Hver gang vi møtes…

Volleybra%20bilde%20lag
Et av de aller fineste minnene mine fra Bjoa. Volleyballjentene mine. Jeg følger med dere ennå.

I går fikk jeg gleden av å besøke Helsehuset på Bjoa i Vindafjord kommune.  Jeg var invitert av gamlerektoren Nils Terje Oma, som i dag sitter i styret for biblioteket i bygda.
Det er ikke et hvilket som helst bibliotek de har på Bjoa. Det, som så mye annet i bygdenorge overlever på ren dugnad. Forsamlingen, som jeg fikk presentere boken min for, er alle gamle kjente for meg. Jeg bodde ti år i den vakre bygda med utsikt til både Folgefonna og Sunnhordalandsbassenget. Alle de rundt 20 menneskene fra 30 til 80 kjenner jeg bedre enn mine nærmeste naboer i Haugesund.
I går kveld skulle det gjøres stas på dugnadsinnsatsen som disse har lagt ned. De hadde stilt opp som bibliotekvakter på kveldene for at folk skulle få tilgang til bøker, uten å måtte kjøre milevis. Foruten et nydelig koldtbord hadde de valgt meg som litt av denne stasen. Jeg takker audmjukt for det.

Ingenting er som en is på kaien på Bjoa en sommerdag.
Ingenting er som en is på kaien på Bjoa en sommerdag.

Dugnadsånden er vel noe av det som jeg vil huske aller best fra årene på Bjoa. Jammen stod vi på den gangen, og jammen står dere på enda.
I dag vil jeg minnes litt.
Først av alt så husker jeg «Drøsestova». Hver lørdag så tok vi barna med på Buo på kaien og drakk kaffe, spiste vafler og drøset. I slike små bygder er det ikke liv laget for kafèdrift, men det hindrer ikke Bjoafolket for å møtes på kafe likevel. Kanskje sted som Drøsestova er forløperen for dagens Waynes Coffee ? Ingenting er vel som en sommeris på kaien på Bjoa, mens hyttefolk tøffer innom, glade for å slippe unna byens kjas og mas for noen dager. Bjoa er som skapt for en hytte med brygge og båt, men det bor virkelige mennesker der hele året.  Noen innfødte, men også byfolk som har emigrert til «det gode liv» på landet.

Mulighetene er mange. Orker du å sette i gang, så får du applaus. Jeg har alltid spilt volleyball, men i Bjoas blomstrende idrettslag manglet denne idretten. Ingen problem. Jeg startet Bjoa Volleyballklubb for jenter 12 og 13 år. En energiinsprøyting jeg aldri ville vært for uten. For noen opplevelser vi hadde. For noen turer vi dro på. For noen flotte minner. Alle på trening hver gang.

imagesCAG51KBL
Ungdommene på Bjoa møter ikke opp. De driver klubber og forreninger sammen med de voksne. Her: 4H-huset

En fantastisk jentegjeng som jeg har gjemt på som en av de flotteste opplevelsene jeg har hatt som mor og dugnadsjobber. Judith Vannes Gundersen var med. Vi hadde ikke før låst klasseromsdøren til våre betalte jobber, før vi lesset Mazdaene våre (ikke akkurat turbusser) full i treningsvillige og glade jenter, og drog avgårde til Bergen eller et annet sted. Med friskt pågangsmot og kreative ideer skiftet vi mellom luftmadrasser (som i løpet av natten mistet litt av vitaliteten) til andre madrasser, inntil vi tilslutt nesten ikke hadde plass til passasjerer i bilen. Vi heiet på jentene våre, spiste vafler, pizza på Torvallmenningen eller klissete pasta, som elitespillerne på Nyborgs herrelag serverte, i like klissete pastabeger. Vi plastret overtråkk og kjeftet på dommerne. Vi trøstet når jentene tapte, men mest av alt jublet vi over kamper som jentene vant. For de vant de fleste. Slik var Bjoajentene. De ville lære å spille volleyball, og da lærte de det. De ville vinne kamper, og da gjorde de det. De ville opptre på scenen og synge, så da gjorde de det. Vi kombinerte ferdigheter og sang «Hode, skulder, kne og tå» når motspillerne tok timeout fordi de lå under med flere poeng. Sleipt? Ja! Men også survivel of the fittest. Konkurranseidrettens mantra. Et must for å overleve på bygda. Takk for at min datter, som nå nærmer seg de tretti, fikk lov å vokse opp i denne flotte venninnegjengen, og bli den selvstendige og målbevisste kvinnen hun har blitt. Det pågangsmotet hun utviste da hun gjennomførte Iron-Man

Å sette seg mål og å nå dem, legger en grunnlaget for i oppveksten.
Å sette seg mål og å nå dem, legger en grunnlaget for i oppveksten.

70,3 utvikler en når noen gir en utfordringer i ungdommen. Ungdommene på Bjoa gikk ikke i 4H, de drev klubben. Varemerket til bygdeungdommen i Norge. Helt fra de er ganske små deltar de på alvor. De blir selvstendige og trygge på seg selv. Lenge før de har gått ut av ungdomsskolen har de fått trening i å skrive referater, vært kasserer, trent et fotballag, arrangert fjellturer eller hjulpet yngre barn med andre aktiviteter. Ikke bare noen få av ungdommene gjør dette. Alle deltar.Vi kjempet den gangen for å få beholde ungdomsskolen og ungdommene i bygda. Det er ingen overdrivelse å si at vi gjorde det vi kunne. Vi ga alt. Ungdomsskolen klarte vi ikke å redde, men også den prosessen ga ungdommene våre et vågemot de virkelig har tatt med seg videre i livet. De fikk innblikk i hvordan politikk fungerer på godt og vondt, og ikke minst demokratiet. De lærte at det er helt ok å stå opp for noe en tror på, selv om en må protestere både mot kommunestyre og regjering. Stortingsbesøket i Oslo glemmer vi aldri.
Det var i denne prosessen Bjoa Bygdeutviklingslag så dagens lys. Det var med glede jeg noterte meg at Bygdeutviklingslaget fremdeles lever i beste velgående.
Jeg savner kakene på bygda. Ikke skuffekaken med sjokoladeglasur, men fløtekaker, ostekaker, ambassadekaker, gelekaker, verdens beste og skikkelige sjokoladekaker. Hver gang vi samlet oss i gymsalen på skolen. Enten for å se musikk og sangtalentene i bygda som spilte, se skoleavslutningen med Santa Luciaopptoget gjennom hele gymsalen eller en annen bygdedag som noen hadde satt i gang på dugnad.

bjoa skule
Når krefter vil rive ned hva generasjoner har bygget opp, da reiser bygdedyret seg og brøler.

Ja, jeg var nervøs da jeg inntok bygda i går kveld. Snøen og mitt eget gjenkjennende smil holdt meg med selskap. Nervøsiteten kunne jeg spart meg. Bare hjertevarme dugnadsmennesker, som tok veldig godt imot en urbanisert kvinne som fremdeles, når byens mas blir overveldende, lengter til en solstol i Vedvikjo, hvor stillheten fra bølgeskvulp og barnelatter fyller en med fred og livskvalitet. Likevel undres jeg på noe. Turte ikke spørre. Litt redd for svaret.
Da jeg kjørte hjemover igjen, og kikket bort på du mørke og kalde vinduene fra 4H sitt klubbhus, spurte jeg snøfnuggene i stedet.
– Hvor er ungdommene? – Forsvant de med ungdomsskolen slik vi fryktet? Bor de bare her nå, eller er de fremdeles effektive, lysende fremtidshåp i bygdenorge? Takk Bjoa, for at dere tok i mot meg og min debutroman «Stryk meg over håret».

Fortrenging eller forløsning?

– I dag er det bare to uker til du holder romanen din i hånden… Min mann dunker i meg der jeg sitter fordypet i planlegging av undervisning for  neste uke. En deilig høstferie ligger bak oss. Jeg kikker litt uforstående opp på han. – Hva babler han om?
Så begynner det å demre litt.
– Åh den ja, svarer jeg før jeg igjen graver meg inn i etterkrigstidens Norge med Marshallhjelp, likestillingskamp, ungdomsopprør og oljeutvinning. Det er som om den boka liksom ikke angår meg. Jeg vet at det er jeg som har skrevet den. For all del, men når jeg ser omslaget på ulike nettbokhandlere, så er det likevel som om det ikke har noe med meg å gjøre.

Hva er det jeg begir meg ut på nå da?

Jeg skal på utallige arrangementer i tiden fremover hvor jeg skal snakke om, og lese fra romanen «Stryk meg over håret». Jeg klarer ikke å se meg selv for meg i denne situasjonen.  Hva skal jeg lese? Jeg har ikke gjort dette før, så jeg vet ikke. Har aldri vært på en litterær kafe, og nå skal jeg delta i en. Burde jeg forberede meg litt? Likegodt å fortrenge det en stund til, tenker jeg mens jeg svitsjer til RLE-faget og leser om hvordan vårt språk har blitt påvirket av bibelen.  Interessant forresten.

Det var nok ikke slik for deg Jo. Du hadde jo allerede gått på Rumbakurs og hadde sett jenter som kom og gikk.

Min mann har ikke fortrengt det. Han driver med markedsføring som om han skulle hatt mastergrad i faget, mens jeg – jeg hører hva han sier, men det angår meg liksom ikke. Er bare evig takknemlig for at han tar den biten. Den skumle markedsføringen. Stikke-hodet-frem-for-å-bli-slaktet-føringen, som jeg kaller det i mitt angstfylte sinn. Hva-er-det-hun-har-funnet-på-nå-da?-refrenget. Finnes det kritikere som er litt snille med debutanter? Neppe.

En trenger ikke være best. Men det er viktig å realisere drømmer.

Var det slik for deg Nesbø?
– Er det slik for alle? Var det slik for Nesbø og Lindell? Var det slik for Dan Brown, eller er det bare jeg som er livredd? Er jeg tøff nok for dette?
What a wonderful world. Jeg finner et herlig klipp med Louis Armstrong på Youtube som jeg vil spille for elevene i morgen. The Blue Planet – Hvor alt kan skje. Det blir temaet i engelskundervisningen for 10B denne uken. Satchmo. Drømmer meg bort i tonene fra trompeten.
– Jeg har sendt alle listene til forlaget, min mann tripper litt utålmodig ved siden av meg. Igjen kikker jeg uforstående opp på han.
– Flott, svarer jeg, og kikker lengselsfult bort på TV-apparatet og Skappeljakken jeg holder på med til min datter. Trygge ting. Jeg kan strikke, jeg kan være lærer, jeg har sunget på utallige scener, men jeg vet ikke om jeg kan være forfatter. Har ikke vært det før.

Hva er jeg redd for?

Hva er jeg redd for? Kritikkene? Alle ordene på de hvite sidene i boken min – kan de skade meg? Er det noen som ikke liker at jeg har skrevet en roman? Må alle like boka mi? Er det nok for meg om noen liker den? Er det mange trykkfeil? Overså vi noen?Hvordan vil jeg reagere på den første dårlige anmeldelsen? Den vil komme. Jeg vet det. Hva om alle blir dårlige? Betyr det at jeg ikke kan skrive? Skal jeg gi opp, eller kan det hende at den ene kritikeren ikke likte den? Kommer de til å hånle bak ryggen min? De andre – de som ikke vil meg vel? Er det noen som ikke vil meg vel forresten? Som ønsker å se at jeg mislykkes? Velter seg i dårlige omtaler om boken min?
Kommer jeg til å bry meg om det? Selvfølgelig vil jeg gjøre det.
Nei, jeg fortrenger det en stund til. Strikkepinnene klirrer, og Skappelgarnet fyker. Det nærmer seg nyheter.  Geir kikker på meg med en blanding av forståelse og omsorg. Han praktisk talt stryker meg over håret og sier at reaksjonene mine er helt normale.

Om en tør å realisere drømmer, kanskje andre tør å følge etter.

– Jeg visste heller ikke hva jeg gikk til da jeg trente til København marathon, sier han fortrøstningsfullt.
Plutselig får jeg fullstendig panikk. Jeg ser for meg hvordan han nærmest sjanglet i mål etter å ha kastet seg ut på noe som han aldri før hadde gjort. En gammel dame løp forbi han rett før mål. Det var da han oppdaget at det bare var armene som løp. Bena haltet. Han måtte støttes ned til middagen på hotellet samme kveld. Han hadde så vondt, at jeg kjente det fysisk i min egen kropp.
Var det verdt det? Jeg kikker bort på medaljen som henger på veggen. Fullført København Marathon. En guttedrøm hadde blitt realisert. Han hadde alltid hatt lyst til å løpe den distansen. Han vant ikke. På langt nær, men han kom ikke aller sist. Målet var å fullføre, og så fikk det stå til. Viste vei for andre som senere turte. Min datter som gjennomførte IronMan 70,3, hadde nok blitt inspirert av stefarens mot.
Jeg smiler til ham. Takker han nok en gang for støtten, og tenker :

Jeg er glad jeg har tatt vare på dette kortet som jeg fikk sammen med en bukett blomster fra gode venner. I dag var det godt å ha.

– Også jeg har realisert en drøm. Hva gjør det da om jeg ikke kan matche Jo Nesbø, Samartin eller Unni Lindell. Hva gjør det om ikke alle liker boken min? Jeg liker jo heller ikke alle bøker. Hva gjør det om en litteraturkritiker ikke liker den? Drømmen var jo min, ikke kritikeren sin. Det er ikke kritikerne jeg skriver for. Det er vanlige mennesker. De som ikke vet alt, kan alt, er perfekte og belærte.
Jeg våget å gjøre det, så får det gå som det går. Jeg skrur opp volumet på TV og legger opp masker til første Skappelarm.
Bare en liten stund til…

Å tette hull og mangler…

Langtur til Tysvær

I dag har jeg vært på langtur med sykkelen min. 4.mil innover Haugalandet  og vakre Tysvær. Det fantastsike med slike turer, er at en oppdager små detaljer som en ellers ikke ser. For eksempel så ante ikke jeg at sykkel- og gangstien fra Skre til Førresfjorden trenger ny asfalt.
Det ristet sånn i nedoverbakken at jeg, om det hadde vært riktig tidspunkt i måneden, lett kunne lagt noen egg i veibanen.
Visste du forresten at det på strekningen Frakkagjerdet – Aksdal er et hull midt i gangstien? Nå vet du det, for jeg har sett det i dag. Akkurat fordi jeg har syklet strekningen. Sa jeg forresten at det var FIRE mil jeg syklet?
Tenk om Tysvær kommune hadde hatt slik konsulent som jeg har. En som var ute med ett mål for øye: Finne ut hvor det var feil og mangler, slik at leseren /sykkelisten fikk en best mulig opplevelse?
Jeg må rette feilene konsulenten har funnet i romanen min, og vedlikeholdsavdelingen i Tysvær kunne tatt med seg en bøtte asfalt under armen og reparert der konsulenten hadde funnet feil.
Om romanen min var full av feil og mangler, ville det nok ført til at færre gadd å lese boken, og iallefall ville de ikke fått en god leseopplevelse.
Jeg er sikker på, uten at jeg har studert forskning på området, at om gangstiene hadde vært bra og uten feil og mangler, ville det ført til at flere ville ha syklet.
Når en leser, så henger en seg kanskje opp i feilene, og en får ikke med seg det forfatteren vil fortelle. Når jeg sykler, så ville jeg gjerne skuet over Aksdalsvannet, sett holmer og skjær i Førresfjorden, en og annen båt tøffe forbi, og ikke minst smilt fint til han andre sykelisten som jeg traff. Han kan godt ha vært kjempestilig og bent frem sexy. Tenk på det? Hvilken opplevelse kunne jeg fått på sykkelturen? I stedet så jeg bare skyggen av han jeg passerte, for begge var opptatt med å kikke ned for ikke å kjøre seg fast i et hull.

Min IronWoman. Kanskje mamma også kan bli sprek?

Nå er jeg gift og har det bra, men tenk om jeg ikke var det? Hva kunne jeg ikke gått glipp av? Vi kunne hilst, slått av en prat og kanskje truffet hverandre igjen, for felles sykling en annen gang. Om noen må lese en bok full i feil, så gidder de kanskje ikke å lese bøker senere, iallefall ikke av den forfatteren. Det vil ikke ramme andre enn forfattern,e og gjerne en og annen med lese/skrivevansker som ikke får den lesetreningen en behøver. Akkurat på samme måte som en som ikke tør å sykle, ikke vil få den treningen han har behov for.

Med tanke på samfunnsøkonomisk gevinst, og ikke minst miljøhensyn, så ville det vært fint om den bøtta med asfalt ble båret ut. Jeg krever ikke mye, men har lov å drømme om at en dag, så vil jeg kjenne lukten av nylagt asfalt når jeg triller innover Tysvær. Da skal jeg løfte hodet og ta inn all den vakre naturen som de har å by på. Jeg treffer nok aldri HAN igjen på sykkelstien, men det gjør ingenting… Jeg er godt gift.

Ellers er det med sykling som med skriving. Når en er ferdig med jobben, har en vondt i både rygg og i skuldre. En har bare lyst til å sove, for hodet

Drikkepause ved Toskatjønn

er helt tomt. Baken verker etter å ha sittet for lenge i ro. Da kan det være lurt å bevege litt på kroppen for å møre opp. Hva med en joggetur? Da kan kanskje jeg  bli like flink som min datter, Christine Lampe, som fullførte IronMan 70,3, med glans. En tanke slår meg:
– De har nok bedre sykkel-og gangstier i Oslo, der hun bor. Vel, jeg får vente litt til jeg da. PUH!