Kledd naken sammen med Maestro = sant

12540543_10156264832320012_656464151388292140_nOm jeg kjenner litt ekstra etter, så trekker jeg pusten litt langsommere nå enn det jeg har gjort de siste ukene og månedene. Her i hjemmet har det vært full rulle fra Kledd naken ble lansert i september til min mann Geir Tangen lanserte sin krimdebut Maestro fredag 15.januar.

12509902_10156264832710012_3379249695667803304_nI dag ble vi ferdig med å pakke 300 bøker til leserne, og vi kan få noen timer hvile. Selv om vi i morgen allerede er på plass på Haugesund folkebibliotek til vår første seanse hvor vi møter sammen som forfatterekteparet. For oss er det en drøm som nå begynner å bli virkelighet. Begge to sammen for å møte lesere, få lov å snakke om litteratur, skriving og hvordan vi samarbeider for å gi rom for skriving midt i tidsklemma.

12027783_10155918344875012_8104368304651870791_nDenne helgen har vi iallefall hatt det gøy. I og med at Geir bestemte seg for å gi ut på eget forlag med navnet MATA forlag, så åpnet det seg nye karriereveier for meg. Jeg har vært transportansvarlig, kritisk leser, bokbrekker, arrangementansvarlig og forlegger den siste ukene og månedene. Mange baller i luften i tillegg til full lærererjobb, hus og hjem.

10367171_10156237521455012_4950710029363482461_n For ikke å snakke om at jeg har tilbrakt kveldene i lydstudio hos Gunnar Hustvedt i H-musikk for å lese inn Kledd naken. Forøvrig en svært så krevende prosess, hvor jeg, som alle andre, hater å høre min egen stemme i opptak. Etter noen timer med lesing er det lett å stokke ordene og da må det leses om igjen. Da er det godt å ha proffe folk i studio. Gleder meg til resultatet. Du vil kunne laste ned lydboken på strømmetjenesten Storytel når den er ferdig en gang i løpet av februar.

10632815_10156237520725012_3341018448629357893_nGode hjelpere er viktig når en skal gjøre ting en ikke har gjort før. Vi har hatt et fantastisk samarbeid med Brasserie Brakstad og matbaren Brakstad i Haugesund. Det er andre ektepar som driver sammen her i byen, og Ottar Brakstad sammen med sin kone Synnøve Haftorsen Brakstad har vært helt fantastiske i forbindelse med lansering. Alt har blitt lagt til rette for oss fra start til slutt.
12509598_935769513164345_4946531811334731661_nVi begynte på Brasserie Brakstad med en middag sammen med Hans Olav Lahlum, som var Geirs bokbader på lanseringsfesten, til selve festen på matbaren. Selv om lokalet var stappfullt og folk var både sultne og tørste, gikk det hele på skinner. Etterpå avsluttet den harde kjernen på indre kai, tilbake på brasseriet, hvor vi koste oss ut i de sene nattetimer. For debutanten selv kunne det ikke ha blitt bedre.

Andre gode hjelpere trengtes til å pakke 300 forhåndsolgte bøker med signering og personlig hilsen. Der stilte Geirs barndomsvenner fra Øystese i Hardanger opp og pakket på skift. Uten dem hadde vi nok aldri blitt ferdig.

12509822_10156274311945012_3604552168507849294_nMøller Bil i Haugesund stilte opp og lånte oss en maxiCaddy til frakting av bøker fra Bergen til Haugesund, og bokhandlerne i byen har stilt opp på alle mulige måter for at Maestro skal få en god start på veien. Tusen takk alle sammen.
Nå gleder vi oss til å senke skuldrene litt, samtidig som vi skal ut på ulike arrangementer fremover våren. Besøk på ulike biblioteker hvor vi skal prate Kledd naken og Maestro, samt at min mann bokbloggeir skal gi folk tips om god kriminallitteratur. Vi gleder oss og håper at flest mulig skal ta turen og hilse på. Vi gleder oss ekstra mye til Hans Olav Lahlums krimfestival i Tvedestrand og til Krimfestivalen i Oslo hvor Geir skal være gjest på Fredagspils med Tom Egeland.

Livet blir hva du gjør det til, og mange lurer på hvordan vi får tid til alt. Stikker du innom et av våre arrangementer så får du kanskje en smakebit på hvordan vi jobber som et team og gir hverandre rom for skriving.

Maestro løfter taktstokken til dødens melodi …

Diverse bilder og videoer fra mobil 752En uke er til ende i Spania, og et helt nytt år venter på oss når vi lander i Norge i morgen. El-ling som har stått på flyplassen og ventet  er forhåpentligvis ikke helt utladet av frost, storm, kulde og regn. Vi er iallefall ladet med solenergi og klar for nye utfordringer.

Vi holder fremdeles på å flytte inn i leiligheten vår her nede. Ennå har jeg ikke funnet roen til å skrive. Faktisk er dette første gangen jeg har framme pc-en siden vi kom ned her. Jeg har gjort alt annet, eller det vil si, jeg har ikke gjort noe annet enn å spise, sole meg og sove. Det var ikke bare El-lings batterier som trengte lades i juleferien. Jeg har funnet en norsk frisørsalong rett borti gaten her og har fikset litt på fasaden. Fantastisk kjekt å bli klippet av en dame fra Ulsteinvik, som spiller P7-Klem på radioen og som vet at det finnes et fotballag som heter FK-Haugesund. Her i dette fotballens mekka. Jeg var svært fornøyd både med resultat og pris.

Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.
Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.

Det har vært en travel høst. Full jobb som lærer, tentamenskjør både i norsk og engelsk mot jul, i tillegg til lansering av Kledd naken har kostet litt, men det har vært gøy. Nå har jeg sovet lenge og mye. I tillegg har jeg fått min dose solvitaminer og er klar for 2016. Oppfølgeren til Kledd naken er påbegynt, om enn så vidt. Etterhvert blir det tid til den, men akkurat nå er det min tur til å heie på verdens beste ektemann. Misforstå meg rett. Kledd naken er fremdeles svært oppegående og tilbakemeldingene er overveldende. På bokelskere.no har den fått det tredje beste terningsnitt av alle norske romaner utgitt i 2015. Den kan bestilles her, eller kjøpes på en bokhandel nær deg. Nå må jeg likevel klare å ha to tanker i hodet samtidig, og det pleier ikke være så vanskelig for oss kvinner har jeg hørt.

Allerede 15.januar er vi igang med boklanseringen til Geir Tangen. Geir er engasjert i mye, og ikke redd for å si i fra når han mener noe er galt. Foruten det er han en av de mest leste krimbloggerne i Norge. Han er tilfeldigvis min mann, noe som absolutt krever sitt, og nå debuterer han i tillegg selv som forfatter med Haugesundskrimmen Maestro.  Lanseringsfesten vil finne sted på Matbaren Brakstad i Haugesund, og Geir får besøk av selveste Hans Olav Lahlum, som kan mer enn å spille sjakk. Fyren har sin egen krimfestival, som vi flittig har besøkt hvert år. Anbefales virkelig. Lahlum vil bokbade Geir, og jeg er sikker på at Geir ikke har tenkt gjennom hvilke spørsmål krimdebutanten kan være nødt til å svare på. Her kan det komme overraskende trekk.

Det hele begynner her, og fra der av og ut kan alt skje...
Det hele begynner her, og fra der av og ut kan alt skje…

Handlingen i Maestro foregår på hele Haugalandet, hvor en småsprø seriemorder går løs. For all del, jeg har vel aldri hørt om seriemordere som ikke er sprø. Jeg håper iallefall at vi ikke når som helst kan treffe på en slik person i nærmiljøet, men hvem vet? Kanskje han finnes? Faktisk traff vi på en kar på julemarkedet som var kliss lik slik jeg har sett for meg denne Maestroen. Det var ingen behagelig opplevelse. Geir forsikret meg flere ganger den dagen at Maestro er en oppdiktet person, og at jeg visstnok kan ta det med ro. Nå er jeg ikke kjent for å være tøff og modig. En skjør og lettskremt krimelsker … der har du meg. Dessuten har jeg lest romanen til Geir, og jeg er enda ikke sikker på om dette har hendt eller kan hende i virkeligheten. Det er som om en ikke helt kan vite. Fiksjon, ja, men … nei, kanskje ikke. Romanen sitter i en stund, og en hiver seg ikke rundt for en ensom joggetur i Byheiene med en gang en har lest siste side. Litt ekkelt å tenke på at jeg lever under samme tak som han som har fantasert seg frem til dette.

Forfatterekteparet ble årets kremmer på julemarkedet. Nå er vi klar for et nytt spennende år. Godt nyttår.
Forfatterekteparet ble årets kremmer på julemarkedet. Nå er vi klar for et nytt spennende år. Godt nyttår.

Jeg har vært heldig å få følge romanen fra første utkast og til det den har blitt nå, og jeg er imponert. Først og fremst er jeg imponert på samme måte som jeg er av alle andre som skriver krim. Det er så mange tråder som krever tålmodighet og en god porsjon analytiske evner.  En skal jo helst lure leseren. Etter min mening har Geir klart det. Maestro er spennende. Du sitter aldri helt nedpå mens du leser. Handlingen er ganske original på sitt vis, samtidig som den inneholder alt vi som krimelskere kjenner og vil ha mer av. En forbrytelse og flere som blir oppklart etterhvert. Passelig med blod og galskap og tempo. Selv om jeg ikke skriver slike kompliserte historier som  en kriminalroman er, så har jeg lest enormt mange krimbøker i mitt liv. Aldri har jeg møtt på noe lignende …, eller kanskje har jeg det? Er jammen ikke helt sikker, men en ting er iallfall sikkert; Forfatterekteparet Tangen og Matre går en ny spennende årstid i møte. Innen vi igjen er i Spania for å slikke sol i påsken, har vi fått svar på om andre enn meg og de få utvalgte kriminalforfatterne, som er sitert under her, syntes at Geir fikk det til.

Noen eminente krimforfattere har lest MAESTRO allerede og sier dette:

Et overraskende, komplekst og bra plot. Forrykende opprulling! (Frode Eia Larsen)

Koste meg stort med Maestro. Jeg ble lurt trill rundt. Selvfølgelig måtte det være sånn det hang sammen … skjønte jeg for sent.
(Gard Sveen)

Jeg likte dette plottet. Det var fikst og originalt. Tangen skriver flott, og handlingen har godt driv, med overraskende vendinger helt fram til siste slutt.
(Frode Granhus)

Imponerende debut. Spennende historie, gode miljøskildringer og en avslutning som nekter å gi slipp på leseren frem til siste side.
(Ørjan N. Karlsson)

Boken kan kjøpes i alle landets bokhandlere fra 15.januar. Har de den ikke inne, så be dem bestille. Får du ikke tak i den der, så ta kontakt med MATA forlag: postmaster@mataforlag.no eller Geir på tlf: 41338218

Til alle mine lesere. Tusen takk for fantastiske tilbakemeldinger på Kledd naken. Jeg er ydmyk og litt satt ut. Ønsker dere alle et gledelig Godt Nyttår.

 

Hør etter når jeg sier NEI…

3874 × 4106 (1)Se for deg at du etter en fest blir brutalt voldtatt av en venn som du stoler på. Se for deg at denne vennen er omgangsvenn med lensmannen og alle andre du kjenner. Se for deg at du hadde drukket for mye på festen, og derfor var ute på egen hånd. Med andre ord: Sett deg selv i en situasjon hvor du ikke er i stand til å forhindre overgrepet. Dessverre er det slik de fleste voldtekter skjer. En kjent gjerningsmann som benytter anledningen når den byr seg. Vil noen tro deg om du forteller det? Vil du ha umiddelbar støtte av vennene dine, når også han er deres venn?
Min andre roman Kledd Naken som kommer 18.september på Comino Forlag tar for seg en slik situasjon. Iselin, småbarnsmamma, som lever i et godt og stabilt ekteskap opplever alle kvinners mareritt. I en liten bygd der alle kjenner alle blir hun brutalt voldtatt av en nær venn etter en bygdefest. Hva gjør en når voldtektsmannen ikke er en ukjent, men en som hvert øyeblikk kan stå i døren din, leke med barna dine, ta en pils med mannen din eller rett og slett bare observere deg?

Omslaget i nynorsk utgave. Bestill den på nynorsk ved å klikke på bildet
Omslaget i nynorsk utgave. Bestill den på nynorsk ved å klikke på bildet

Tør du fortelle at du ble voldtatt?
Jeg har prøvd å leve meg inn i Iselins liv etter denne brutale voldtekten, for om mulig å være i stand til å forklare hvorfor det er så få som anmelder. Hvor mange kjenner du som har fortalt deg at de har blitt voldtatt? Vi vet at ca 90% av alle voldtekter ikke blir anmeldt, og sannsynligvis bærer offeret dette med seg alene resten av livet. En mor, en datter, en tante eller en venninne. Bør vi snakke om det?
Hva er det som får noen menn til å tro at de faktisk kan ta seg til rette? Er det bøker ala Morgan Kane, hvor kvinnene stritter i mot, roper nei og skriker i smerte, før de plutselig smelter totalt og gir seg over i ren vellyst? Har vi ikke kommet lenger i 2015? Er bøker som Fifty Shades of Grey med på å underbygge en slik holdning til kvinner, at vi liker det røft og brutalt? Isåfall har min roman ingen verdi, og det blir liten forskjell på vårt samfunn og det samfunnet vi forakter for sin kvinneundertrykkelse. Hvilke signaler sender vi kvinner til menn når vi løper mann av huse for å skaffe oss koselesning som skildrer hvordan en kvinne til de grader underlegger seg en manns dominans og liker det? Er detaljene for få, smertene for lite detaljert?

18.september i haugesund og 2.oktober i Øystese er det lanseringsfester for boken. Du er hjertelig velkommen.
18.september i Haugesund og 2.oktober i Øystese er det lanseringsfester for boken. Du er hjertelig velkommen.

Er det ut å snakke om kjærlighet og sex i samme setning?
Ja, jeg er ikke født i går. Jeg vet at det finnes mennesker som liker den typen seksuell adspredelse, men jeg tør å påstå at de aller fleste av oss ønsker noe annet. Jeg må passe meg for å kalle det «noe normalt» eller kjærlighet og ømhet. Da kommer vi inn i klisjeene, og det vil vi ikke ha noe av. Ikke i en moderne verden som vi lever i. Ikke i et sivilisert samfunn hvor alle har sex med alle når de ønsker det. Kvinner som menn. Jeg skal ikke trekke inn Aune Sands bok. Han gjør ikke noen noe vondt. En voldtektsmann gjør det. Han er ikke nødvendigvis en psykopatisk gal person som planlegger voldtekt og påfølgende drap, gjerne med partering til dessert. De aller fleste voldtekstmenn er vanlige menn som deg. Med familie, jobb og et sosialt liv. Hva er deres unnskyldning? Hvem er vi som lar dem få lov å holde på. Som ikke tør anmelde. Som ikke tør å snakke om det? Det kan være tenåringsjenta som blir voldtatt på en fest av en ungdom som av en eller annen grunn trodde at hun ville når hun ikke sa nei, eller hun sa bare nei to ganger, ikke den tredje da han hadde truet med å fortelle hele venneflokken hvilken hore hun er.

Rivertonvinner Gard Sveen er en av flere forfattere som har blitt bergtatt av boken.
Rivertonvinner Gard Sveen er en av flere forfattere som har blitt bergtatt av boken.

Er politiet forutinntatt?
Klarer vi egentlig å sette oss inn i hvordan det føles å bli krenket på denne måten? Ja, sannsynligvis vil mange kvinner kunne gjøre det til en viss grad. Det er mange som har opplevd overgrep, og som aldri har fortalt det til noen. Hvordan har de det med seg selv disse kvinnene? Er du en av dem? Er du en av overgriperne?

Jeg har lest fagbøker og rettsdokumenter, dokumentarbøker og intervjuet noen av disse kvinnene. Mange som anmelder blir ikke trodd. Overgriperen har som oftest en bedre forklaring. Noen ganger er han faktisk ikke klar over at han hadde gjort noe galt. Trodde bare det skulle være slik. Er politiet lettlurt? Og hvem er det isåfall som er best utrustet til å slå i dem en plate? Noen ganger anmeldes menn ut fra hevnmotiv, men gir det politiet rett til å være forutinntatt eller greie flere under samme kam. At kvinnen ikke løper rett til politiet, gir det dem rett til å mistenke henne for falsk anmeldelse? Har du vært i den situasjonen?

Omslaget på bokmålsutgaven. Bestill den ved å klikke på bildet.
Omslaget på bokmålsutgaven. Bestill den ved å klikke på bildet.

Kanskje konen din har blitt voldtatt?
Jeg vil ha et svar. Ut fra det bildet jeg sitter igjen med har jeg skapt min Iselin. Mitt offer, for å prøve å leve meg inn i hvordan det kan være å bli voldtatt av en nær venn. Hvordan dette kan påvirke en selv, familie og hele samfunn. Det var vondt å skrive, og jeg er redd for at det er vondt å lese. Skal en bare la det være da? Så lenge det ikke gjelder din datter, din kone, din venninne eller noen andre du er glad i, så er det kanskje greiest å tie. Å ikke lese? Men vet du om det gjelder din datter, din kone eller noen andre du er glad i?

Jeg håper du er en av dem som tør å dykke ned i romanen min for i det minste å forstå litt mer. Kanskje du bestemmer deg for å snakke med din sønn om hvordan han skal behandle kvinner, og ikke bare snakke med din datter om hvordan hun ikke bør kle seg eller at hun må passe seg for å drikke for mye. Det er overgriperen som er kriminell. Ikke hun som kler seg i korte skjørt og bruker flere timer på badet på jakt etter den rette. På jakt etter den mannen som gjerne på privaten kan kalle underlivet hennes for jordbærmus og hvor hun hengivent leker seg med sommerprinsen. Hun har krav på at vi tør å snakke om hvorfor så mange kvinner blir voldtatt, hvorfor så mange får ødelagt livet sitt, hvorfor nesten ingen tør å anmelde. Jeg våger å påstå at vi ikke har kommet lenger enn at samfunnet eller bygdedyret fortsatt legger skylden på kvinnen, og ikke der den burde vært plassert fra tidenes morgen: På overgriperen.

Du aner ikke hva helvete er …

Foto:The Guardian
Foto:The Guardian

– Hvordan har du det?

Et helt vanlig spørsmål. En frase. A matter of speaking.
– Jo takk, bare bra, svarer vi som oftest.
I dag fikk jeg en tankevekker.

Hva betyr det egentlig å ha det bra? Maslow sier at mennesker må ha ulike behov dekket før en kan utvikle seg. En trenger ikke være psykolog for å forstå at en trenger mat, vann, søvn og andre grunnleggende behov for å i det hele tatt overleve.
Når disse behovene er dekket, så søker vi sikkerhet og beskyttelse. Siden kommer tilhørighet og kjærlighet. Først da kan en begynne å tenke på status, selvaktelse og til slutt selvrealisering både personlig og åndelig. Det slår meg at jeg har dekket alle behov i Maslows pyramide, og mest sannsynlig har du det også. Jeg kan med andre ord svare med hånden på hjertet:

Begynn på bunnen og lev deg oppover i pyramiden.
Begynn på bunnen og lev deg oppover i pyramiden.

– Ja jeg har det kjempebra.

Likevel klager jeg. Likevel klager du. Likevel klager vi.

Mine elever fikk i dag beskjed om at de hadde kommet opp i matematikk til eksamen. Tårene meldte seg hos mange av dem. Jeg forstår dem godt. Som filolog har matematikkeksamen for meg alltid betonet seg som et mareritt. Vi bruker ofte begrepet mareritt om små og store problemer i hverdagen. Ting vi sliter med når det ikke lenger finnes flere skritt oppover i pyramiden. Vi er på toppen av den. Jobben er gjort. Hva gjør vi nå da? Hvorfor denne evige uroen i magen? Er det fordi vi er redd for å falle nedover igjen, eller er det fordi vi mennesker er i stand til å se utover oss selv og vise empati for dem som er lenger nede på pyramiden?
Alt er relativt.
Relativ fattigdom? Relativ lykke? En måler seg mot andre i lignende situasjoner. Det er mye enklere enn å måle seg mot dem som ikke har noe av det vi har. Hvordan kan jeg forsvare å kjøpe meg landsted i Spania, om jeg skal måle behovene mine mot dem som i dette øyeblikk svømmer med dem som drukner i Middelhavet? Bare tanken på disse menneskene, som er under det første trinnet på behovspyramiden, får meg til å slå planene fra meg. I disse 17.maitider er det nærliggende og tenke på dette diktet:

Du må ikke sove

 – Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
 
 Arnulf Øverland
-1937- (utdrag)

Etter at elevene mine fikk vite at de måtte ha matematikkeksamen i dag, fikk de en annen beskjed.
En av våre lengeværende asylsøkerbarn, som har hatt en tom pult stående hos oss siden august 2014, har i løpet av den siste måneden flyktet over Middelhavet. Trolig skjedde det i samme øyeblikk som jeg underviste klassen om mennesker som drukner etter å ha betalt en formue til menneskehandlere. Ikke for å realisere seg selv, men for å karre seg opp på de laveste trinnene i den menneskelige behovspyramiden. Mat, vann, sikkerhet og beskyttelse. Vår elev har levd i Kabul, en for dem fremmed by, hvor de konstant har fryktet for sitt liv.

 AFP PHOTO / MARINE NATIONALE

AFP PHOTO / MARINE NATIONALE

I samme øyeblikk som jeg fortalte elevene om tusenvis av barn og kvinner som druknet, og om Erna som skulle sende en båt i august, var vår klassekamerat på vei over det samme Middelhavet, ikke i Erna sin båt vel å merke. Den hadde han ikke tid til å vente på. Han måtte ta sjansen. Sist gang han reiste var det med fly motsatt vei, på den norske statens regning.

I dag ble frykten for matematikkeksamen satt i perspektiv. Vi fikk  vite at vår venn og klassekamerat hadde gjennomgått en langt større prøvelse enn hva noen tiendeklassing bør måtte. Mot alle odds, hadde han klart å komme seg over havet sammen med sin mor og sin bror. Han er i Norge. Han er i sikkerhet. Han har mat, vann, trygghet og beskyttelse. Vi vet at han er i sikkerhet, men vet han det? Har han noen grunn til å tro at han får bli denne gangen? Hva med pappaen hans som er igjen i Kabul, og som ikke orket å bli med? Han ville bare dø … Har du mistet en mor, en far eller et par tre søsken? Har du blitt hentet om natten og sendt til Kabul uten noe sted å gjøre av deg?

Det er steintøft for ungdommene å få virkeligheten så tett inn på livet som det våre elever har fått. De kan ikke sove. De tåler ikke den urett som ikke rammer dem selv. De vil hjelpe, men de føler seg maktesløse.

Vi i klassen satte det hele i perspektiv: Si at det var fra England mennesker måtte flykte. Over Atlanterhavet mot et tryggere liv. Forfulgt av hjernevaskede terrorister. Terrorisme kjenner ingen landegrenser. Hva ville vår regjering gjort da? Hvor mange skip hadde gått ut fra norske havner for å plukke opp engelskmenn i ytterste nød? En båt i august?

Jeg har som forfatter bestemt meg for å si noe om ting vi gjerne ikke snakker så mye om. De ubehagelige sidene av livet. Sist gang var det bulimi. Herregud, hvem vil snakke om hvor mange ganger en kaster opp maten for dagen og hvordan en egentlig har det? Hvor mye bulimi har de i Burundi?

Flykninger i Middelhavet. (heltnormalt.no)
Flykninger i Middelhavet.
(heltnormalt.no)

Min neste roman handler om voldtekt i sosiale relasjoner. Det å bli voldtatt av en som en kjenner, og som en har tillit til. Mange tør ikke anmelde. De som gjør det blir ofte ikke trodd. Det finnes grensetilfeller, og det finnes uriktige anklager. Noen skal ikke dømmes, mens andre, som skal bli dømt, aldri blir det.
Egentlig skulle jeg kanskje heller skrevet en bok om hvilken beskyttelse kvinner, barn, gutter og menn har mot voldtekter utført av kriminelle bander som kaller seg troende. Profeten de påberoper seg å kjenne ville vært en av dem som hadde måttet flykte over Middelhavet om han i dag hadde vært til stede. Kanskje han og Jesus ville  ha flyktet sammen?

Der det finnes fattigdom finnes det kriminalitet, hat og vold. Slik er det.

– Folk som mangler mat blir som dyr, synger Sigvart Dagsland.

Overgrep, voldtekter, drap, etnisk rensing og lemlesting. Det skjer noe med oss mennesker når nøden blir for stor. Det gjorde det også under 2. verdenskrig, da mange her hjemme  ble dolket i ryggen av sine egne. Vi flyktet til Sverige. Ingen stod på grensen og stoppet oss. Svenskene åpnet sine hjem og hjalp folk på rømmen fra undertrykkelse. Forfattere som ikke fikk skrive det de ville, lærere som nektet å undervise Nazismens ideologi, jøder, homofile, sigøynere, mørkhudede …
Ingen, absolutt ingen synes at det er det minste rart at våre besteforeldre og oldeforeldre  drog over grensen til Sverige eller England. De var jo forfulgt! Det skulle bare mangle om de ikke ble godt mottatt. Her hjemme i Haugesund har det lokale laget av Fremskrittspartiet akkurat frontet at de ikke ville ta imot 35 nye flyktninger.
Hvor langt er du villig til å krype nedover pyramiden før du forventer at noen hjelper deg? Klarer vi overhode å sette oss inn i en situasjon som den mennesker opplever i Syria eller andre land? Jeg har kanskje bra med forestillingsevne. Forfattere har ofte det. Men kjære Gud. Se det for deg da, at det er din femtenåring, din mor, din kjæreste, eller din bror som sitter stuet sammen med 600 andre sultne, våte, redde og fortvilte mennesker, i en utrygg flåte på det åpne havet. Du klarer det ikke, og kanskje er det like bra. For om vi hadde kunnet, hadde aldri tårene sluttet å renne, uroen hadde slått beina under oss, og vi hadde sett oss selv slik vi egentlig er. Mennesker som ikke har plass i herberget for andre enn oss selv, fordi at om vi tar innover oss vårt ansvar, så vil det få grunnmuren i den øverste etasjen i Maslows behovspyramide til å riste. Det får da være grenser for hva vi må tåle?

Du kjenner en voldtektsmann…

Foreløpig utkast til omslag. Ikke endelig.
Foreløpig utkast til omslag. Ikke endelig.

Forfatteryrket er ingen hviledag, og hviledager blir aldri slik de en gang var, men fyttirakkeren det er en helt spesiell følelse å se målstreken. I kveld, nøyaktig for noen minutter siden, trykket jeg på sendknappen til min fantastiske redaktør Monika Nordland Yndestad. Manuset er så godt som ferdig, og språkvaskerne kan overta. Jeg er så glad at jeg valgte denne flotte gjengen, på Comino Forlag i Bergen, som adopsjonsforeldre til barnet mitt «Kledd naken». Jeg føler meg privilegert og er ydmyk. Timer med redigering, diskusjoner, sletting og tilføyinger ligger bak meg. Resultatet har blitt slik jeg ville ha det, og nå skal romanen snart ut på reise.

Jeg har ikke tidligere sagt så mye om handlingen, fordi en roman er ikke en ferdig roman før siste ord er skrevet. Nå føler jeg meg ganske sikker på at den lille prikken, som kalles punktum, er like om hjørnet.

Vaskeseddelen er ikke helt klar, men foreløpig ser den slik ut:

I det lille og idylliske bygdesamfunnet Øystese i Hardanger tar alle vare på hverandre, men hva skjer den dagen idyllen sprekker, og en av deres egne gjør det utenkelige?

Etter en fuktig fest på en dans i bygda blir Iselin brutalt voldtatt av en nær venn av familien. De tette båndene i det lille bygdesamfunnet, og skammen over at hun har satt seg selv i en situasjon der han kunne forgripe seg, gjør at hun velger å holde overgrepet for seg selv. Et valg som får fatale konsekvenser når ryktene i bygda begynner å svirre, og gjerningsmannen blir mer og mer truende. Iselin er svært preget av overgrepet, og det blir ikke bedre av at overgriperen til enhver tid lusker rundt henne og familien hennes.

OPS! Se filmen spoles tilbake. Jeg er da slettes ikke ferdig. Når redaktøren har sendt manus til vasking og korrektur, så skal jeg skrive om hele greia til vårt andre målføre, nynorsk. Ja, du leste riktig. Romanen skal ut på begge våre likestilte målføre. Bokmål OG nynorsk.

Ja, nå tenker jeg mine tidligere elever og svært mange andre i dette landet gremmes og skremmes.

– Stakkar henne, tenker nok mange av dere. 10 år som norsksensor i skriftlig norsk i grunnskolen, har lært meg at det finnes delte meninger der ute. Jeg er like glad i begge målførene våre, så hvorfor ikke?

utdragDa vil vaskeseddelen se omtrent slik ut.

I det vesle og idylliske bygdesamfunnet Øystese i Hardanger tek alle vare på kvarandre, men kva skjer den dagen idyllen sprekk, og ein av deira eigne gjer det utenkelege?

Etter ein fuktig fest på ein dans i bygda vert Iselin brutalt valdteken av ein nær ven av familien. Dei tette banda i det vesle bygdesamfunnet, og skamma over at ho har sett seg sjølv i en situasjon der han kunne forgripe seg, gjer at ho vel å halde overgrepet for seg sjølv. Eit val som får fatale konsekvensar når ryktene i bygda begynner å svirre, og gjerningsmannen blir meir og meir truande. Iselin er svært prega av overgrepet, og det blir ikkje betre av at overgriparen til ei kvar tid luskar rundt henne og familien hennar.

Se der! Elleve linjer oversatt. Da står det bare igjen 102 336 ord, som skal oversettes til nynorsk. Men som jeg alltid har sagt til mine elever. Nynorsk er tøft. I alle fall for oss som er i fra bygda, eller som synes det er like lett som å sykle i motvind en sommerdag med lett bris i ansiktet.

– Hvorfor skriver du bare om slike triste ting, spurte en kvinne meg for en tid tilbake. Jeg traff henne på sykehuset rett før jeg skulle i narkose, og følte at jeg var henne svar skyldig. En vil nødig lage trøbbel i en slik situasjon. Jeg protesterte mildt at det gjør jeg slettes ikke. Jeg skriver om livet slik det er. På godt og vondt. Svart og hvitt, men det skader ikke med litt eplelykke og morelleidyll innimellom. Da smilte hun, heldigvis, og ga meg sprøyta.

I disse Facebooktider er vi kanskje enda mindre gode på å snakke om det vonde. Desto mer har kanskje alle et større rom et sted inni seg, hvor ingen andre får se. Historier som aldri blir fortalt, fordi skammen er for stor.

Hele 9,4 prosent av norske kvinner har blitt voldtatt, viser en ny rapport i følge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. De største gruppene av overgripere når det gjelder voldtekt er venner, bekjente, nabo, kollega og kjæreste/partner eller tidligere kjæreste/partner. De aller fleste kjenner altså overgriperen i følge rapporten som gjengis på nrk.no. http://kortlink.no/wjFf

Rapporten side videre at nesten en tredjedel (29 %) hadde aldri fortalt om voldtekten til noen andre.

Hvorfor anmelder en kvinne ikke overgriperen? Jeg har lest en del rettsakspapirer i forsøket på å finne ett svar, og fulgt noen rettsaker på avstand. Jeg tror jeg har funnet noen svar.

Ved hjelp av litt research, det faktum at jeg selv er kvinne, mange år som lærer i ungdomsskolen og med en god dose livserfaring i bagasjen, har jeg skapt Iselin og hennes historie. Den er fiksjon, og ingen historie basert på egne opplevelser slik som i «Stryk meg over håret». Likevel håper jeg at jeg har klart å skape et ekte menneske, med ekte følelser.

Det vonde i det vakre
Det vonde i det vakre

Jeg vet at livet ikke er endimensjonalt. Derfor legger jeg det vonde i det vakre. Overgrep i idylliske Øystese, en thriller midt i vårt nasjonalsymbol Hardanger.  Overgripere finnes der det finnes kvinner. Du kjenner nok en voldtektsmann. Du vet det bare ikke, før han blottstilles …

Heldigvis er de aller fleste menn bare gode og omsorgsfulle, men vi må snakke om dem som ikke er det også. De må stoppes. Ellers …

 

Vakker er bygda …

Kystkulturdagane i vakre Sandeid. Ta turen da vel. 31.5 - 01.06 Foto: Karmsundavisa
Kystkulturdagane i vakre Sandeid. Ta turen da vel.
31.5 – 01.06
Foto: Karmsundavisa

Jeg får stadig henvendelser fra folk som ønsker å benytte «Sandeidsongen» i ulike festlige sammenhenger som i brylluper og konfirmasjoner.

«Sandeidsongen» ble skrevet av min far, Øyvind Matre, som en prolog til 17. mai i 1978. Året etter var jeg bedt om å synge på bygdas 17.mai-fest, og pappa ga meg teksten og foreslo at jeg skulle sette melodi til.
Bare 13 år gammel laget jeg den, og siden har sangen blitt brukt mye, og har etter hvert blitt den offisielle bygdesangen i Sandeid.

Den gang, i tenårene, solte jeg meg ikke akkurat i glansen av å ha laget en slik melodi, men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg blitt stolt av å eie noe i denne sangen. Nå når pappa ikke er her lenger er den jo min. Noe som var bare hans og mitt.

Sanger forvinner derimot om de ikke synges og deles. Pappaen min var kreativ på flere måter. Han var også kunstmaler på fritiden. Her er et bilde av Huldra i Hålandsdalen, som kikker inn på gården til Jakob Solberg. Synes det passer godt til teksten. Til kirkejubileet i Sandeid for noen år tilbake ble det skrevet et ekstra vers til sangen. Pappa ga tillatelse til at det kunne brukes til jubileet, men at det senere ikke skal være en del av sangen. Den opprinnelige teksten og de opprinnelige akkordene (alle som jeg hadde lært meg den gangen:) er gjengitt under her. Bruk den gjerne, men det er fint om tekstforfatter og «komponist» er med.

 

Enno så veit eg at Hovda vil standa, traust i vår bygd like fager å sjå...
Enno så veit eg at Hovda vil standa, traust i vår bygd like fager å sjå…

SANDEIDSONGEN

Tekst: Øyvind Matre

Melodi: Agnes Lovise Matre

 

C             Am             Dm       G

1.Vakker er bygda når vårsola lyser

C             Am             Dm       G

Vent er i Sandeid ein maistille kveld

C             Am             Dm       G

Drøymande djupt inni skuggen ligg bygda

C               Am       G           C

Og Lysenut gløder i døyande eld.

F                   G                 Em                 C

Kystkulturdager Yrende folkeliv Foto: VisitVindafjord
Kystkulturdager
Yrende folkeliv
Foto: VisitVindafjord

Stille smyg bølger mot steinar langs stranda,

F                   C                 D7         G

Kviskrar ein song i frå havet der vest

C                 Am   Dm           G

Roar mitt evige lengtande hjarta

C               F                     C                 G

Borte er bra, men mi heimbygd er best.

 

"Huldra i Hålandsdalen" Malt av: Øyvind Matre
«Huldra i Hålandsdalen» Malt av: Øyvind Matre

2.Var du med fuglen om morgonen vaken

Såg du frå Vestbøfjell sollyset gå

Ned imot bygda med åkrar og enger

Veit du ein stad som er vakrare då?

Vel veit eg visst at ein framand vil seie

Her er det lite, ja mindre enn smått.

Der uti verda den store og vide

Finns svimlande byar med palmer og slott

 

3.Vandrar eg rundt mellom vårgrøne bjørker,

møter meg angen frå alle dei blad

Aldri eg kjende ein pust i frå palmer

som gjorde mitt hjarta så inderleg glad

Byar skal slokna og slottsteinar falla

Slekter skal koma og slekter skal gå

Enno så veit eg at Hovda vil stanna

traust i vår bygd like fager å sjå

 

4.Vidstrakte enger med åkrar og vollar

Grønkande lier mot fiskerik fjord

Slik har dei drøymt som i framfarne tider

med arbeid og strev vende villmark til jord.

Sandeid vår heim, du er fremst mellom bygder

Ikkje me veit oss ein vakrare stad

Saman i strevsemd me verna og tryggja

bygda og draumen som fedrane ga

 

«Kledd naken» i verpekassen …

p_skekyllingSent i går, etter at jeg hadde lagt meg for å lese, kom min mann ruslende inn på soverommet med I-paden min i hånden. Han hadde aller nådigst fått låne den for å lese et manus som han er konsulent for. Litt betuttet så han på meg, før han rakte meg I-paden.

– Det poppet opp en e-post mens jeg satt og leste. Tror kanskje du bør kikke på den før du legger deg til å sove, sa han fremdeles alvorlig.

Et lite øyeblikk lurte jeg på om noe var fryktelig galt, før jeg oppdaget et humoristisk og spent glimt i øynene hans. Han er ikke den fødte lystløgner, og er heller ikke spesielt flink til å holde på gode nyheter.

E-posten viste seg å være en hyggelig hilsen fra en av redaktørene på Juritzen Forlagene, som fortalte meg at hun gjerne ville være min redaktør for manuset til min nye roman «Kledd naken«. Det var ved påsketider i fjor at jeg satt inne i Hardanger og skrev de første linjene. Ved påsken i år har jeg kommet ett skritt videre.

Søvnen kom sent i natt. Jeg gleder meg så vanvittig til å få samarbeide med en dyktig redaktør, som kan gi meg ris og ros og gode råd. Jeg som pleier å hoppe i taket av begeistring hver gang jeg oppdager at jeg har lært noe nytt. Nå står kunnskapen i kø og venter, og det kribler i hele kroppen til å ta fatt og bearbeide manus.

Heldige meg.Jeg er ydmyk. Juritzen Forlagene er ingen lettvekter. Nåløyet er trangt og jeg gleder meg vanvittig til å ta fatt. Takk til alle utålmodige lesere av «Stryk meg over håret» som har signalisert at de gleder seg til neste bok. Dere har gitt meg den tålmodigheten en trenger når en skal skrive en hel roman. Dere har gitt meg troen på at det går an å skrive mer enn en bok. Meldingen jeg fikk i går kveld bekrefter at jeg må ha fått til noe.

Til dere som lurer på hva dette er, og som ennå ikke har lest «Stryk meg over håret», kan jo kose dere med den i påsken.

Påskeegget er mottatt. Jeg trenger ikke mer. Er klart for hardt arbeid og lange kvelder. Min mann har lovet meg å være som en hvit tornado i hjemmet framover. Han er det bare til å ta av seg hatten for i nesegrus beundring. Uten Geir ville aldri dette vært mulig. Han oppmuntrer, støtter, leser, skryter, kritiserer, heier og markedsfører, og er selve skallet som bærer innholdet i årets påskeegg. I fjor vant han konkurransen om påskens krimnovelle i lokalavisa Grannar. I år var det min tur til å vinne litt påskekos.

God påske til dere alle sammen.