Jeg nekter å delta i klagekoret…

De aller fleste blir aldri bestselgere...
De aller fleste blir aldri bestselgere…

Da jeg i november ga ut boken min «Stryk meg over håret» begynte jeg for første gang i mitt liv å følge diskusjoner i media angående norsk bokbransje. Det var ikke lystig lesning for en bokdebutant på et av de mindre forlagene i Norge. Det stod å lese at de store forlagene hadde all makt i himmel og på jord, eller i bokhandlere over det ganske land.
Ut fra dette forstod jeg at løpet sannsynligvis allerede var kjørt.

Jeg er ikke særlig kjent for å gi opp. Tanker og ideer begynte å kverne oppi hodet mitt. – Skal jeg bare gi opp? Er det virkelig så galt fatt? Er hovedpoenget med boken min å bli rik? Svaret mitt var nei på alt. Som et tillitsfullt barn satt jeg og lyttet til minnet om hva pappa hadde lært meg.
Du kan få til alt du vil Agnes, om du bare øver nok.
I mange år var jeg, som de fleste bedrevitende tenåringer, ikke overbevist om at pappa hadde rett, men etter hvert som jeg ble eldre begynte jeg å erfare at det var nettopp slik det var. Om jeg bare øvde nok eller prøvde nok, så fikk jeg ting til.
Raskt erfarte jeg at å lansere en roman krever en markedsfører i full stilling. Full stilling hadde både jeg og min mann. Det var bare det at disse stillingene var som lærere i tiende klasse og ikke som markedsførere i firmaet «Stryk meg over håret A/S».

Jeg har blitt godt mottatt av bokbransjen. Her fra Hillesland bok under Silk litteraturfestival.
Jeg har blitt godt mottatt av bokbransjen.
Her fra Hillesland bok under Silk litteraturfestival.

Dermed måtte hobbyene våre gjøres om. (Heldigvis var det Silly-Season i tippeligaen) og vi brukte det vi hadde av fritid til å gjøre romanen kjent over det ganske land.
Vi mobiliserte fantastiske venner og kjente som hadde tro på boken min, og etter hvert fikk jeg drahjelp av fornøyde lesere. Ja, du leste riktig. Ikke en fornøyd leser, men mange.
Nå fem måneder etterpå ser jeg resultater. Boken finnes på snart 80 biblioteker rundt om i landet. Vet ikke hvor mange som finnes der ute, men det er nok langt flere enn dette. (Jeg gir meg ikke før alle biblioteker har den)

Med tanke på at boken min kom ut for sent til at den ble meldt inn til innkjøpsordningen  (en ordning hvor boken automatisk blir kjøpt inn til alle landets bokhandlere og biblioteker), så synes jeg det er flott at så mange har tatt inn boken på eget initiativ. I tillegg ser jeg at den nå ligger i flere bokhandlere i Oslo og andre store byer. Ikke fremst sammen med Nesbø og Egeland, Nore og Lindell, men hvem kan forvente det? De aller fleste debutanter i Norge slår ikke gjennom med en bestselger første gangen. Ikke andre, tredje eller fjerde heller. Noen slår aldri igjennom som bestselgere.

Det er ikke alle steder romanen min får ligge blant de store, men jeg er ikke alene om det.
Det er ikke alle steder romanen min får ligge blant de store, men jeg er ikke alene om det.

De fleste står der sammen med min roman. Litt gjemt og klemt mellom tusenvis av andre titler, mens de stirrer beundrende på bokstabelen innenfor døren.  Mange av titlene ved siden av «Stryk meg over håret» er småsøsken av de store på Aschehoug, Gyldendal og Cappelen. Ennå i puberteten, midt mellom barn og voksen. De får heller ikke være med på festen, enten fordi de ikke er riktig kledd eller fordi de ikke er modne nok.
Millionene raser ikke inn på konto. Bøkene blir ikke solgt til utlandet og oversatt til 10 forskjellige språk. De aller fleste blir aldri sett og nesten ikke lest.
Hvorfor fortsetter forfatterne å skrive flere bøker da?
Jeg kan ikke svare for alle, men jeg kan si noe om hvorfor jeg har tenkt å skrive flere bøker. Det er på grunn av at de som har lest boken min har fortalt meg at boken berører og at den har hjulpet mange til å bearbeide vanskelige følelser eller til å endelig søke hjelp. Mine lesere har bedt meg om å skrive mer, fordi de liker det jeg skriver.

Fra fotball til markedsføring som hobby. Heldigvis har det vært "Silly-Season"
Fra fotball til markedsføring som hobby. Heldigvis har det vært «Silly-Season»

Da jeg skrev boken sa jeg til min mann.
– Om jeg bare kan hjelpe ett menneske, så skal jeg være fornøyd. Nå har jeg solgt bøker langt over det jeg noen gang hadde drømt om på forhånd. Folk snakker om boken min, deler historien om Guro, begeistres av skildringer fra vakre Provence eller gråter sammen med den lille jenta på bare åtte år, som ikke klarer å forholde seg til sorgen som er så ufattelig vond.

Jeg synes bokbransjen har tatt godt imot mitt prosjekt. Jeg har bare møtt hyggelige mennesker. Har fått besøke biblioteker, bokhandlere og foreninger.
Til helgen skal jeg holde foredrag på ROS (Rådgivningsorgan for spiseforstyrrelser) sitt landsmøte i Bergen.

Tanken min var ikke å bli rik, men å få skrive den romanen jeg aldri fant da jeg selv trengte den som mest. Å få dele den med de som trenger den nå er for meg det viktigste.
Make it easy, stupid!  (Lærte uttrykket av min personlige trener på fredag)

- Du kan få til hva du vil om du bare prøver og øver lenge nok - Pappas ord som jeg prøver å leve opp til.
– Du kan få til hva du vil om du bare prøver og øver lenge nok – Pappas ord som jeg prøver å leve opp til.

Det er leserne som bestemmer om en roman skal bli lest. Når de snakker om den og deler leseopplevelsene med hverandre. Vi som leser mange bøker går ikke i sjokkselgerfellene lenger.  Vet hva som ligger der om vi trenger det. I stedet leter vi etter de små perlene i hyllene. Vi bokslukere som elsker jakten like mye som byttet.
Lukten av bøker er som lykkepiller i kroppene våre. Forventingen om å finne den ene boken som berører, som får oss til å kjenne etter, skremmes eller frydes. Filmen som ruller i vårt indre når vi ligger og gror på sofaen som en tenåring foran World of Warcraft. Resten av verden er stengt ute.

En roman er en vare på lik linje med andre varer i vårt markedsstyrte samfunn. Intet sosialdemokrati kan rette på det. All verdens boklover og reguleringer kan ikke hjelpe en forfatter som ikke klarer å treffe leserne sine. Uansett forlag, stort eller lite.
Klart det er en forskjell på ressurstilgang mellom de små og de store forlagene.

Jeg er ikke misunnelig på Justin Bieber. (Foto: VG)
Jeg er ikke misunnelig på Justin Bieber.
(Foto: VG)

Det tar lenger tid for meg å spre budskapet, men om boken min er så god som alle tilbakemeldingen jeg har fått tyder på, og det må jeg jo tro på, så er det bare å jobbe  videre. Markedsføre det jeg orker mellom tentamen og eksamen.

Ingen utsetter tentamen fordi jeg skal selge bok. Jeg er ikke misunnelig på Justin Bieber av den grunn. Jeg slipper hysteriske jentunger som hyler og bærer seg. I stedet kan jeg i fred og ro sitte hjemme i stuen, fri for paparazzi og mas, uten millioner på konto, men med trygg forvissning om at de som digger det jeg gjør, gjør det fordi jeg har turt å tro på min pappa, turt å tro på meg selv, turt å tro at jeg klarer.
Mye kan sikkert gjøres annerledes i denne bransjen, men jeg har ikke tenkt å miste motet og slutte meg til klagekoret. Foreløpig lever jeg etter prinsippet om The American dream, eller pappas oppmuntrende stemme…
Du kan få til alt du vil Agnes, om du bare øver lenge nok og aldri gir opp.

Da jeg slapp kontrollen…

Forskjellig fra Iphone 141Den dagen da jeg fikk holde romanen min i hånden for første gang, ble jeg intervjuet av Magnar Riveland på Commentum Forlag A/S. Det å stå frem med min egen historie var skummelt og vanskelig på det tidspunktet. Nå ser jeg at det er ikke farlig å fortelle om de vanskelige tingene. Engentlig er det bare godt. Siden har jeg opplevd mye. Som da jeg var på min aller første litterære festival «Silk» i Skudenes og signerte bøker sammen med «pensumet» mitt Kjartan Fløgstad. Det var surrealistisk.
Her gjengir jeg intervjuet i sin fulle lengde.

Agnes Lovise Matre (46) har skrevet romanen hun selv følte manglet. Debutanten brukte egne erfaringer som ramme når hun skrev om Guro og hennes indre kamp.

Av Magnar Riveland

Miljo1«Stryk meg over håret» er historien om den tilsynelatende vellykkede karrierekvinnen Guro som lider av bulimi. Bak et velstriglet ytre finnes et følelsesmessig kaos. Ingen får slippe inn bak Guros skinnende fasade. Ingen får høre om hennes fortid. Ikke før hun drar til Provence i Frankrike og møter den eldre kvinnen Marie. Temaet kan høres tungt ut, men Agnes Lovise Matre lot det svarte gravalvoret ligge mens hun skrev.
-Det er en fengslende og ærlig fortalt historie med et lett tilgjengelig språk. Boka tar opp vanskelige ting på en vakker, nær og sterk måte. Leseopplevelsen skal være underholdende og lokke fram både smil og tårer. Det er både godt og sårt å lese «Stryk meg over håret», mener forfatteren som selv har erfaring med bulimi.
-Dette er ikke historien om meg, men jeg vet godt hva jeg snakker om. Jeg håper noen kjenner seg igjen. Hvis jeg treffer én leser som finner trøst i boka, så har jeg oppnådd det jeg ville, sier hun.

Handler om kontroll
Agnes Lovise Matre hadde de første åtte årene av sin oppvekst i et lite bygdesamfunn i Hardanger. Alle tok vare på hverandre. Livet var trygt og godt. Så døde moren til Agnes. Idyllen var brutt. Ubearbeidede følelser fra denne perioden har preget livet hennes etterpå.
-Jeg begynte å studere som voksen småbarnsmor. Det var travelt, og det gjaldt om ikke å åpne for gamle følelser. Jeg ble i stedet flink pike og perfekt student. Det ble avgjørende viktig å ha kontroll på alt. Det førte til at jeg utviklet spiseforstyrrelser. Det gikk 10 år før jeg fortalte noen om det, og 14 år før jeg ble frisk, forteller hun.
Mens Agnes Lovise Matre jobbet med å bli frisk, prøvde hun å finne litteratur som skildret hennes problemer. Hun fant faktabøker og hun fant ungdomsromaner, men ingen romaner med voksne mennesker som slet med det samme som henne selv.
-Bulimi og spiseforstyrrelser rammer flere enn jenter mellom 15 og 18. Både menn og kvinner i voksen alder kan slite med spiseforstyrrelser. Det er tusenvis av mennesker der ute som prøver å leve perfekte liv mens de har et helvete inni seg. Jeg vet av egen erfaring at spiseforstyrrelser handler mer om å ha kontroll på følelsene enn på kiloene. Jeg har alltid båret på en forfatterdrøm, og så at her var det en historie som burde fortelles. Det førte til at jeg begynte på «Stryk meg over håret» i 2009, sier Agnes Lovise Matre.

Skriver ny bok
Selv om romanfiguren Guro er i samme situasjon som forfatteren en gang var, har Guro og Agnes forskjellige historier.
-Jeg har brukt ting fra mitt eget liv, og skrivingen har gjort at jeg har fått bearbeidet de siste tingene. Noen ganger har det vært tøft å skrive, andre ganger har jeg fortalt Guros historie distansert fra meg selv. Da har det gått som en lek, sier hun.
Agnes Lovise Matre bor i dag i Haugesund. Hun har vært lærer på ungdomsskole i 20 år, men har også vært frilansjournalist og skribent i tillegg i flere år. Gjennom jobben som ungdomsskolelærer kommer hun tett på unge mennesker som opplever utfordringer. Det gir henne inspirasjon til nye skriveprosjekter etter at hun har trådt over terskelen og realisert forfatterdrømmen med «Stryk meg over håret».
-Jeg liker best å skrive om tanker og følelser som er vanskelige å snakke om. Vi tar på oss fasader og omgir oss med tabuer. Det er viktig å få ting fram i lyset, mener Matre.
-Må du bruke deg selv og dine erfaringer i fortellingene?
-Nei, jeg holder på med en ny bok om barn og vanskelige ting, men ikke ting fra mitt eget liv, sier hun.

Fristed i Provence
Romanfiguren Guro er i Provence når hun blir nødt til å ta et oppgjør med seg selv. Det er ikke tilfeldig at handlingen utspiller seg der.
-Jeg reiser ofte til Provence selv. Det er mitt fristed – det er der jeg finner roen. Det var naturlig å plassere Guro i det samme miljøet, sier Agnes Lovise Matre.
Selv om historien om Guro er fortalt innenfor underholdningslitteraturens rammer, mener Matre at det er en viktig bok.
-Det er en bok alle vil ha glede av å lese. Det er en spennende historie som inneholder både spenning og kjærlighet og romantikk, men for leserne som kjenner seg igjen – og kanskje særlig de som kjenner seg igjen som pårørende til mennesker med spiseforstyrrelser – vil jeg si at «Stryk meg over håret» er en viktig bok.

Halve opplaget er allerede solgt

Gleder meg til humoren til Thorsen og Bertelsen. Kanskje jeg lodder ut en bok på direkten?

Wow! I dag fikk jeg melding fra Commentum Forlag A/S. Over halvparten av opplaget er solgt, og det er før boken er ferdig trykket. Da ble det med ett litt mer på alvor. Det sitter faktisk mennesker rundt omkring i landet og bestiller boken min helt av seg selv. Uten at de er mine venner eller bekjente. Rett og slett fordi de har lyst til å lese den. Vel, da håper jeg at iallefall noen vil like det de leser.

Jeg, for min del, har et stramt program fremover. I skrivende stund kom min mann hoppende og sprettende inn døren og forteller meg at Haugenbok.no har reklamert for boken i et nyhetsbrev. «Sterkt, om å finne seg selv» har de skrevet i sin omtale. Jeg blir litt overveldet, audmjuk som vi sier på bygda og ikke minst kjempeglad. Ved siden av min bok hadde de plassert boken til Vigdis Hjort og Dronningen:)

Tilbake til planene fremover.

Bokhandelen midt i Haraldsgata. Signering 10.november

Den 26 oktober sier forlaget at boken er på deres lager. Da pakker jeg bilen og kjører til Sandnes hvor jeg skal hente de 266 forhåndsbestilte bøkene. Vel, hjemme igjen skal alle disse signeres og skrives personlig hilsen i. Etterpå skal de som må sendes i posten pakkes, og så skal jeg levere ut resten.

Den 31.oktober klokken 0830 skal jeg besøke de to sjarmerende herremennene i RADIO 102. Thorsen og Bertelsen. Der er det hyggelig å være. Uformelt, lott og løye, som vi sier her i Haugesund.

«Litterære priser» og høytlesning på Cafe Renè

Den 1. november blir boken lansert sammen med Commentum Forlag på Vitenfabrikken på Sandnes. Da skal jeg lese for søringene. Håper alle jeg kjenner i Sandnes / Stavangerområdet stikker innom. Det er klokken 1900 i forbindelse med Litteraturdagene på Sandnes.2.november har jeg min egen lille lanseringsfest på Cafe Renè på Rica Maritim Hotel i Haugesund. Alle over 18 år er velkomne til å høre meg lese fra boken min. Vi har blitt lovet «litterære priser». Etterpå er det lærerquiz i Maritim Hall.

3.november begynner dagen med boksignering i bokhandelen i Skudesneshavn, før jeg blir intervjuet av Sigmund Hansen på Silk Internasjonale Kultur- og litteraturfestival. Her er det virkelig verdt å ta seg en tur. Jeg sier det bare. Det er spekket med gode forfattere på festivalen, og i tillegg er det mange kjekke arrangementer for både store og små. Du finner meg under temaet «Livet på alvor».

8.november skal jeg delta på litterær Cafe på Fjørsilkebris i Tysvær i forbindelse med bLest – litteraturfestival. Plakat Blest Dette skjer kl 2000. Fin jentekveld?

Enno så veit eg at Hovda vil standa, traust i vår bygd like fager å sjå…

9.november skal jeg hjem til vakre Sandeidbygda og signere bøker på Handelsslaget. Jeg oppfordrer venner og kjente til å stikke innom og hilse på meg. Ta gjerne med kaffe, julekaker osv. Det ser ikke ut til at jeg får tid til noen julebakst i år, så jeg tar gjerne imot hele kakebokser:) Håper iallefall det blir så koselig som jeg håper på.

10.november er jeg å treffe på NORLI-bokhandel midt i Haraldsgaten. Rundt i 1100-tiden. Der signerer jeg bøker. Gleder meg veldig til det også. Håper mange stikker innom og hilser på og prater litt med meg om boken min.

Så går jeg over i bjelleklang og julegrøt.

O jul med din glede…

16. – 18. november sitter jeg i Haraldshallen i Haugesund på den store JULEMESSEN. Fremdeles har jeg nok ikke bakt julekaker, men kanskje jeg får anledning til å kjøpe noen der? Stikk bortom standen min og slå av en prat. En bok er alltid kjekk å få i julegave. Lurer du på hvem den kan passe for,  så se her: En som har lest boken uttaler seg

Så har jeg en rolig uke hvor jeg skal rette 72 juletentamener i norsk og engelsk.

1.desember skal jeg til vakre Hardanger og lese fra boken min på HUUS-Bokhandel i Øystese. Det blir spesielt og jeg gleder meg masse til det. Klokkeslettet er ikke bestemt, men det blir på dagtid.

16. desember skal jeg til Ølen. Nok en vakker bygd i Vindafjord kommune. Der skal jeg besøke gamle kjente på Ølen Bok og Papir. Håper både slekt og venner stikker innom der også. Hørte i dag at jeg kanskje skal lese fra boken i tillegg til å signere. Det er søndagsåpent og full julestemning. Sannsynligvis så har jeg heller ikke da fått bakt noen julekaker. I tillegg tror jeg nå at julekvelden truer kjærringa  (Les meg) også når det gjelder årets julevask. Den får vi ta i 2013.

FOTO: Willi Haraldsen

Foreløpig er det ikke mer på tapetet. Det har vært snakk om et besøk i Aksdal, på Osterøy, Fransk aften hos Frode på Finnøy, men ingenting av det er endelig bestemt. Mens jeg venter så kjører jeg på med blodtrykksmedisin, Omega 3 og C-vitaminer for å holde oppe energinivået.

Fortrenging eller forløsning?

– I dag er det bare to uker til du holder romanen din i hånden… Min mann dunker i meg der jeg sitter fordypet i planlegging av undervisning for  neste uke. En deilig høstferie ligger bak oss. Jeg kikker litt uforstående opp på han. – Hva babler han om?
Så begynner det å demre litt.
– Åh den ja, svarer jeg før jeg igjen graver meg inn i etterkrigstidens Norge med Marshallhjelp, likestillingskamp, ungdomsopprør og oljeutvinning. Det er som om den boka liksom ikke angår meg. Jeg vet at det er jeg som har skrevet den. For all del, men når jeg ser omslaget på ulike nettbokhandlere, så er det likevel som om det ikke har noe med meg å gjøre.

Hva er det jeg begir meg ut på nå da?

Jeg skal på utallige arrangementer i tiden fremover hvor jeg skal snakke om, og lese fra romanen «Stryk meg over håret». Jeg klarer ikke å se meg selv for meg i denne situasjonen.  Hva skal jeg lese? Jeg har ikke gjort dette før, så jeg vet ikke. Har aldri vært på en litterær kafe, og nå skal jeg delta i en. Burde jeg forberede meg litt? Likegodt å fortrenge det en stund til, tenker jeg mens jeg svitsjer til RLE-faget og leser om hvordan vårt språk har blitt påvirket av bibelen.  Interessant forresten.

Det var nok ikke slik for deg Jo. Du hadde jo allerede gått på Rumbakurs og hadde sett jenter som kom og gikk.

Min mann har ikke fortrengt det. Han driver med markedsføring som om han skulle hatt mastergrad i faget, mens jeg – jeg hører hva han sier, men det angår meg liksom ikke. Er bare evig takknemlig for at han tar den biten. Den skumle markedsføringen. Stikke-hodet-frem-for-å-bli-slaktet-føringen, som jeg kaller det i mitt angstfylte sinn. Hva-er-det-hun-har-funnet-på-nå-da?-refrenget. Finnes det kritikere som er litt snille med debutanter? Neppe.

En trenger ikke være best. Men det er viktig å realisere drømmer.

Var det slik for deg Nesbø?
– Er det slik for alle? Var det slik for Nesbø og Lindell? Var det slik for Dan Brown, eller er det bare jeg som er livredd? Er jeg tøff nok for dette?
What a wonderful world. Jeg finner et herlig klipp med Louis Armstrong på Youtube som jeg vil spille for elevene i morgen. The Blue Planet – Hvor alt kan skje. Det blir temaet i engelskundervisningen for 10B denne uken. Satchmo. Drømmer meg bort i tonene fra trompeten.
– Jeg har sendt alle listene til forlaget, min mann tripper litt utålmodig ved siden av meg. Igjen kikker jeg uforstående opp på han.
– Flott, svarer jeg, og kikker lengselsfult bort på TV-apparatet og Skappeljakken jeg holder på med til min datter. Trygge ting. Jeg kan strikke, jeg kan være lærer, jeg har sunget på utallige scener, men jeg vet ikke om jeg kan være forfatter. Har ikke vært det før.

Hva er jeg redd for?

Hva er jeg redd for? Kritikkene? Alle ordene på de hvite sidene i boken min – kan de skade meg? Er det noen som ikke liker at jeg har skrevet en roman? Må alle like boka mi? Er det nok for meg om noen liker den? Er det mange trykkfeil? Overså vi noen?Hvordan vil jeg reagere på den første dårlige anmeldelsen? Den vil komme. Jeg vet det. Hva om alle blir dårlige? Betyr det at jeg ikke kan skrive? Skal jeg gi opp, eller kan det hende at den ene kritikeren ikke likte den? Kommer de til å hånle bak ryggen min? De andre – de som ikke vil meg vel? Er det noen som ikke vil meg vel forresten? Som ønsker å se at jeg mislykkes? Velter seg i dårlige omtaler om boken min?
Kommer jeg til å bry meg om det? Selvfølgelig vil jeg gjøre det.
Nei, jeg fortrenger det en stund til. Strikkepinnene klirrer, og Skappelgarnet fyker. Det nærmer seg nyheter.  Geir kikker på meg med en blanding av forståelse og omsorg. Han praktisk talt stryker meg over håret og sier at reaksjonene mine er helt normale.

Om en tør å realisere drømmer, kanskje andre tør å følge etter.

– Jeg visste heller ikke hva jeg gikk til da jeg trente til København marathon, sier han fortrøstningsfullt.
Plutselig får jeg fullstendig panikk. Jeg ser for meg hvordan han nærmest sjanglet i mål etter å ha kastet seg ut på noe som han aldri før hadde gjort. En gammel dame løp forbi han rett før mål. Det var da han oppdaget at det bare var armene som løp. Bena haltet. Han måtte støttes ned til middagen på hotellet samme kveld. Han hadde så vondt, at jeg kjente det fysisk i min egen kropp.
Var det verdt det? Jeg kikker bort på medaljen som henger på veggen. Fullført København Marathon. En guttedrøm hadde blitt realisert. Han hadde alltid hatt lyst til å løpe den distansen. Han vant ikke. På langt nær, men han kom ikke aller sist. Målet var å fullføre, og så fikk det stå til. Viste vei for andre som senere turte. Min datter som gjennomførte IronMan 70,3, hadde nok blitt inspirert av stefarens mot.
Jeg smiler til ham. Takker han nok en gang for støtten, og tenker :

Jeg er glad jeg har tatt vare på dette kortet som jeg fikk sammen med en bukett blomster fra gode venner. I dag var det godt å ha.

– Også jeg har realisert en drøm. Hva gjør det da om jeg ikke kan matche Jo Nesbø, Samartin eller Unni Lindell. Hva gjør det om ikke alle liker boken min? Jeg liker jo heller ikke alle bøker. Hva gjør det om en litteraturkritiker ikke liker den? Drømmen var jo min, ikke kritikeren sin. Det er ikke kritikerne jeg skriver for. Det er vanlige mennesker. De som ikke vet alt, kan alt, er perfekte og belærte.
Jeg våget å gjøre det, så får det gå som det går. Jeg skrur opp volumet på TV og legger opp masker til første Skappelarm.
Bare en liten stund til…

Ventetiden tar på…

Nå vil jeg ha boken ut… NÅ MED EN GANG

Da ble nok en ettermiddag fylt med korrektrulesning. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest romanen min nå, men det er iallefall slik at JEG snart trenger noen som kan stryke MEG over håret.  Selv har jeg strøket mye. Jeg har strøket ord, satt inn ord, slettet komma, satt inn komma, slettet ekstra ord, som jeg tidligere har satt inn, og satt inn de samme ordene ved neste korrektur.

Når jeg, forhåpentligvis, en gang i morgen kveld, er ferdig med denne runden, begynner jeg på første side igjen.
Da skal jeg bare lese, og lete etter bittesmå feil. Det får jeg håpe blir den aller siste gangen før boken, «STRYK MEG OVER HÅRET«, går i trykken.

» En fin liten gyllen histoire». Akkurat passe lang…

Nå er jeg definitivt på det samme stadiet som jeg var da minstegutten skulle komme til verden. Litt sur og grinete, tung i kroppen og hodet. Jeg vil helst bare få denne «fødselen» overstått.

Så får jeg håpe at boken blir velskapt.  En liten lysfontene. Passelig lang og passelig tung. En fin liten gyllen histoire, som Ari Behn, ville ha uttrykt det. Akkuratt passelig for deg å lese. Forresten, når jeg tenker meg om –  er vel Ari og jeg kollegaer nå… Hmmm…. stilig…

Utgivelse allerede i høst

Deilig forrett på Au Rendez Vous

Et treretters fransk måltid er ikke oppskrytt. Heller ikke når det kommer til kaloriinnholdet pr. rett. Etter nesten to uker på den franske rivieraen, så må joggeskoene hentes frem fra skapet og kostholdet må endres radikalt. Likevel så er det ingen tvil – Det var absolutt verdt det.
Jeg har gått mine siste researchsturer i dette vakre landskapet. To av kveldene var jeg i Callian og besøkte kokken Sìlvian. Første kvelden sammen med to gode venner fra Eikelandsosen, som lot seg sjarmere av den vakre restauranten som jeg skriver om i boken min.Jeg lovet Silvian et signert eksemplar av boken. Fyren kan ikke et ord engelsk, og spurte forhåpningsfullt om boken kom på engelsk. Da jeg sa at den ble utgitt på norsk, så jeg panikken i øynene et lite øyeblikk, før han tok seg sammen og lovet å lese den likevel:) Han er stolt av at jeg skriver om restauranten hans.

Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er med denne lille fjellandsbyen. Jeg går litt senere, snakker roligere og trekker luften dypere ned i lungene. Akkurat som i Hellas, dekker de bord i de brostensbelagte gatene. Den første kvelden satt det to herlige gitarister og spilte jazz midt i gaten, og en plakat på en vegg fortalte at det nå i august skulle være gitarfestival i byen.
Det er som om jeg hører til i Callian. Slik er det kanskje også. Jeg har ikke skrevet noen bok før. Har aldri levd gjennom en hovedperson som jeg selv har skapt. Jeg er ikke Guro, men hun er min. Jeg har skapt henne. Jeg bestemmer hva hun skal tenke og føle, hvilke avgjøresler hun skal ta og hvor hun skal dra. Det kan være tøft til tider.

Provence på sitt mest sjarmerende

Jeg leste en bok da jeg var i Frankrike som het «Papirpiken». Handlingen dreide seg om en romankarakter som dukket opp hos forfatteren, fordi boken hans var ufullstendig da den gikk i trykken. Hun falt rett og slett ut av boken. Han syntes det var tøft å måtte stå til ansvar ovenfor den personen han hadde skapt. Kul bok, egentlig. Jeg vil ikke ha besøk av Guro. Hun skal få lov å bli værende i fiksjonen.Tilbake til Callian. Der var jeg altså. Midt i min egen fiksjon. Da jeg ruslet gjennom gatene, nikket folk til meg som om de kjente meg. De nikket selvfølgelig også til Viljar, Birgitte og Geir, men jeg lot som jeg ikke la merke til det. Dette var min by, som jeg hørte hjemme i.
Fiksjonen har jo den fordelen at det nettopp er fiksjon, og jeg har tatt meg ganske så store friheter i min beskrivelse av stedet. Jeg har for eksempel plassert en vakker liten bokhandel der hvor turistkontoret ligger. Kanskje noen kommer til å åpne en bokhandel akkurat der om noen år? Det hadde vært gøy.  Det morsomste denne gangen var at Hugh Grant hadde vært der siden sist. Det stod skrevet på bordplaten på den kafeen vi spiste på  første gangen vi var der. Min mann, som noen ganger får høre at han har visse likhetstrekk med superstjernen, satte seg ned ved bordet som den mest naturlige ting i verden. Det kunne jo hende at Hugh ikke hadde vært der, men at eierne av kafeen trodde det da vi var der sist. Vi satt jo ved akkurat det samme bordet.

Hugh Grant kunne godt drevet bokhandel i Callian

Uansett, Hugh Grant er en av mine store favoritter, og at han har vært i min lille fjellandsby, må bare bety at byen er fin, og et sted hvor stjerner kan gjemme seg bort etter hektiske dager i St.Tropez eller Cannes. Hadde bokhandelen min vært der da, så hadde nok kanskje Hugh søkt jobb der. Kanskje Julia Roberts ville stukket innom også…For det meste så var vi på ferie, og for det meste lå jeg strekk ut på en solseng på stranden i St.Raphael. Jeg kan ikke huske sist jeg slappet så godt av. Etter tre uker med redigering før vi reiste, følte jeg at nå kunne jeg endelig senke skuldrene for en stund.
Slik ble det ikke helt. Da jeg lå der på stranden, med sand mellom tærne og noe kaldt i glasset, plinget det inn en mail fra Commentum Forlag. De ville, om alt gikk etter planen, gi ut boken allerede i oktober i år. Wow! Det er jo knappe to måneder til.Pulsen øker ved tanken og jeg kjenner på en skrekkblandet fryd. Be meg om å synge for 15000 tilskuere på Viking Stadion, og jeg gjør det med mindre puls enn det jeg kjenner på nå. Eller, for å være helt ærlig. Jeg vil heller synge på Haugesund Stadion.
Heldigvis har jeg mange gode venner som oppmuntrer meg. De stiller opp for meg, leser og gir tilbakemeldinger som gir meg mot til å gjøre dette.

Natt over St.Raphael

Commentum Forlag bad også om at jeg skulle sende dem noen bilder til omslag og pressemeldinger. Den hadde jeg ikke sett komme. Heldigvis kjenner jeg en dame som er tryllekunstner med kamera, og i dag kom hun i min hage. Grethe Nygaard og jeg har hatt fotoshoot på plenen. Mye lått og løye, som vi sier i Haugesund.
Fotografen nektet å retusjere bort dobbelthaker og ekstrakilo, så jeg skjøt frem haken og brystene, drog inn magen alt jeg var god for og lot det stå til. Etterpå kikket jeg litt på andre bilder av forfattere. Der var mangfoldet stort. Alt fra bilder i fotostudio, til passbilder tatt i en automat på et kjøpesenter. En mann så til og med ut til å ha snudd mobilen og knipset seg selv raskt i et halvmørkt rom. Det var ingen som så ut som Cindy Crawford på midten av 80-tallet.
Nå er det jo heller ikke bildet som skal selge, men som min mann sa:
– Det er jo ikke et minus om forfatterene ser noenlunde nyvaskede og velstelt ut. Dermed dusjet jeg og sminket meg etter alle kunstens regler, og venter spent på resultatet.  Utgivelsen kom altså mye tidligere enn jeg hadde trodd, og jeg håper at boken min kan gi  dere som ønsker å kjøpe den litt varme i mørke høstkvelder. Iallefall er det bildene mine fra St.Raphael og Callian som skal frem på netthinnen når jeg begynner å bli vinterdeprimert og lei av regn og kulde. Jeg vil nok kanskje kose meg med en annen bok. Det er jo grenser for hvor mange ganger jeg kan la meg underholde av en historie jeg har skrevet selv. Håper dere tar godt i mot Guro. Hun fortjener det, så får dere heller klage til meg om det er noe dere ikke liker.I morgen starter et nytt skoleår. Jeg skal følge en ny 10.klasse vel gjennom det siste året av ungdomsskolen. De har vært gode støttespillere for meg. Nå skal jeg være det for dem.