Veien ut av spiseforstyrrelsen…

Presentasjon ROS ForsideFasiten – Om den bare hadde vært der. Ligget der skinnende blank på glanset papir. Tilgjengelig for alle som trengte den.
Fasiten på hvordan en skal bearbeide store tap i livet. Hvordan en skal gå videre alene uten den en savner.
Tenk om en bare kunne skrudd på en bryter, slått av sorgen og erstattet den med gleden?
Jeg har prøvd det. Det kalles fortrenging, og er slett ikke å anbefale. I dag hører vi om ungdommer som får lykkepiller mot kjærlighetssorg. Ikke det at jeg skal undergrave sorgen de unge føler. Vi har vært der alle sammen en gang. Den gangen vi trodde at livet var over for godt fordi gutten vi elsket høyere enn himmelen fant ut at han ville drive med øyhopping en stund til før han slo seg til ro.
Vi kom oss gjennom det på et vis. Den gangen da lykkepiller ikke fantes. I dag kan de fleste av oss se tilbake på den første kjærlighetssorgen som en erfaring som gjorde oss sterkere og mer rustet til å møte livet på godt og vondt.

Om vi skreller bort sorgen fra livene våre, enten det er sorg over noen som er døde eller kjærlighetssorg, så tror jeg at vi vil oppleve at eplet blir råttent innenfra. Skallet er fjernet og vi har ingenting å beskytte oss med når nye katastrofer kommer. For de kommer. Ingen har fått i fødselsgave et liv fri fra sorg og smerte.

Jeg er sikker på, uten at jeg hverken er psykolog eller kan påberope meg annen erfaring enn min egen, at det er helt nødvendig å bearbeide slike hendelser. Kjenne på følelsene, lære å leve med tårene og smerten. Kroppen tar seg av dem som den mest naturlige ting av verden, om du bare lar den få lov.

I motsatt fall, om du hindrer den, setter smerten seg i muskler og psyke slik at den blir liggende som en murrende uro i kroppen. Til slutt er den der bare, men du har glemt hva den kommer av.

Denne uroen maser og kjaser og vil ha din oppmerksomhet. Når så livet stiller større krav til deg enn å være til stede.  Når familier skal stiftes, jobber skal utføres, studier skal fullføres blir denne uroen plagsom og påtrengende. Du vil fjerne den, men vet ikke hvordan. Du forstår ikke hvorfor den er der.
Hvorfor er jeg ikke lykkelig? Jeg har det jo så bra.

For mange blir løsningen spiseforstyrrelser eller andre tvangshandlinger. Veien ut herfra til et liv som leves her og nå, fullt og helt er en tøff prosess. Men det er mulig.
Det er dette jeg vil snakke om i helgen på landsmøtet til ROS.  Tøft tema. En lekmann i arbeid.
Uten feste i naturvitenskap eller legekunst,  har jeg tenkt å snakke om det som fungerte for meg. Min historie, min sorg, min spiseforstyrrelse, men aller mest veien ut av spiseforstyrrelsen.

Håpet er at jeg kan plante et frø i minst ett annet menneske, som kan vokse og føre til endring og tilfriskning. Da er jeg fornøyd.

Klar for litt ROS…

 

Gleder meg til mitt aller første foredrag om spiseforstyrrelsen og romanens tilblivelse.
Gleder meg til mitt aller første foredrag om spiseforstyrrelsen og romanens tilblivelse.

Nå ligger foredraget jeg skal holde, på landsmøtet til «Rådgiving om spiseforstyrrelser» i Bergen til helgen, klart på pc-en min. Jeg både gruer og gleder meg.
Landsmøtet går av stablene på Grand Terminus Hotell, hvor jeg skal si noen velvalgte ord klokken 10 søndag morgen.

Bestillingen er TILFRISKNING. Det er en glede å få dele min tilfriskning med andre som sliter med det samme som jeg gjorde. Om jeg kan hjelpe en av dere på veien mot et fullverdig og tilstedeværende liv, så gjør jeg det gjerne.

Håper at foredraget blir like godt mottatt som romanen min.
Håper at foredraget blir like godt mottatt som romanen min.

Selvfølgelig er jeg nervøs for hvordan jeg vil bli mottatt. Går ut fra at det er mange «flinke piker» i salen. Litt nervøsitet tåler jeg. En liten pris å betale mot det de som fremdeles strever med spiseforstyrrelser må tåle hver eneste dag.

Mottoet til Pippi surrer i hodet mitt og roer meg.
– Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til.-

 

Takk skal du ha, nå har jeg det bra…

Tynn nok. Flink nok. Sprek nok. Kjekk nok. Who cares?
Tynn nok. Flink nok. Sprek nok. Kjekk nok. Who cares?

Det unaturlige forholdet til mat, kropp og vekt er symptom på følelsesmessige og personlige problemer. Å overspise, sulte, kaste opp og tvangstrene brukes bevisst eller ubevisst i forsøk på å unngå problematiske og uoversiktlige tanker og følelser.

Dette har jeg hentet fra Interesseorganisasjonen for kvinner med spiseforstyrrelser, og sitatet i seg selv oppsummerer ganske presist slik hovedpersonen i boken min «Stryk meg over håret» har det. Da jeg selv var syk var det ikke aktuelt å ta kontakt med noen interesseorganisasjon. Det var jo det samme som å innrømme at jeg var veldig syk, og at jeg trengte hjelp. Likevel er det så flott at det finnes slike forreninger, og at flere og flere tør å oppsøke dem.

Glede seg over en ny dag, uten å tenke på hva en skal spise.
Glede seg over en ny dag, uten å tenke på hva en skal spise.

Selv er jeg invitert til ROS – Bergen (Rådgivning om spiserforstyrrelser) sitt landsmøte for å fortelle om boken min og hvordan jeg selv ble frisk fra Bulimi. Det gleder jeg meg til og håper at det kommer mange og vil høre på. Det er selve årsaken til at jeg skrev boken min. Ikke for å vinne Nobels litteraturpris.

Jeg ville skrive romanen jeg aldri fant da jeg, sammen med psykologen min,  jobbet meg ut av sykdommen.  Kunne jeg hjelpe en skulle jeg være fornøyd.  Mange flere enn en har tatt kontakt og sagt at de har fått håp og tro på at de kan bli friske etter at de har lest boken min.
Finn Skåderud kommenterer i reportasjen om meg i KK denne uken og sier at det en myte at det ikke går an å bli frisk.
De fleste bruker litt tid på å bli spiseforstyrret, og dermed bruker en naturlig nok også en del tid på å bli frisk. Fordi om en har sluttet å sulte seg eller overspise/kaste opp mat, så er en fremdeles ganske forstyrret i tankegangen. Det tar tid å vende dårlige uvaner og tankesett. En må lære seg å skille mellom sulten og mett. En må lære seg å spise regelmessig, og en må lære seg å skille mellom mat og følelser.  Det siste er lettere sagt enn gjort i et samfunn der de fleste følelser blir «feiret» med mat.
En trenger ikke være spiseforstyrret for å feire og sørge i matorgier.
Da jeg var syk klarte jeg ikke å forestille meg hvordan jeg kunne bli frisk. ( Jeg var helt klar på at jeg ikke hadde orket å leve om jeg la på meg ti kilo. Vel, de kiloene og flere til har sneket seg på, og jeg lever helt greit med det.) Nå klarer jeg nesten ikke å forestille meg hvordan jeg kunne være så syk. Speilet i gangen viser det samme speilbildet hver dag. Det er en utrolig lettelse. Badevekten min står urørt på badet. Den er for meg mordvåpen. Jeg husker ikke sist jeg veide meg.

Å nyte et kakestykke uten å begynne å kaldsvette.
Å nyte et kakestykke uten å begynne å kaldsvette.

Mange går til psykolog og snakker om spiseforstyrrelsen sin. Det er ufarlig å snakke om sykdommen.  En er ekspert på den. Det en derimot ikke er ekspert på er å snakke om de vanskelige følelsene. De som en ikke snakker med seg selv om en gang.
– Jeg er redd for å belaste psykologen min med mine følelser, sa en til meg en dag. De er så groteske noen av tankene mine, og opplevelsene jeg har hatt vil bare opprøre psykologen.
Det er det samme som å være redd for å be kassadama på REMA ta betalt for varene en handler eller føle at en belaster legen når en skal ha penicillin. Hvorfor ikke prøve å melde seg inn i en interesseorganisasjon eller en samtalegruppe, hvor en kan la andre prate først og så delta litt etter litt selv. Jeg har erfart at når solen skinner på trollet så sprekker det.

Interesseorgansisasjoner:
Rådgivning for spiseforstyrrelser
Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser
Nettverk mot spiseforstyrrelser
Senter for spiseforstyrrelser
Finn en psykolog
Behandling av Bulimi
Helsebiblioteket