Våryr krimforfatter

 

16934105_10154282572092091_1212560532_n
Faksimile fra Haugesunds avis november 2016

Det skjer ting rundt meg i et tempo jeg ikke hadde sett for meg for bare noen år tilbake. Etter at min debutroman Stryk meg over håret så dagens lys i november 2012, til jeg nå står som forfatter på giganten Gyldendal Norsk Forlag, har det skjedd utrolige ting, og mer er i emning.

Noen ganger skjer ting så fort at en glemmer å glede seg over det. En glemmer å ta det innover seg, nyte og leve i nuet som det så fint heter. Når en står med spaden i jorda og graver, har en ikke alltid tid til å se opp. Refleksjonene må komme senere. En plukker småstein, men noen ganger møter en på hardt fjell. Er en kreativ så ser en løsninger og kommer seg videre. Alternativet er å gi opp. Det har aldri vært noe alternativ for meg. Jeg har et mål: Jeg vil leve av å skrive. Ikke lenger en uoppnåelig drøm eller et lite frø gjemt i karrig jord. Jeg ser friske skudd over bakkenivå og venter våryr på saftige grønne blader og frodige blomster. Før eller senere skal jeg klare det. Jeg må bare fortsette å jobbe.

2017-02-22-5
http://www.krimfestivalen.no


Jeg skal delta på årets krimfestival

Framover våren og utover året 2017 er det mye spennende som skjer.
Jeg skal være deltakende forfatter på Krimfestivalen i Oslo 9.-11. mars. Der skal jeg være en av fem forfattere i programposten Sniktitt på torsdagen. Her får du møte oss som kommer med krimbøker litt senere på våren.

Min mann og støttespiller Geir Tangen skal være der. Han brakdebuterte med kriminalromanen Maestro i fjor. Romanen solgte til femten land, og i disse dager ser vi at også i utlandet slår historien om journalist Viljar Ravn Gudmunsson og etterforsker Lotte Skeisvoll an. På scenen skal også morsomme og talentfulle Lene Lauritsen Kjølner, som skriver humoristisk kosekrim om privatdetektiv Olivia Henriksen. Olivia er min faste strandvenninne sommerstid.

Jeg skal på scenen med Øistein Borge, som kommer med ny bok denne våren. Hans første krimroman om Bogart Bull, hvor han la handlingen til mitt St.Raphael, likte jeg veldig godt. Jeg er en smule frankofil, og St.Raphael ligger bare en halvtimes kjøring fra Callian, den vakre fjellbyen hvor handlingen i min debutbok foregår. Jeg skal delta sammen med Thomas Enger, min forfatterkollega på Gyldendal, som har gjort internasjonal suksess med sine fem bøker om journalisten Henning Juul. Jeg vet han holder på med et spennende prosjekt, med arbeidstittel Killer instinkt, om dagen. Gjennom pålitelige kilder, les: min bedre halvdel, har jeg hørt at dette er lovende.

Det beste er at selveste Tom Egeland er programleder. Tom Egeland, folkens! Jada! Jeg er ydmyk. Forfatteren bak Bjørn Beltø – bøkene; som jeg har lest alt av. Om arkeologen som jeg gleder meg like mye til som til Frøken Detektiv da jeg var liten. Egeland som skriver så gode plot og har så mye kunnskap at jeg tror han har svaret på livets gåte. Han skriver så overbevisende om disipler, Jesus, religiøse skrifter, sarkofager og katakomber at jeg må legge bånd på meg for å ikke innlemme påstandene hans i KRLE-undervisningen min på skolen. Alt skrives i et kriminelt perspektiv, og nå har han lovet meg å gi meg svaret på dødens gåte. At det foregår en del kriminelt «der nede», visste jeg fra før, men hvilke mord og mysterier han klarer å få til «der oppe» blir spennende å se. Det er denne Tom Egeland som skal programlede meg på krimfestivalen!

– Og så? sier kanskje du.

– Wow! sier jeg.

Ja, jeg vet det. Jeg burde sikkert vært mer kul og avslappet. Latt som om dette var helt naturlig, liksom, … men det er ikke helt naturlig. Det er ikke hvem som helst som får lov å delta på den viktigste krimfestivalen vi har i dette landet, og det noen måneder før jeg har kommet med min aller første kriminalroman.

2017-02-22-1
Anbefaling fra Bibliotekenes hus

Nordic Noir
En ny krimserie fra Hardanger er på vei. I Skinnet bedrar beveger jeg meg fremdeles rundt i menneskesinnet og sier noe om ting vi helst ikke snakker om, men nå med mord og mysterier i fokus. Min erfarne redaktør, i Gyldendal Forlag, Oddvar Aurstad, har ledet meg gjennom prosessen med manus, og jeg har lært utrolig mye av ham.  Jeg synes det er stort å få jobbe med ham. I det hele er det mye som er stort om dagen. I dag oppdaget jeg at Skinnet bedrar er den eneste norske tittel som er anbefalt av Bibliotekenes hus på deres krimliste for våren 2017. Jeg elsker biblioteker og setter denne svært høyt.

Agent
Som om ikke dette er mer enn nok, så har jeg fått meg agent. Slik som fotballspillere har, vet du. Litteratur-Agentur i Berlin – Gudrun Hebel, leste Kledd naken og likte den. Hun har lest Skinnet bedrar og hun elsket den. Nå skal hun representere meg world wide som hun kaller det. Hun har erfaring og tyngde og det blir spennende å se hva hun kan få til i det store utland.
I stallen har hun en annen nordmann og kollega på Gyldendal, som jeg godt kan like å gå i samme klasse med. Lars Mytting. Den store vedboka har jeg ikke lest, men resten av Europa ser ut til å ha lest den. Svøm med dem som drukner, derimot, er noe av det vakreste jeg har lest noen gang.
Gudrun Hebel skal ta med seg Skinnet bedrar til London book fair i mars og Leipzieger buchmesse samme måned. På norsk kommer den ut i mai, og har du lyst å forhåndsbestille min første krimroman og få personlig hilsen og signatur, så klikk HER.

Krimimesse i Horsens
Min mann, Geir Tangen, har hatt braksusess i Danmark med Maestro på forlaget Modtryk og skal, den første helga i april, delta på Krimimessen i Horsens. Jeg skal få være med på tur. Det blir en opplevelse, og jeg er sikker på at jeg får treffe masse spennende mennesker og knytte nye kontakter. Vi er et team og dette er vårt prosjekt. Vi lever drømmen sammen.

Åstedsundersøkelse
Neste uke skal jeg til Oslo. Gyldendal har invitert sine krimforfattere med på kurs. Politiinspektør Trond Myklebust tar med seg en av landets mest erfarne åstedsgranskere, kriminaltekniker Per Arne Karlsen, og skal arrangere egen åstedsgransking for oss. Det er utrolig spennende og garantert lærerikt.

I skrivende stund er Skinnet bedrar under lupen hos redaktør, før den går til siste korrektur. Ventetiden er slik jeg håper romanene mine er for leserne; vonde og gode på samme tid og ulidelig spennende.

 

Skinnet bedrar i det nye året

«Hvor lang tid bruker du på å skrive en roman?»

Et vanlig spørsmål jeg aldri har kunnet svare på før. Nå kan jeg det. Ganske nøyaktig et halvt år med skriving nesten hver eneste dag. Noen dager opp imot fjorten timer, andre dager kanskje bare fem.

Jeg hadde satt et mål om å skrive min første krimroman det halvåret jeg hadde fri fra lærerjobben min. Jeg liker å nå målene mine. Natt til nyttårsaften ble manus sendt til min redaktør i Gyldendal og til min agent i Berlin. I morgen begynner jeg på jobb igjen. Nå er jeg spent på tilbakemeldingene.

Å skrive er en ting. Det er først når en begynner å jobbe med manus at magien skjer. Noen ganger blir jeg skikkelig frustrert. Det er tøft å jobbe med redaktører. De har ikke krav om å gi positive framovermeldinger og deretter noen tips, slik vi lærere har.

Two star and a wish … blir fort til: Thirteen wish and a tiny little star if you`re lucky.

Noen ganger er det likevel slik at når redaktøren ber deg stryke et avsnitt eller et kapittel du kanskje har brukt timer på å skrive, og virkelig var fornøyd med, så smerter det. Jeg går kanskje noen runder med meg selv først, før jeg innser at han, som vanlig, har et poeng. Noen ganger er det greit, og jeg gjør kort prosess: Marker og stryk. Andre ganger klipper jeg det ut og tar vare på det i et annet dokument i tilfelle jeg ombestemmer meg og har tenkt å være vanskelig på et senere tidspunkt. Vel, foreløpig har jeg ikke turt å sette meg opp mot redaktøren min. Han har minst like stor litterær tyngde som det veldige forlaget han er en del av.

Når jeg mister motet, fordi det gjør jeg innimellom, så tenker jeg at den som feiger ut blir aldri ferdig med en bok. Bare en gang i sommer måtte jeg ringe redaktøren min for å få mot til å gå videre. Jeg syntes hver setning jeg skreiv bare var dritt. Det var helt normalt sa han og mente jeg hadde jobbet for mye. Igjen hadde han selvfølgelig rett.

En tur til Ronda for å holde foredrag om markedsføring for forfatterskolen.no sine elever var alt jeg trengte.

Nå ruster jeg meg for utgivelsen. En skal tåle en trøkk når kritikerne triver tak i romanen etter utgivelsen. Like godt å bli hardhudet først som sist. Dessuten: Fotballspillere får terningkast hver søndag. Jeg får ikke hvert år en gang. Ber dem ikke ta med silkehansker på meg, men gjerne være konstruktive og begrunne sine meninger. Det verste som finnes er kritikk som du ikke kan bruke til noe.

Jeg er allerede godt i gang med å planlegge oppfølgeren til Skinnet bedrar. Skinnet bedrar er nemlig den første boken i  en krimserie om lensmann Bengt Alvsaker og politiførstebetjent Susanne Hauso. I disse dager venter jeg spent på omslagsforslag fra Gyldendal. Jeg vet de jobber med det.

Jeg holder meg selvfølgelig i Hardanger i neste bok også. Den skal ha tittelen ISKALD, og da tar jeg kanskje lensmann Bengt Alvsaker med på en avstikker til Spania. Det skulle bare mangle om ikke lensmannen, som jeg har blitt så glad i, får se mitt vakre Orihuela, ta seg en tur på sin Ridly Helium og kjøle seg ned med en iskald San Miguel på Punta Prima restaurant. Har planer om å ta ham med både på Casino og horehus, men får se om jeg tør. Det krever kanskje mye research.

Mer kan jeg ikke si om ISKALD enda, men jeg gleder meg til å sette igang.

Nå skal jeg konsentrere meg om å starte lærerjobben på en skikkelig måte, mens jeg venter på at redaktør og agent skal elte manus og fortelle hva de ikke er fornøyd med denne gangen.

Det alltid någe, så de sier i oljebyen Stavanger.

Med to niendeklasser i norsk, så får jeg nok å henge fingrene i utover våren. Kanskje jeg oppdager nye skrivetalenter. Det hender.

Jeg ser fram til 2017. Pleier ikke å lese horoskop, men fant dette på nettet nettopp:

The Taurus horoscope 2017 predicts that this year the work opportunities expand. 2017 is a year to take care of that body – and love it more!

 

Det er noen ting jeg ser ekstra fram mot


FOTO: Willi Haraldsen Krimserien med Bengt Alvsaker og Susanne Hauso foregår her i dette idylliske landskapet, men under the surface ...
FOTO: Willi Haraldsen
Krimserien med Bengt Alvsaker og Susanne Hauso foregår her i dette idylliske landskapet, men under the surface …

Jeg ser fram til min debut som krimforfatter, og lanseringen av Skinnet bedrar på Gyldendal Norsk Forlag og lanseringsfest i Haugesund og Øystese.

Jeg er spent på hvilken forskjell, om noen, jeg vil oppleve med å gi boken ut på et slikt gigantforlag. De har markedsføringsmuskler. Det gjenstår å se om deres er større enn Geir Tangens og mine. Jeg velger å tro det, selv om jeg ikke er naiv. Jeg er ikke akkurat NATO-sjef heller. En ting er iallfall sikkert. Arbeidet sammen med redaktøren min, Oddvar Aurstad, har vært utrolig kjekt og lærerikt. 

Jeg ser fram til hva min agent i Litteratur Agentur i Berlin får til med Skinnet Bedrar og Kledd naken på det utenlandske markedet. Regner med at Bengt Alvsaker og Susanne Hauso vil elske å bli tatt med til den store bokmessen i London, The London Book fair. De trenger nok å bli tolket og oversatt til engelsk slik at resten av verden skjønner hva de holder på med der inne i The Fjords of Norway … Der alt tilsynelatende er pur idyll … but under the surface.

Jeg ser fram til å begynne å skrive på ISKALD. Det blir virkelig en iskald affære.

Jeg ser fram til min manns utgivelser i utlandet. Estland er først ute med Maestro allerede 2.januar. Vi heier på hverandre. Det han har oppnådd er bare helt utrolig.

Jeg ser fram til å flytte i ny leilighet ved havet. På Skagen Brygge vet jeg at jeg finner inspirasjon til å skrive. Tenk å få sitte helt her ute og se på båtene, solen eller havstormer.

 

Til alle mine lesere vil jeg bare si: For et år 2016 ble. Håper dere blir enda flere i 2017. Send meg gjerne tilbakemeldinger på facebooksiden min eller på sms. Jeg blir like glad hver gang.

Ta en kikk på bildegalleriet mitt for å følge oss på den utrolige reisen vi har hatt i 2016. Om noen synes det er lite bilder av severdigheter og mye mat og restauranter, så er det ganske enkelt fordi vi har jobbet og ikke hatt tid til annet enn å bade, sole oss, spise og sove.

GODT NYTTÅR – GODT BOKÅR

 

 

I min drøm er Brexit en kjeks med sjokoladetrekk.

Alle ser kanskje litt rare ut i drømmene.
Alle ser kanskje litt rare ut i drømmene.

Det er lenge siden jeg har blogget. Faktisk så lenge siden at WordPress var alvorlig bekymret og passelig småirritert. De gjorde meg oppmerksom på at abonnementet måtte fornyes temmelig kjapt. Nå er det gjort også, som så mye annet.

Det siste året har vært stappet av godsaker og hard jobbing. Fra Kledd naken ble sluppet i september, via Geirs dundrende suksess med Maestro i Januar har livet vårt  bestått av jobbing og reising, møte med spennende nye mennesker og ikke minst gode forfattervenner. Vi har vært på forfatterturne sammen og besøkt biblioteker og leseringer, sanitetsforeninger og dameklubber. Vi har solgt bøker fra en liten bod på julemarkedet i Haugesund. Vi avsluttet lærergjerningen for i år, ved å vurdere 140 eksamensbesvarelser i norsk, hver. Kanskje det var nødvendig for oss å føle seg totalt tømt for all lærerenergi, før vi kunne unne oss permisjon? Vi følte oss iallefall som et stort sort hull i universet da vi endelig kunne sette oss på flyet til Spania for å innkassere belønningen: Å leve drømmen.

I drømmen lever vi litt sunnere. Geir får salat. Litt uvant kanskje?
I drømmen lever vi litt sunnere. Geir får salat. Litt uvant kanskje?

Vi har nå vært i denne drømmen i ganske nøyaktig tre dager. Det tok tid å lande. Det tar ennå tid å lande. Fremdeles mases det på i toppetasjen. Noe skulle sikkert vært gjort? Hjemme i Norge har Ironmen og women overtatt for en stund. Min datter Christine Lampe er the Ironwomen. Jeg er stolt mor, men for selvsentrert til å heie henne i mål på Iron-man 70,3 i Haugesund. Hun lever sin drøm sammen med sin Iron-man, Stian Sandtorv. Husk å rydde etter dere, og vask bort merker etter syklene på veggene. Jeg vet nok at dere tar dem inn i huset selv om jeg foreslo garasjen.

Foruten hver sitt bad og to soverom + takterrasse, går det rimelig kjapt og rydde denne.
Foruten hver sitt bad og to soverom + takterrasse, går det rimelig kjapt og rydde denne.

Rydde leiligheten her tar ca ti minutter. På takterrassen blåser det en deilig vind. Fin å føne håret i etter dusjen.  Her er ingen gressplen å klippe, ei heller hekk som må stusses og formes. Ingen kildesortering. Alt går i samme mølla. Hvor er EU, når en trenger dem?

Min først joggetur på et halvt år er unnagjort. Det er en overdrivelse å kalle det joggetur. Jeg er i gang.

I gang med å leve drømmen. Ha tid til det jeg er aller mest glad i. Ikke jogge. Det hater jeg foreløpig, men jeg vet det kommer seg etter hvert. Fotball og skriving derimot. Så langt har det for det meste gått i fotball-EM. Mye fotball-EM. For mye kanskje? Kommer an på hvem du spør. For meg og Geir blir det sjelden for mye fotball. I går koste vi oss på den lokal irske puben. Som kjent så kan alt skje i drømmer. For eksempel kan jeg plutselig begynne å heie på Island sånn helt ut av det blå. Her i drømmen min flyter navn som Sigrudsson over leppene mine like naturlig som lavaen fra vulkanen Hekla.

Lokal irsk pub. Det har jeg ikke i virkeligheten.
Lokal irsk pub. Det har jeg ikke i virkeligheten.

Ellers har jeg smakt litt på den spanske vinen. Den er like god  i drømmene som den er i virkeligheten. Litt som min mann. Jeg trenger å holde engelsken min ved like under permisjonen. Derfor brukte jeg all min kvinnelige sjarm og ble kjent med John fra Norwich. Han forklarte meg at: Only the Queen understands the Queen English. Jeg hadde lyst til å svare at only you understand the Norwich accent, men jeg er da høflig. John er 70 år, og bor i nabolaget. Kanskje derfor jeg klarte å sjarmere ham, eller kanskje det var San Miguel. Iallfall ble han og jeg ganske gode venner utover kvelden. John var verken rystet eller satt ut av Brexit. Jeg har bestemt meg for å stole på ham. Vi ble vel for så vidt enige om at Brexit høres mer ut som en slags kjeks med sjokoladeovertrekk. I drømmer kan vi konkludere slik. En gang våkner vi vel, men enn så lenge så håper jeg å sitte slik sammen med John og spise Brexit og humrer over at Island vinner fotballkamper.

Nå skriver også jeg om mord på fritiden. I drømmen min er fritid ubegrenset.
Nå skriver også jeg om mord på fritiden. I drømmen min er fritid ubegrenset.

I formiddag plukket jeg fram manuset til min neste roman. I skyggen på terrassen, med beina på en puff var jeg igang. Det er på det tidspunktet i drømmene at jeg går inn i drømmens REM-fase. Da begynner jeg å fly. Flyr du i drømmene dine? Jeg gjør det alltid. Enten jeg skal rømme fra farlige situasjoner eller bare ta meg en tur for å få oversikt. I forfatterdrømmene mine flyr jeg over tomme landskap og gir dem innhold og liv, plasserer mennesker der og ber dem begynne å danse etter min pipe.  Etterpå når jeg går inn i en lettere drømmetilstand, der hvor jeg skal være det neste halve året, går jeg i halvsvime rundt meg selv en stund, før jeg klarer å snakke med noen. Her er det ikke et problem. Jeg har bare Geir rundt meg, og han svimer også rundt en stund før han klarer å fokusere blikket på kvinnen i sitt liv. Tar det for lang tid før han ser meg, så stikker jeg bare opp på den lokale irske puben og deler en Brexit med min nye kompis John.

Maestro løfter taktstokken til dødens melodi …

Diverse bilder og videoer fra mobil 752En uke er til ende i Spania, og et helt nytt år venter på oss når vi lander i Norge i morgen. El-ling som har stått på flyplassen og ventet  er forhåpentligvis ikke helt utladet av frost, storm, kulde og regn. Vi er iallefall ladet med solenergi og klar for nye utfordringer.

Vi holder fremdeles på å flytte inn i leiligheten vår her nede. Ennå har jeg ikke funnet roen til å skrive. Faktisk er dette første gangen jeg har framme pc-en siden vi kom ned her. Jeg har gjort alt annet, eller det vil si, jeg har ikke gjort noe annet enn å spise, sole meg og sove. Det var ikke bare El-lings batterier som trengte lades i juleferien. Jeg har funnet en norsk frisørsalong rett borti gaten her og har fikset litt på fasaden. Fantastisk kjekt å bli klippet av en dame fra Ulsteinvik, som spiller P7-Klem på radioen og som vet at det finnes et fotballag som heter FK-Haugesund. Her i dette fotballens mekka. Jeg var svært fornøyd både med resultat og pris.

Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.
Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.

Det har vært en travel høst. Full jobb som lærer, tentamenskjør både i norsk og engelsk mot jul, i tillegg til lansering av Kledd naken har kostet litt, men det har vært gøy. Nå har jeg sovet lenge og mye. I tillegg har jeg fått min dose solvitaminer og er klar for 2016. Oppfølgeren til Kledd naken er påbegynt, om enn så vidt. Etterhvert blir det tid til den, men akkurat nå er det min tur til å heie på verdens beste ektemann. Misforstå meg rett. Kledd naken er fremdeles svært oppegående og tilbakemeldingene er overveldende. På bokelskere.no har den fått det tredje beste terningsnitt av alle norske romaner utgitt i 2015. Den kan bestilles her, eller kjøpes på en bokhandel nær deg. Nå må jeg likevel klare å ha to tanker i hodet samtidig, og det pleier ikke være så vanskelig for oss kvinner har jeg hørt.

Allerede 15.januar er vi igang med boklanseringen til Geir Tangen. Geir er engasjert i mye, og ikke redd for å si i fra når han mener noe er galt. Foruten det er han en av de mest leste krimbloggerne i Norge. Han er tilfeldigvis min mann, noe som absolutt krever sitt, og nå debuterer han i tillegg selv som forfatter med Haugesundskrimmen Maestro.  Lanseringsfesten vil finne sted på Matbaren Brakstad i Haugesund, og Geir får besøk av selveste Hans Olav Lahlum, som kan mer enn å spille sjakk. Fyren har sin egen krimfestival, som vi flittig har besøkt hvert år. Anbefales virkelig. Lahlum vil bokbade Geir, og jeg er sikker på at Geir ikke har tenkt gjennom hvilke spørsmål krimdebutanten kan være nødt til å svare på. Her kan det komme overraskende trekk.

Det hele begynner her, og fra der av og ut kan alt skje...
Det hele begynner her, og fra der av og ut kan alt skje…

Handlingen i Maestro foregår på hele Haugalandet, hvor en småsprø seriemorder går løs. For all del, jeg har vel aldri hørt om seriemordere som ikke er sprø. Jeg håper iallefall at vi ikke når som helst kan treffe på en slik person i nærmiljøet, men hvem vet? Kanskje han finnes? Faktisk traff vi på en kar på julemarkedet som var kliss lik slik jeg har sett for meg denne Maestroen. Det var ingen behagelig opplevelse. Geir forsikret meg flere ganger den dagen at Maestro er en oppdiktet person, og at jeg visstnok kan ta det med ro. Nå er jeg ikke kjent for å være tøff og modig. En skjør og lettskremt krimelsker … der har du meg. Dessuten har jeg lest romanen til Geir, og jeg er enda ikke sikker på om dette har hendt eller kan hende i virkeligheten. Det er som om en ikke helt kan vite. Fiksjon, ja, men … nei, kanskje ikke. Romanen sitter i en stund, og en hiver seg ikke rundt for en ensom joggetur i Byheiene med en gang en har lest siste side. Litt ekkelt å tenke på at jeg lever under samme tak som han som har fantasert seg frem til dette.

Forfatterekteparet ble årets kremmer på julemarkedet. Nå er vi klar for et nytt spennende år. Godt nyttår.
Forfatterekteparet ble årets kremmer på julemarkedet. Nå er vi klar for et nytt spennende år. Godt nyttår.

Jeg har vært heldig å få følge romanen fra første utkast og til det den har blitt nå, og jeg er imponert. Først og fremst er jeg imponert på samme måte som jeg er av alle andre som skriver krim. Det er så mange tråder som krever tålmodighet og en god porsjon analytiske evner.  En skal jo helst lure leseren. Etter min mening har Geir klart det. Maestro er spennende. Du sitter aldri helt nedpå mens du leser. Handlingen er ganske original på sitt vis, samtidig som den inneholder alt vi som krimelskere kjenner og vil ha mer av. En forbrytelse og flere som blir oppklart etterhvert. Passelig med blod og galskap og tempo. Selv om jeg ikke skriver slike kompliserte historier som  en kriminalroman er, så har jeg lest enormt mange krimbøker i mitt liv. Aldri har jeg møtt på noe lignende …, eller kanskje har jeg det? Er jammen ikke helt sikker, men en ting er iallfall sikkert; Forfatterekteparet Tangen og Matre går en ny spennende årstid i møte. Innen vi igjen er i Spania for å slikke sol i påsken, har vi fått svar på om andre enn meg og de få utvalgte kriminalforfatterne, som er sitert under her, syntes at Geir fikk det til.

Noen eminente krimforfattere har lest MAESTRO allerede og sier dette:

Et overraskende, komplekst og bra plot. Forrykende opprulling! (Frode Eia Larsen)

Koste meg stort med Maestro. Jeg ble lurt trill rundt. Selvfølgelig måtte det være sånn det hang sammen … skjønte jeg for sent.
(Gard Sveen)

Jeg likte dette plottet. Det var fikst og originalt. Tangen skriver flott, og handlingen har godt driv, med overraskende vendinger helt fram til siste slutt.
(Frode Granhus)

Imponerende debut. Spennende historie, gode miljøskildringer og en avslutning som nekter å gi slipp på leseren frem til siste side.
(Ørjan N. Karlsson)

Boken kan kjøpes i alle landets bokhandlere fra 15.januar. Har de den ikke inne, så be dem bestille. Får du ikke tak i den der, så ta kontakt med MATA forlag: postmaster@mataforlag.no eller Geir på tlf: 41338218

Til alle mine lesere. Tusen takk for fantastiske tilbakemeldinger på Kledd naken. Jeg er ydmyk og litt satt ut. Ønsker dere alle et gledelig Godt Nyttår.

 

Det som var …

 

pepperkaker_NancyBundt (1)Uten forvarsel, står jeg der på kjøkkenet med hendene i den brune pepperkakedeigen. Julemusikken som for et øyeblikk siden virket som smeltet smør på nystekte vafler, gjør plutselig så vondt. Tårene hindrer fri sikt da jeg griper om posen med melisblanding. Pepperkakehjertet forsvinner i en tåke i det jeg skriver –  God jul.

Utenfor uler høststormene. Høst i desember har vært selve ledestjernen mot jul de siste årene. Drømmen om den hvite dalende julesnøen, som legger seg som stjerner i nyvasket hår er en klisjé som ingen lenger tror på. Aller minst jeg. Ingen ting er som før. Allerede i oktober må jeg lukke øyne og ører for julemusikk og tilbud i butikkene. Nissene som dukket opp innenfor døren på kjøpesenteret da jeg skulle bytte bikinien som viste seg å være i minste laget.

Siden oktober har jeg arbeidet. Oversett de små kakene som dukker opp på pauserommet når ivrige småbarnsforeldre har laget julemenn og damer med sine barn, og som så gjerne ønsker å vise oss resultatet. Stolte besteforeldre som har hatt juleverksted med alle barnebarna i helgen, og vil at kolleger skal få se og smake.

Jeg dukker innunder mistelteinen som er hengt opp i døren inn til kontoret mitt. Jeg vil ikke ha den der. Jeg hater ikke julen. Tvert imot. Jeg har alltid elsket den så alt for mye. Og alle vet jo at om en elsker for mye så blir tapet så uendelig mye verre.

I år skal alt bli annerledes enn det har vært de siste årene. De siste årene har alt gått i stå. Jo nærmere julekvelden jeg kom, jo tyngre ble pusten. I år vil jeg ikke ha det slik.

I år skal jeg ta tilbake julekosen slik jeg husker den fra da barna var små. Da de nektet å bruke de ferdige kakeformene, men insisterte på å få skjære ut figurene selv. Fra veslejenta som ville lage hele Sesam Stasjon, til guttene som i en annen tid ville lage Thomas-toget.  Tøflus og nellik i appelsin. Ingen barnebarn løper rundt meg. Ingen avtrykk på skapdørene fra hender fulle av mel og varm klissen pepperkakedeig som har fått alt for mye omsorg.

Det er ikke nødvendig å lage pepperkakedeigen. De selger ferdig på Meny og jeg skal jo kose meg alene. Det er grenser for hvor mye deig en klarer å kjevle ut. Jeg har tatt meg god tid med spillelisten. Bare den beste julemusikken er god nok når jeg skal ta julen tilbake.

I lysestaken brenner to talglys. Det ble ikke adventsstake i år. Vet ikke hvorfor. Det er nok første året. Kanskje jeg klarer å få på plass en til tredje søndag i advent. To av lysene kan bare brenne litt lenger slik at forholdet blir riktig. Ingen andre har kommentert at den mangler.

Julemusikken strømmer ut av den flotte høyttaleren jeg fikk til jul i fjor. Den som kobles rett på telefonen og som jeg aldri finner når jeg trenger den. Alt er perfekt. Det julerøde forkleet er knyttet rundt livet. Jeg oppdager at jeg har glemt å henge opp de røde julegardinene på kjøkkenet. De jeg alltid henger opp 1.desember, selv om jeg kommer hjem sent på kvelden. Vi har kommet hjem sent den første adventssøndagen de siste årene. Den helgen har vi vært hos svigermor med gaver. Været har vært slik som nå. Høststorm, gyngende ferjer og innstilte ferjer. Å besøke henne har vært selve starten på julen. Svigermor ga meg julegleden tilbake de helgene. Hun bakte mer enn syv sorter og vi elsket alle.  I år var vi hjemme den første søndagen i advent.

Lukten av pepper og jul brer seg på kjøkkenet i det jeg tar ut det første brettet. Jeg smiler litt da jeg oppdager at min mann rynker lett på nesen i søvnen. Han ligger på sofaen og tar en velfortjent lur, etter å ha stått opp med den første lysstrimen på himmelen og fått unna atten elevtekster. Jeg lurer på om jeg skal stikke en nystekt pepperkake opp til nesen hans, men bestemmer meg for å la ham sove. Jeg vil være helt alene med julemusikken min når jeg skal ta julen tilbake.

I det jeg lager perfekte bølger av hvit melis langs kanten på den ene pepperkakedamen går tankene mine til mamma og røde juleduker på 70-tallet. Den gangen vi ikke fikk gaver utenom jul og bursdager. Pappa … og da vi lå på alle fire på kjellergulvet og laget juledekorasjoner på lillejulaften. Puttet granbar inn i hull han hadde laget i gamle morkne trestubber og røtter. De samme han tok fram år etter år. På kjøkkendisken står en kvast med kristtorn som jeg fikk av en mann på julemarkedet sist helg. En han hadde til overs. Jeg formelig kjenner lukten av fenalåret som hang i kjelleren. Det pappa hadde forberedt selv, av sauen han hadde hentet på slakteriet i nabobygda, partert og siden røykt bit for bit i teltet utenfor huset. Det vi skar en bit av når vi ikke hadde lov. I adventstiden.

Et nytt brett med pepperkaker er ferdig. Et øyeblikk stopper jeg opp og lytter til julemusikken. Det lyser i stille grender … tusende barnehender …

Min mann strekker seg på sofaen. Jeg stopper opp et lite øyeblikk. Redd for at han skal våkne. Ingen forstyrre meg når jeg skal finne julestemningen. Lytter til de voksne ungene på loftet. Lurer på om jeg skal høre om de vil bake med meg, men vet jo hva svaret er. Tanken går til en liten jente. Ser henne for meg her i kjøkkenet mitt, men mel på hendene og tindrende barneøyne, slik de synger om i julesangene. Slik det var da barna mine var små. Den gangen julen var fylt med latter og forventninger. Det er også en klisjé, tenker jeg og svelger, mens jeg kjefter litt på meg selv for at jeg er så sutrete. Det er jo snart jul.

Klumpen vokser i halsen, og jeg innser i øyeblikket den gir litt etter. I det tyngden legger seg som førti års sorg i magen.  Jeg kommer ikke til å finne julen i år heller. Vemodet har nok en gang tatt over plassen til kakemennene. Sorgen har lagt seg i røttene og i de manglende dekorasjonene. Uten forvarsel, står jeg der på kjøkkenet med hendene i den brune pepperkakedeigen. Julemusikken som for et øyeblikk siden virket som smeltet smør på nystekte vafler, gjør plutselig så vondt. Tårene hindrer fri sikt i det jeg griper om posen med melisblanding. Pepperkakehjertet forsvinner i en tåke i det jeg skriver –  God jul.

To hender kommer bakfra og legger seg rundt magen min. En myk munn kysser meg lett i nakken. En tommeltott tørker bort en tåre under øyet mitt.

– Hei vennen. Baker du? Kan jeg få smake?
Jeg innser at dette er også jul. En annerledes julestemning. Når himmelen åpner seg og gir meg lov til å minnes det som ikke lenger er.

 

 

 

Kriminelt god mann …

Felles interesser i ekteskapet er viktig.  Hos oss er dette en sannhet. Vi lever i litterær symbiose. Det var kanskje ikke det han mente, presten, da han sa at vi ikke lenger skulle være to, men ett.

Geir arrangerte lanseringsfest for meg 18.september og hentet inn selveste Gard Sveen.
Geir arrangerte lanseringsfest for meg 18.september og hentet inn selveste Gard Sveen.

Jeg og Geir, Geir og jeg. Vi har lite tid uten hverandre og vi trives med å ha det slik. Vi er nemlig gift med vår beste venn. Hverandre.
For det meste har vi samme interesser, bortsett fra gulvvask. Det liker ikke Geir noe særlig. Når Geir vasker gulvet, en sjelden gang, så gjøres det på alle fire med en fille. Tror det er noe han har lært i militæret. Det blir veldig reint, men det ser unektelig litt rart ut. Jeg liker ikke at menn kryper for meg, og jeg får forferdelig dårlig samvittighet av å se ham slik. Derfor tar jeg den jobben.

Geir har hatt tett kontakt med bokhandlernorge som har vært rause med å ta inn Kledd naken og framsnakket den.
Geir har hatt tett kontakt med bokhandlernorge som har vært rause med å ta inn Kledd naken og framsnakket den.

Geir gjør  mye annet. For uten at han baker verdens beste gulrotkake og kjøper blomster når han ser jeg trenger det, har han brukt utallige timer på å markedsføre romanen min Kledd naken i høst. Jeg kjenner knapt noen mann, eller lønnet markedssjef som bruker så mye tid på å gjøre en jobb for andre. Jeg er evig takknemlig, og nå … nå er det pay-back time.
Jeg er kjent for å selge sand i Sahara. Men å selge bøker til bokhandlere er  ikke like enkelt. Det er, i motsetning til i bransjen sandselging, svært mange andre som holder på med det samme. Konkurransen om å nå ut til leserne er beinhard. Uten store forlag i ryggen og heftige markedskroner er det nesten umulig. Men ikke for Geir. Romanen min har solgt i bøtter og spann siden den kom ut i september. Anmeldelsene og tilbakemeldingene har vært fantastisk, men uansett hvor god en bok er, så hjelper det ikke om ingen får høre at den finnes. Nå skal jeg markedsføre Maestro minst like bra. Hjelp!

Geir ordnet en ekstra lanseringsfest for meg i handlingens hjembygd Øystese, og inviterte likegodt forfatter Marit B. Reiersgård som bokbader.
Geir ordnet en ekstra lanseringsfest for meg i handlingens hjembygd Øystese, og inviterte likegodt forfatter Marit B. Reiersgård som bokbader.

Kunsten er å ikke gi opp. – Når du tror at du ikke klarer mer, så er du halvveis, er det noe som heter. Den har vi kjent på mange ganger her hjemme, men gurimalla så gøy vi har hatt det underveis.
Er det noen jeg virkelig unner skal bli lest av hver eneste krimelsker i dette landet, så er det Geirs roman Maestro, som kommer 15.januar. Den har forlatt vårt forfatterhjem og er nå snart trykkeklar på Griegs trykkeri i Bergen.

Hvorfor Geir fortjener å bli lest og hørt?

Geir syntes det var helt på sin plass at vi plastret vår splitter nye E-golf med reklame av Kledd naken.
Geir syntes det var helt på sin plass at vi plastret vår splitter nye E-golf med reklame av Kledd naken.

Jo, for jeg kjenner ingen andre som ville vært villig til å legge sitt eget manus til sides i lengre tider for å hjelpe noen andre å nå ut på markedet. Vi forfattere er nok en smule navlebeskuende, og er mest opptatt av oss selv. En dag spurte jeg Geir om hvorfor han gjør alt dette, uoppfordret og tydeligvis med glede.
 – Er det bare fordi du elsker meg så høyt?
Svaret jeg fikk beroliget meg ikke.
– Nei, men det skulle bare mangle. Selvfølgelig elsker jeg deg (det må en jo svare om ikke hundreognitti skal være ute, tenkte jeg, før Geir fortsatte.) – Jeg regner jo med at du ville gjort det samme for meg …

Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.
Når ingen andre kunne, så tok Geir gjerne på seg rollen som bokbader av meg. Trygt og godt.

– Ja, selvfølgelig, svarte jeg da. Det er lenge siden. Jeg har solgt uendelig mange bøker siden den gangen. – Men hvorfor? maste jeg videre. – Det er jo så tidkrevende.
Det var da Geir sa ordene som har satt seg i meg, og som jeg fortvilet prøver å leve opp til, selvfølgelig med stadige tilbakefall til mitt eget store ego.
– Jeg bestemte meg bare, en gang da jeg var ung for hvilket menneske jeg ville være, sa han. – Valget falt på at jeg ville gjøre mot andre som jeg selv ønsker at andre skal være mot meg.
– Ok, tenkte jeg. Derfor jeg ikke må smøre matpakken selv? …

Geir satt mer enn gjerne og ventet på flyet til Spania i fire timer, slik at jeg fikk signert bøker på Haugesund lufthavn før take off.
Geir satt mer enn gjerne og ventet på flyet til Spania i fire timer, slik at jeg fikk signert bøker på Haugesund lufthavn før take off.

Originalt? Nei, ikke i det hele tatt. Vi har hørt det før. Spesielt vi som har tråkket våre sko på landsbygdenes bedehus. Vi mangler ikke opplæring i hvor gode vi skal være. Forskjellen på Geir og meg er at han lever opp til denne planen sin hver dag, og det virker som han ikke stresser særlig med det.

Vel, nå er det altså pay-back time. Jeg skal fylle Geirs markedsføringssko og sørge for at han får den oppmerksomheten han fortjener etter år med hardt arbeid. Romanen Maestro er et lite kunststykke av en krimroman. Ikke fordi er et litterært mesterverk ingen har sett maken til, men fordi den er alt det hva en krim skal være. Den er et mysterium,  tempoet er til tider så høyt at selv Jack Bauer i tv-serien 24 ville fått problemer med å holde tritt med seriemorderen som går løs i Haugesund. Den spiller på alle krimklisjeene vi elsker uten at vi holder på å brekke oss av for mye blod og gørr. Mordene er ikke så renslige som i Agatha Christies krim, men langt fra så blodig som i Keplers Stalker. Den har likesom akkurat passe blod.

Geir spammet venner og kjente på sin Facebookside når jeg var i radio eller på TV.
Geir spammet venner og kjente på sin Facebookside når jeg var i radio eller på TV.

Alle som leser bokbloggeir vet at Geir skriver som  Karl Ove Knausgård og  Ari Behn på amfetamin. Det er mange gylne halvmetere når Geir finner en krim han liker, og som han velger å anmelde. Geir er aldri ufin med forfatterne. Fordi han vet hvor mye arbeid som ligger bak. Det går nemlig fint an å være kritisk til en roman uten å være spydig og sarkastisk. Geir er aldri spydig eller sarkastisk. Han forstår ikke de kodene. Han gjør mot andre som han ønsker at andre skal gjøre mot ham, og stakkars deg om du ikke behandler ham skikkelig. Da får du med meg å gjøre… Jeg har også et og annet i skrivebordskuffen som kunne passet som en pangstart i en krim.

Geir, som hater kjøpesentre, trålet Oslos gater på kryss og tvers en hel lørdag for å besøke mest mulig bokhandlere med gratis leseeksemplar. To jenter+ butikker betyr mange stopp på veien.
Geir, som hater kjøpesentre, trålet Oslos gater på kryss og tvers en hel lørdag for å besøke mest mulig bokhandlere med gratis leseeksemplar. To jenter+ butikker betyr mange stopp på veien.

Geir er ikke Jesus som har kommet tilbake … tror jeg. Det hadde jeg i tilfelle merket. Jesus var ganske handy har jeg forstått. Sønn av en snekker og greier. Geir er definitivt ikke en handyman i ordets rette forstand. Han er derimot god å ha for hånden. Så lenge det ikke innebærer en hammer og tommestokk, fikser han det meste.
Nå skal  jeg gjøre for Geir alt det gode han har gjort for meg. Det skal jeg gjøre med samme entusiasme og glede som han har vist. Det føles som en umulig oppgave, det er en umulig oppgave, og jeg hadde tapt om dette hadde vært en konkurranse. Heldigvis så er det ikke det.

Geir fikset egen bod på det årlige julemarkedet på Rådhusplassen i Haugesund, for at jeg skulle selge boken min. Jeg hadde aldri turt uten han.
Geir fikset egen bod på det årlige julemarkedet på Rådhusplassen i Haugesund, for at jeg skulle selge boken min. Jeg hadde aldri turt uten han.

Skriving og bøker er litt av limet i vårt ekteskap. Hvem andre enn oss sitter fire timer på biltur og diskuterer bøying av nynorske verb? Hvem andre sitter de neste fire timene og diskuterer ulike marger og skrifttyper i bøker vi leser? Ja da, vi er kjærester også. Masse kjærester.

Vi reiser en del i helgene i forbindelse med lansering, signering og festivaler. Vi har det travelt, men også fantastisk gøy. Vi møter så mange spennende mennesker og får nye venner. Det er lett å få nye venner når en er gift med Geir. Vi sover på hotell, nyter gode middager og koser oss i hverandres selskap. Tidlig opp og sent i seng. Mellom helgene er vi lærere. Yrket vårt er også nært knyttet opp mot forfatterlivet, da vi begge underviser i norsk. Når det er manustørke, kan vi diskutere elevtekster og hvordan vi kan gi gode tilbakemeldinger til de små «forfatterspirene», slik at de en dag tør å ta det steget vi har gjort. Følge drømmene.

I helgen skal jeg nedover Jæren på signeringstur. Geir er med. Noen må jo lade bilen slik at den har rekkevidde nok fra Haugesund til Egersund.
I helgen skal jeg nedover Jæren på signeringstur. Geir er med. Noen må jo lade bilen slik at den har rekkevidde nok fra Haugesund til Egersund.

I dag har jeg gått gjennom høstens hendelser for å se hva Geir har stelt i stand for meg. Det er ufattelig hva jeg har vært med på. Det hadde ikke vært mulig om ikke Geir hadde framsnakket meg. Les bildetekstene for å få et inntrykk av noe av det han har stelt i stand.

Heldigvis vet jeg, at som han har fått være med meg land og strand, så får jeg være med ham. Det du vil at andre skal … osv.

Så lenge vi er sammen om det vi gjør så får vi det til.

Se etter krimromanen Maestro i Januar. Den er forrykende flott skrevet av verdens rauseste fyr, som virkelig kan krim.
Se etter krimromanen Maestro i Januar. Den er forrykende flott skrevet av verdens rauseste fyr, som virkelig kan krim.

Da får det heller være at jeg innerst inne ikke er like edel i tankegangen, at jeg mest av alt higer etter å få skrive på min neste roman, lese en god bok, se en film, bake julekaker, dra til Spania i vinterferien eller strikke en genser. Nå er det Maestro som gjelder. Nå skal Geir få oppmerksomheten en stund. Så lenge jeg får henge meg på …