Blant bestselgerne…

Fantastisk gøy å lese dette. Pris 149,-
Fantastisk gøy å lese dette. Pris 149,-

Sist uke kom «Stryk meg over håret» i Pocket, og Commentum Forlag melder om stor interesse for boken. Det gleder meg veldig, da jeg selv tenkte at dette må være en deilig sommerbok å ha med seg på stranden eller i kofferten til varmere strøk.
Det jeg derimot ikke så komme var noe jeg oppdaget i går kveld. Romanen er nå den 6.mest solgte boken på I-Books. Wow! Slikt gleder en forfatterdebutant enormt, og inspirerer til videre skriving. Den ligger foran Fifty Shades of grey og Inferno av Dan Brown.
Reiser du om Sola flyplass, så vet jeg at der kan du putte boken min i sekken, og jeg håper at flere kiosker på flyplasser kjøper den inn.
Spesielt de som har flygninger til Nice og området i og rundt Provence.

Stor stas at en leser reiste til byen min...
Stor stas at en leser reiste til byen min…

Fikk en melding fra en leser her om dagen som fortalte at hun og mannen hadde tatt turen til Callian, hvor jeg har lagt handlingen i boken til. De satt og spiste nydelig middag på kafeen «Au Rendez Vous» og snakket med kokken som jeg har skrevet inn som en av personene i boken. Han hilste til meg, og det syntes de var stor stas.
Sommeren er også tiden til å ta det litt rolig og tenke seg om. Lider du av spiseforstyrrelse og ikke har turt å si det til noen, eller å søke hjelp, så tror jeg at du kan bli motivert til å ta tak i sykdommen din om du leser «Stryk meg over håret». Mange har gitt tilbakemelding om at det er en bok som gir håp. Uansett, jeg gleder meg over at flere og flere leser romanen jeg brukte mange år og tårer på å skrive. Spør i din lokale bokhandel. Alle har nå fått informasjon om at boken er kommet i Pocket, og har plikt til å bestille den til deg om du ønsker den. I tillegg så finnes den på I-books og du kan bestille den rett fra meg her på bloggen og vil få den i posten med faktura i løpet av få dager.
Selv skal jeg nyte noen uker på Mallorca sammen med familien min. Bøker må jeg ha med, og har du et godt lesetips til feel-good sommerlesning, så tar jeg gjerne imot med takk. Ha en nydelig sommer.

Hvite minner…

IMG_3007[1]Hvitveistur har blitt et begrep i min familie. Det er den dagen da mamma må ut for å se til minnene sine. Jeg stanser et lite øyeblikk foran minnesmerket mitt. Setter meg på huk i skogholtet. Fyller kroppen med lukt av vår og gamle morkne minner. Førti år er lang tid når minner skal holdes levende.
Det hender jeg feller noen tårer. Ikke av sorg nå lenger, men kanskje mest av takknemlighet og glede. Hvitveisen setter livet i perspektiv for meg. En takknemlig tåre for at jeg har fått se barna mine vokse opp og bli store, for at jeg har fått lov å trøste, oppmuntre og sette grenser. En tåre for de som ikke er her lenger, for de som ble plukket så alt for tidlig. En for vissheten om at livet tar slutt for oss alle en gang, men at nytt liv vil vokse opp fra mine røtter, på samme måte som jeg vokste opp fra mamma sine røtter.
Som hvitveisen blomstrer vi bare en kort stund. Noen blir plukket tidlig, andre får stå og visne til de dør. Ut av roten kommer nye skudd igjen og igjen og igjen.

Finn meg i naturen...
Finn meg i naturen…

Du trenger ikke gå på graven min, sa pappa til meg før han døde for noen år siden. Han visste om hvitveisturene mine. – Jeg er ikke der. Bestem deg for et sted i naturen hvor du kan minnes meg, og jeg vil være der sammen med deg. Setter du deg på svaberget i Kvalsvik og kikker inn i solnedgangen, så skal jeg være der i lyset og vinke til deg.

I hagen har jeg en brudespirea som pappa ga meg. Han plantet den i en potte og vannet og gjødslet til den var kraftig nok til å klare seg i min hage. For andre er dette en helt alminnelig busk. For meg er den helt spesiell. Akkurat som hvitveisen gir den meg håpet om at det ikke er over når vi forlater våre kjære. Hvor vi blir av vet jeg ikke, og det vil jeg heller ikke vite. Men jeg er sikker på at vi aldri blir helt borte. Kjenn etter i vinden om noen hvisker navnet ditt. Stryker deg over håret eller klapper deg på kinnet.
Barnet i meg har lært meg dette. Den voksne meg vil gjerne rasjonalisere og tvile, bite tennene sammen og ikke kjenne etter. Dette barnet får være med meg på hvitveisturene. Den voksne meg kan holde seg hjemme, vaske huset og bekymre seg for alt en ikke får gjort noe med, katastrofer som kan komme eller arbeid som ikke er gjort.
Gjennom Guro har jeg prøvd å hente frem minnet om starten på hvitveisturene mine. Her deler jeg sitatet med deg.

Barnet i meg går på hvitveistur.
Førti år er veldig lang tid

Hun kikket bort på den hvite kisten.
De røde rosene var vakre. Hun lurte på om de andre syntes at hvitveisen som lå ved siden av var like vakker. Selv syntes hun det, selv om hun kunne se at de hang litt med hodene sine.
De andre hadde ikke sett blomstene i skogen før de ble plukket. Hun lente seg frem for å se bedre etter. De var ikke så stive i stilkene lenger, og den hvite servietten med blonder på, som mormor hadde gitt henne, var revet opp i kantene. Da hun plukket dem i skogen tidligere på dagen var de vakre og friske.
Forsiktig hadde hun tatt opp en og en blomst. Passet på at alle stilkene var lange nok. De lange stenglene hadde gjemt seg godt i mosen, som om de ikke ville bli plukket. De ville nok heller stå der og strekke seg mot solen.

– Noen ganger kan en ikke bestemme over slikt selv, hadde hun forklart dem. I dag var en slik dag. I dag måtte noen blomster plukkes. Forsiktig hadde hun stukket to fingrer ned i mosen, omsluttet stilken og revet av nederst. Noen ganger var hun uheldig, og da fulgte hele roten med. Det likte hun ikke. På skolen hadde hun nemlig lært at når en blomst visnet, falt frøene ned på jorden igjen og laget en ny blomst. Noen blomster hadde ikke slike frø. De vokste opp igjen av samme roten år etter år. Guro visste ikke helt hvordan hvitveisen var, men for sikkerhets skyld lot hun roten være igjen, slik at den ikke ville bli borte for bestandig. Borte for bestandig? Hva betydde det, da?
Han oss føder og oss kleder, midt i sorgen han oss gleder.

Kunne noe bare bli borte? undret hun. Det må vel bli av et sted? Hvor er borte? Er det som når en mister en leke og ikke finner den igjen? Men da er den jo ikke borte? En finner den bare ikke…
Den er bare på et sted som en ikke kommer på hvor er, og da er det jo ikke så farlig. En vet jo at den er et sted. Bare ikke der en selv er. Det er lov å savne en leke en har mistet, tenkte hun. I alle fall en stund.
Hva han tar og hva han giver, samme fader han forbliver. Og hans mål er kun det ene, barnets sanne vel alene…

Klar for litt ROS…

 

Gleder meg til mitt aller første foredrag om spiseforstyrrelsen og romanens tilblivelse.
Gleder meg til mitt aller første foredrag om spiseforstyrrelsen og romanens tilblivelse.

Nå ligger foredraget jeg skal holde, på landsmøtet til «Rådgiving om spiseforstyrrelser» i Bergen til helgen, klart på pc-en min. Jeg både gruer og gleder meg.
Landsmøtet går av stablene på Grand Terminus Hotell, hvor jeg skal si noen velvalgte ord klokken 10 søndag morgen.

Bestillingen er TILFRISKNING. Det er en glede å få dele min tilfriskning med andre som sliter med det samme som jeg gjorde. Om jeg kan hjelpe en av dere på veien mot et fullverdig og tilstedeværende liv, så gjør jeg det gjerne.

Håper at foredraget blir like godt mottatt som romanen min.
Håper at foredraget blir like godt mottatt som romanen min.

Selvfølgelig er jeg nervøs for hvordan jeg vil bli mottatt. Går ut fra at det er mange «flinke piker» i salen. Litt nervøsitet tåler jeg. En liten pris å betale mot det de som fremdeles strever med spiseforstyrrelser må tåle hver eneste dag.

Mottoet til Pippi surrer i hodet mitt og roer meg.
– Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til.-

 

Hver gang vi møtes…

Volleybra%20bilde%20lag
Et av de aller fineste minnene mine fra Bjoa. Volleyballjentene mine. Jeg følger med dere ennå.

I går fikk jeg gleden av å besøke Helsehuset på Bjoa i Vindafjord kommune.  Jeg var invitert av gamlerektoren Nils Terje Oma, som i dag sitter i styret for biblioteket i bygda.
Det er ikke et hvilket som helst bibliotek de har på Bjoa. Det, som så mye annet i bygdenorge overlever på ren dugnad. Forsamlingen, som jeg fikk presentere boken min for, er alle gamle kjente for meg. Jeg bodde ti år i den vakre bygda med utsikt til både Folgefonna og Sunnhordalandsbassenget. Alle de rundt 20 menneskene fra 30 til 80 kjenner jeg bedre enn mine nærmeste naboer i Haugesund.
I går kveld skulle det gjøres stas på dugnadsinnsatsen som disse har lagt ned. De hadde stilt opp som bibliotekvakter på kveldene for at folk skulle få tilgang til bøker, uten å måtte kjøre milevis. Foruten et nydelig koldtbord hadde de valgt meg som litt av denne stasen. Jeg takker audmjukt for det.

Ingenting er som en is på kaien på Bjoa en sommerdag.
Ingenting er som en is på kaien på Bjoa en sommerdag.

Dugnadsånden er vel noe av det som jeg vil huske aller best fra årene på Bjoa. Jammen stod vi på den gangen, og jammen står dere på enda.
I dag vil jeg minnes litt.
Først av alt så husker jeg «Drøsestova». Hver lørdag så tok vi barna med på Buo på kaien og drakk kaffe, spiste vafler og drøset. I slike små bygder er det ikke liv laget for kafèdrift, men det hindrer ikke Bjoafolket for å møtes på kafe likevel. Kanskje sted som Drøsestova er forløperen for dagens Waynes Coffee ? Ingenting er vel som en sommeris på kaien på Bjoa, mens hyttefolk tøffer innom, glade for å slippe unna byens kjas og mas for noen dager. Bjoa er som skapt for en hytte med brygge og båt, men det bor virkelige mennesker der hele året.  Noen innfødte, men også byfolk som har emigrert til «det gode liv» på landet.

Mulighetene er mange. Orker du å sette i gang, så får du applaus. Jeg har alltid spilt volleyball, men i Bjoas blomstrende idrettslag manglet denne idretten. Ingen problem. Jeg startet Bjoa Volleyballklubb for jenter 12 og 13 år. En energiinsprøyting jeg aldri ville vært for uten. For noen opplevelser vi hadde. For noen turer vi dro på. For noen flotte minner. Alle på trening hver gang.

imagesCAG51KBL
Ungdommene på Bjoa møter ikke opp. De driver klubber og forreninger sammen med de voksne. Her: 4H-huset

En fantastisk jentegjeng som jeg har gjemt på som en av de flotteste opplevelsene jeg har hatt som mor og dugnadsjobber. Judith Vannes Gundersen var med. Vi hadde ikke før låst klasseromsdøren til våre betalte jobber, før vi lesset Mazdaene våre (ikke akkurat turbusser) full i treningsvillige og glade jenter, og drog avgårde til Bergen eller et annet sted. Med friskt pågangsmot og kreative ideer skiftet vi mellom luftmadrasser (som i løpet av natten mistet litt av vitaliteten) til andre madrasser, inntil vi tilslutt nesten ikke hadde plass til passasjerer i bilen. Vi heiet på jentene våre, spiste vafler, pizza på Torvallmenningen eller klissete pasta, som elitespillerne på Nyborgs herrelag serverte, i like klissete pastabeger. Vi plastret overtråkk og kjeftet på dommerne. Vi trøstet når jentene tapte, men mest av alt jublet vi over kamper som jentene vant. For de vant de fleste. Slik var Bjoajentene. De ville lære å spille volleyball, og da lærte de det. De ville vinne kamper, og da gjorde de det. De ville opptre på scenen og synge, så da gjorde de det. Vi kombinerte ferdigheter og sang «Hode, skulder, kne og tå» når motspillerne tok timeout fordi de lå under med flere poeng. Sleipt? Ja! Men også survivel of the fittest. Konkurranseidrettens mantra. Et must for å overleve på bygda. Takk for at min datter, som nå nærmer seg de tretti, fikk lov å vokse opp i denne flotte venninnegjengen, og bli den selvstendige og målbevisste kvinnen hun har blitt. Det pågangsmotet hun utviste da hun gjennomførte Iron-Man

Å sette seg mål og å nå dem, legger en grunnlaget for i oppveksten.
Å sette seg mål og å nå dem, legger en grunnlaget for i oppveksten.

70,3 utvikler en når noen gir en utfordringer i ungdommen. Ungdommene på Bjoa gikk ikke i 4H, de drev klubben. Varemerket til bygdeungdommen i Norge. Helt fra de er ganske små deltar de på alvor. De blir selvstendige og trygge på seg selv. Lenge før de har gått ut av ungdomsskolen har de fått trening i å skrive referater, vært kasserer, trent et fotballag, arrangert fjellturer eller hjulpet yngre barn med andre aktiviteter. Ikke bare noen få av ungdommene gjør dette. Alle deltar.Vi kjempet den gangen for å få beholde ungdomsskolen og ungdommene i bygda. Det er ingen overdrivelse å si at vi gjorde det vi kunne. Vi ga alt. Ungdomsskolen klarte vi ikke å redde, men også den prosessen ga ungdommene våre et vågemot de virkelig har tatt med seg videre i livet. De fikk innblikk i hvordan politikk fungerer på godt og vondt, og ikke minst demokratiet. De lærte at det er helt ok å stå opp for noe en tror på, selv om en må protestere både mot kommunestyre og regjering. Stortingsbesøket i Oslo glemmer vi aldri.
Det var i denne prosessen Bjoa Bygdeutviklingslag så dagens lys. Det var med glede jeg noterte meg at Bygdeutviklingslaget fremdeles lever i beste velgående.
Jeg savner kakene på bygda. Ikke skuffekaken med sjokoladeglasur, men fløtekaker, ostekaker, ambassadekaker, gelekaker, verdens beste og skikkelige sjokoladekaker. Hver gang vi samlet oss i gymsalen på skolen. Enten for å se musikk og sangtalentene i bygda som spilte, se skoleavslutningen med Santa Luciaopptoget gjennom hele gymsalen eller en annen bygdedag som noen hadde satt i gang på dugnad.

bjoa skule
Når krefter vil rive ned hva generasjoner har bygget opp, da reiser bygdedyret seg og brøler.

Ja, jeg var nervøs da jeg inntok bygda i går kveld. Snøen og mitt eget gjenkjennende smil holdt meg med selskap. Nervøsiteten kunne jeg spart meg. Bare hjertevarme dugnadsmennesker, som tok veldig godt imot en urbanisert kvinne som fremdeles, når byens mas blir overveldende, lengter til en solstol i Vedvikjo, hvor stillheten fra bølgeskvulp og barnelatter fyller en med fred og livskvalitet. Likevel undres jeg på noe. Turte ikke spørre. Litt redd for svaret.
Da jeg kjørte hjemover igjen, og kikket bort på du mørke og kalde vinduene fra 4H sitt klubbhus, spurte jeg snøfnuggene i stedet.
– Hvor er ungdommene? – Forsvant de med ungdomsskolen slik vi fryktet? Bor de bare her nå, eller er de fremdeles effektive, lysende fremtidshåp i bygdenorge? Takk Bjoa, for at dere tok i mot meg og min debutroman «Stryk meg over håret».

Julekort fra himmelen…

korpset 2For noen måneder siden fant jeg sommeren i Førde. I går lå julen der på Kaien og pakket meg inn i barndommens forventninger.  Julemarkedet var som tatt ut av Skomakergatens idyll. Herborg og Trond hadde ristet på snøkulen for oss. Små hvite julekort falt søvnig fra himmelen, og dannet rammen rundt nisser og julesanger.

Nisseluer og åpen ild
Nisseluer og åpen ild

Åpen ild mellom reinsdyrsskinn og eplegløgg. Rudolf er rød på nesen. Plutselig savnet jeg trompeten min. Ville være med korpset og spille fra juleheftet jeg i sytten år alltid tok frem i desember. Ville være med karene som spilte trekkspill og gitar ved peisilden innerst i kafeen.

Det lyste i stille grend.,
Det lyste i stille grend.,

Hadde lyst til å synge. Det lyser i stille grender. Det lyste i en stille grend i går. Det lyste av tindrande ljos på Kaien i Førde.
For meg er julen tidløs og gammel. Jeg liker ikke moderne sølvjul. Funkisjulegleder passer ikke inn i min julekule.

Det vil han sikkert ha, da blir en sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.
Det vil han sikkert ha, da blir en sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Jul på landet. Over skog og hei
Plutselig husket jeg grøten som vi satte ut på låven til nissen der inne i Hardangerfjorden i de dager. Det hendte i de dager da juletreet ikke forsvant bak alt for mange pakker med elektriske duppeditter. Jeg husket med ett Anitadukken min. Den som kunne snakke når jeg trykket den på magen. Den lille platen som lå og surret inni miniatyrplatespilleren i ryggen hennes. Lyden av «mamma jeg må tisse» var mer fasinerende den gangen, enn I-phonen min i dag.

Jeg fikk lyst til å være liten igjen. En pike sovnet praktisk talt i fanget mitt. Soverosene på kinnene hennes, da jeg leste et av Guros barndomsminner for henne, fikk meg til å lengte etter da ungene var små. Før de fikk seg kjærester og karriere. Den gangen de bare var mine. Den gangen de sovnet med soveroser i fanget mitt. I en natt…

Tilbakeblikket til Guros jul fungerte som barnebok for en liten pike. Etterpå sovnet hun
Tilbakeblikket til Guros jul fungerte som barnebok for en liten pike. Etterpå sovnet hun

Det var mange mennesker i kafeen, mange mennesker utenfor, men likevel var det stille. I ren symbiose med de dalende snøfnuggende spiste de, pratet de, nynnet de og handlet. Likevel var det julefredstille på Kaien i går.

Når alle lyder pakkes inn i vatt
Når alle lyder pakkes inn i vatt

Vi tenner våre lykter når det mørkner.  Et lite øyeblikk kjempet jeg med gråten. Denne tiden på året, når himmelen åpner seg for meg, og de som ikke lenger er her banker på i tankekrokene mine. Stryker meg over håret, og forteller meg at de er her hele tiden. Fort lukker jeg tankekrokdøren og prater videre med en som vil kjøpe boken min. Presten dukker opp og legger julebudskapet i magen min.   Prøver finne leia der julestjerna er.

Herborg hadde byttet ut sommerduften av lavendel med julesmaker
Herborg hadde byttet ut sommerduften av lavendel med julesmaker

En gammel kjenning dukker opp og gir meg en klem, vekker gamle minner til live. Jeg putter dem ned i vesken. Vil tenke på dem når jeg kommer hjem og er alene. Trond beveger seg på kjøkkenet. Jeg ser ham gjennom den lille luken i veggen. Dette kan han. Tidligere kokk i Nordsjøen. Rolig som nissefar rører han i grøten. Herborg har byttet lavendelduften fra i sommer med duften av jul. Ingen serverer pinnekjøtt, men jeg kjenner smaken på tungen. Innimellom kommer Tove og Mia inn fra snøkulden utenfor. Varmer vinterkalde klær litt, før de igjen går ut og selger små hjemmelagede julegaver. At det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Julesang og peiskos
Julesang og peiskos

Jeg vil være en del av denne vakre kafeen på Kaien i Førde, så jeg legger igjen en bok som gjestene kan låne eller bare lese litt i. Tittelen passer så godt. Roen senker seg og jeg pakker sammen. På veien til bilen lengter jeg allerede tilbake. Takk Herborg og Trond for at dere har skapt denne oasen av idyll. Deilig er jorden.

Nei takk, jeg spiser ikke…

Hvordan skal en forholde seg til kritikken?
Hvordan skal en forholde seg til kritikken?

Akkurat nå om dagen, så står jeg på utsiden og kikker inn på livet mitt. Den siste måneden har det skjedd så mye at jeg hverken har klart å ta det inn over meg eller fordøye det.
Det er kanskje lurt å ikke forholde seg til alt som foregår heller. I dag for eksempel fikk jeg terningkast 1, 4 og 6 på romanen. Tre forskjellige lesere og tre forskjellige terningkast. Hvordan skal jeg forholde meg til det da? Skal jeg forholde meg til 3-eren jeg fikk i går, eller 5-eren her om dagen?
Serie? Ta sjansen? Hus?  Tre like? eller yatzy? Et spill jeg for egen del godt kan unnvære, unntatt på påskehytta hvis jeg har glemt strikketøyet.

I dag fikk jeg 1, 4 og 6. Her om dagen fikk jeg 5 og 3. Hva fikk jeg?
I dag fikk jeg 1, 4 og 6. Her om dagen fikk jeg 5 og 3. Hva fikk jeg?

Kriterier for måloppnåelse
Dette er ikke som i skolen, hvor en har klare kriterier for måloppnåelse. Dette er en annen bransje, med andre metoder. Sånn sett kan det være greit å være forfatter og ikke fotballspillere. Hver søndag etter endt kamp hagler det med mer eller mindre gjennomtenkte terningkast på tippeligaspillerne. Heldigvis skriver jeg ikke en roman i uken. En kollega spurte meg i dag om hvordan jeg forholdt meg til kritikerne.

– For å være ærlig, svarte jeg henne, så leser jeg dem ikke. Min mann er som vanlig den som informerer meg. Jeg har lest utrolig få kritikker. Har fått noen sammendrag av min mann, hvilken terning de trillet denne dagen, og så har jeg heller lest tilbakemeldingene fra mine reelle lesere.

En kan la være å skrive bok. Det er  en løsning. Eller en kan velge å være stolt av at en har gjort det.
En kan la være å skrive bok. Det er en løsning. Eller en kan velge å være stolt av at en har gjort det.

Forsvarsmekanisme?
Sikkert. Det får så være. En kan ikke skrive en bok for alle. Jeg er brukbart utdannet innen litteratur, og vet mye om virkemidler og antydningens kunst. Selvfølgelig kunne jeg antydet mer slik en del kritikere sier at jeg kunne gjort, men denne gangen hadde jeg ikke behov for å antyde. Selvfølgelig kunne jeg strammet inn tilbakeblikkene litt mer, slik at noen kritikere, som ikke likte disse, fikk komme seg raskere avgårde.  Andre lesere som har gitt tilbakemelding, ville gjerne hatt dem lenger og mer detaljerte. Jeg kunne også sikkert skrevet en hel roman om behandlingen av en slik sykdom, men jeg tror det hadde kjedet leseren, og det ville blitt en helt annen roman om psykologiens kunst og fortrengningens mekanismer. En annen gang kanskje?

Hvorfor leser folk denne? Språket er jo lett tilgjengelig og en møter ikke akkurat antydningens kunst.
Hvorfor leser folk denne? Språket er jo lett tilgjengelig og en møter ikke akkurat antydningens kunst.

Språket er for tilgjengelig.
Språket kunne vært mindre tilgjengelig slik at ikke alle forstod hva jeg ville si. Egentlig, om jeg skulle tatt alle råd med, så kunne jeg bare ha skrevet en helt ny bok. Jeg kunne plassert Guro på Bømlo, i et hvitt hus med glassveranda, hvor nordvesten står på hele året uavhengig av årstid, og servert hjemmebrygget øl og sendt henne på bygdedans. Da hadde ikke faren for å havne i Ukebladfellen vært til stede på samme måte. Forresten – ukebladfellen? Mitt første møte med Isfolket var der, og jeg elsket hvert minutt. Selv om jeg er utdannet både innenfor engelsk og norsk litteratur, så tør jeg å si det. Den gangen totalslaktet av biblioteker og litteraturkritikere. Hvor mange nordmenn leste serien på 47 bøker? Mange, mange.

Kan risikere å havne i ukebladfellen...
Kan risikere å havne i ukebladfellen…

Hvorfor? Jo fordi teksten var tilgjengelig for folk flest. Margit brukte heller ikke antydningens kunst. De er lette å lese, og en trenger ikke ha lest om morfologi, prefix, affix, metaforer, lingvistikk, tema, motiv, plot, antagonister, protagonister eller andre emner innenfor litteratur- og språkvitenskap for å lese bøkene.  Jeg ville skrive en bok som alle, også de som ikke liker å lese bøker, kunne klare å trives med.

Skal vi snakke om det slik det faktisk er?
Skal vi snakke om det slik det faktisk er?

Skal vi snakke om det?
Det var en eneste grunn til at jeg ville skrive denne boken i første omgang. Jeg ville at noen som sliter med bulimi skulle føle at noen prøvde å forklare det som er umulig å forklare. De syke tankene, hvor kommer de fra? Ensomheten i venneflokken.  For tro meg. Det er ensomt. Det er ingen som går forbi et slikt menneske og ser ensomheten. Derimot ser en masken som skjuler  den dårlig selvfølelse, den dårlig selvtilliten, den dårlige samvittigheten, utilstrekkeligheten og følelsen av at ingen egentlig liker en.

Kan jeg hjelpe ett menneske, så våger jeg.
Kan jeg hjelpe ett menneske, så våger jeg.

Kan jeg hjelpe ett menneske ut av det personlige helvete, så kan andre trille så mange terninger de bare vil. Hver gang en leser sender en sms til meg med tilbakemelding om at boken berørte, fikk henne eller han til å tenke eller å seriøst vurdere å fortelle noen om sykdommen sin, så triller det mange herlige seksere i hodet mitt. Da har jeg nådd frem. Allerede nå, etter en måned har jeg fått tilbakemeldinger fra fremmede mennesker som sier at de har fått håp på grunn av romanen min. Mennesker på toppen av norsk næringsliv, på toppen av karrieren, på kjendistoppen, ja på alle topper, for det er der du finner dem. De forteller at boken min gjør at de vurderer å be om hjelp, eller iallefall å fortelle noen om sykdommen sin. At disse menneskene stoler på meg sier meg mye. De tror på historien min, selv om handlingen er lagt til Provence.  Hallo! Hva mer kan vel en forfatter ønske seg.

Et julekort fra en fornøyd leser får sekserne til å trille i hodet mitt.
Et julekort fra en fornøyd leser får sekserne til å trille i hodet mitt.

Eller som i dag da jeg fikk et skikkelig godt gammeldags julekort i posten. Tettskrevet fra en leser som fortalte at da hun leste boken min, kunne hun kjenne lukten fra svabergene og kjenne varmen fra berget mot lårene. Smilte gjenkjennende til noe, assosierte andre ting til sitt eget levde liv.

Antydningens kunst
Min pappa var kunstner. Da jeg skulle lære å tegne så sa han at jeg måtte tegne det jeg så, ikke det jeg trodde at jeg så. Slik skriver jeg også. Jeg skriver det jeg ser, slik det var, ikke slik jeg tror at det var.  Da må noen beskrivelser bli tøffe. Mange synes sikkert at det både er ubehagelig og unødvendig at jeg forteller i detaljer hvordan det føles for en voksen festkledd kvinne å ligge over toalettskålen å spy. En assosierer det kanskje til julebordsfylla. Tro meg, julebordsoppkast er ferietur i forhold.   Det står ingen venninner utenfor som tar seg av deg og følger deg trygt hjem.
Det er også tøft å lese om kvinnen i Amalie Skrams: «Karens Jul» som satt ihelfrossen og død i et skur på kaien, mens babyen hang fast i brystet hennes i et fortvilet forsøk på å få litt mat. Vi vil ikke vite slike ting.

- Du skal tegne det du ser, ikke det du tror du ser.(min pappa)
– Du skal tegne det du ser, ikke det du tror du ser.
(min pappa)

Bulimi, anorexi, alkoholisme, ME, panikkangst, sosialangst, sorg i alle former, skolevegring, ensomhet eller ADHD. Kanskje vi skal pakke oss ut av materialismens bomulspose og begynne å sette ord på det som ikke er så greit, så vil en kanskje oppdage at en ikke er alene. Det er ikke slik at noen sitter i sitt perfekte hjem, med sine perfekte barn, sine maskuline ektemenn eller slanke kropper og mesker seg på vitamintabletter og økologisk mat og nyter at verden ligger tilrettelagt spesielt for dem.
Alle har noe, og har de ikke noe så kommer de før eller senere til å få noe. Det betyr ikke at livet ikke er bra. Livet er hva det er. Som min livskloke svigerfar sa det.

Livet er ikke bare solskinn...
Livet er ikke bare solskinn…

– Hvem har sagt at livet skal være rettferdig, eller at en skal være lykkelig hele tiden? Står det skrevet noe sted? Eller for å bruke litteraturens antydningkunst.  –Livet er ikke bare en dans på roser, det dinglet noe fra taket. Så kan en jo bruke tiden på å lure på hva som dinglet.

En kritiker gjør bare jobben sin. Det er likevel en subjektiv mening. Det finnes ikke kriterier for måloppnåelse.
En kritiker gjør bare jobben sin. Det er likevel en subjektiv mening. Det finnes ikke kriterier for måloppnåelse.

Jeg tenker ofte på det. Fyren ble jo 92 år gammel. Født i 1919. En trenger ikke være historieforsker for å forstå at han har vært ute noen vinternetter, selv om vi sjelden, utenom 17.mai-talene, snakker om sjømenn under 2.verdenskrig.
Alle har lest om de harde 30-årene i historiebøkene, men å snakke med en gammel bestefar om hvordan det egentlig føltes å ikke kunne spise seg mett, nei, det er for mange i overkant ubehagelig. Bedre om det bare blir antydet. Da slipper vi å forholde oss til det om vi ikke orker.

For om en har det, så blir det for mye å holde på, og en må ta kontroll.
For om en har det, så blir det for mye å holde på, og en må ta kontroll.

En trenger heller ikke være psykolog for å forstå at det sitter mennesker rundt om i alle familier og har det vanskelig. Livet er nemlig slik. En mor dør når ungene er små, noen mister babyen sin rett etter at den er født og andre mister barna sine til narkotika, i bilulykker eller i kreft. Noen har mistet sin mann etter et langt ekteskap og skal kanskje feire julen uten ham for første gang på 60 år. Noen er skilt. Andre har så mye angst at de ikke tør å gå inn på en butikk for å kjøpe en julepresang, eller en liter melk for den saks skyld. Det er vanskelig å snakke om disse tingene. Det er det også for meg. Kanskje en bukett blomster, et tilbud om å ta julehandelen, pynte en grav for noen, tilby deg å passe barna noen timer slik at han kan få tid til sin kone noen timer. Det er mange måter å vise omsorg på.

Nei takk... Jeg er matmisbruker, men jeg spiser ikke lenger...
Nei takk… Jeg er matmisbruker, men jeg spiser ikke lenger…

Nei takk – jeg spiser ikke
Atter andre gruer seg til julen, fordi det ikke bare er mye mat på bordet, det er også forventet at en spiser godt. For noen  er det slik at de allerede nå sitter og planlegger hvordan de skal komme seg gjennom julen uten å miste kontrollen, overspise, for så å snike seg inn på toalettet og prøve å kvitte seg med maten uten at noen får mistanke.  Andre er livredd for at noen vil tvinge i dem mat, med påfølgende angstanfall. De trenger noen som kan hjelpe dem mot et annet liv, men de er redde. Redde for at andre skal ta kontrollen fra dem, for uten den så aner de ikke hva de skal gjøre. Da kan all verdens katastrofer ramme dem, og de er helt forsvarsløse.

Du finner dem på toppene
Tidligere har jeg tenkt at det være mange der ute. Nå vet jeg at det er mange der ute. Noen står frem og forteller, andre dør i helsekø uten å tørre å si noe, andre blir avfeid med at de må ta seg sammen.  Jeg kan ikke be for alle disse, men vær snill å gjør dem noen små tjenester. Lær deg å alltid tenke at et menneske har flere lag, og det du ser er sjelden hele bildet. Alle mennesker er sårbare, også de som ser ut som om de har full kontroll. De sliter oftest mest. Gi dem omsorg. Ikke vær så redd dem. Gi dem en klem.

Noen er kanskje alene, eller har mistet mammaen sin som liten. Andre tar på seg en tøff maske for å klare livet.
Noen er kanskje alene, eller har mistet mammaen sin som liten. Andre tar på seg en tøff maske for å klare livet.

Når noen sier at de er forsynt ved middagsbordet, så aksepter det selv om du selv kanskje synes de burde spist mer av den gode maten du har laget.  Da gjør du kanskje julen lettere for noen. En ting til. Ser du noen som forsyner seg litt mer enn normalt, så vær snill å ikke påpek det heller. For noen mennesker er nemlig det å forholde seg til litt mat like vanskelig som det er for en alkoholiker å forholde seg til litt alkohol. Mat må en ha. En kan ikke si at nei takk – Jeg spiser ikke.