her. Jeg har gjort alt annet, eller det vil si, jeg har ikke gjort noe annet enn å spise, sole meg og sove. Det var ikke bare El-lings batterier som trengte lades i juleferien. Jeg har funnet en norsk frisørsalong rett borti gaten her og har fikset litt på fasaden. Fantastisk kjekt å bli klippet av en dame fra Ulsteinvik, som spiller P7-Klem på radioen og som vet at det finnes et fotballag som heter FK-Haugesund. Her i dette fotballens mekka. Jeg var svært fornøyd både med resultat og pris.

Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.
Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.

Det har vært en travel høst. Full jobb som lærer, tentamenskjør både i norsk og engelsk mot jul, i tillegg til lansering av Kledd naken har kostet litt, men det har vært gøy. Nå har jeg sovet lenge og mye. I tillegg har jeg fått min dose solvitaminer og er klar for 2016. Oppfølgeren til Kledd naken er påbegynt, om enn så vidt. Etterhvert blir det tid til den, men akkurat nå er det min tur til å heie på verdens beste ektemann. Misforstå meg rett. Kledd naken er fremdeles svært oppegående og tilbakemeldingene er overveldende. På bokelskere.no har den fått det tredje beste terningsnitt av alle norske romaner utgitt i 2015. Den kan bestilles her, eller kjøpes på en bokhandel nær deg. Nå må jeg likevel klare å ha to tanker i hodet samtidig, og det pleier ikke være så vanskelig for oss kvinner har jeg hørt.

Allerede 15.januar er vi igang med boklanseringen til Geir Tangen. Geir er engasjert i mye, og ikke redd for å si i fra når han mener noe er galt. Foruten det er han en av de mest leste krimbloggerne i Norge. Han er tilfeldigvis min mann, noe som absolutt krever sitt, og nå debuterer han i tillegg selv som forfatter med Haugesundskrimmen Maestro.  Lanseringsfesten vil finne sted på Matbaren Brakstad i Haugesund, og Geir får besøk av selveste Hans Olav Lahlum, som kan mer enn å spille sjakk. Fyren har sin egen krimfestival, som vi flittig har besøkt hvert år. Anbefales virkelig. Lahlum vil bokbade Geir, og jeg er sikker på at Geir ikke har tenkt gjennom hvilke spørsmål krimdebutanten kan være nødt til å svare på. Her kan det komme overraskende trekk.

Det hele begynner her, og fra der av og ut kan alt skje...
Det hele begynner her, og fra der av og ut kan alt skje…

Handlingen i Maestro foregår på hele Haugalandet, hvor en småsprø seriemorder går løs. For all del, jeg har vel aldri hørt om seriemordere som ikke er sprø. Jeg håper iallefall at vi ikke når som helst kan treffe på en slik person i nærmiljøet, men hvem vet? Kanskje han finnes? Faktisk traff vi på en kar på julemarkedet som var kliss lik slik jeg har sett for meg denne Maestroen. Det var ingen behagelig opplevelse. Geir forsikret meg flere ganger den dagen at Maestro er en oppdiktet person, og at jeg visstnok kan ta det med ro. Nå er jeg ikke kjent for å være tøff og modig. En skjør og lettskremt krimelsker … der har du meg. Dessuten har jeg lest romanen til Geir, og jeg er enda ikke sikker på om dette har hendt eller kan hende i virkeligheten. Det er som om en ikke helt kan vite. Fiksjon, ja, men … nei, kanskje ikke. Romanen sitter i en stund, og en hiver seg ikke rundt for en ensom joggetur i Byheiene med en gang en har lest siste side. Litt ekkelt å tenke på at jeg lever under samme tak som han som har fantasert seg frem til dette.

Forfatterekteparet ble årets kremmer på julemarkedet. Nå er vi klar for et nytt spennende år. Godt nyttår.
Forfatterekteparet ble årets kremmer på julemarkedet. Nå er vi klar for et nytt spennende år. Godt nyttår.

Jeg har vært heldig å få følge romanen fra første utkast og til det den har blitt nå, og jeg er imponert. Først og fremst er jeg imponert på samme måte som jeg er av alle andre som skriver krim. Det er så mange tråder som krever tålmodighet og en god porsjon analytiske evner.  En skal jo helst lure leseren. Etter min mening har Geir klart det. Maestro er spennende. Du sitter aldri helt nedpå mens du leser. Handlingen er ganske original på sitt vis, samtidig som den inneholder alt vi som krimelskere kjenner og vil ha mer av. En forbrytelse og flere som blir oppklart etterhvert. Passelig med blod og galskap og tempo. Selv om jeg ikke skriver slike kompliserte historier som  en kriminalroman er, så har jeg lest enormt mange krimbøker i mitt liv. Aldri har jeg møtt på noe lignende …, eller kanskje har jeg det? Er jammen ikke helt sikker, men en ting er iallfall sikkert; Forfatterekteparet Tangen og Matre går en ny spennende årstid i møte. Innen vi igjen er i Spania for å slikke sol i påsken, har vi fått svar på om andre enn meg og de få utvalgte kriminalforfatterne, som er sitert under her, syntes at Geir fikk det til.

Noen eminente krimforfattere har lest MAESTRO allerede og sier dette:

Et overraskende, komplekst og bra plot. Forrykende opprulling! (Frode Eia Larsen)

Koste meg stort med Maestro. Jeg ble lurt trill rundt. Selvfølgelig måtte det være sånn det hang sammen … skjønte jeg for sent.
(Gard Sveen)

Jeg likte dette plottet. Det var fikst og originalt. Tangen skriver flott, og handlingen har godt driv, med overraskende vendinger helt fram til siste slutt.
(Frode Granhus)

Imponerende debut. Spennende historie, gode miljøskildringer og en avslutning som nekter å gi slipp på leseren frem til siste side.
(Ørjan N. Karlsson)

Boken kan kjøpes i alle landets bokhandlere fra 15.januar. Har de den ikke inne, så be dem bestille. Får du ikke tak i den der, så ta kontakt med MATA forlag: postmaster@mataforlag.no eller Geir på tlf: 41338218

Til alle mine lesere. Tusen takk for fantastiske tilbakemeldinger på Kledd naken. Jeg er ydmyk og litt satt ut. Ønsker dere alle et gledelig Godt Nyttår.

 

Litterær obstruksjon innenfor 16 meteren…

IMG_3097[1]Lillehammer. Inntil nå, for meg, OL-byen. Vinteren jeg aldri glemmer. Sol mot snø, røde, hvite og blå trikoter over målstreken. Gang på gang. Røde, hvite og blå flagg. Tusenvis. Viftende, svaiende, blafrende, vaiende… for alle.
Publikum heiet like mye på han som kom sist. Husker dere han som kom sist? Jeg husker ikke navnet lenger. Min mann husker han helt sikkert. Lillehammer-OL. Var det i -94? Tror det. Det er lenge siden. Ikke så lett å huske lenger. Den gangen var jeg også her i denne perlen ved Mjøsa.
Ikke fysisk, men det føltes slik. Den gangen Lillehammer også var litt mitt. Da jeg følte meg stolt over at vi heiet like mye på han som kom sist.

Kulturministeren og meg. Helt naturlig liksom...
Kulturministeren og meg. Helt naturlig liksom…

En skal heie på andre. De som er mest slitne når de omsider passerer målstreken. De fortjener også applaus. Det er raust, det er flott, det er god gammeldags norsk folkeskikk.
Nå tjue år etter er det en annen generasjon som heier i Lillehammer. Det er litteraturfestival.
Hoppbakken med OL-ringene ligger like overfor hytta her jeg bor på Birkebeineren. Maihaugen er bare et steinkast unna. Været er like vakkert som gutta var kledd på Eidsvoll i 1814. Det er stille her oppe nå. Snøen har smeltet, larmen har stilnet, men Lillehammer åpner likevel sine dører for litteraturkjennere fra hele verden, nobelprisvinnere som en mentalt bøyer seg i støvet for, bestselgende spenningsforfattere som imponerer, lyrikere som river deg i sjela og klorer deg i magen og så meg… Forfatterdebutant, invitert av festivalen, fordi jeg har turt å debutere med min aller første roman.

Det var i november det... Da boken var ny. Hvor langt er et bokår i forhold til et hundeår?
Det var i november det… Da boken var ny. Hvor langt er et bokår i forhold til et hundeår?

Jeg puttet et nyfødt og nystelt eksemplar av romanen min ned i vesken før jeg gikk til byen i dag. Inntok frokost i stoler med fargerike tepper utenfor en kafè som mot forveksling kunne ligget i en smal gate i St.Remy i vakre Provence. Roen lå som varm kakao med krem i magen min. Endelig et pusterom. Bare meg, festivalen og romanen min. En grønn flekk i en tørr hverdag.
Modig entret jeg en bokhandel. Måtte bare sjekke. Hadde de boken min?
Det var ingen i butikken. Betjeningen var ute i det store salgsteltet i gaten, så jeg ventet. Ville ikke trenge meg på. Skulle jo ikke kjøpe noe. Ville bare sjekke. Jeg festet blikket på TV-skjermen som hang på veggen bak disken.
«Bare de beste bøkene kommer i pocket» stod det, og jeg kjente stoltheten krype småbeskjedent oppover ryggraden min. Romanen min er på pockettrykkeriet nå.
– Unnskyld, men, sa jeg da den lyshårete jenta i tjueårene dukket opp bak disken, jeg lurte bare, har dere boken min? Jeg fortalte hva den het og hun sjekket på pc-en sin.
– Ja, den har vi ett eksemplar igjen av.
Jeg jublet innvendig. Tenk at de hadde min bok her i denne byen, som arrangerer Litteraturfestival for skikkelige forfattere. Gleden boblet i små sprekkferdige i magen min. Jeg er voksen. Prøvde å skjule denne lille presangen selvfølelsen min fikk.

Bare en bok igjen...
Bare en bok igjen…

Det dukket opp en kunde. En flott dame med trygge øyne. Ved en feiltagelse, henvendte hun seg til meg. Trodde jeg var ansatt i butikken. Vi kom i snakk og hun bestemte seg etter hvert for at hun ville kjøpe boken min.
– De har den her, svarte jeg. En aldri så liten smule stolt. – Om du vil så kan jeg signere den til deg før jeg går. Jeg sa også dette litt forsiktig. Ville ikke trenge meg på. Hun ble glad. Syntes det var stas.
– Dessverre, svarte kvinnen bak disken. Dette er jo en gammel bok. Vi ble stående litt rådville å se på hverandre. Kunden og jeg. Som om november 2012 var like lenge siden som 1994, og hun hadde fått beskjed om å rote frem et eksemplar av Håkon. Var det ikke det han het? Den vesle trollgutten. Den vesle suveniren. – Den kan jeg dessverre ikke rote frem nå. Det skjønner du vel, sa hun henvendt til debutanten som var så stolt over at en kunde i butikken ville kjøpe romanen hun hadde skrevet. – Det er så travelt nå under Litteraturfestivalen. Jeg har ikke tid til å lete etter den boken, sa hun til debutanten som var invitert til hennes Lillehammer på hennes Litteraturfestival.
Kunden ble helt stille. Jeg ble helt stille, men spurte etter at jeg hadde fått igjen følelsen i tungen.
– Mener du virkelig at du ikke vil finne boken til en kunde fordi du bare har en igjen?
– Ja, svarte hun. Det var det hele.
Stille drog jeg opp den nyfødte som jeg hadde puttet i veska tidligere denne morgenen. Den jeg egentlig skulle gi til en annen. Hvem den andre skulle være, hadde jeg ikke bestemt meg for ennå. Så hvorfor ikke?
– Du skal få boken signert av meg du, sa jeg.  Den lyshårete kvinnen bak disken var helt uanfektet av scenen som tok form rett foran øynene hennes. Hun hastet videre ut i teltet til kunder som plukket av stablene med bøker som Minni Mus på vårsalg. De var uvitende om at inne i butikken stod det en forfatter og pratet med en leser. Vi hadde butikken for oss selv. Ble stående å prate lenge. Vi pratet om viktige ting. Om livet, om spiseforstyrrelser, om håp og kanskje litt om det vi nettopp hadde opplevd.

Debutant på Norsk Litteraturfestival.
Debutant på Norsk Litteraturfestival.

Etterpå gikk jeg over til den andre siden av gaten. Måtte bare. Måtte bare sjekke om det var slik det var. At boken fra november. Den jeg hadde brukt tre år på å skrive, hvor jeg hadde vrengt sjela mi for å kunne hjelpe bare ett menneske, allerede var like gammel som Lillehammer-OL i folks minne. Som Håkon, som Dæhli eller Jon Olav Koss. Vel, Koss glemmer jeg aldri.
– Unnskyld, jeg kremtet.  Denne gangen var jeg forsiktig. Ikke bare forsiktig utenpå, men inni meg også. – Har dere boka mi? Jeg viste visittkortet mitt, slik at jeg slapp å forklare. Det ble varmt og pulsen økte da dama bak disken trykket på PC-skjermen. Det var helt stille i butikken. Både jeg og PC-en holdt pusten. Jeg stålsatte meg. Kikket nervøst rundt på stablene med bøker som var satt frem i anledning festivalen.
– Dessverre sa dama. Hjertet sank i brystet mitt. Jeg hadde bare lyst å reise hjem. Hun kikket litt unnskyldende opp på meg før hun fortsatte.
– Jeg solgte den siste til en kunde i går, men jeg skal bestille pocket.

Jeg nekter å delta i klagekoret…

De aller fleste blir aldri bestselgere...
De aller fleste blir aldri bestselgere…

Da jeg i november ga ut boken min «Stryk meg over håret» begynte jeg for første gang i mitt liv å følge diskusjoner i media angående norsk bokbransje. Det var ikke lystig lesning for en bokdebutant på et av de mindre forlagene i Norge. Det stod å lese at de store forlagene hadde all makt i himmel og på jord, eller i bokhandlere over det ganske land.
Ut fra dette forstod jeg at løpet sannsynligvis allerede var kjørt.

Jeg er ikke særlig kjent for å gi opp. Tanker og ideer begynte å kverne oppi hodet mitt. – Skal jeg bare gi opp? Er det virkelig så galt fatt? Er hovedpoenget med boken min å bli rik? Svaret mitt var nei på alt. Som et tillitsfullt barn satt jeg og lyttet til minnet om hva pappa hadde lært meg.
Du kan få til alt du vil Agnes, om du bare øver nok.
I mange år var jeg, som de fleste bedrevitende tenåringer, ikke overbevist om at pappa hadde rett, men etter hvert som jeg ble eldre begynte jeg å erfare at det var nettopp slik det var. Om jeg bare øvde nok eller prøvde nok, så fikk jeg ting til.
Raskt erfarte jeg at å lansere en roman krever en markedsfører i full stilling. Full stilling hadde både jeg og min mann. Det var bare det at disse stillingene var som lærere i tiende klasse og ikke som markedsførere i firmaet «Stryk meg over håret A/S».

Jeg har blitt godt mottatt av bokbransjen. Her fra Hillesland bok under Silk litteraturfestival.
Jeg har blitt godt mottatt av bokbransjen.
Her fra Hillesland bok under Silk litteraturfestival.

Dermed måtte hobbyene våre gjøres om. (Heldigvis var det Silly-Season i tippeligaen) og vi brukte det vi hadde av fritid til å gjøre romanen kjent over det ganske land.
Vi mobiliserte fantastiske venner og kjente som hadde tro på boken min, og etter hvert fikk jeg drahjelp av fornøyde lesere. Ja, du leste riktig. Ikke en fornøyd leser, men mange.
Nå fem måneder etterpå ser jeg resultater. Boken finnes på snart 80 biblioteker rundt om i landet. Vet ikke hvor mange som finnes der ute, men det er nok langt flere enn dette. (Jeg gir meg ikke før alle biblioteker har den)

Med tanke på at boken min kom ut for sent til at den ble meldt inn til innkjøpsordningen  (en ordning hvor boken automatisk blir kjøpt inn til alle landets bokhandlere og biblioteker), så synes jeg det er flott at så mange har tatt inn boken på eget initiativ. I tillegg ser jeg at den nå ligger i flere bokhandlere i Oslo og andre store byer. Ikke fremst sammen med Nesbø og Egeland, Nore og Lindell, men hvem kan forvente det? De aller fleste debutanter i Norge slår ikke gjennom med en bestselger første gangen. Ikke andre, tredje eller fjerde heller. Noen slår aldri igjennom som bestselgere.

Det er ikke alle steder romanen min får ligge blant de store, men jeg er ikke alene om det.
Det er ikke alle steder romanen min får ligge blant de store, men jeg er ikke alene om det.

De fleste står der sammen med min roman. Litt gjemt og klemt mellom tusenvis av andre titler, mens de stirrer beundrende på bokstabelen innenfor døren.  Mange av titlene ved siden av «Stryk meg over håret» er småsøsken av de store på Aschehoug, Gyldendal og Cappelen. Ennå i puberteten, midt mellom barn og voksen. De får heller ikke være med på festen, enten fordi de ikke er riktig kledd eller fordi de ikke er modne nok.
Millionene raser ikke inn på konto. Bøkene blir ikke solgt til utlandet og oversatt til 10 forskjellige språk. De aller fleste blir aldri sett og nesten ikke lest.
Hvorfor fortsetter forfatterne å skrive flere bøker da?
Jeg kan ikke svare for alle, men jeg kan si noe om hvorfor jeg har tenkt å skrive flere bøker. Det er på grunn av at de som har lest boken min har fortalt meg at boken berører og at den har hjulpet mange til å bearbeide vanskelige følelser eller til å endelig søke hjelp. Mine lesere har bedt meg om å skrive mer, fordi de liker det jeg skriver.

Fra fotball til markedsføring som hobby. Heldigvis har det vært "Silly-Season"
Fra fotball til markedsføring som hobby. Heldigvis har det vært «Silly-Season»

Da jeg skrev boken sa jeg til min mann.
– Om jeg bare kan hjelpe ett menneske, så skal jeg være fornøyd. Nå har jeg solgt bøker langt over det jeg noen gang hadde drømt om på forhånd. Folk snakker om boken min, deler historien om Guro, begeistres av skildringer fra vakre Provence eller gråter sammen med den lille jenta på bare åtte år, som ikke klarer å forholde seg til sorgen som er så ufattelig vond.

Jeg synes bokbransjen har tatt godt imot mitt prosjekt. Jeg har bare møtt hyggelige mennesker. Har fått besøke biblioteker, bokhandlere og foreninger.
Til helgen skal jeg holde foredrag på ROS (Rådgivningsorgan for spiseforstyrrelser) sitt landsmøte i Bergen.

Tanken min var ikke å bli rik, men å få skrive den romanen jeg aldri fant da jeg selv trengte den som mest. Å få dele den med de som trenger den nå er for meg det viktigste.
Make it easy, stupid!  (Lærte uttrykket av min personlige trener på fredag)

- Du kan få til hva du vil om du bare prøver og øver lenge nok - Pappas ord som jeg prøver å leve opp til.
– Du kan få til hva du vil om du bare prøver og øver lenge nok – Pappas ord som jeg prøver å leve opp til.

Det er leserne som bestemmer om en roman skal bli lest. Når de snakker om den og deler leseopplevelsene med hverandre. Vi som leser mange bøker går ikke i sjokkselgerfellene lenger.  Vet hva som ligger der om vi trenger det. I stedet leter vi etter de små perlene i hyllene. Vi bokslukere som elsker jakten like mye som byttet.
Lukten av bøker er som lykkepiller i kroppene våre. Forventingen om å finne den ene boken som berører, som får oss til å kjenne etter, skremmes eller frydes. Filmen som ruller i vårt indre når vi ligger og gror på sofaen som en tenåring foran World of Warcraft. Resten av verden er stengt ute.

En roman er en vare på lik linje med andre varer i vårt markedsstyrte samfunn. Intet sosialdemokrati kan rette på det. All verdens boklover og reguleringer kan ikke hjelpe en forfatter som ikke klarer å treffe leserne sine. Uansett forlag, stort eller lite.
Klart det er en forskjell på ressurstilgang mellom de små og de store forlagene.

Jeg er ikke misunnelig på Justin Bieber. (Foto: VG)
Jeg er ikke misunnelig på Justin Bieber.
(Foto: VG)

Det tar lenger tid for meg å spre budskapet, men om boken min er så god som alle tilbakemeldingen jeg har fått tyder på, og det må jeg jo tro på, så er det bare å jobbe  videre. Markedsføre det jeg orker mellom tentamen og eksamen.

Ingen utsetter tentamen fordi jeg skal selge bok. Jeg er ikke misunnelig på Justin Bieber av den grunn. Jeg slipper hysteriske jentunger som hyler og bærer seg. I stedet kan jeg i fred og ro sitte hjemme i stuen, fri for paparazzi og mas, uten millioner på konto, men med trygg forvissning om at de som digger det jeg gjør, gjør det fordi jeg har turt å tro på min pappa, turt å tro på meg selv, turt å tro at jeg klarer.
Mye kan sikkert gjøres annerledes i denne bransjen, men jeg har ikke tenkt å miste motet og slutte meg til klagekoret. Foreløpig lever jeg etter prinsippet om The American dream, eller pappas oppmuntrende stemme…
Du kan få til alt du vil Agnes, om du bare øver lenge nok og aldri gir opp.

Tankene på perrong 9 og 3/4

For et døgn det har vært for en helt allminnelig lærer. Det begynte i går med lanseringsfesten av debutromanen min, «Stryk meg over håret», på Cafe Renèi Haugesund. Magen verket på en måte som jeg ikke har kjent siden det første foreldremøtet jeg skulle avholde som nybakt lærer for hundre år siden. Den gangen jeg debuterte som pedagog.

I går var det en annen debut. Forfatterdebut. Jeg smakte på ordet. Visste hva det betydde, men forstod ikke at det hadde noe med meg å gjøre. Den oppdagelsen kom litt senere i programmet. Da jeg hadde satt meg godt tilrette. Jeg skulle lese for gjestene mine. Uten forvarsel stod erkjennelsen foran meg, som engelen foran Maria.
Det er jo min bok jeg sitter og holder i! Min bok, som jeg har skrevet helt selv!

Boksignering på Lanseringsfesten
Overraskelser i fleng
Da jeg kikket opp og myste mot lyskasterne i et forsøk på å kunne se dem som satt bakerst i salen, fikk jeg plutselig full innsikt i situasjonen. Alle menneskene som satt i salen var der fordi jeg hadde skrevet en bok. En bok som de skulle lese, eller hadde lest. Det var stort. Noen kjøpte julepresanger av meg i går. Boken min skal ligge under juletrær som jeg ikke har pyntet selv…

Overraskelsene var langt flere enn blomsterbuketter i går. Da jeg hadde lest fra teksten min en stund var det som om nye dører åpnet seg.  Ord og metaforer, som jeg hadde skrevet,  ga meg enda en ny mening. En tanke som tirret tårene mine. Jeg klamret meg om glasset med rosèvin og trakk dypt inn pusten. Sa ikke noe om det. Det måtte få lov å vokse og fylle kroppen min først.

Jeg svingte tryllestaven og fant min egen perrong 9 og 3/4

Perrong 9 og 3/4

– Tenk hvor fantastisk heldig jeg er, sa jeg til min mann i dag. – Jeg oppdager mine egne skjulte tanker i min egen skrevne tekst i går kveld.  Boken jeg har jobbet med i tre år. Den som jeg trodde at jeg kjente ut og inn. Metaforene jeg selv hadde skrevet viste seg å skjule mer. Ikke for det. Jeg hadde en plan med dem da jeg skrev boken også, men nå oppdaget jeg at det var noe mer der. En tanke bak metaforen.

Metaforen var ment til å beskrive den første tanken. Så viste det seg at det fantes en annen tanke der. Et usynlig spor som jeg først ikke så, men som jeg la merke til da jeg svingte tryllestaven og hoppet inn på perrong  9 og 3/4. Den som en må ha magiske evner for å kunne finne. Jeg fant den i min egen tekst. Foren opplevelse.

 

 

Surrealistisk…
Kaffeavtalen
I dag var det SILK – festival i sommerbyen Skudesneshavn. Jeg hadde fått en smakebit av stedet da TV-Haugaland laget en reportasje med meg tidligere i uken, og jeg måtte tilbake til «Verdens minste Kafe«. Til de gamle husene, til de gamle bøkene, til de små detaljene og til kaffien. Jeg har, sammen med de andre forfatterne som deltok på SILK fått verdens minste kaffeavtale på verdens minste kafe. Jeg fikk en SILK-kopp, som sikrer meg gratis kaffe hver gang jeg tar koppen med til kafeen. Adskillig kosligere enn å sitte å skvette kaffe i fanget når jeg kjører bil, og benytter den andre kaffeavtalen.

 

 

 

Det er da en har noe å snakke om. Restekjærlighet og Bulimi. Vi byttet bøker.
Høydare
Det var noen høydare for meg i dag. Først fikk jeg sitte sammen med selveste Kjartan Fløgstad og signere bøker på Hillesland bokhandel. Kjartan, meg og de to som har laget Restekjærlighet.
Vet du hva? Jeg ble mottatt som en helt ekte forfatter. Boken min stod strategisk til i bokhandelen, og jeg kunne studere mennesker som tok den opp, studerte omslaget, leste på baksiden for så å komme bort til meg å få boken signert. Det var stort. Tenk at noen, helt av seg selv, hadde lyst til å lese boken min!
Jeg drakk kaffe i Green Room sammen med Odd Karsten Tveit og Ruben Eliassen. Du vet han parodierte- i- kakishorts- og jungelhjelm, fra en krigssone et sted i verden. Ruben som gir ungdommer leselyst.

 

 

Vi byttet plass…
Men jeg var der…
Trude Teige brukte samme stolen som meg på Hillesland da hun signerte bøker sammen med Tom Egeland noen timer etter meg. Disse menneskene som jeg før bare har holdt i hånden hjemme, en lat søndag eller sett på tv-skjermen min.
Jeg turte ikke tro at jeg var en av dem. Ikke ennå. Til det er de for erfarne og for proffe. Men jeg var der, jeg også, fordi jeg har blitt forfatter.

Livet på alvor – var fanen jeg var plassert under på festivalen, og jeg fikk endelig treffe Karin Moe. Den feministiske og til dels sinte forfatteren, hvis dikt jeg rødmet over å lese da jeg tidligere prøvde å sette meg inn i litt av hennes forfatterskap. Hun var ikke sint lenger. Jeg likte dama. Hun fikk meg til å føle meg som en ekte forfatter da hun fortalte meg at hun likte måten jeg skrev på. Hun, den prisbelønte avantgardforfatteren, litteraturkritikeren som har slaktet Ingvar Anbjørnsen og som i sin nye bok, Skrifter, herjer med stakkar Karl Ove Knausgårds miserable liv. Hun og jeg byttet bøker.

Jeg ble intervjuet i Råseglarhuset ved denne utsikten
Fotballmetaforer
Da jeg satt i stolen og ble intervjuet av Sigmund Hansen, fikk jeg enda en overraskelse. Min gamle norsklærer fra lærerhøyskolen, Per Olav Kaldestad,satt bare to meter fra meg og lyttet til det jeg hadde å si. Hørte på da jeg leste fra boken min. Det var stort, og da han etterpå sa at han likte det jeg skrev og ville gå opp til Hillesland bokhandel og kjøpe boken min, var dagen min fullkommen. Det begynner å demre i horisonten nå. Jeg har debutert som forfatter.

 

Fantastiske tilbakemeldinger
Helgen har vært hektisk, og jeg har mottatt mange tilbakemeldinger fra de som alt har lest «Stryk meg over håret».  Jeg blir rørt. Har vanskelig for å tro at jeg har truffet dem så godt. Det var planen å røre et hjerte, å gripe et menneske, å trøste eller få dem med på en tankereise til vakre Provence. Det ser ut som jeg har klart det. Her følger noen sitater fra mine lesere så langt:

Sigmund Hansen var godt forberedt. Han hadde oppdaget fotballmetaforene mine. Kult:)
Har lest en god del av boken, og er imponert over din evne til å skrive så godt og engasjerende om et så vanskelig tema –

– Jeg har akkurat lest ferdig boken din, og tårene er enda våte på kinnene mine. Det er en sterk og god bok du har skrevet Agnes. Den rørte meg veldig. Jeg håper at du fortsetter å skrive.

– Kjære Agnes. Boka di, Stryk meg over håret, er nydelig!! Flotte besrkivelser som får meg som leser til å reise avsted – sammen med Guro. Se det hun ser, føle det hun føler… Lengte, gråte, nyte:) Ei bok jeg vil anbefale alle å unne seg. Takk Agnes.

Det gjør godt med slike tilbakemeldinger fra leserne mine, for det er dem jeg skriver for. Hjertene der ute vil jeg møte, om og om igjen. Håper at de også finner tanken bak metaforen og tanken.

Ventetiden tar på…

Nå vil jeg ha boken ut… NÅ MED EN GANG

Da ble nok en ettermiddag fylt med korrektrulesning. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest romanen min nå, men det er iallefall slik at JEG snart trenger noen som kan stryke MEG over håret.  Selv har jeg strøket mye. Jeg har strøket ord, satt inn ord, slettet komma, satt inn komma, slettet ekstra ord, som jeg tidligere har satt inn, og satt inn de samme ordene ved neste korrektur.

Når jeg, forhåpentligvis, en gang i morgen kveld, er ferdig med denne runden, begynner jeg på første side igjen.
Da skal jeg bare lese, og lete etter bittesmå feil. Det får jeg håpe blir den aller siste gangen før boken, «STRYK MEG OVER HÅRET«, går i trykken.

» En fin liten gyllen histoire». Akkurat passe lang…

Nå er jeg definitivt på det samme stadiet som jeg var da minstegutten skulle komme til verden. Litt sur og grinete, tung i kroppen og hodet. Jeg vil helst bare få denne «fødselen» overstått.

Så får jeg håpe at boken blir velskapt.  En liten lysfontene. Passelig lang og passelig tung. En fin liten gyllen histoire, som Ari Behn, ville ha uttrykt det. Akkuratt passelig for deg å lese. Forresten, når jeg tenker meg om –  er vel Ari og jeg kollegaer nå… Hmmm…. stilig…