Vi speiler oss mot ondskapen …

I denne stolen i Spania ble Skinnet bedrar til.

Den aller siste setningen er skrevet inn i min første kriminalroman: Skinnet bedrar. Bare en bitteliten detalj, sa min redaktør i Gyldendal Norsk Forlag i går. Jeg sa meg enig som så mange ganger før og så satte jeg punktum. Det tok et år. Den grønne skrivestolen i leiligheten vår i Spania er tom. Nå venter den på at oppfølgeren skal skrives ferdig i sommer.
Skinnet bedrar er på vei til trykkeriet og jeg er her. Kan ikke gjøre mer. Må bare krysse fingrene og håpe at noen der ute tar vel imot den. Slik jeg håpet da jeg sendte barna avgårde til første skoledag. Ingen visste bedre enn meg, som var lærer, hvor tøft og hardt det kan være i skolegården. Hvor mange uvenner en kan få, berettiget eller uberettiget kritikk en må forholde seg til. Hvor store krav det settes til å lykkes med alt. Ville det gå bra?

Slik er det nå også. Ingen vet bedre enn meg hvor tøft det er der ute på bokmarkedet. Konkurransen om å få oppmerksomhet, kjempe om fast plass på laget og i hyllene hos bokhandlerne. Håpe at romanen blir godt mottatt av leserne. Det er dere jeg skriver for. Jeg håper at romanen min blir lagt merke til, at den blir tatt på alvor og at den både vil underholde og opplyse. Romanen er sårbar i den verdenen vi lever i nå. Den er kjemisk fri for emojis og smilies. Du må lese mellom linjene og tolke teksten slik den står.

 

Omslaget til Skinnet bedrar

 

 

 

 

 

 

 

Det er varm sommer ved den blikkstille Hardangerfjorden, Folgefonna lyser hvit i det fjerne, morellene er i ferd med å modnes. En tidlig søndag formiddag blir seksårige Anders observert gående i pysjbukse langs hovedveien. Det er det siste noen ser av ham. Likevel meldes ikke Anders savnet før dagen etter, og da er det storesøsteren, 12-årige Ina, som ringer lensmannskontoret. Den forsvunne lille gutten setter hele Hardanger-bygda Øystese på hodet, og lensmann Bengt Alvsaker må utsette sin egen ferie … den ferieuka han skulle bruke på å møte sin egen sønn for første gang. I den gigantiske leteaksjonen og etterforskningen som følger, avdekkes bygdas skyggesider og hemmeligheter. Hemmeligheter som altfor mange har grunn til å holde skjult.
(Gyldendal Norsk Forlag – 2017)

Jeg er der ikke når du leser, kan ikke ta det jeg har skrevet i forsvar når du sier at du ikke liker den, ikke forstår budskapet, ikke ser bildene, de små hintene, ikke synes historien fenger eller er spennende nok. Jeg er ikke der når du grøsser, undres, smiler, nikker gjenkjennende eller ikke får sove fordi du har fått et akutt anfall av mørkeredsel.

Litteratur kan gjøre vondt og godt på samme tid. Litteratur skal røske litt, men den skal også underholde. Det kommer stadig tilbakemeldinger fra leserne om hva de synes om det jeg skriver. Det gjør godt å høre at bøkene mine røsker litt, men også at de er spennende.

Pocket – Gyldendal Norsk Forlag

Sagt om Kledd naken av et utvalg bloggere:

– en forbannet ekkel og spennende thriller – (Aertimisias verden)
– Jeg byttet på å gråte og være fly forbannet – (My criminal mind)
– Hun makter å gi boka en nerve som blir nærmest som en thriller etter hvert. (Bjørnebok)
– Det hang en uhygge over handlingen hele veien, en slags fornemmelse av noe kom til å skje … (Beathes bokhjerte)

Jeg tar med meg lensmann Bengt Alvsaker, politiførstebetjent Susanne Hauso og noen andre karakterer fra Kledd naken inn i min nye krimserie. Jeg håper at gamle lesere følger med og at nye finner veien inn i mine bøker. Når du har lest Skinnet bedrar håper jeg at du, i tillegg til å lese spennende politikrim, skal sitte igjen med en tanke om noe annet, noe mer enn det. Jeg ønsker at du skal kjenne igjen, men også gå inn i det ukjente. Kanskje se det du ikke har sett, få vite noe du ikke visste, sette på deg andre briller for en stund, som Haugesunderne i Blest synger i: I dine sko. 

Det vonde i det vakre fascinerer meg og gir meg lyst til å skrive. Det er først i krysningspunktet mellom disse to at skrivemotoren starter, fantasien settes igang og jeg går inn i flytsonen.

Historien i Skinnet bedrar blir fortalt gjennom mine øyne, ved bruk av min fantasi, men også inspirert av samtaler med virkelige mennesker. Nina er et slikt menneske. Hun var modig da hun kom til meg og spurte om jeg ville skrive hennes historie. Jeg lot henne fortelle og har latt meg inspirere. Nina er et løvetannbarn.
Jeg har også latt meg inspirere av menneskeskjebner og historier jeg har møtt på som lærer gjennom tjuefem år. Samspillet mellom søsken, foreldre, besteforeldre, lærere, naboer, barnevern, bygdefolket, politi, sosiallærere og andre. I møte med disse bruker vi alle våre egne briller. Vi gjør valg ut fra det vi ser. Noen går konsekvent med vernebriller, nekter å se, vil ikke vite og aller minst ha noe med det å gjøre.

Som oftest er ingenting helt som vi tror. Vi ser bare småflis av menneskene rundt oss. Alle bærer på noe som ikke tåler dagens lys; lovbrudd, skam, hat, rusmisbruk, psykisk sykdom, sjalusi, utilstrekkelighet, utroskap, pinlige sykdommer, narsissisme eller manglende selvtillit. Det mørke i oss deles ikke på Face, Snap eller Insta, men det er dette mørket som fascinerer oss mest, skaper mysteriene og spenningen og som får oss krimelskere til å sluke bok på bok. Vi speiler oss mot ondskapen og innser at vi ikke er så verst når alt kommer til alt.

Jeg gleder meg til å høre hva Skinnet bedrar gjorde med akkurat deg.

Har du lyst å forhåndsbestille romanen og få en personlig hilsen og signatur fra meg, så trykk på lenken HER. Alle bøker blir kjøpt inn av meg gjennom mine lokale bokhandlere, så signerer jeg og sender boken til deg. Jeg tar imot forhåndsbestillinger fram til 1.mai. Etter det er boken å finne i en bokhandel nær deg.

I skrivende stund er jeg allerede snart hundre sider inn i oppfølgeren: ISKALD. Også den fra Hardanger. Neste gang beveger jeg meg innover Hardangerfjorden og til Eidfjord. Jeg vil presentere leserne mine for Isklar, Norseman Extreme, og jeg kan love deg: Det blir iskaldt, farlig og til tider ekstremt.

Litterær obstruksjon innenfor 16 meteren…

IMG_3097[1]Lillehammer. Inntil nå, for meg, OL-byen. Vinteren jeg aldri glemmer. Sol mot snø, røde, hvite og blå trikoter over målstreken. Gang på gang. Røde, hvite og blå flagg. Tusenvis. Viftende, svaiende, blafrende, vaiende… for alle.
Publikum heiet like mye på han som kom sist. Husker dere han som kom sist? Jeg husker ikke navnet lenger. Min mann husker han helt sikkert. Lillehammer-OL. Var det i -94? Tror det. Det er lenge siden. Ikke så lett å huske lenger. Den gangen var jeg også her i denne perlen ved Mjøsa.
Ikke fysisk, men det føltes slik. Den gangen Lillehammer også var litt mitt. Da jeg følte meg stolt over at vi heiet like mye på han som kom sist.

Kulturministeren og meg. Helt naturlig liksom...
Kulturministeren og meg. Helt naturlig liksom…

En skal heie på andre. De som er mest slitne når de omsider passerer målstreken. De fortjener også applaus. Det er raust, det er flott, det er god gammeldags norsk folkeskikk.
Nå tjue år etter er det en annen generasjon som heier i Lillehammer. Det er litteraturfestival.
Hoppbakken med OL-ringene ligger like overfor hytta her jeg bor på Birkebeineren. Maihaugen er bare et steinkast unna. Været er like vakkert som gutta var kledd på Eidsvoll i 1814. Det er stille her oppe nå. Snøen har smeltet, larmen har stilnet, men Lillehammer åpner likevel sine dører for litteraturkjennere fra hele verden, nobelprisvinnere som en mentalt bøyer seg i støvet for, bestselgende spenningsforfattere som imponerer, lyrikere som river deg i sjela og klorer deg i magen og så meg… Forfatterdebutant, invitert av festivalen, fordi jeg har turt å debutere med min aller første roman.

Det var i november det... Da boken var ny. Hvor langt er et bokår i forhold til et hundeår?
Det var i november det… Da boken var ny. Hvor langt er et bokår i forhold til et hundeår?

Jeg puttet et nyfødt og nystelt eksemplar av romanen min ned i vesken før jeg gikk til byen i dag. Inntok frokost i stoler med fargerike tepper utenfor en kafè som mot forveksling kunne ligget i en smal gate i St.Remy i vakre Provence. Roen lå som varm kakao med krem i magen min. Endelig et pusterom. Bare meg, festivalen og romanen min. En grønn flekk i en tørr hverdag.
Modig entret jeg en bokhandel. Måtte bare sjekke. Hadde de boken min?
Det var ingen i butikken. Betjeningen var ute i det store salgsteltet i gaten, så jeg ventet. Ville ikke trenge meg på. Skulle jo ikke kjøpe noe. Ville bare sjekke. Jeg festet blikket på TV-skjermen som hang på veggen bak disken.
«Bare de beste bøkene kommer i pocket» stod det, og jeg kjente stoltheten krype småbeskjedent oppover ryggraden min. Romanen min er på pockettrykkeriet nå.
– Unnskyld, men, sa jeg da den lyshårete jenta i tjueårene dukket opp bak disken, jeg lurte bare, har dere boken min? Jeg fortalte hva den het og hun sjekket på pc-en sin.
– Ja, den har vi ett eksemplar igjen av.
Jeg jublet innvendig. Tenk at de hadde min bok her i denne byen, som arrangerer Litteraturfestival for skikkelige forfattere. Gleden boblet i små sprekkferdige i magen min. Jeg er voksen. Prøvde å skjule denne lille presangen selvfølelsen min fikk.

Bare en bok igjen...
Bare en bok igjen…

Det dukket opp en kunde. En flott dame med trygge øyne. Ved en feiltagelse, henvendte hun seg til meg. Trodde jeg var ansatt i butikken. Vi kom i snakk og hun bestemte seg etter hvert for at hun ville kjøpe boken min.
– De har den her, svarte jeg. En aldri så liten smule stolt. – Om du vil så kan jeg signere den til deg før jeg går. Jeg sa også dette litt forsiktig. Ville ikke trenge meg på. Hun ble glad. Syntes det var stas.
– Dessverre, svarte kvinnen bak disken. Dette er jo en gammel bok. Vi ble stående litt rådville å se på hverandre. Kunden og jeg. Som om november 2012 var like lenge siden som 1994, og hun hadde fått beskjed om å rote frem et eksemplar av Håkon. Var det ikke det han het? Den vesle trollgutten. Den vesle suveniren. – Den kan jeg dessverre ikke rote frem nå. Det skjønner du vel, sa hun henvendt til debutanten som var så stolt over at en kunde i butikken ville kjøpe romanen hun hadde skrevet. – Det er så travelt nå under Litteraturfestivalen. Jeg har ikke tid til å lete etter den boken, sa hun til debutanten som var invitert til hennes Lillehammer på hennes Litteraturfestival.
Kunden ble helt stille. Jeg ble helt stille, men spurte etter at jeg hadde fått igjen følelsen i tungen.
– Mener du virkelig at du ikke vil finne boken til en kunde fordi du bare har en igjen?
– Ja, svarte hun. Det var det hele.
Stille drog jeg opp den nyfødte som jeg hadde puttet i veska tidligere denne morgenen. Den jeg egentlig skulle gi til en annen. Hvem den andre skulle være, hadde jeg ikke bestemt meg for ennå. Så hvorfor ikke?
– Du skal få boken signert av meg du, sa jeg.  Den lyshårete kvinnen bak disken var helt uanfektet av scenen som tok form rett foran øynene hennes. Hun hastet videre ut i teltet til kunder som plukket av stablene med bøker som Minni Mus på vårsalg. De var uvitende om at inne i butikken stod det en forfatter og pratet med en leser. Vi hadde butikken for oss selv. Ble stående å prate lenge. Vi pratet om viktige ting. Om livet, om spiseforstyrrelser, om håp og kanskje litt om det vi nettopp hadde opplevd.

Debutant på Norsk Litteraturfestival.
Debutant på Norsk Litteraturfestival.

Etterpå gikk jeg over til den andre siden av gaten. Måtte bare. Måtte bare sjekke om det var slik det var. At boken fra november. Den jeg hadde brukt tre år på å skrive, hvor jeg hadde vrengt sjela mi for å kunne hjelpe bare ett menneske, allerede var like gammel som Lillehammer-OL i folks minne. Som Håkon, som Dæhli eller Jon Olav Koss. Vel, Koss glemmer jeg aldri.
– Unnskyld, jeg kremtet.  Denne gangen var jeg forsiktig. Ikke bare forsiktig utenpå, men inni meg også. – Har dere boka mi? Jeg viste visittkortet mitt, slik at jeg slapp å forklare. Det ble varmt og pulsen økte da dama bak disken trykket på PC-skjermen. Det var helt stille i butikken. Både jeg og PC-en holdt pusten. Jeg stålsatte meg. Kikket nervøst rundt på stablene med bøker som var satt frem i anledning festivalen.
– Dessverre sa dama. Hjertet sank i brystet mitt. Jeg hadde bare lyst å reise hjem. Hun kikket litt unnskyldende opp på meg før hun fortsatte.
– Jeg solgte den siste til en kunde i går, men jeg skal bestille pocket.