Hør etter når jeg sier NEI…

3874 × 4106 (1)Se for deg at du etter en fest blir brutalt voldtatt av en venn som du stoler på. Se for deg at denne vennen er omgangsvenn med lensmannen og alle andre du kjenner. Se for deg at du hadde drukket for mye på festen, og derfor var ute på egen hånd. Med andre ord: Sett deg selv i en situasjon hvor du ikke er i stand til å forhindre overgrepet. Dessverre er det slik de fleste voldtekter skjer. En kjent gjerningsmann som benytter anledningen når den byr seg. Vil noen tro deg om du forteller det? Vil du ha umiddelbar støtte av vennene dine, når også han er deres venn?
Min andre roman Kledd Naken som kommer 18.september på Comino Forlag tar for seg en slik situasjon. Iselin, småbarnsmamma, som lever i et godt og stabilt ekteskap opplever alle kvinners mareritt. I en liten bygd der alle kjenner alle blir hun brutalt voldtatt av en nær venn etter en bygdefest. Hva gjør en når voldtektsmannen ikke er en ukjent, men en som hvert øyeblikk kan stå i døren din, leke med barna dine, ta en pils med mannen din eller rett og slett bare observere deg?

Omslaget i nynorsk utgave. Bestill den på nynorsk ved å klikke på bildet
Omslaget i nynorsk utgave. Bestill den på nynorsk ved å klikke på bildet

Tør du fortelle at du ble voldtatt?
Jeg har prøvd å leve meg inn i Iselins liv etter denne brutale voldtekten, for om mulig å være i stand til å forklare hvorfor det er så få som anmelder. Hvor mange kjenner du som har fortalt deg at de har blitt voldtatt? Vi vet at ca 90% av alle voldtekter ikke blir anmeldt, og sannsynligvis bærer offeret dette med seg alene resten av livet. En mor, en datter, en tante eller en venninne. Bør vi snakke om det?
Hva er det som får noen menn til å tro at de faktisk kan ta seg til rette? Er det bøker ala Morgan Kane, hvor kvinnene stritter i mot, roper nei og skriker i smerte, før de plutselig smelter totalt og gir seg over i ren vellyst? Har vi ikke kommet lenger i 2015? Er bøker som Fifty Shades of Grey med på å underbygge en slik holdning til kvinner, at vi liker det røft og brutalt? Isåfall har min roman ingen verdi, og det blir liten forskjell på vårt samfunn og det samfunnet vi forakter for sin kvinneundertrykkelse. Hvilke signaler sender vi kvinner til menn når vi løper mann av huse for å skaffe oss koselesning som skildrer hvordan en kvinne til de grader underlegger seg en manns dominans og liker det? Er detaljene for få, smertene for lite detaljert?

18.september i haugesund og 2.oktober i Øystese er det lanseringsfester for boken. Du er hjertelig velkommen.
18.september i Haugesund og 2.oktober i Øystese er det lanseringsfester for boken. Du er hjertelig velkommen.

Er det ut å snakke om kjærlighet og sex i samme setning?
Ja, jeg er ikke født i går. Jeg vet at det finnes mennesker som liker den typen seksuell adspredelse, men jeg tør å påstå at de aller fleste av oss ønsker noe annet. Jeg må passe meg for å kalle det «noe normalt» eller kjærlighet og ømhet. Da kommer vi inn i klisjeene, og det vil vi ikke ha noe av. Ikke i en moderne verden som vi lever i. Ikke i et sivilisert samfunn hvor alle har sex med alle når de ønsker det. Kvinner som menn. Jeg skal ikke trekke inn Aune Sands bok. Han gjør ikke noen noe vondt. En voldtektsmann gjør det. Han er ikke nødvendigvis en psykopatisk gal person som planlegger voldtekt og påfølgende drap, gjerne med partering til dessert. De aller fleste voldtekstmenn er vanlige menn som deg. Med familie, jobb og et sosialt liv. Hva er deres unnskyldning? Hvem er vi som lar dem få lov å holde på. Som ikke tør anmelde. Som ikke tør å snakke om det? Det kan være tenåringsjenta som blir voldtatt på en fest av en ungdom som av en eller annen grunn trodde at hun ville når hun ikke sa nei, eller hun sa bare nei to ganger, ikke den tredje da han hadde truet med å fortelle hele venneflokken hvilken hore hun er.

Rivertonvinner Gard Sveen er en av flere forfattere som har blitt bergtatt av boken.
Rivertonvinner Gard Sveen er en av flere forfattere som har blitt bergtatt av boken.

Er politiet forutinntatt?
Klarer vi egentlig å sette oss inn i hvordan det føles å bli krenket på denne måten? Ja, sannsynligvis vil mange kvinner kunne gjøre det til en viss grad. Det er mange som har opplevd overgrep, og som aldri har fortalt det til noen. Hvordan har de det med seg selv disse kvinnene? Er du en av dem? Er du en av overgriperne?

Jeg har lest fagbøker og rettsdokumenter, dokumentarbøker og intervjuet noen av disse kvinnene. Mange som anmelder blir ikke trodd. Overgriperen har som oftest en bedre forklaring. Noen ganger er han faktisk ikke klar over at han hadde gjort noe galt. Trodde bare det skulle være slik. Er politiet lettlurt? Og hvem er det isåfall som er best utrustet til å slå i dem en plate? Noen ganger anmeldes menn ut fra hevnmotiv, men gir det politiet rett til å være forutinntatt eller greie flere under samme kam. At kvinnen ikke løper rett til politiet, gir det dem rett til å mistenke henne for falsk anmeldelse? Har du vært i den situasjonen?

Omslaget på bokmålsutgaven. Bestill den ved å klikke på bildet.
Omslaget på bokmålsutgaven. Bestill den ved å klikke på bildet.

Kanskje konen din har blitt voldtatt?
Jeg vil ha et svar. Ut fra det bildet jeg sitter igjen med har jeg skapt min Iselin. Mitt offer, for å prøve å leve meg inn i hvordan det kan være å bli voldtatt av en nær venn. Hvordan dette kan påvirke en selv, familie og hele samfunn. Det var vondt å skrive, og jeg er redd for at det er vondt å lese. Skal en bare la det være da? Så lenge det ikke gjelder din datter, din kone, din venninne eller noen andre du er glad i, så er det kanskje greiest å tie. Å ikke lese? Men vet du om det gjelder din datter, din kone eller noen andre du er glad i?

Jeg håper du er en av dem som tør å dykke ned i romanen min for i det minste å forstå litt mer. Kanskje du bestemmer deg for å snakke med din sønn om hvordan han skal behandle kvinner, og ikke bare snakke med din datter om hvordan hun ikke bør kle seg eller at hun må passe seg for å drikke for mye. Det er overgriperen som er kriminell. Ikke hun som kler seg i korte skjørt og bruker flere timer på badet på jakt etter den rette. På jakt etter den mannen som gjerne på privaten kan kalle underlivet hennes for jordbærmus og hvor hun hengivent leker seg med sommerprinsen. Hun har krav på at vi tør å snakke om hvorfor så mange kvinner blir voldtatt, hvorfor så mange får ødelagt livet sitt, hvorfor nesten ingen tør å anmelde. Jeg våger å påstå at vi ikke har kommet lenger enn at samfunnet eller bygdedyret fortsatt legger skylden på kvinnen, og ikke der den burde vært plassert fra tidenes morgen: På overgriperen.

Du aner ikke hva helvete er …

Foto:The Guardian
Foto:The Guardian

– Hvordan har du det?

Et helt vanlig spørsmål. En frase. A matter of speaking.
– Jo takk, bare bra, svarer vi som oftest.
I dag fikk jeg en tankevekker.

Hva betyr det egentlig å ha det bra? Maslow sier at mennesker må ha ulike behov dekket før en kan utvikle seg. En trenger ikke være psykolog for å forstå at en trenger mat, vann, søvn og andre grunnleggende behov for å i det hele tatt overleve.
Når disse behovene er dekket, så søker vi sikkerhet og beskyttelse. Siden kommer tilhørighet og kjærlighet. Først da kan en begynne å tenke på status, selvaktelse og til slutt selvrealisering både personlig og åndelig. Det slår meg at jeg har dekket alle behov i Maslows pyramide, og mest sannsynlig har du det også. Jeg kan med andre ord svare med hånden på hjertet:

Begynn på bunnen og lev deg oppover i pyramiden.
Begynn på bunnen og lev deg oppover i pyramiden.

– Ja jeg har det kjempebra.

Likevel klager jeg. Likevel klager du. Likevel klager vi.

Mine elever fikk i dag beskjed om at de hadde kommet opp i matematikk til eksamen. Tårene meldte seg hos mange av dem. Jeg forstår dem godt. Som filolog har matematikkeksamen for meg alltid betonet seg som et mareritt. Vi bruker ofte begrepet mareritt om små og store problemer i hverdagen. Ting vi sliter med når det ikke lenger finnes flere skritt oppover i pyramiden. Vi er på toppen av den. Jobben er gjort. Hva gjør vi nå da? Hvorfor denne evige uroen i magen? Er det fordi vi er redd for å falle nedover igjen, eller er det fordi vi mennesker er i stand til å se utover oss selv og vise empati for dem som er lenger nede på pyramiden?
Alt er relativt.
Relativ fattigdom? Relativ lykke? En måler seg mot andre i lignende situasjoner. Det er mye enklere enn å måle seg mot dem som ikke har noe av det vi har. Hvordan kan jeg forsvare å kjøpe meg landsted i Spania, om jeg skal måle behovene mine mot dem som i dette øyeblikk svømmer med dem som drukner i Middelhavet? Bare tanken på disse menneskene, som er under det første trinnet på behovspyramiden, får meg til å slå planene fra meg. I disse 17.maitider er det nærliggende og tenke på dette diktet:

Du må ikke sove

 – Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
 
 Arnulf Øverland
-1937- (utdrag)

Etter at elevene mine fikk vite at de måtte ha matematikkeksamen i dag, fikk de en annen beskjed.
En av våre lengeværende asylsøkerbarn, som har hatt en tom pult stående hos oss siden august 2014, har i løpet av den siste måneden flyktet over Middelhavet. Trolig skjedde det i samme øyeblikk som jeg underviste klassen om mennesker som drukner etter å ha betalt en formue til menneskehandlere. Ikke for å realisere seg selv, men for å karre seg opp på de laveste trinnene i den menneskelige behovspyramiden. Mat, vann, sikkerhet og beskyttelse. Vår elev har levd i Kabul, en for dem fremmed by, hvor de konstant har fryktet for sitt liv.

 AFP PHOTO / MARINE NATIONALE

AFP PHOTO / MARINE NATIONALE

I samme øyeblikk som jeg fortalte elevene om tusenvis av barn og kvinner som druknet, og om Erna som skulle sende en båt i august, var vår klassekamerat på vei over det samme Middelhavet, ikke i Erna sin båt vel å merke. Den hadde han ikke tid til å vente på. Han måtte ta sjansen. Sist gang han reiste var det med fly motsatt vei, på den norske statens regning.

I dag ble frykten for matematikkeksamen satt i perspektiv. Vi fikk  vite at vår venn og klassekamerat hadde gjennomgått en langt større prøvelse enn hva noen tiendeklassing bør måtte. Mot alle odds, hadde han klart å komme seg over havet sammen med sin mor og sin bror. Han er i Norge. Han er i sikkerhet. Han har mat, vann, trygghet og beskyttelse. Vi vet at han er i sikkerhet, men vet han det? Har han noen grunn til å tro at han får bli denne gangen? Hva med pappaen hans som er igjen i Kabul, og som ikke orket å bli med? Han ville bare dø … Har du mistet en mor, en far eller et par tre søsken? Har du blitt hentet om natten og sendt til Kabul uten noe sted å gjøre av deg?

Det er steintøft for ungdommene å få virkeligheten så tett inn på livet som det våre elever har fått. De kan ikke sove. De tåler ikke den urett som ikke rammer dem selv. De vil hjelpe, men de føler seg maktesløse.

Vi i klassen satte det hele i perspektiv: Si at det var fra England mennesker måtte flykte. Over Atlanterhavet mot et tryggere liv. Forfulgt av hjernevaskede terrorister. Terrorisme kjenner ingen landegrenser. Hva ville vår regjering gjort da? Hvor mange skip hadde gått ut fra norske havner for å plukke opp engelskmenn i ytterste nød? En båt i august?

Jeg har som forfatter bestemt meg for å si noe om ting vi gjerne ikke snakker så mye om. De ubehagelige sidene av livet. Sist gang var det bulimi. Herregud, hvem vil snakke om hvor mange ganger en kaster opp maten for dagen og hvordan en egentlig har det? Hvor mye bulimi har de i Burundi?

Flykninger i Middelhavet. (heltnormalt.no)
Flykninger i Middelhavet.
(heltnormalt.no)

Min neste roman handler om voldtekt i sosiale relasjoner. Det å bli voldtatt av en som en kjenner, og som en har tillit til. Mange tør ikke anmelde. De som gjør det blir ofte ikke trodd. Det finnes grensetilfeller, og det finnes uriktige anklager. Noen skal ikke dømmes, mens andre, som skal bli dømt, aldri blir det.
Egentlig skulle jeg kanskje heller skrevet en bok om hvilken beskyttelse kvinner, barn, gutter og menn har mot voldtekter utført av kriminelle bander som kaller seg troende. Profeten de påberoper seg å kjenne ville vært en av dem som hadde måttet flykte over Middelhavet om han i dag hadde vært til stede. Kanskje han og Jesus ville  ha flyktet sammen?

Der det finnes fattigdom finnes det kriminalitet, hat og vold. Slik er det.

– Folk som mangler mat blir som dyr, synger Sigvart Dagsland.

Overgrep, voldtekter, drap, etnisk rensing og lemlesting. Det skjer noe med oss mennesker når nøden blir for stor. Det gjorde det også under 2. verdenskrig, da mange her hjemme  ble dolket i ryggen av sine egne. Vi flyktet til Sverige. Ingen stod på grensen og stoppet oss. Svenskene åpnet sine hjem og hjalp folk på rømmen fra undertrykkelse. Forfattere som ikke fikk skrive det de ville, lærere som nektet å undervise Nazismens ideologi, jøder, homofile, sigøynere, mørkhudede …
Ingen, absolutt ingen synes at det er det minste rart at våre besteforeldre og oldeforeldre  drog over grensen til Sverige eller England. De var jo forfulgt! Det skulle bare mangle om de ikke ble godt mottatt. Her hjemme i Haugesund har det lokale laget av Fremskrittspartiet akkurat frontet at de ikke ville ta imot 35 nye flyktninger.
Hvor langt er du villig til å krype nedover pyramiden før du forventer at noen hjelper deg? Klarer vi overhode å sette oss inn i en situasjon som den mennesker opplever i Syria eller andre land? Jeg har kanskje bra med forestillingsevne. Forfattere har ofte det. Men kjære Gud. Se det for deg da, at det er din femtenåring, din mor, din kjæreste, eller din bror som sitter stuet sammen med 600 andre sultne, våte, redde og fortvilte mennesker, i en utrygg flåte på det åpne havet. Du klarer det ikke, og kanskje er det like bra. For om vi hadde kunnet, hadde aldri tårene sluttet å renne, uroen hadde slått beina under oss, og vi hadde sett oss selv slik vi egentlig er. Mennesker som ikke har plass i herberget for andre enn oss selv, fordi at om vi tar innover oss vårt ansvar, så vil det få grunnmuren i den øverste etasjen i Maslows behovspyramide til å riste. Det får da være grenser for hva vi må tåle?

Du kjenner en voldtektsmann…

Foreløpig utkast til omslag. Ikke endelig.
Foreløpig utkast til omslag. Ikke endelig.

Forfatteryrket er ingen hviledag, og hviledager blir aldri slik de en gang var, men fyttirakkeren det er en helt spesiell følelse å se målstreken. I kveld, nøyaktig for noen minutter siden, trykket jeg på sendknappen til min fantastiske redaktør Monika Nordland Yndestad. Manuset er så godt som ferdig, og språkvaskerne kan overta. Jeg er så glad at jeg valgte denne flotte gjengen, på Comino Forlag i Bergen, som adopsjonsforeldre til barnet mitt «Kledd naken». Jeg føler meg privilegert og er ydmyk. Timer med redigering, diskusjoner, sletting og tilføyinger ligger bak meg. Resultatet har blitt slik jeg ville ha det, og nå skal romanen snart ut på reise.

Jeg har ikke tidligere sagt så mye om handlingen, fordi en roman er ikke en ferdig roman før siste ord er skrevet. Nå føler jeg meg ganske sikker på at den lille prikken, som kalles punktum, er like om hjørnet.

Vaskeseddelen er ikke helt klar, men foreløpig ser den slik ut:

I det lille og idylliske bygdesamfunnet Øystese i Hardanger tar alle vare på hverandre, men hva skjer den dagen idyllen sprekker, og en av deres egne gjør det utenkelige?

Etter en fuktig fest på en dans i bygda blir Iselin brutalt voldtatt av en nær venn av familien. De tette båndene i det lille bygdesamfunnet, og skammen over at hun har satt seg selv i en situasjon der han kunne forgripe seg, gjør at hun velger å holde overgrepet for seg selv. Et valg som får fatale konsekvenser når ryktene i bygda begynner å svirre, og gjerningsmannen blir mer og mer truende. Iselin er svært preget av overgrepet, og det blir ikke bedre av at overgriperen til enhver tid lusker rundt henne og familien hennes.

OPS! Se filmen spoles tilbake. Jeg er da slettes ikke ferdig. Når redaktøren har sendt manus til vasking og korrektur, så skal jeg skrive om hele greia til vårt andre målføre, nynorsk. Ja, du leste riktig. Romanen skal ut på begge våre likestilte målføre. Bokmål OG nynorsk.

Ja, nå tenker jeg mine tidligere elever og svært mange andre i dette landet gremmes og skremmes.

– Stakkar henne, tenker nok mange av dere. 10 år som norsksensor i skriftlig norsk i grunnskolen, har lært meg at det finnes delte meninger der ute. Jeg er like glad i begge målførene våre, så hvorfor ikke?

utdragDa vil vaskeseddelen se omtrent slik ut.

I det vesle og idylliske bygdesamfunnet Øystese i Hardanger tek alle vare på kvarandre, men kva skjer den dagen idyllen sprekk, og ein av deira eigne gjer det utenkelege?

Etter ein fuktig fest på ein dans i bygda vert Iselin brutalt valdteken av ein nær ven av familien. Dei tette banda i det vesle bygdesamfunnet, og skamma over at ho har sett seg sjølv i en situasjon der han kunne forgripe seg, gjer at ho vel å halde overgrepet for seg sjølv. Eit val som får fatale konsekvensar når ryktene i bygda begynner å svirre, og gjerningsmannen blir meir og meir truande. Iselin er svært prega av overgrepet, og det blir ikkje betre av at overgriparen til ei kvar tid luskar rundt henne og familien hennar.

Se der! Elleve linjer oversatt. Da står det bare igjen 102 336 ord, som skal oversettes til nynorsk. Men som jeg alltid har sagt til mine elever. Nynorsk er tøft. I alle fall for oss som er i fra bygda, eller som synes det er like lett som å sykle i motvind en sommerdag med lett bris i ansiktet.

– Hvorfor skriver du bare om slike triste ting, spurte en kvinne meg for en tid tilbake. Jeg traff henne på sykehuset rett før jeg skulle i narkose, og følte at jeg var henne svar skyldig. En vil nødig lage trøbbel i en slik situasjon. Jeg protesterte mildt at det gjør jeg slettes ikke. Jeg skriver om livet slik det er. På godt og vondt. Svart og hvitt, men det skader ikke med litt eplelykke og morelleidyll innimellom. Da smilte hun, heldigvis, og ga meg sprøyta.

I disse Facebooktider er vi kanskje enda mindre gode på å snakke om det vonde. Desto mer har kanskje alle et større rom et sted inni seg, hvor ingen andre får se. Historier som aldri blir fortalt, fordi skammen er for stor.

Hele 9,4 prosent av norske kvinner har blitt voldtatt, viser en ny rapport i følge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. De største gruppene av overgripere når det gjelder voldtekt er venner, bekjente, nabo, kollega og kjæreste/partner eller tidligere kjæreste/partner. De aller fleste kjenner altså overgriperen i følge rapporten som gjengis på nrk.no. http://kortlink.no/wjFf

Rapporten side videre at nesten en tredjedel (29 %) hadde aldri fortalt om voldtekten til noen andre.

Hvorfor anmelder en kvinne ikke overgriperen? Jeg har lest en del rettsakspapirer i forsøket på å finne ett svar, og fulgt noen rettsaker på avstand. Jeg tror jeg har funnet noen svar.

Ved hjelp av litt research, det faktum at jeg selv er kvinne, mange år som lærer i ungdomsskolen og med en god dose livserfaring i bagasjen, har jeg skapt Iselin og hennes historie. Den er fiksjon, og ingen historie basert på egne opplevelser slik som i «Stryk meg over håret». Likevel håper jeg at jeg har klart å skape et ekte menneske, med ekte følelser.

Det vonde i det vakre
Det vonde i det vakre

Jeg vet at livet ikke er endimensjonalt. Derfor legger jeg det vonde i det vakre. Overgrep i idylliske Øystese, en thriller midt i vårt nasjonalsymbol Hardanger.  Overgripere finnes der det finnes kvinner. Du kjenner nok en voldtektsmann. Du vet det bare ikke, før han blottstilles …

Heldigvis er de aller fleste menn bare gode og omsorgsfulle, men vi må snakke om dem som ikke er det også. De må stoppes. Ellers …