Klar for litt ROS…

 

Gleder meg til mitt aller første foredrag om spiseforstyrrelsen og romanens tilblivelse.
Gleder meg til mitt aller første foredrag om spiseforstyrrelsen og romanens tilblivelse.

Nå ligger foredraget jeg skal holde, på landsmøtet til «Rådgiving om spiseforstyrrelser» i Bergen til helgen, klart på pc-en min. Jeg både gruer og gleder meg.
Landsmøtet går av stablene på Grand Terminus Hotell, hvor jeg skal si noen velvalgte ord klokken 10 søndag morgen.

Bestillingen er TILFRISKNING. Det er en glede å få dele min tilfriskning med andre som sliter med det samme som jeg gjorde. Om jeg kan hjelpe en av dere på veien mot et fullverdig og tilstedeværende liv, så gjør jeg det gjerne.

Håper at foredraget blir like godt mottatt som romanen min.
Håper at foredraget blir like godt mottatt som romanen min.

Selvfølgelig er jeg nervøs for hvordan jeg vil bli mottatt. Går ut fra at det er mange «flinke piker» i salen. Litt nervøsitet tåler jeg. En liten pris å betale mot det de som fremdeles strever med spiseforstyrrelser må tåle hver eneste dag.

Mottoet til Pippi surrer i hodet mitt og roer meg.
– Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til.-

 

Takk skal du ha, nå har jeg det bra…

Tynn nok. Flink nok. Sprek nok. Kjekk nok. Who cares?
Tynn nok. Flink nok. Sprek nok. Kjekk nok. Who cares?

Det unaturlige forholdet til mat, kropp og vekt er symptom på følelsesmessige og personlige problemer. Å overspise, sulte, kaste opp og tvangstrene brukes bevisst eller ubevisst i forsøk på å unngå problematiske og uoversiktlige tanker og følelser.

Dette har jeg hentet fra Interesseorganisasjonen for kvinner med spiseforstyrrelser, og sitatet i seg selv oppsummerer ganske presist slik hovedpersonen i boken min «Stryk meg over håret» har det. Da jeg selv var syk var det ikke aktuelt å ta kontakt med noen interesseorganisasjon. Det var jo det samme som å innrømme at jeg var veldig syk, og at jeg trengte hjelp. Likevel er det så flott at det finnes slike forreninger, og at flere og flere tør å oppsøke dem.

Glede seg over en ny dag, uten å tenke på hva en skal spise.
Glede seg over en ny dag, uten å tenke på hva en skal spise.

Selv er jeg invitert til ROS – Bergen (Rådgivning om spiserforstyrrelser) sitt landsmøte for å fortelle om boken min og hvordan jeg selv ble frisk fra Bulimi. Det gleder jeg meg til og håper at det kommer mange og vil høre på. Det er selve årsaken til at jeg skrev boken min. Ikke for å vinne Nobels litteraturpris.

Jeg ville skrive romanen jeg aldri fant da jeg, sammen med psykologen min,  jobbet meg ut av sykdommen.  Kunne jeg hjelpe en skulle jeg være fornøyd.  Mange flere enn en har tatt kontakt og sagt at de har fått håp og tro på at de kan bli friske etter at de har lest boken min.
Finn Skåderud kommenterer i reportasjen om meg i KK denne uken og sier at det en myte at det ikke går an å bli frisk.
De fleste bruker litt tid på å bli spiseforstyrret, og dermed bruker en naturlig nok også en del tid på å bli frisk. Fordi om en har sluttet å sulte seg eller overspise/kaste opp mat, så er en fremdeles ganske forstyrret i tankegangen. Det tar tid å vende dårlige uvaner og tankesett. En må lære seg å skille mellom sulten og mett. En må lære seg å spise regelmessig, og en må lære seg å skille mellom mat og følelser.  Det siste er lettere sagt enn gjort i et samfunn der de fleste følelser blir «feiret» med mat.
En trenger ikke være spiseforstyrret for å feire og sørge i matorgier.
Da jeg var syk klarte jeg ikke å forestille meg hvordan jeg kunne bli frisk. ( Jeg var helt klar på at jeg ikke hadde orket å leve om jeg la på meg ti kilo. Vel, de kiloene og flere til har sneket seg på, og jeg lever helt greit med det.) Nå klarer jeg nesten ikke å forestille meg hvordan jeg kunne være så syk. Speilet i gangen viser det samme speilbildet hver dag. Det er en utrolig lettelse. Badevekten min står urørt på badet. Den er for meg mordvåpen. Jeg husker ikke sist jeg veide meg.

Å nyte et kakestykke uten å begynne å kaldsvette.
Å nyte et kakestykke uten å begynne å kaldsvette.

Mange går til psykolog og snakker om spiseforstyrrelsen sin. Det er ufarlig å snakke om sykdommen.  En er ekspert på den. Det en derimot ikke er ekspert på er å snakke om de vanskelige følelsene. De som en ikke snakker med seg selv om en gang.
– Jeg er redd for å belaste psykologen min med mine følelser, sa en til meg en dag. De er så groteske noen av tankene mine, og opplevelsene jeg har hatt vil bare opprøre psykologen.
Det er det samme som å være redd for å be kassadama på REMA ta betalt for varene en handler eller føle at en belaster legen når en skal ha penicillin. Hvorfor ikke prøve å melde seg inn i en interesseorganisasjon eller en samtalegruppe, hvor en kan la andre prate først og så delta litt etter litt selv. Jeg har erfart at når solen skinner på trollet så sprekker det.

Interesseorgansisasjoner:
Rådgivning for spiseforstyrrelser
Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser
Nettverk mot spiseforstyrrelser
Senter for spiseforstyrrelser
Finn en psykolog
Behandling av Bulimi
Helsebiblioteket

Nei takk, jeg spiser ikke…

Hvordan skal en forholde seg til kritikken?
Hvordan skal en forholde seg til kritikken?

Akkurat nå om dagen, så står jeg på utsiden og kikker inn på livet mitt. Den siste måneden har det skjedd så mye at jeg hverken har klart å ta det inn over meg eller fordøye det.
Det er kanskje lurt å ikke forholde seg til alt som foregår heller. I dag for eksempel fikk jeg terningkast 1, 4 og 6 på romanen. Tre forskjellige lesere og tre forskjellige terningkast. Hvordan skal jeg forholde meg til det da? Skal jeg forholde meg til 3-eren jeg fikk i går, eller 5-eren her om dagen?
Serie? Ta sjansen? Hus?  Tre like? eller yatzy? Et spill jeg for egen del godt kan unnvære, unntatt på påskehytta hvis jeg har glemt strikketøyet.

I dag fikk jeg 1, 4 og 6. Her om dagen fikk jeg 5 og 3. Hva fikk jeg?
I dag fikk jeg 1, 4 og 6. Her om dagen fikk jeg 5 og 3. Hva fikk jeg?

Kriterier for måloppnåelse
Dette er ikke som i skolen, hvor en har klare kriterier for måloppnåelse. Dette er en annen bransje, med andre metoder. Sånn sett kan det være greit å være forfatter og ikke fotballspillere. Hver søndag etter endt kamp hagler det med mer eller mindre gjennomtenkte terningkast på tippeligaspillerne. Heldigvis skriver jeg ikke en roman i uken. En kollega spurte meg i dag om hvordan jeg forholdt meg til kritikerne.

– For å være ærlig, svarte jeg henne, så leser jeg dem ikke. Min mann er som vanlig den som informerer meg. Jeg har lest utrolig få kritikker. Har fått noen sammendrag av min mann, hvilken terning de trillet denne dagen, og så har jeg heller lest tilbakemeldingene fra mine reelle lesere.

En kan la være å skrive bok. Det er  en løsning. Eller en kan velge å være stolt av at en har gjort det.
En kan la være å skrive bok. Det er en løsning. Eller en kan velge å være stolt av at en har gjort det.

Forsvarsmekanisme?
Sikkert. Det får så være. En kan ikke skrive en bok for alle. Jeg er brukbart utdannet innen litteratur, og vet mye om virkemidler og antydningens kunst. Selvfølgelig kunne jeg antydet mer slik en del kritikere sier at jeg kunne gjort, men denne gangen hadde jeg ikke behov for å antyde. Selvfølgelig kunne jeg strammet inn tilbakeblikkene litt mer, slik at noen kritikere, som ikke likte disse, fikk komme seg raskere avgårde.  Andre lesere som har gitt tilbakemelding, ville gjerne hatt dem lenger og mer detaljerte. Jeg kunne også sikkert skrevet en hel roman om behandlingen av en slik sykdom, men jeg tror det hadde kjedet leseren, og det ville blitt en helt annen roman om psykologiens kunst og fortrengningens mekanismer. En annen gang kanskje?

Hvorfor leser folk denne? Språket er jo lett tilgjengelig og en møter ikke akkurat antydningens kunst.
Hvorfor leser folk denne? Språket er jo lett tilgjengelig og en møter ikke akkurat antydningens kunst.

Språket er for tilgjengelig.
Språket kunne vært mindre tilgjengelig slik at ikke alle forstod hva jeg ville si. Egentlig, om jeg skulle tatt alle råd med, så kunne jeg bare ha skrevet en helt ny bok. Jeg kunne plassert Guro på Bømlo, i et hvitt hus med glassveranda, hvor nordvesten står på hele året uavhengig av årstid, og servert hjemmebrygget øl og sendt henne på bygdedans. Da hadde ikke faren for å havne i Ukebladfellen vært til stede på samme måte. Forresten – ukebladfellen? Mitt første møte med Isfolket var der, og jeg elsket hvert minutt. Selv om jeg er utdannet både innenfor engelsk og norsk litteratur, så tør jeg å si det. Den gangen totalslaktet av biblioteker og litteraturkritikere. Hvor mange nordmenn leste serien på 47 bøker? Mange, mange.

Kan risikere å havne i ukebladfellen...
Kan risikere å havne i ukebladfellen…

Hvorfor? Jo fordi teksten var tilgjengelig for folk flest. Margit brukte heller ikke antydningens kunst. De er lette å lese, og en trenger ikke ha lest om morfologi, prefix, affix, metaforer, lingvistikk, tema, motiv, plot, antagonister, protagonister eller andre emner innenfor litteratur- og språkvitenskap for å lese bøkene.  Jeg ville skrive en bok som alle, også de som ikke liker å lese bøker, kunne klare å trives med.

Skal vi snakke om det slik det faktisk er?
Skal vi snakke om det slik det faktisk er?

Skal vi snakke om det?
Det var en eneste grunn til at jeg ville skrive denne boken i første omgang. Jeg ville at noen som sliter med bulimi skulle føle at noen prøvde å forklare det som er umulig å forklare. De syke tankene, hvor kommer de fra? Ensomheten i venneflokken.  For tro meg. Det er ensomt. Det er ingen som går forbi et slikt menneske og ser ensomheten. Derimot ser en masken som skjuler  den dårlig selvfølelse, den dårlig selvtilliten, den dårlige samvittigheten, utilstrekkeligheten og følelsen av at ingen egentlig liker en.

Kan jeg hjelpe ett menneske, så våger jeg.
Kan jeg hjelpe ett menneske, så våger jeg.

Kan jeg hjelpe ett menneske ut av det personlige helvete, så kan andre trille så mange terninger de bare vil. Hver gang en leser sender en sms til meg med tilbakemelding om at boken berørte, fikk henne eller han til å tenke eller å seriøst vurdere å fortelle noen om sykdommen sin, så triller det mange herlige seksere i hodet mitt. Da har jeg nådd frem. Allerede nå, etter en måned har jeg fått tilbakemeldinger fra fremmede mennesker som sier at de har fått håp på grunn av romanen min. Mennesker på toppen av norsk næringsliv, på toppen av karrieren, på kjendistoppen, ja på alle topper, for det er der du finner dem. De forteller at boken min gjør at de vurderer å be om hjelp, eller iallefall å fortelle noen om sykdommen sin. At disse menneskene stoler på meg sier meg mye. De tror på historien min, selv om handlingen er lagt til Provence.  Hallo! Hva mer kan vel en forfatter ønske seg.

Et julekort fra en fornøyd leser får sekserne til å trille i hodet mitt.
Et julekort fra en fornøyd leser får sekserne til å trille i hodet mitt.

Eller som i dag da jeg fikk et skikkelig godt gammeldags julekort i posten. Tettskrevet fra en leser som fortalte at da hun leste boken min, kunne hun kjenne lukten fra svabergene og kjenne varmen fra berget mot lårene. Smilte gjenkjennende til noe, assosierte andre ting til sitt eget levde liv.

Antydningens kunst
Min pappa var kunstner. Da jeg skulle lære å tegne så sa han at jeg måtte tegne det jeg så, ikke det jeg trodde at jeg så. Slik skriver jeg også. Jeg skriver det jeg ser, slik det var, ikke slik jeg tror at det var.  Da må noen beskrivelser bli tøffe. Mange synes sikkert at det både er ubehagelig og unødvendig at jeg forteller i detaljer hvordan det føles for en voksen festkledd kvinne å ligge over toalettskålen å spy. En assosierer det kanskje til julebordsfylla. Tro meg, julebordsoppkast er ferietur i forhold.   Det står ingen venninner utenfor som tar seg av deg og følger deg trygt hjem.
Det er også tøft å lese om kvinnen i Amalie Skrams: «Karens Jul» som satt ihelfrossen og død i et skur på kaien, mens babyen hang fast i brystet hennes i et fortvilet forsøk på å få litt mat. Vi vil ikke vite slike ting.

- Du skal tegne det du ser, ikke det du tror du ser.(min pappa)
– Du skal tegne det du ser, ikke det du tror du ser.
(min pappa)

Bulimi, anorexi, alkoholisme, ME, panikkangst, sosialangst, sorg i alle former, skolevegring, ensomhet eller ADHD. Kanskje vi skal pakke oss ut av materialismens bomulspose og begynne å sette ord på det som ikke er så greit, så vil en kanskje oppdage at en ikke er alene. Det er ikke slik at noen sitter i sitt perfekte hjem, med sine perfekte barn, sine maskuline ektemenn eller slanke kropper og mesker seg på vitamintabletter og økologisk mat og nyter at verden ligger tilrettelagt spesielt for dem.
Alle har noe, og har de ikke noe så kommer de før eller senere til å få noe. Det betyr ikke at livet ikke er bra. Livet er hva det er. Som min livskloke svigerfar sa det.

Livet er ikke bare solskinn...
Livet er ikke bare solskinn…

– Hvem har sagt at livet skal være rettferdig, eller at en skal være lykkelig hele tiden? Står det skrevet noe sted? Eller for å bruke litteraturens antydningkunst.  –Livet er ikke bare en dans på roser, det dinglet noe fra taket. Så kan en jo bruke tiden på å lure på hva som dinglet.

En kritiker gjør bare jobben sin. Det er likevel en subjektiv mening. Det finnes ikke kriterier for måloppnåelse.
En kritiker gjør bare jobben sin. Det er likevel en subjektiv mening. Det finnes ikke kriterier for måloppnåelse.

Jeg tenker ofte på det. Fyren ble jo 92 år gammel. Født i 1919. En trenger ikke være historieforsker for å forstå at han har vært ute noen vinternetter, selv om vi sjelden, utenom 17.mai-talene, snakker om sjømenn under 2.verdenskrig.
Alle har lest om de harde 30-årene i historiebøkene, men å snakke med en gammel bestefar om hvordan det egentlig føltes å ikke kunne spise seg mett, nei, det er for mange i overkant ubehagelig. Bedre om det bare blir antydet. Da slipper vi å forholde oss til det om vi ikke orker.

For om en har det, så blir det for mye å holde på, og en må ta kontroll.
For om en har det, så blir det for mye å holde på, og en må ta kontroll.

En trenger heller ikke være psykolog for å forstå at det sitter mennesker rundt om i alle familier og har det vanskelig. Livet er nemlig slik. En mor dør når ungene er små, noen mister babyen sin rett etter at den er født og andre mister barna sine til narkotika, i bilulykker eller i kreft. Noen har mistet sin mann etter et langt ekteskap og skal kanskje feire julen uten ham for første gang på 60 år. Noen er skilt. Andre har så mye angst at de ikke tør å gå inn på en butikk for å kjøpe en julepresang, eller en liter melk for den saks skyld. Det er vanskelig å snakke om disse tingene. Det er det også for meg. Kanskje en bukett blomster, et tilbud om å ta julehandelen, pynte en grav for noen, tilby deg å passe barna noen timer slik at han kan få tid til sin kone noen timer. Det er mange måter å vise omsorg på.

Nei takk... Jeg er matmisbruker, men jeg spiser ikke lenger...
Nei takk… Jeg er matmisbruker, men jeg spiser ikke lenger…

Nei takk – jeg spiser ikke
Atter andre gruer seg til julen, fordi det ikke bare er mye mat på bordet, det er også forventet at en spiser godt. For noen  er det slik at de allerede nå sitter og planlegger hvordan de skal komme seg gjennom julen uten å miste kontrollen, overspise, for så å snike seg inn på toalettet og prøve å kvitte seg med maten uten at noen får mistanke.  Andre er livredd for at noen vil tvinge i dem mat, med påfølgende angstanfall. De trenger noen som kan hjelpe dem mot et annet liv, men de er redde. Redde for at andre skal ta kontrollen fra dem, for uten den så aner de ikke hva de skal gjøre. Da kan all verdens katastrofer ramme dem, og de er helt forsvarsløse.

Du finner dem på toppene
Tidligere har jeg tenkt at det være mange der ute. Nå vet jeg at det er mange der ute. Noen står frem og forteller, andre dør i helsekø uten å tørre å si noe, andre blir avfeid med at de må ta seg sammen.  Jeg kan ikke be for alle disse, men vær snill å gjør dem noen små tjenester. Lær deg å alltid tenke at et menneske har flere lag, og det du ser er sjelden hele bildet. Alle mennesker er sårbare, også de som ser ut som om de har full kontroll. De sliter oftest mest. Gi dem omsorg. Ikke vær så redd dem. Gi dem en klem.

Noen er kanskje alene, eller har mistet mammaen sin som liten. Andre tar på seg en tøff maske for å klare livet.
Noen er kanskje alene, eller har mistet mammaen sin som liten. Andre tar på seg en tøff maske for å klare livet.

Når noen sier at de er forsynt ved middagsbordet, så aksepter det selv om du selv kanskje synes de burde spist mer av den gode maten du har laget.  Da gjør du kanskje julen lettere for noen. En ting til. Ser du noen som forsyner seg litt mer enn normalt, så vær snill å ikke påpek det heller. For noen mennesker er nemlig det å forholde seg til litt mat like vanskelig som det er for en alkoholiker å forholde seg til litt alkohol. Mat må en ha. En kan ikke si at nei takk – Jeg spiser ikke.

Tårer, minner og idyll…

Callian – byen Guro reiser til

Nå har Stryk meg over håret vært ute på markedet noen uker. Første opplag på 1000 bøker forsvant fra forlaget før boken var offentlig lansert. Nytt opplag er på vei, og er like rundt hjørnet. Det er snart jul.
Lurer du på om dette kan være en aktuell julepresang til noen du kjenner, eller en bok som du selv kan ha glede av? Se tilbakemeldinger lenger nede.

Et landskap å flykte til…

Juletilbud om du er kjapt ute er som følger:
Jeg signerer boken til deg eller den du vil gi den til, med en liten personlig hilsen.
Det ordner vi slik.
Du sender en sms til meg med navn og addresse. Jeg sender boken til deg signert, og du mottar giro fra Commentum Forlag A/S senere.
Boken koster 349,- (399,- med porto) (tlf: 90529477) eller (41338218)

Her er det godt å være…

Bor du i Haugesund?
Send meg en SMS og fortell meg hvilken bokhandel du vil kjøpe boken på. Vi avtaler en tid, og jeg stikker innom og signerer boken til deg. Norli, Ark i sentrum og Ark – Amandasenter, Libris og Hillesland på Oasen har boken.
Jeg signerer bøker på Aksdal Bok og Papir på julegateåpningen i Aksdalsenter 24.november fra klokken 1300.

Et vakkert landskap kaller frem fortrengte minner…

Her følger noen av tilbakemeldingene jeg har fått:

En tårevåt søndagskveld. Endelig tid til å avslutte boken. Den er skrevet av en intelligent, nyansert og reflektert kvinnes hånd. Jeg er imponert og begeistret.

– Ikke en bok som jeg ville ha plukket ut av en bokhandel som mann, men jeg synes at alle menn burde lese den – (Thomas Sørum)

– Å…for en bok. Fantastisk…når eg må lese når eg lage middag, då er ho god. Takk Agnes! Du er knallflink…

Lavendel, rosèvin og litt romantikk…

– Jeg tok boken fatt i går. Tenkte jeg skulle lese litt før jeg vasket huset. Jeg vasket aldri huset. Tårene trillet. Tusen takk…

Da er boken lest, en flott opplevelse. Takk til Agnes, en debutant, som imponerte med sin fortellerstil og skildringer. Det var ikke vanskelig å se for seg landskapene og omgivelser forøvrig. Som leser fikk jeg en levende opplevelse. Guros liv både i fortid og nåtid rørte meg på mange måter. Med en avslutning som bare var helt nydelig. –

Idyll og litt romantikk…

– I går lå boka der i postkassa mi…Jeg hadde helga fri og satte av kvelden for å begynne på boka. Det ble en lang kveld og natt der jeg fulgte Guro på hennes reise i fortid og nåtid…Med tårer i øyenkroken leste jeg de siste sidene i morges:) Tusen takk for en fin leseopplevelse Agnes… Dette er ei bok en kan kjenne seg igjen i, uansett om en har opplevd lignende utfordringer i livet eller ikke. Anbefaler boka på det varmeste og håper at det kommer flere bøker fra din hånd:)

– En god og varm leseopplevelse, som vekket mange minner for meg selv om jeg ikke har opplevd akkurat det samme som Guro. En nydelig avslutning. Jeg vil snart lese boken en gang til… Tusen takk

Dette er noen av tilbakemeldingene jeg har fått, og jeg rødmer hver gang jeg leser en. Jeg sa da jeg skreiv boken: – Kan jeg berøre ett menneske eller trøste et annet så er jeg fornøyd. – Det ser ut som om jeg klarte det.

Se forøvrig intervju med meg her for å vite litt mer: Intervju med Commentum

Kjenner du noen som vil ha denne under juletreet?

Ønsker du bare å kjøpe boken uten signering kan den kjøpes på følgende nettbokhandlere: www.haugenbok.no www.adlibris.no www.ark.no www.bokkilden.no www.norli.no eller dirkete fra forlaget www.commentum.no

Se også mariefriis sin blogg hvor hun sier hvem boken passer for.

Vil du synge min melodi?

Slik vil boken min se ut

Jeg er ikke den som mine venner og kollegaer ville ha kalt den mest tålmodige sjel når arbeid skal gjøres. For noen år siden tok jeg videreutdanning i Teamutvikling og Coaching ved Høgskulen Stord/Haugesund.
Det jeg lærte aller mest om på kurset, var nok meg selv. Det kan nok være en nyttig lærdom å ta med seg. En blir tryggere på seg selv, og godtar den en er i større grad.Jeg lærte at jeg var en pådriver, koordinator og igangsetter, mens mine analytiske evner ikke akkurat lå og badet i sollyset. Derimot var jeg også en ferdigstiller. Altså, her kan en med en gang se bildet av meg. Kommer det noen og slenger frem et forslag om endring, så er jeg som «il Tempo Gigante» som setter ut fra målområdet i Flåklypa Grand Prix. Asfalten krøller seg, men jeg glemmer å se etter om jeg har fått med meg kartleseren på veien. Mottoet mitt har blitt slik etterhvert. «Veien blir til mens en går».

Uten noen form for forkurs gyver jeg på, baner meg frem og lager flere tuneller enn «Veidekke», ofte uten tanke på de andre som fremdeles står på startstreken og lurer på om endringen egentlig har noe for seg.
Slike mennesker som meg kan jeg godt tenke meg er fæle å jobbe sammen med til tider, og tro meg, jeg prøver å roe meg litt.
Likevel, så er det en egenskap jeg setter pris på. Jeg får ting unna i god tid, og liker å ha kontroll over alt som skjer i alle ledd, derfor foretrekker jeg å gjøre det meste selv. Laaaaange møter hvor alle skal komme med innspill er ikke min greie, men tro meg, jeg prøver å øve meg.

Romanen min ble ikke til på denne måten. Jeg brukte litt tid. Lenge hadde jeg gått og syslet med tanken. Lenger enn noen tanke har fått syslet i hodet mitt, om jeg skal være ærlig. For å være helt nøyaktig så har jeg syslet med tanken siden jeg var ca fire år. Hvorfor igangsetteren i meg, pådriveren i meg og ferdigstilleren i meg ikke virket innenfor romanskriving aner jeg ikke. Kanskje var det redselen for ikke å bli ferdig, for at det ikke skulle bli bra nok eller fordi det var «teit» å skrive bok i tenårene.

Vel, tanken ble sterkere med årene, ettersom jeg nærmet meg slutten på livet, som jeg pleier å si til elevene mine. En går liksom ikke rundt som fjortis og tenker at nå må jeg se å realisere drømmene mine før det er for sent.
Da jeg passerte førti, derimot, snek tanken seg inn som om den hadde ligget i selve bursdagskaken og ventet.
– Himmel og Hav, tenkte jeg skrekkslagen. 50.60.65(pensjonist)70,80,90…THE END.
Tankene spant videre og dannet et virvar av følelser.
– Jeg lever nok ikke til jeg er 100. Sikkert ikke 90 heller, 80 kanskje, men slikt kan en aldri vite.
Dermed satte jeg igang på sedvanlig vis. Skrev ned noen tanker jeg hadde, så noen flere og så var jeg i gang. Hadde egentlig ikke helt klart for meg hvor dette skulle ende, men jeg ville gjøre det, og det hastet. En vet jo aldri…

Noen ganger la mismotet seg som et vått ullteppe rundt meg. Jeg ville gi opp og lukket pc-en. Etter noen uker, pakket min mann meg ut av ullteppet igjen, og jeg fortsatte. Plutselig var han pådriveren min, analytikeren min og den som ga meg tro på at jeg ville klare å ferdigstille.
Han skrøt meg opp i skyene. Smart kar som kjenner meg, og vet at skryt er som flybensin i blodet mitt. Jeg svever og er selvgående lenge etter en skrytinjeksjon. Selv er jeg min verste fiende. Min mann sier at jeg er en mester i å snakke ned mitt eget produkt i tankene mine.
Tro meg. Jeg har øvd, og jeg har blitt litt bedre. Skal jeg gi ut roman så nytter det ikke å si at det er noen trøtte greier jeg har klort ned på et papir. Ingen vil lese boken min da.  – Kanskje like greit, har jeg tenkt innimellom. Vet ikke om jeg vil at noen skal lese den. Det kan jo hende at noen ikke liker den, og da kan de komme til å gi dårlige kritikker. Er jeg klar for det?
Dette har jeg måttet tenke grundig gjennom, og jeg har bestemt meg. Jeg er klar for det. Litteratur er jo slik. En bok jeg liker, liker ikke du. En bok du synes er topp, sovner jeg av.

Vi knytter små sliketråder fra litteraturen til egne erfaringer

Litteraturen lever i oss, og knytter  små silketråder opp mot vår egen erfaring.
Har du aldri opplevd noe av det Guro opplever i «Stryk meg over håret«, så er det ikke sikkert at du vil like boken. Jeg tror likevel at historien til Guro får deg til å minnes dager da alt var bare fryd og gammen og samtidig favner  om en del av de utfordringene vi møter i livet vårt. De som gjør oss mer sårbare, kanskje klokere, noen ganger sterkere, men som gir oss som har opplevd noe av det samme, som Guro, et felles språk som vi kan dele.
Gjerne med egne assosiasjoner og tolkninger, men likevel en allsang vi kan synge sammen, der teksten er lik, men tonene vi synger er avhengig av om vi kan melodien. Jeg vet jeg har skrevet en tekst alle kan lese. Deler av den får deg kanskje til å nikke gjenkjennende eller tørke en tåre når du plutselig blir minnet på din egen melodi.

Omslaget på en bok har noe av det samme i seg. Når jeg går inn i en bokhandel og skal finne meg en bok, så må omslaget appelere til min melodi. Både det som står på vaskeseddelen bak på boken, men ikke minst illustrasjonen.
Denne gangen skulle jeg ikke lete etter melodien. Disse tonene hadde jeg selv satt på notelinjene. Derimot måtte jeg finne en illustrasjon som kunne vise deg, når du går i bokhandlen, litt av hva som er  melodien i boken min.
Den stemningen jeg ønsker du skal ha i deg mens du leser. Det vedmodet du noen gang vil kjenne på. Roen i landskapet og Guro sine tanker og følelser. Hvordan klarer en å fange hele melodien, med alle under og overstemmer, i et bilde?
Designeren til Commentum A/S klarte det. Han fanget stemningen jeg var ute etter.
Jeg fikk omslaget tilsendt i går, og i dag deler jeg det gjerne med deg.
Da jeg fikk bekreftet, av forlagsredaktøren, at de gikk for mitt ønske utbrøt jeg spontant til pådriveren min:

– Jøss, jeg skal visst gi ut en bok.

Utgivelse allerede i høst

Deilig forrett på Au Rendez Vous

Et treretters fransk måltid er ikke oppskrytt. Heller ikke når det kommer til kaloriinnholdet pr. rett. Etter nesten to uker på den franske rivieraen, så må joggeskoene hentes frem fra skapet og kostholdet må endres radikalt. Likevel så er det ingen tvil – Det var absolutt verdt det.
Jeg har gått mine siste researchsturer i dette vakre landskapet. To av kveldene var jeg i Callian og besøkte kokken Sìlvian. Første kvelden sammen med to gode venner fra Eikelandsosen, som lot seg sjarmere av den vakre restauranten som jeg skriver om i boken min.Jeg lovet Silvian et signert eksemplar av boken. Fyren kan ikke et ord engelsk, og spurte forhåpningsfullt om boken kom på engelsk. Da jeg sa at den ble utgitt på norsk, så jeg panikken i øynene et lite øyeblikk, før han tok seg sammen og lovet å lese den likevel:) Han er stolt av at jeg skriver om restauranten hans.

Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er med denne lille fjellandsbyen. Jeg går litt senere, snakker roligere og trekker luften dypere ned i lungene. Akkurat som i Hellas, dekker de bord i de brostensbelagte gatene. Den første kvelden satt det to herlige gitarister og spilte jazz midt i gaten, og en plakat på en vegg fortalte at det nå i august skulle være gitarfestival i byen.
Det er som om jeg hører til i Callian. Slik er det kanskje også. Jeg har ikke skrevet noen bok før. Har aldri levd gjennom en hovedperson som jeg selv har skapt. Jeg er ikke Guro, men hun er min. Jeg har skapt henne. Jeg bestemmer hva hun skal tenke og føle, hvilke avgjøresler hun skal ta og hvor hun skal dra. Det kan være tøft til tider.

Provence på sitt mest sjarmerende

Jeg leste en bok da jeg var i Frankrike som het «Papirpiken». Handlingen dreide seg om en romankarakter som dukket opp hos forfatteren, fordi boken hans var ufullstendig da den gikk i trykken. Hun falt rett og slett ut av boken. Han syntes det var tøft å måtte stå til ansvar ovenfor den personen han hadde skapt. Kul bok, egentlig. Jeg vil ikke ha besøk av Guro. Hun skal få lov å bli værende i fiksjonen.Tilbake til Callian. Der var jeg altså. Midt i min egen fiksjon. Da jeg ruslet gjennom gatene, nikket folk til meg som om de kjente meg. De nikket selvfølgelig også til Viljar, Birgitte og Geir, men jeg lot som jeg ikke la merke til det. Dette var min by, som jeg hørte hjemme i.
Fiksjonen har jo den fordelen at det nettopp er fiksjon, og jeg har tatt meg ganske så store friheter i min beskrivelse av stedet. Jeg har for eksempel plassert en vakker liten bokhandel der hvor turistkontoret ligger. Kanskje noen kommer til å åpne en bokhandel akkurat der om noen år? Det hadde vært gøy.  Det morsomste denne gangen var at Hugh Grant hadde vært der siden sist. Det stod skrevet på bordplaten på den kafeen vi spiste på  første gangen vi var der. Min mann, som noen ganger får høre at han har visse likhetstrekk med superstjernen, satte seg ned ved bordet som den mest naturlige ting i verden. Det kunne jo hende at Hugh ikke hadde vært der, men at eierne av kafeen trodde det da vi var der sist. Vi satt jo ved akkurat det samme bordet.

Hugh Grant kunne godt drevet bokhandel i Callian

Uansett, Hugh Grant er en av mine store favoritter, og at han har vært i min lille fjellandsby, må bare bety at byen er fin, og et sted hvor stjerner kan gjemme seg bort etter hektiske dager i St.Tropez eller Cannes. Hadde bokhandelen min vært der da, så hadde nok kanskje Hugh søkt jobb der. Kanskje Julia Roberts ville stukket innom også…For det meste så var vi på ferie, og for det meste lå jeg strekk ut på en solseng på stranden i St.Raphael. Jeg kan ikke huske sist jeg slappet så godt av. Etter tre uker med redigering før vi reiste, følte jeg at nå kunne jeg endelig senke skuldrene for en stund.
Slik ble det ikke helt. Da jeg lå der på stranden, med sand mellom tærne og noe kaldt i glasset, plinget det inn en mail fra Commentum Forlag. De ville, om alt gikk etter planen, gi ut boken allerede i oktober i år. Wow! Det er jo knappe to måneder til.Pulsen øker ved tanken og jeg kjenner på en skrekkblandet fryd. Be meg om å synge for 15000 tilskuere på Viking Stadion, og jeg gjør det med mindre puls enn det jeg kjenner på nå. Eller, for å være helt ærlig. Jeg vil heller synge på Haugesund Stadion.
Heldigvis har jeg mange gode venner som oppmuntrer meg. De stiller opp for meg, leser og gir tilbakemeldinger som gir meg mot til å gjøre dette.

Natt over St.Raphael

Commentum Forlag bad også om at jeg skulle sende dem noen bilder til omslag og pressemeldinger. Den hadde jeg ikke sett komme. Heldigvis kjenner jeg en dame som er tryllekunstner med kamera, og i dag kom hun i min hage. Grethe Nygaard og jeg har hatt fotoshoot på plenen. Mye lått og løye, som vi sier i Haugesund.
Fotografen nektet å retusjere bort dobbelthaker og ekstrakilo, så jeg skjøt frem haken og brystene, drog inn magen alt jeg var god for og lot det stå til. Etterpå kikket jeg litt på andre bilder av forfattere. Der var mangfoldet stort. Alt fra bilder i fotostudio, til passbilder tatt i en automat på et kjøpesenter. En mann så til og med ut til å ha snudd mobilen og knipset seg selv raskt i et halvmørkt rom. Det var ingen som så ut som Cindy Crawford på midten av 80-tallet.
Nå er det jo heller ikke bildet som skal selge, men som min mann sa:
– Det er jo ikke et minus om forfatterene ser noenlunde nyvaskede og velstelt ut. Dermed dusjet jeg og sminket meg etter alle kunstens regler, og venter spent på resultatet.  Utgivelsen kom altså mye tidligere enn jeg hadde trodd, og jeg håper at boken min kan gi  dere som ønsker å kjøpe den litt varme i mørke høstkvelder. Iallefall er det bildene mine fra St.Raphael og Callian som skal frem på netthinnen når jeg begynner å bli vinterdeprimert og lei av regn og kulde. Jeg vil nok kanskje kose meg med en annen bok. Det er jo grenser for hvor mange ganger jeg kan la meg underholde av en historie jeg har skrevet selv. Håper dere tar godt i mot Guro. Hun fortjener det, så får dere heller klage til meg om det er noe dere ikke liker.I morgen starter et nytt skoleår. Jeg skal følge en ny 10.klasse vel gjennom det siste året av ungdomsskolen. De har vært gode støttespillere for meg. Nå skal jeg være det for dem.

«Du er syk, du»

Dette landskapet gir meg lyst til å skrive en hel roman

Hva er det som får en til å sette seg ned å skrive en hel roman? For meg er det lysten til å fortelle en historie til noen andre. Lysten til å belyse et tema som er viktig for meg, og som jeg tror andre kan ha nytte eller glede av å lese om. Jeg er glad i de små detaljene som vi kanskje ikke husker at vi har opplevd. Jeg liker å hente dem frem fra barndommen eller nåtiden. Som små røde epler legger jeg dem i min minnebøtte. Jeg prøver å beskrive dem slik jeg husker dem. Kjenne på  følelsene igjen, luktene og lydene. Akkurat slik de var den gangen. Så kan fortellinger spinnes rundt egne minner og bli til andres historier. Det er det som er så gøy. Jeg får være litt «Skaperen» av virkligheter. Er det ikke det alle vi mennesker streber etter da? Være litt Gud, liksom?

Som ungdomsskolelærer, ser jeg at mange av elevene mine sliter med å skrive langt nok. » Hvor langt må vi skrive?» er gjennomgangsspørsmålet hver gang de skal ha en skriftlig innlevering i norsk eller engelsk. Jeg vet at noen lærere opererer med antall ord. Det kan kanskje funke, men hvor bra blir en tekst om en skal fokusere på antall ord? Derfor sier jeg at det er viktigst at teksten er god, ikke at den er lang. Etterhvert som en blir gladere i å skrive, fordi en får det til, vil også teksten vokse i lengde. Det nytter ikke å lage mer av den dårlige maten. Gjestene kommer ikke igjen av den grunn.

Det dårlige blir ikke bedre om du lager mer av det

» Hvor mange ord er romanen din på da?» var det en som spurte meg en norsktime da vi diskuterte emnet.

«112 221 ord», svarte jeg, like naturlig som om jeg skulle gitt han beskjed om å ta opp mattebøkene.

Det ble helt stille i klasserommet. Noen jenter, som nok også har dette «skrivedyret» i seg, smilte og nikket litt: » Vi forstår koss du har det», som om 112 221 ord var helt grei lengde på en tekst, for noen av oss.
«Du er syk», kom det etter en stund fra en gutt på bakerste benk, som nå så ut til å ha fått stemmebåndet under kontroll igjen. I og for seg en prestasjon i seg selv i den alderen.
«Ja, men da er det ganske mange syke mennesker i denne verden».  svarte jeg han, og blunket lurt til jentene på «mitt lag», for å understreke av det var flere av oss. Gutten, på sin side, var for så vidt enig med meg. Det er nok en del syke mennesker i verden.
Men hva er sykdom?
Er sykdom alt som ikke er akkurat slik du hadde sett det for deg?
Vi vet alle at influensa, spiseforstyrrelser, kreft og halsbetennelse er sykdom. Hva med alle psykriatiske diagnoser? Kan det være de som tenker rett, og vi som tenker feil? Mange store genier opp gjennom tidene har hatt slike diagnoser. Er det sykt da? Eller er det kreative mennesker som blir litt «mye» for enkelte?

– Tar De bort mine lidelser, knekker De også min kunst, skal Edvard Munch ha sagt til en lege som ville kurere ham. Munch, Beethoven, Händel, Isaac Newton, van Gogh, Tsjajkovskij og Picasso var alle «gale genier», plaget av psykiske lidelser. Men henger genialitet og galskap virkelig sammen?

Er det egentlig meningen av vi mennesker skal kunne litt om alt? Hvem har sagt det da? Kanskje det var meningen at vi alle skulle være spesialister på en ting hver? Kanskje min spesialitet egentlig skal være å skrive 112 221 ord, sånn innimellom? I mens kan du, eller noen annen, lære navnet på alle byene i verden utenat. Når jeg hører noen kan slike ting, så sitter jeg og ser dumt ut i luften en stund, før jeg til slutt sier.
» Du er syk » og rister oppgitt på hodet mitt.

Jeg vet ikke hva det er som driver et menneske til å pugge alle byer og land i verden. Jeg vet heller ikke hva som driver et menneske til å kunne fødselsdatoer til alle en treffer i hodet. Jeg vet ikke hva som driver et menneske til å samle på frimerker, og har du forresten noen gang vært med

En må ha en viss tålmodighet

noen hjem for å se på frimerkesamlingen? Hvordan klarer Leiv Ove Andsnes å sitte i timevis for å lære seg et pianostykke, til alle tonene sitter perfekt?Jeg tror jeg vet hva som må til når en vil fullføre et mål eller realisere en drøm:
Tålmodighet og glede.
Skal en ha tålmodighet, så må en føle glede ved det en gjør. Akkurat som en ikke har tålmodighet med unger, om en egentlig synes de er ufordraglige og ekle.
Hvordan noen kan ha glede av å samle frimerker er for meg en gåte. Men ikke en større gåte enn den gutten i klasserommet funderer på, når det kommer til min skriving.
Skal en bli flink på pianoet, så må en lære seg litt om piano, noter, komponister, ulike komposisjoner. ( I tillegg til at en må ha enormt lange fingrer)
Skal en bli en skikkelig god sladrekjerring, så må en bruke tid på å forhøre seg i nabolaget, lytte til bruddstykker av andres samtaler og ikke minst ha en god porsjon fri fantasi og ondskapsfullhet inni seg til å fullføre verket. Men en må ha glede av det og tålmodighet til å lytte. En må øve seg, for å bli troverdig. En må planlegge.Slik er det også med skriving, pianospilling og frimerkesamling.
Når en skriver må en være villig til å si farvel til noe en har skrevet. (Det slipper sladrekjerringa. Der er bagateller og kvalitet helt uvesentlig)

Denne boken lærte meg mye og ga meg mot til å kutte

Etter siste korrektur, står jeg igjen med 106 656 ord.  Det kan bli færre til slutt, men det kan også bli mer. Det er en spennede prosess jeg går inn i, men det har også vært en spennende prosess hele tiden.
Jeg lurer litt på hva gutten i klassen min sier, når jeg kommer igjen fra sommerferie og forteller han at jeg kuttet like godt ut 5 565 ord? (Ca 20 sider)

«Du er syk»?

Alle hobbyer er tidkrevende, men mange hobbyer kan du holde på med en liten stund en ettermiddag. En kan hekle litt, spille litt gitar, sykle en tur, eller gå på treningssenteret.

Jeg har vel innsett at å skrive roman krever mange timer sammenhengende jobbing. Da nytter det ikke å skrive to sider, stikke på spinning, lage middag, skrive to sider til, hekle en lue før en skriver to sider til. Det krever tid, ro og tålmodighet.
Det krever at jeg hører at jeg selv tenker.
Derfor har jeg brukt lang tid på boken min. Jeg har brukt ferier og helger. En slenger ikke frem PC-en etter  7,5 timers arbeidsdag.  Jeg har innsett at jeg må si farvel til noen hobbyer. Skuldrene mine smiler ved tanken.

Jeg må slutte å lage Loviseluer…

Derfor er det så deilig med en lang sommerferie, der jeg kan bruke tiden min på å skrive, og å tenke ut nye prosjekter. (Av og til er det greit å ha to hormonbomber på 14 og 15 år på loftet, som helst ikke vil se meg uten at de strengt tatt er nødt. Jeg har vendt meg til å skrive etter dundrende bass fra anlegget oppe. Jeg har en merkelig stereolyd ovenfra. Høytaleren i ene enden av loftet spiller hardrock og Jazz, og blir akkompagnert av uforglemmelige discorytmer fra 1984 fra den andre høytaleren . Som det musiske menneske jeg er, så bidrar det bare til å øke kreativiteten.

Når jeg igjen står i klasserommet til mine håpefulle 10.klassinger i august, og de spør hva jeg har gjort på i ferien, kan jeg svare at jeg var i Frankrike og solte meg. Men jeg kan være ærlig å si det som det er.
«Jeg satt for det meste og skrev på romanen min hele sommeren. Jeg regner med det ikke tar fullt så lang tid, for gutten på bakerste pult, å få stemmebåndet til å fungere denne gangen. Tross alt har det gått en sommer.
» Du er syk du»