Vi speiler oss mot ondskapen …

I denne stolen i Spania ble Skinnet bedrar til.

Den aller siste setningen er skrevet inn i min første kriminalroman: Skinnet bedrar. Bare en bitteliten detalj, sa min redaktør i Gyldendal Norsk Forlag i går. Jeg sa meg enig som så mange ganger før og så satte jeg punktum. Det tok et år. Den grønne skrivestolen i leiligheten vår i Spania er tom. Nå venter den på at oppfølgeren skal skrives ferdig i sommer.
Skinnet bedrar er på vei til trykkeriet og jeg er her. Kan ikke gjøre mer. Må bare krysse fingrene og håpe at noen der ute tar vel imot den. Slik jeg håpet da jeg sendte barna avgårde til første skoledag. Ingen visste bedre enn meg, som var lærer, hvor tøft og hardt det kan være i skolegården. Hvor mange uvenner en kan få, berettiget eller uberettiget kritikk en må forholde seg til. Hvor store krav det settes til å lykkes med alt. Ville det gå bra?

Slik er det nå også. Ingen vet bedre enn meg hvor tøft det er der ute på bokmarkedet. Konkurransen om å få oppmerksomhet, kjempe om fast plass på laget og i hyllene hos bokhandlerne. Håpe at romanen blir godt mottatt av leserne. Det er dere jeg skriver for. Jeg håper at romanen min blir lagt merke til, at den blir tatt på alvor og at den både vil underholde og opplyse. Romanen er sårbar i den verdenen vi lever i nå. Den er kjemisk fri for emojis og smilies. Du må lese mellom linjene og tolke teksten slik den står.

 

Omslaget til Skinnet bedrar

 

 

 

 

 

 

 

Det er varm sommer ved den blikkstille Hardangerfjorden, Folgefonna lyser hvit i det fjerne, morellene er i ferd med å modnes. En tidlig søndag formiddag blir seksårige Anders observert gående i pysjbukse langs hovedveien. Det er det siste noen ser av ham. Likevel meldes ikke Anders savnet før dagen etter, og da er det storesøsteren, 12-årige Ina, som ringer lensmannskontoret. Den forsvunne lille gutten setter hele Hardanger-bygda Øystese på hodet, og lensmann Bengt Alvsaker må utsette sin egen ferie … den ferieuka han skulle bruke på å møte sin egen sønn for første gang. I den gigantiske leteaksjonen og etterforskningen som følger, avdekkes bygdas skyggesider og hemmeligheter. Hemmeligheter som altfor mange har grunn til å holde skjult.
(Gyldendal Norsk Forlag – 2017)

Jeg er der ikke når du leser, kan ikke ta det jeg har skrevet i forsvar når du sier at du ikke liker den, ikke forstår budskapet, ikke ser bildene, de små hintene, ikke synes historien fenger eller er spennende nok. Jeg er ikke der når du grøsser, undres, smiler, nikker gjenkjennende eller ikke får sove fordi du har fått et akutt anfall av mørkeredsel.

Litteratur kan gjøre vondt og godt på samme tid. Litteratur skal røske litt, men den skal også underholde. Det kommer stadig tilbakemeldinger fra leserne om hva de synes om det jeg skriver. Det gjør godt å høre at bøkene mine røsker litt, men også at de er spennende.

Pocket – Gyldendal Norsk Forlag

Sagt om Kledd naken av et utvalg bloggere:

– en forbannet ekkel og spennende thriller – (Aertimisias verden)
– Jeg byttet på å gråte og være fly forbannet – (My criminal mind)
– Hun makter å gi boka en nerve som blir nærmest som en thriller etter hvert. (Bjørnebok)
– Det hang en uhygge over handlingen hele veien, en slags fornemmelse av noe kom til å skje … (Beathes bokhjerte)

Jeg tar med meg lensmann Bengt Alvsaker, politiførstebetjent Susanne Hauso og noen andre karakterer fra Kledd naken inn i min nye krimserie. Jeg håper at gamle lesere følger med og at nye finner veien inn i mine bøker. Når du har lest Skinnet bedrar håper jeg at du, i tillegg til å lese spennende politikrim, skal sitte igjen med en tanke om noe annet, noe mer enn det. Jeg ønsker at du skal kjenne igjen, men også gå inn i det ukjente. Kanskje se det du ikke har sett, få vite noe du ikke visste, sette på deg andre briller for en stund, som Haugesunderne i Blest synger i: I dine sko. 

Det vonde i det vakre fascinerer meg og gir meg lyst til å skrive. Det er først i krysningspunktet mellom disse to at skrivemotoren starter, fantasien settes igang og jeg går inn i flytsonen.

Historien i Skinnet bedrar blir fortalt gjennom mine øyne, ved bruk av min fantasi, men også inspirert av samtaler med virkelige mennesker. Nina er et slikt menneske. Hun var modig da hun kom til meg og spurte om jeg ville skrive hennes historie. Jeg lot henne fortelle og har latt meg inspirere. Nina er et løvetannbarn.
Jeg har også latt meg inspirere av menneskeskjebner og historier jeg har møtt på som lærer gjennom tjuefem år. Samspillet mellom søsken, foreldre, besteforeldre, lærere, naboer, barnevern, bygdefolket, politi, sosiallærere og andre. I møte med disse bruker vi alle våre egne briller. Vi gjør valg ut fra det vi ser. Noen går konsekvent med vernebriller, nekter å se, vil ikke vite og aller minst ha noe med det å gjøre.

Som oftest er ingenting helt som vi tror. Vi ser bare småflis av menneskene rundt oss. Alle bærer på noe som ikke tåler dagens lys; lovbrudd, skam, hat, rusmisbruk, psykisk sykdom, sjalusi, utilstrekkelighet, utroskap, pinlige sykdommer, narsissisme eller manglende selvtillit. Det mørke i oss deles ikke på Face, Snap eller Insta, men det er dette mørket som fascinerer oss mest, skaper mysteriene og spenningen og som får oss krimelskere til å sluke bok på bok. Vi speiler oss mot ondskapen og innser at vi ikke er så verst når alt kommer til alt.

Jeg gleder meg til å høre hva Skinnet bedrar gjorde med akkurat deg.

Har du lyst å forhåndsbestille romanen og få en personlig hilsen og signatur fra meg, så trykk på lenken HER. Alle bøker blir kjøpt inn av meg gjennom mine lokale bokhandlere, så signerer jeg og sender boken til deg. Jeg tar imot forhåndsbestillinger fram til 1.mai. Etter det er boken å finne i en bokhandel nær deg.

I skrivende stund er jeg allerede snart hundre sider inn i oppfølgeren: ISKALD. Også den fra Hardanger. Neste gang beveger jeg meg innover Hardangerfjorden og til Eidfjord. Jeg vil presentere leserne mine for Isklar, Norseman Extreme, og jeg kan love deg: Det blir iskaldt, farlig og til tider ekstremt.

Våryr krimforfatter

 

16934105_10154282572092091_1212560532_n
Faksimile fra Haugesunds avis november 2016

Det skjer ting rundt meg i et tempo jeg ikke hadde sett for meg for bare noen år tilbake. Etter at min debutroman Stryk meg over håret så dagens lys i november 2012, til jeg nå står som forfatter på giganten Gyldendal Norsk Forlag, har det skjedd utrolige ting, og mer er i emning.

Noen ganger skjer ting så fort at en glemmer å glede seg over det. En glemmer å ta det innover seg, nyte og leve i nuet som det så fint heter. Når en står med spaden i jorda og graver, har en ikke alltid tid til å se opp. Refleksjonene må komme senere. En plukker småstein, men noen ganger møter en på hardt fjell. Er en kreativ så ser en løsninger og kommer seg videre. Alternativet er å gi opp. Det har aldri vært noe alternativ for meg. Jeg har et mål: Jeg vil leve av å skrive. Ikke lenger en uoppnåelig drøm eller et lite frø gjemt i karrig jord. Jeg ser friske skudd over bakkenivå og venter våryr på saftige grønne blader og frodige blomster. Før eller senere skal jeg klare det. Jeg må bare fortsette å jobbe.

2017-02-22-5
http://www.krimfestivalen.no


Jeg skal delta på årets krimfestival

Framover våren og utover året 2017 er det mye spennende som skjer.
Jeg skal være deltakende forfatter på Krimfestivalen i Oslo 9.-11. mars. Der skal jeg være en av fem forfattere i programposten Sniktitt på torsdagen. Her får du møte oss som kommer med krimbøker litt senere på våren.

Min mann og støttespiller Geir Tangen skal være der. Han brakdebuterte med kriminalromanen Maestro i fjor. Romanen solgte til femten land, og i disse dager ser vi at også i utlandet slår historien om journalist Viljar Ravn Gudmunsson og etterforsker Lotte Skeisvoll an. På scenen skal også morsomme og talentfulle Lene Lauritsen Kjølner, som skriver humoristisk kosekrim om privatdetektiv Olivia Henriksen. Olivia er min faste strandvenninne sommerstid.

Jeg skal på scenen med Øistein Borge, som kommer med ny bok denne våren. Hans første krimroman om Bogart Bull, hvor han la handlingen til mitt St.Raphael, likte jeg veldig godt. Jeg er en smule frankofil, og St.Raphael ligger bare en halvtimes kjøring fra Callian, den vakre fjellbyen hvor handlingen i min debutbok foregår. Jeg skal delta sammen med Thomas Enger, min forfatterkollega på Gyldendal, som har gjort internasjonal suksess med sine fem bøker om journalisten Henning Juul. Jeg vet han holder på med et spennende prosjekt, med arbeidstittel Killer instinkt, om dagen. Gjennom pålitelige kilder, les: min bedre halvdel, har jeg hørt at dette er lovende.

Det beste er at selveste Tom Egeland er programleder. Tom Egeland, folkens! Jada! Jeg er ydmyk. Forfatteren bak Bjørn Beltø – bøkene; som jeg har lest alt av. Om arkeologen som jeg gleder meg like mye til som til Frøken Detektiv da jeg var liten. Egeland som skriver så gode plot og har så mye kunnskap at jeg tror han har svaret på livets gåte. Han skriver så overbevisende om disipler, Jesus, religiøse skrifter, sarkofager og katakomber at jeg må legge bånd på meg for å ikke innlemme påstandene hans i KRLE-undervisningen min på skolen. Alt skrives i et kriminelt perspektiv, og nå har han lovet meg å gi meg svaret på dødens gåte. At det foregår en del kriminelt «der nede», visste jeg fra før, men hvilke mord og mysterier han klarer å få til «der oppe» blir spennende å se. Det er denne Tom Egeland som skal programlede meg på krimfestivalen!

– Og så? sier kanskje du.

– Wow! sier jeg.

Ja, jeg vet det. Jeg burde sikkert vært mer kul og avslappet. Latt som om dette var helt naturlig, liksom, … men det er ikke helt naturlig. Det er ikke hvem som helst som får lov å delta på den viktigste krimfestivalen vi har i dette landet, og det noen måneder før jeg har kommet med min aller første kriminalroman.

2017-02-22-1
Anbefaling fra Bibliotekenes hus

Nordic Noir
En ny krimserie fra Hardanger er på vei. I Skinnet bedrar beveger jeg meg fremdeles rundt i menneskesinnet og sier noe om ting vi helst ikke snakker om, men nå med mord og mysterier i fokus. Min erfarne redaktør, i Gyldendal Forlag, Oddvar Aurstad, har ledet meg gjennom prosessen med manus, og jeg har lært utrolig mye av ham.  Jeg synes det er stort å få jobbe med ham. I det hele er det mye som er stort om dagen. I dag oppdaget jeg at Skinnet bedrar er den eneste norske tittel som er anbefalt av Bibliotekenes hus på deres krimliste for våren 2017. Jeg elsker biblioteker og setter denne svært høyt.

Agent
Som om ikke dette er mer enn nok, så har jeg fått meg agent. Slik som fotballspillere har, vet du. Litteratur-Agentur i Berlin – Gudrun Hebel, leste Kledd naken og likte den. Hun har lest Skinnet bedrar og hun elsket den. Nå skal hun representere meg world wide som hun kaller det. Hun har erfaring og tyngde og det blir spennende å se hva hun kan få til i det store utland.
I stallen har hun en annen nordmann og kollega på Gyldendal, som jeg godt kan like å gå i samme klasse med. Lars Mytting. Den store vedboka har jeg ikke lest, men resten av Europa ser ut til å ha lest den. Svøm med dem som drukner, derimot, er noe av det vakreste jeg har lest noen gang.
Gudrun Hebel skal ta med seg Skinnet bedrar til London book fair i mars og Leipzieger buchmesse samme måned. På norsk kommer den ut i mai, og har du lyst å forhåndsbestille min første krimroman og få personlig hilsen og signatur, så klikk HER.

Krimimesse i Horsens
Min mann, Geir Tangen, har hatt braksusess i Danmark med Maestro på forlaget Modtryk og skal, den første helga i april, delta på Krimimessen i Horsens. Jeg skal få være med på tur. Det blir en opplevelse, og jeg er sikker på at jeg får treffe masse spennende mennesker og knytte nye kontakter. Vi er et team og dette er vårt prosjekt. Vi lever drømmen sammen.

Åstedsundersøkelse
Neste uke skal jeg til Oslo. Gyldendal har invitert sine krimforfattere med på kurs. Politiinspektør Trond Myklebust tar med seg en av landets mest erfarne åstedsgranskere, kriminaltekniker Per Arne Karlsen, og skal arrangere egen åstedsgransking for oss. Det er utrolig spennende og garantert lærerikt.

I skrivende stund er Skinnet bedrar under lupen hos redaktør, før den går til siste korrektur. Ventetiden er slik jeg håper romanene mine er for leserne; vonde og gode på samme tid og ulidelig spennende.

 

Skinnet bedrar i det nye året

«Hvor lang tid bruker du på å skrive en roman?»

Et vanlig spørsmål jeg aldri har kunnet svare på før. Nå kan jeg det. Ganske nøyaktig et halvt år med skriving nesten hver eneste dag. Noen dager opp imot fjorten timer, andre dager kanskje bare fem.

Jeg hadde satt et mål om å skrive min første krimroman det halvåret jeg hadde fri fra lærerjobben min. Jeg liker å nå målene mine. Natt til nyttårsaften ble manus sendt til min redaktør i Gyldendal og til min agent i Berlin. I morgen begynner jeg på jobb igjen. Nå er jeg spent på tilbakemeldingene.

Å skrive er en ting. Det er først når en begynner å jobbe med manus at magien skjer. Noen ganger blir jeg skikkelig frustrert. Det er tøft å jobbe med redaktører. De har ikke krav om å gi positive framovermeldinger og deretter noen tips, slik vi lærere har.

Two star and a wish … blir fort til: Thirteen wish and a tiny little star if you`re lucky.

Noen ganger er det likevel slik at når redaktøren ber deg stryke et avsnitt eller et kapittel du kanskje har brukt timer på å skrive, og virkelig var fornøyd med, så smerter det. Jeg går kanskje noen runder med meg selv først, før jeg innser at han, som vanlig, har et poeng. Noen ganger er det greit, og jeg gjør kort prosess: Marker og stryk. Andre ganger klipper jeg det ut og tar vare på det i et annet dokument i tilfelle jeg ombestemmer meg og har tenkt å være vanskelig på et senere tidspunkt. Vel, foreløpig har jeg ikke turt å sette meg opp mot redaktøren min. Han har minst like stor litterær tyngde som det veldige forlaget han er en del av.

Når jeg mister motet, fordi det gjør jeg innimellom, så tenker jeg at den som feiger ut blir aldri ferdig med en bok. Bare en gang i sommer måtte jeg ringe redaktøren min for å få mot til å gå videre. Jeg syntes hver setning jeg skreiv bare var dritt. Det var helt normalt sa han og mente jeg hadde jobbet for mye. Igjen hadde han selvfølgelig rett.

En tur til Ronda for å holde foredrag om markedsføring for forfatterskolen.no sine elever var alt jeg trengte.

Nå ruster jeg meg for utgivelsen. En skal tåle en trøkk når kritikerne triver tak i romanen etter utgivelsen. Like godt å bli hardhudet først som sist. Dessuten: Fotballspillere får terningkast hver søndag. Jeg får ikke hvert år en gang. Ber dem ikke ta med silkehansker på meg, men gjerne være konstruktive og begrunne sine meninger. Det verste som finnes er kritikk som du ikke kan bruke til noe.

Jeg er allerede godt i gang med å planlegge oppfølgeren til Skinnet bedrar. Skinnet bedrar er nemlig den første boken i  en krimserie om lensmann Bengt Alvsaker og politiførstebetjent Susanne Hauso. I disse dager venter jeg spent på omslagsforslag fra Gyldendal. Jeg vet de jobber med det.

Jeg holder meg selvfølgelig i Hardanger i neste bok også. Den skal ha tittelen ISKALD, og da tar jeg kanskje lensmann Bengt Alvsaker med på en avstikker til Spania. Det skulle bare mangle om ikke lensmannen, som jeg har blitt så glad i, får se mitt vakre Orihuela, ta seg en tur på sin Ridly Helium og kjøle seg ned med en iskald San Miguel på Punta Prima restaurant. Har planer om å ta ham med både på Casino og horehus, men får se om jeg tør. Det krever kanskje mye research.

Mer kan jeg ikke si om ISKALD enda, men jeg gleder meg til å sette igang.

Nå skal jeg konsentrere meg om å starte lærerjobben på en skikkelig måte, mens jeg venter på at redaktør og agent skal elte manus og fortelle hva de ikke er fornøyd med denne gangen.

Det alltid någe, så de sier i oljebyen Stavanger.

Med to niendeklasser i norsk, så får jeg nok å henge fingrene i utover våren. Kanskje jeg oppdager nye skrivetalenter. Det hender.

Jeg ser fram til 2017. Pleier ikke å lese horoskop, men fant dette på nettet nettopp:

The Taurus horoscope 2017 predicts that this year the work opportunities expand. 2017 is a year to take care of that body – and love it more!

 

Det er noen ting jeg ser ekstra fram mot


FOTO: Willi Haraldsen Krimserien med Bengt Alvsaker og Susanne Hauso foregår her i dette idylliske landskapet, men under the surface ...
FOTO: Willi Haraldsen
Krimserien med Bengt Alvsaker og Susanne Hauso foregår her i dette idylliske landskapet, men under the surface …

Jeg ser fram til min debut som krimforfatter, og lanseringen av Skinnet bedrar på Gyldendal Norsk Forlag og lanseringsfest i Haugesund og Øystese.

Jeg er spent på hvilken forskjell, om noen, jeg vil oppleve med å gi boken ut på et slikt gigantforlag. De har markedsføringsmuskler. Det gjenstår å se om deres er større enn Geir Tangens og mine. Jeg velger å tro det, selv om jeg ikke er naiv. Jeg er ikke akkurat NATO-sjef heller. En ting er iallfall sikkert. Arbeidet sammen med redaktøren min, Oddvar Aurstad, har vært utrolig kjekt og lærerikt. 

Jeg ser fram til hva min agent i Litteratur Agentur i Berlin får til med Skinnet Bedrar og Kledd naken på det utenlandske markedet. Regner med at Bengt Alvsaker og Susanne Hauso vil elske å bli tatt med til den store bokmessen i London, The London Book fair. De trenger nok å bli tolket og oversatt til engelsk slik at resten av verden skjønner hva de holder på med der inne i The Fjords of Norway … Der alt tilsynelatende er pur idyll … but under the surface.

Jeg ser fram til å begynne å skrive på ISKALD. Det blir virkelig en iskald affære.

Jeg ser fram til min manns utgivelser i utlandet. Estland er først ute med Maestro allerede 2.januar. Vi heier på hverandre. Det han har oppnådd er bare helt utrolig.

Jeg ser fram til å flytte i ny leilighet ved havet. På Skagen Brygge vet jeg at jeg finner inspirasjon til å skrive. Tenk å få sitte helt her ute og se på båtene, solen eller havstormer.

 

Til alle mine lesere vil jeg bare si: For et år 2016 ble. Håper dere blir enda flere i 2017. Send meg gjerne tilbakemeldinger på facebooksiden min eller på sms. Jeg blir like glad hver gang.

Ta en kikk på bildegalleriet mitt for å følge oss på den utrolige reisen vi har hatt i 2016. Om noen synes det er lite bilder av severdigheter og mye mat og restauranter, så er det ganske enkelt fordi vi har jobbet og ikke hatt tid til annet enn å bade, sole oss, spise og sove.

GODT NYTTÅR – GODT BOKÅR

 

 

I min drøm er Brexit en kjeks med sjokoladetrekk.

Alle ser kanskje litt rare ut i drømmene.
Alle ser kanskje litt rare ut i drømmene.

Det er lenge siden jeg har blogget. Faktisk så lenge siden at WordPress var alvorlig bekymret og passelig småirritert. De gjorde meg oppmerksom på at abonnementet måtte fornyes temmelig kjapt. Nå er det gjort også, som så mye annet.

Det siste året har vært stappet av godsaker og hard jobbing. Fra Kledd naken ble sluppet i september, via Geirs dundrende suksess med Maestro i Januar har livet vårt  bestått av jobbing og reising, møte med spennende nye mennesker og ikke minst gode forfattervenner. Vi har vært på forfatterturne sammen og besøkt biblioteker og leseringer, sanitetsforeninger og dameklubber. Vi har solgt bøker fra en liten bod på julemarkedet i Haugesund. Vi avsluttet lærergjerningen for i år, ved å vurdere 140 eksamensbesvarelser i norsk, hver. Kanskje det var nødvendig for oss å føle seg totalt tømt for all lærerenergi, før vi kunne unne oss permisjon? Vi følte oss iallefall som et stort sort hull i universet da vi endelig kunne sette oss på flyet til Spania for å innkassere belønningen: Å leve drømmen.

I drømmen lever vi litt sunnere. Geir får salat. Litt uvant kanskje?
I drømmen lever vi litt sunnere. Geir får salat. Litt uvant kanskje?

Vi har nå vært i denne drømmen i ganske nøyaktig tre dager. Det tok tid å lande. Det tar ennå tid å lande. Fremdeles mases det på i toppetasjen. Noe skulle sikkert vært gjort? Hjemme i Norge har Ironmen og women overtatt for en stund. Min datter Christine Lampe er the Ironwomen. Jeg er stolt mor, men for selvsentrert til å heie henne i mål på Iron-man 70,3 i Haugesund. Hun lever sin drøm sammen med sin Iron-man, Stian Sandtorv. Husk å rydde etter dere, og vask bort merker etter syklene på veggene. Jeg vet nok at dere tar dem inn i huset selv om jeg foreslo garasjen.

Foruten hver sitt bad og to soverom + takterrasse, går det rimelig kjapt og rydde denne.
Foruten hver sitt bad og to soverom + takterrasse, går det rimelig kjapt og rydde denne.

Rydde leiligheten her tar ca ti minutter. På takterrassen blåser det en deilig vind. Fin å føne håret i etter dusjen.  Her er ingen gressplen å klippe, ei heller hekk som må stusses og formes. Ingen kildesortering. Alt går i samme mølla. Hvor er EU, når en trenger dem?

Min først joggetur på et halvt år er unnagjort. Det er en overdrivelse å kalle det joggetur. Jeg er i gang.

I gang med å leve drømmen. Ha tid til det jeg er aller mest glad i. Ikke jogge. Det hater jeg foreløpig, men jeg vet det kommer seg etter hvert. Fotball og skriving derimot. Så langt har det for det meste gått i fotball-EM. Mye fotball-EM. For mye kanskje? Kommer an på hvem du spør. For meg og Geir blir det sjelden for mye fotball. I går koste vi oss på den lokal irske puben. Som kjent så kan alt skje i drømmer. For eksempel kan jeg plutselig begynne å heie på Island sånn helt ut av det blå. Her i drømmen min flyter navn som Sigrudsson over leppene mine like naturlig som lavaen fra vulkanen Hekla.

Lokal irsk pub. Det har jeg ikke i virkeligheten.
Lokal irsk pub. Det har jeg ikke i virkeligheten.

Ellers har jeg smakt litt på den spanske vinen. Den er like god  i drømmene som den er i virkeligheten. Litt som min mann. Jeg trenger å holde engelsken min ved like under permisjonen. Derfor brukte jeg all min kvinnelige sjarm og ble kjent med John fra Norwich. Han forklarte meg at: Only the Queen understands the Queen English. Jeg hadde lyst til å svare at only you understand the Norwich accent, men jeg er da høflig. John er 70 år, og bor i nabolaget. Kanskje derfor jeg klarte å sjarmere ham, eller kanskje det var San Miguel. Iallfall ble han og jeg ganske gode venner utover kvelden. John var verken rystet eller satt ut av Brexit. Jeg har bestemt meg for å stole på ham. Vi ble vel for så vidt enige om at Brexit høres mer ut som en slags kjeks med sjokoladeovertrekk. I drømmer kan vi konkludere slik. En gang våkner vi vel, men enn så lenge så håper jeg å sitte slik sammen med John og spise Brexit og humrer over at Island vinner fotballkamper.

Nå skriver også jeg om mord på fritiden. I drømmen min er fritid ubegrenset.
Nå skriver også jeg om mord på fritiden. I drømmen min er fritid ubegrenset.

I formiddag plukket jeg fram manuset til min neste roman. I skyggen på terrassen, med beina på en puff var jeg igang. Det er på det tidspunktet i drømmene at jeg går inn i drømmens REM-fase. Da begynner jeg å fly. Flyr du i drømmene dine? Jeg gjør det alltid. Enten jeg skal rømme fra farlige situasjoner eller bare ta meg en tur for å få oversikt. I forfatterdrømmene mine flyr jeg over tomme landskap og gir dem innhold og liv, plasserer mennesker der og ber dem begynne å danse etter min pipe.  Etterpå når jeg går inn i en lettere drømmetilstand, der hvor jeg skal være det neste halve året, går jeg i halvsvime rundt meg selv en stund, før jeg klarer å snakke med noen. Her er det ikke et problem. Jeg har bare Geir rundt meg, og han svimer også rundt en stund før han klarer å fokusere blikket på kvinnen i sitt liv. Tar det for lang tid før han ser meg, så stikker jeg bare opp på den lokale irske puben og deler en Brexit med min nye kompis John.