Kledd naken og travel førjulstid

12191890_554024238080914_4951037577434464400_nNår en står med en ferdig roman i hendene kan det sammenlignes med å motta et vitnemål fra en lang og krevende utdannelse. Etterpå begynner jobben med å markedsføre produktet. Bokhøsten 2015 har vært innholdsrik. Flere hundre tilbakemeldinger fra fornøyde lesere og anmeldere varmer.

artikkelgrannar

Det startet med lansering på Cafe Renè på Scandic Maritim hotel i Haugesund. Heldige meg ble bokbadet av vinner av Riverton og Glassnøkkelen fra 2014, Gard Sveen. Matti Røssland  stakk innom og satte en ekstra spiss på kvelden min med en av sine låter. Det var stinn brakke og god stemning til langt uti natta hvor de små grå noen ganger går og legger seg.

Dagen etter var det signering på Norli i Haraldsgaten med Gard og meg. Mange var innom og fikk sikret seg et signert eksemplar av Gards Den siste Pilegrimen og hans siste: Helvete åpent, eller av mine Kledd Naken eller Stryk meg over håret.

GardogAgnes
På Tv-Haugaland sammen med Gard Sveen.

For en mottakelse jeg fikk på Norli den dagen, og for en flott utstilling som Haugesund Libris hadde laget for meg. Hele det ene utstillingsvinduet var fylt med Kledd Naken. Jeg følte meg bittelitt som Jo Nesbø i et nanosekund der, og jeg kunne se på Gard at han var bittelitt misunnelig.

Jeg og Marit Reiersgård på signering og sider.
Jeg og Marit Reiersgård på signering og sider.

Lanseringsfest nr 2 gikk av stabelen under Siderfestivalen 2015 i Øystese. Der fikk jeg besøk av Marit Reiersgård Bredesen, som også er en av de forfatterene jeg setter pris på å lese. Hun har gitt ut Stolpesnø og Jenta uten hjerte. Vi hadde en fortreffelig helg. Det er en bonus med forfatterlivet. En møter spennende mennesker og får stadig nye venner.

radio102intervju
På besøk hos Egil Houeland på radio 102.

Videre har jeg vært en smule spaltet eller som en varulv som skifter ham når mørket faller på. Lærer på dagtid og forfatter på kveldstid. En tur på Aksdal Bok og Papir for å prate om litteratur sammen med min mann, Geir Tangen, som kommer med sin debutroman Maestro i januar. Geir er som poteten eller (potå) som de sier på Karmøy.

unnamed (6)
Kledd naken signering på Haugesund Aerobic og treningssenter hvor jeg har vært lite flittig siste månedene. Kommer sterkt tilbake.

Der var vi forresten på SILK-festivalen i helgen og møtte gode forfatterkolleger. Geir kan jeg bruke til alt. Fin å ha med seg som bokbader når jeg ikke har lyst å være alene, og vil spare penger på å leie en annen. Fin å ha som markedsfører når jeg synes salget går litt tregt. Kjekk å diskutere plot og manusarbeid med. Flink å vaske hus og lage mat når jeg går inn i skrivebobla for å bli der noen dager. Ellers god til alle andre oppgaver ektemenn bør ha. Deriblant å framsnakke sin kone i enhver anledning. Geir er finfin, og han er min. Heldige meg.

20151006_085349 (2)
Hvorfor ikke signere mens en venter på flyet til Spania. Her på Haugesund Lufthavn, Tanum.

Denne høsten har jeg vært på TV-Haugaland sammen med Gard Sveen. En tur til Radio 102 i samtale med Egil Houeland. Vært på Litterær Salong sin hagefest på Haugesund folkebibliotek. Jeg har blitt intervjuet av lokalaviser rundt omkring. Grannar, Hardanger folkeblad, Hordaland folkeblad,  Haugesundnytt, Haugesunds avis m.fl. I tillegg til Bok365.no, som er norges største nettsted for litteraturinteresserte.

Halve opplaget av Kledd naken er allerede utsolgt, og det før julehandelen er igang. Nynorskutgaven selger kjempebra. Kult. Det var som jeg trodde. Nynorsken er ikke død. Nynorsk er igrunnen ganske tøft.

Tilbakemeldingene er helt overveldende. Mange er sinte og gråter. Andre peker på spenning og at de ikke klarer å legge boken fra seg. Noen sier thriller, noen sier krim, andre sier spennende roman. Hvilken sjanger det er tenker jeg ikke så mye på. Men å berøre leseren er det jeg vil. Ja, bli gjerne sint. Det er kjekt at også krimlesende menn liker boken.

Kvinner som selv har opplevd voldtekt og overgrep forteller at de kjenner seg igjen. Hva mer kan en forfatter ønske seg. På Bokelskere ligger det 9 seksere og 5 femmere, og jeg er både glad og ydmyk. Glad fordi det tyder på at jeg har nådd fram med budskapet mitt og ydmyk for at så mange lesere  lar seg berøre. En av de som triller sekser er bokblogger Elisabeth Berg, My Criminal Mind:

Denne boka har låst meg mentalt fast i ei lita bygd, Øystese, i flere timer nå. Det e noe av det beste jeg har lest på lenge, lenge! Den gjorde meg forbanna, glad, redd, overraska og trist. Persongalleriet er fantastisk, jeg følte at jeg bodde i huset sammen med hovedpersonen. Den tar for seg tema som bygdesladder, angst, voldtekt, vennskap og utholdenhet og er skrevet på en fantastisk kløktig måte.
Jeg leser mye, og jeg må si at jeg er beint ut imponert over forfatteren, Agnes Lovise Matre og måten hun har klart å håndtere så store, farlige og viktige tema.

Dette er muligens årets beste bok.
(Fra Elisabeths omtale av Kledd Naken på Bokelskere)

Folk etterspør oppfølger. De er ikke klar for å slippe gjengen min fra Øystese, hvor handlingen er lagt. Jeg kjenner litt på det samme. Jeg vil inn igjen til denne vakre bygda og skrive mer. Jeg vil vite hvordan det går med lensmannen Bengt Alvsaker, Susanne Hauso, Tore og barna, Amalie og Bjørn eller Ester og Åsa. Jeg har startet planleggingen. Noen nye karakterer er under unnfangelse. Alt innimellom det andre som skjer i disse dager.

En bok selger ikke seg selv. Her er min egen private markedsavdeling i gang med strategiarbeid.
En bok selger ikke seg selv. Her er min egen private markedsavdeling i gang med strategiarbeid.

En bok selger seg ikke selv. Det nytter ikke å sette seg hjemme bak pc-skjermen og håpe på at barnet en fødte klarer seg selv. Det er omsorgssvikt for bøker, og det går ikke an.

For å selge må en sikre seg at de som leser bøker får høre om at den finnes. Selv om det for mine facebookvenner kan se ut som om den jobben er gjort, så er Kledd naken  fremdeles en ukjent bok for Anna i Lofoten eller Emma på Frogner. Du må gjerne hjelpe meg å spre ordet. Har du lest Kledd Naken? Likte du den? Da setter jeg utrolig pris på om du er med og framsnakker. Selv må jeg ut og snakke om boken.

Jeg er reisende i Kledd Naken om dagen. Sist helg var jeg på Snikkeriet i vakre Rosendal. Torsdag som var besøkte jeg Damenes aftenEtnesenter. Til helgen bærer det av gårde til Oslo. Bokhandlerne der skal få besøk av meg. Jeg skal til Jæren på signeringsrunde i tre Notabanebokhandlere første helgen i desember. Regner med en tur innom Oasen storsenter i Haugesund, på Hillesland Libris før jul. Der er datoen ennå ikke bestemt, men jeg har vel noen ledige stunder enda? Skulle gjerne tatt en dagstur til Norli i Evje som har invitert meg, men hvordan gjør en det?

Geir og jeg har bestilt oss verdens minste bokhandel i form av et lite julehus på 3×3 meter på julemarkedet i Haugesund 26.-29. november. Det har vi ikke gjort før, så det får vi sikkert til. Takker høyere makter for at min mann har 15.studiepoeng i Kunst og Håndverk fra lærerhøyskolen. For jeg skal til Bergen på Oasen kjøpesenter i Fyllingsdalen kvelden før, så pynting av juleboden faller på ham. Puh!

Jeg håper en eller annen bedrift kan låne oss hver vår varmedress, så får jeg lage boknisseluene selv. Det egner seg vel kanskje ikke med lik i julegrana for å si det slik.  På julemarkedet blir det litt ekstra tilbud på Kledd naken, Stryk meg over håret og gavekort på Maestro. Det er alltid ekstra stas å få en signert utgave av en roman.  Våre bøker fås også med personlig hilsen til den som du vil gi gaven til. Er du ikke i Haugesund, så kan du bestille bøker her. Skriv gjerne noen ord om den du vil gi til, så blir hilsenen mer personlig.

 

En ekstrabonus i forfatterlivet er at en hele tiden møter nye mennesker som holder på med det samme. Her sammen med Elisabeth Guldbrandsen og Chris Tvedt på SILK i helgen.
Ekstrabonus. Jeg treffer så mange spennende mennesker i mørket, når det nesten ikke sees på bildet hvem vi er. Her forfatterparet Elisabeth og Chris på SILK -festivalen.

Dette er bare noe av det jeg skal holde på med fram til jul … i fritiden min. Ellers er det vanlig lærerjobb med vurdering av 60-70 norsk og engelsk tentamener, 25 skole-hjemsamtaler og en del vurderinger i samfunnsfag og KRLE. Men det er jo jobben min. Så det må prioriteres først. Ingen tidsklemme har jeg bestemt meg for. Den energien jeg bruker på dagtid, skal jeg fylle på igjen om kveldene. Noen ganger henter jeg også mye energi av mine fantastiske elever i 10B og flotte kolleger på Hauge skole i Haugesund.
Ha en fin førjulstid.

 

 

Litterær obstruksjon innenfor 16 meteren…

IMG_3097[1]Lillehammer. Inntil nå, for meg, OL-byen. Vinteren jeg aldri glemmer. Sol mot snø, røde, hvite og blå trikoter over målstreken. Gang på gang. Røde, hvite og blå flagg. Tusenvis. Viftende, svaiende, blafrende, vaiende… for alle.
Publikum heiet like mye på han som kom sist. Husker dere han som kom sist? Jeg husker ikke navnet lenger. Min mann husker han helt sikkert. Lillehammer-OL. Var det i -94? Tror det. Det er lenge siden. Ikke så lett å huske lenger. Den gangen var jeg også her i denne perlen ved Mjøsa.
Ikke fysisk, men det føltes slik. Den gangen Lillehammer også var litt mitt. Da jeg følte meg stolt over at vi heiet like mye på han som kom sist.

Kulturministeren og meg. Helt naturlig liksom...
Kulturministeren og meg. Helt naturlig liksom…

En skal heie på andre. De som er mest slitne når de omsider passerer målstreken. De fortjener også applaus. Det er raust, det er flott, det er god gammeldags norsk folkeskikk.
Nå tjue år etter er det en annen generasjon som heier i Lillehammer. Det er litteraturfestival.
Hoppbakken med OL-ringene ligger like overfor hytta her jeg bor på Birkebeineren. Maihaugen er bare et steinkast unna. Været er like vakkert som gutta var kledd på Eidsvoll i 1814. Det er stille her oppe nå. Snøen har smeltet, larmen har stilnet, men Lillehammer åpner likevel sine dører for litteraturkjennere fra hele verden, nobelprisvinnere som en mentalt bøyer seg i støvet for, bestselgende spenningsforfattere som imponerer, lyrikere som river deg i sjela og klorer deg i magen og så meg… Forfatterdebutant, invitert av festivalen, fordi jeg har turt å debutere med min aller første roman.

Det var i november det... Da boken var ny. Hvor langt er et bokår i forhold til et hundeår?
Det var i november det… Da boken var ny. Hvor langt er et bokår i forhold til et hundeår?

Jeg puttet et nyfødt og nystelt eksemplar av romanen min ned i vesken før jeg gikk til byen i dag. Inntok frokost i stoler med fargerike tepper utenfor en kafè som mot forveksling kunne ligget i en smal gate i St.Remy i vakre Provence. Roen lå som varm kakao med krem i magen min. Endelig et pusterom. Bare meg, festivalen og romanen min. En grønn flekk i en tørr hverdag.
Modig entret jeg en bokhandel. Måtte bare sjekke. Hadde de boken min?
Det var ingen i butikken. Betjeningen var ute i det store salgsteltet i gaten, så jeg ventet. Ville ikke trenge meg på. Skulle jo ikke kjøpe noe. Ville bare sjekke. Jeg festet blikket på TV-skjermen som hang på veggen bak disken.
«Bare de beste bøkene kommer i pocket» stod det, og jeg kjente stoltheten krype småbeskjedent oppover ryggraden min. Romanen min er på pockettrykkeriet nå.
– Unnskyld, men, sa jeg da den lyshårete jenta i tjueårene dukket opp bak disken, jeg lurte bare, har dere boken min? Jeg fortalte hva den het og hun sjekket på pc-en sin.
– Ja, den har vi ett eksemplar igjen av.
Jeg jublet innvendig. Tenk at de hadde min bok her i denne byen, som arrangerer Litteraturfestival for skikkelige forfattere. Gleden boblet i små sprekkferdige i magen min. Jeg er voksen. Prøvde å skjule denne lille presangen selvfølelsen min fikk.

Bare en bok igjen...
Bare en bok igjen…

Det dukket opp en kunde. En flott dame med trygge øyne. Ved en feiltagelse, henvendte hun seg til meg. Trodde jeg var ansatt i butikken. Vi kom i snakk og hun bestemte seg etter hvert for at hun ville kjøpe boken min.
– De har den her, svarte jeg. En aldri så liten smule stolt. – Om du vil så kan jeg signere den til deg før jeg går. Jeg sa også dette litt forsiktig. Ville ikke trenge meg på. Hun ble glad. Syntes det var stas.
– Dessverre, svarte kvinnen bak disken. Dette er jo en gammel bok. Vi ble stående litt rådville å se på hverandre. Kunden og jeg. Som om november 2012 var like lenge siden som 1994, og hun hadde fått beskjed om å rote frem et eksemplar av Håkon. Var det ikke det han het? Den vesle trollgutten. Den vesle suveniren. – Den kan jeg dessverre ikke rote frem nå. Det skjønner du vel, sa hun henvendt til debutanten som var så stolt over at en kunde i butikken ville kjøpe romanen hun hadde skrevet. – Det er så travelt nå under Litteraturfestivalen. Jeg har ikke tid til å lete etter den boken, sa hun til debutanten som var invitert til hennes Lillehammer på hennes Litteraturfestival.
Kunden ble helt stille. Jeg ble helt stille, men spurte etter at jeg hadde fått igjen følelsen i tungen.
– Mener du virkelig at du ikke vil finne boken til en kunde fordi du bare har en igjen?
– Ja, svarte hun. Det var det hele.
Stille drog jeg opp den nyfødte som jeg hadde puttet i veska tidligere denne morgenen. Den jeg egentlig skulle gi til en annen. Hvem den andre skulle være, hadde jeg ikke bestemt meg for ennå. Så hvorfor ikke?
– Du skal få boken signert av meg du, sa jeg.  Den lyshårete kvinnen bak disken var helt uanfektet av scenen som tok form rett foran øynene hennes. Hun hastet videre ut i teltet til kunder som plukket av stablene med bøker som Minni Mus på vårsalg. De var uvitende om at inne i butikken stod det en forfatter og pratet med en leser. Vi hadde butikken for oss selv. Ble stående å prate lenge. Vi pratet om viktige ting. Om livet, om spiseforstyrrelser, om håp og kanskje litt om det vi nettopp hadde opplevd.

Debutant på Norsk Litteraturfestival.
Debutant på Norsk Litteraturfestival.

Etterpå gikk jeg over til den andre siden av gaten. Måtte bare. Måtte bare sjekke om det var slik det var. At boken fra november. Den jeg hadde brukt tre år på å skrive, hvor jeg hadde vrengt sjela mi for å kunne hjelpe bare ett menneske, allerede var like gammel som Lillehammer-OL i folks minne. Som Håkon, som Dæhli eller Jon Olav Koss. Vel, Koss glemmer jeg aldri.
– Unnskyld, jeg kremtet.  Denne gangen var jeg forsiktig. Ikke bare forsiktig utenpå, men inni meg også. – Har dere boka mi? Jeg viste visittkortet mitt, slik at jeg slapp å forklare. Det ble varmt og pulsen økte da dama bak disken trykket på PC-skjermen. Det var helt stille i butikken. Både jeg og PC-en holdt pusten. Jeg stålsatte meg. Kikket nervøst rundt på stablene med bøker som var satt frem i anledning festivalen.
– Dessverre sa dama. Hjertet sank i brystet mitt. Jeg hadde bare lyst å reise hjem. Hun kikket litt unnskyldende opp på meg før hun fortsatte.
– Jeg solgte den siste til en kunde i går, men jeg skal bestille pocket.

Varmt møte over en kulepenn…

Personlige hilsener blir mer personlige når de skrives med penn.
I helgen ble jeg fullstendig hensatt til fortiden. Jeg hadde ikke sett den komme. Plutselig var den bare der. Luktene, smakene, knekkebrød med brunost og ketchup på, lukten av tang og tare og sommervarmen. Juletrefesten  med appelsiner fra nissen, og «Det lyser i stille grender» på scenen. Elevkvelden da alle elevene hadde blitt tvunget til å ta lusekur fordi helsesøster trodde at hun hadde funnet ett egg en elev. Vi trengte ikke Au de toilette den kvelden.
Sandeid skolekorps på tur til legoland, hytteturer på Skåneviksstranden, gitarspilling med Finn Kalvik på svaberget, og Fatlandpølser i store poser. Dans på samfunnshuset og tensingkoret hvor vi stemte i: «Jesus her er jeg, send meg».

 

 

Trenger ingen pinne for å huske deg. Men det var godt å minnes litt:)
Som bobler i sprudlende Champagne, poppet de opp fra langtidsminnet.
Fredag morgen, da vekkerklokken ringte, dunket min mann forsiktig i meg og hvisket:
Agnes, jeg tror du har tatt deg vann over hodet, men det sier vi ikke til noen.

Jeg forstod med en gang hva han mente, men bestemte meg for å holde hodet kaldt. I løpet av helgen skulle jeg signere og skrive personlig hilsen til 272 mennesker. Mange av dem hadde jeg ikke truffet på mange år, noen kjente jeg ikke så godt og noen få kjente jeg ikke i det hele tatt.
Fredagsvasken fikk lov å være i fred. På stuegulvet stod det stablet esker med bøker. En kasse inneholdt ferdigutfylte giroblanketter fra forlaget som skulle legges til rett person i rett bok.

«Rullèn ut«, sa jeg til min mann, som lå på gulvet og prøvde å finn ut av rullen med ferdigutfylte addresselapper. En lapp for hver bok skulle klistres på en bokeske, som først skulle brettes. Min mann gjøv på esken med dødsforakt. Etter noen få forsøk hadde han teken på det. Så var det å finne rett bok, til rett giro, til rett eske med adresselapp. Han så litt fortvilet ut da det gikk opp for han hvor mye tid det ville gå med til å finne frem i en rull som hadde omtrent samme lengde som rullen i kassen på Meny.

Du hadde forsåvidt rett i det Lillian. Men nå vet jeg hvor jeg vil bli:)
Hva er det jeg egentlig har lovet folk? tenkte jeg, men satte meg ved spisebordet, tente et lys og fant meg en kulepenn og en kopp kaffe. Allerede noen kvelder før hadde jeg oppdaget at signering er en ting, men personlig hilsen er en langt mer tidskrevende oppgave.
Vel, folk hadde forhåndsbestilt bøker. De hadde vist meg en enorm tillitt. De hadde tro på meg. Jeg skulle jammen også holde det jeg lovet. Med friskt mot satte jeg igang. Nå var det fredag og jeg kunne sove så lenge jeg ville neste morgen.
Omhyggelig skrev jeg enpersonlig hilsen med jevn og fin skjønnskrift, akkurat som jeg lærte da jeg satt på Sandeid Skule en gang på 70-tallet og skrev løkkeskrift, mens læreren leste fra en bok for oss. Det var de beste skoletimene forresten. Til og med guttene i klassen var stille når vi fikk skrive skjønnskrift i de lyseblå, ferdigtrykkede skrivebøkene. Ikke fordi guttene elsket løkkeskrift, men de elsket å bli lest for.  Et lite øyeblikk, mens jeg kikket på de skråstilte bokstavene, var jeg der igjen. La hodet litt på skakke, boken litt på skeive, og beundret min egen skrift.

 

Ja Elise. Så sant, så sant, og jeg gleder meg veldig til å signere bøker på handelsslaget hjemme i Sandeid 9.november.
Lite visste jeg på det tidspunktet at det skulle bli mange tankereiser tilbake til 70- og 80-tallet i løpet av denne helgen. Ja, jeg ble veldig sliten i armen. Kan ikke huske sist gang jeg skreiv så mye for hånd. Det må ha vært under pedagogikkeksamen på HSH i 1995, da jeg skreiv 29 håndskrevne sider med gjennomslagspapir under. Au!

Vi skriver ikke for hånd lenger. Personlige hilsener og brev har jeg ikke skrevet for hånd siden jeg hadde kjæreste i militæret en gang på 80-tallet. Varme, tåredryppende, lengtende tanker til en blåfrossen soldat i nord. Den gangen jeg ikke fikk vondt i hånden når jeg skreiv med kulepenn. Lurer egentlig på om brevene hadde varmet like godt om de hadde kommet på e-post?

Jeg oppdaget noe underlig i helgen. En personlig hilsen blir mye mer personlig når den er skrevet med kulepenn. Jeg tenker ikke over det i det daglige når jeg toucher i vei på Pc-en. facebookmeldinger, twittermeldinger, sms-er og e-post. Trodde det var det samme. Det er det ikke.
Etterhvert ble jeg mer og mer oppslukt av det jeg holdt på med. Mens min mann endelig hadde klart å lage seg et brette-, klippe-, klistresystem som fungerte, hadde minnene tatt tak i meg, og hensatt meg i et modus langt utenfor og langt bortenfor den stuen jeg satt i. Jeg oppdaget nemlig at jeg minst hadde ett eller to minner fra alle de 270 menneskene på bestillingslisten min. Faktisk så kjente jeg disse menneskene. De aller fleste var mennesker som hadde betydd noe for meg i oppveksten, i ungdomsårene eller i voksenlivet. Noen var venner og slekt av min mann, men også de følte jeg at jeg kunne skrive noe personlig til.

Dette er iallefall et motto du Ranveig har fulgt. Tusen takk for all framsnakking, og at du til og med syntes at jeg kunne passe til å holde 17,.mai-tale:)
I et innfall fant jeg frem minneboken min fra 1974, og lette etter gamle kjente der.  Jammen så fant jeg dem. Mange av de samme som hadde bestilt boken min nå, og som jeg ikke hadde snakket så mye med de siste tretti årene. De hadde også en gang skrevet hilsen til meg med penn.

Det aller første minnet var fra min venninne Liv på 5 år.
Den 22.08.1974 skreiv hun til meg:
– Tre ord på snei, Gløym ikkje meg. Hun hadde heller ikke glemt meg. Boken hennes ble signert.

Slik fortsatte det, og det hele endte med at jeg lo høyt når jeg skrev hilsner til noen. Smilte lurt da jeg skrev hilsner til andre. Til tider ble jeg faktisk rørt av mine egne «gode» kommentarer, og da jeg skrev til mine aller nærmeste måtte jeg til med lommetørkle og tørke tårer. Wow! for en reise. Kan absolutt anbefales.

Kulepennen jeg brukte da alle dere fikk hilsener. Jeg skal forgylle den bare for å takke den for den gode stunden.)
Da jeg omsider var ferdig hadde klokken passert 2100 på lørdagskvelden, og da hadde jeg skrevet i over et døgn avbrutt av litt søvn. Min mann kravlet fremdeles rundt på gulvet og pakket og klistret. Nå trådte jeg til og hjalp han.
Litt utpå søndagen var vi endelig ferdig. Jeg hadde klart det! Jeg hadde holdt det jeg lovet!  Aldri i verden om jeg hadde klart det uten hjelp fra dere som bodde i minnene mine. Aldri i verden om jeg hadde klart det uten hjelp fra min mann. En trenger pokker ikke være snekker for å være handy.

Når boken etterhvert dropper ned i postkassen din, håper jeg at du legger merke til at jeg har hatt et varmt møte med akkurat deg over kulepennen da jeg skrev hilsenen. Jeg håper at du også får et varmt møte med min Guro og hennes reise til fortiden.