I min drøm er Brexit en kjeks med sjokoladetrekk.

Alle ser kanskje litt rare ut i drømmene.
Alle ser kanskje litt rare ut i drømmene.

Det er lenge siden jeg har blogget. Faktisk så lenge siden at WordPress var alvorlig bekymret og passelig småirritert. De gjorde meg oppmerksom på at abonnementet måtte fornyes temmelig kjapt. Nå er det gjort også, som så mye annet.

Det siste året har vært stappet av godsaker og hard jobbing. Fra Kledd naken ble sluppet i september, via Geirs dundrende suksess med Maestro i Januar har livet vårt  bestått av jobbing og reising, møte med spennende nye mennesker og ikke minst gode forfattervenner. Vi har vært på forfatterturne sammen og besøkt biblioteker og leseringer, sanitetsforeninger og dameklubber. Vi har solgt bøker fra en liten bod på julemarkedet i Haugesund. Vi avsluttet lærergjerningen for i år, ved å vurdere 140 eksamensbesvarelser i norsk, hver. Kanskje det var nødvendig for oss å føle seg totalt tømt for all lærerenergi, før vi kunne unne oss permisjon? Vi følte oss iallefall som et stort sort hull i universet da vi endelig kunne sette oss på flyet til Spania for å innkassere belønningen: Å leve drømmen.

I drømmen lever vi litt sunnere. Geir får salat. Litt uvant kanskje?
I drømmen lever vi litt sunnere. Geir får salat. Litt uvant kanskje?

Vi har nå vært i denne drømmen i ganske nøyaktig tre dager. Det tok tid å lande. Det tar ennå tid å lande. Fremdeles mases det på i toppetasjen. Noe skulle sikkert vært gjort? Hjemme i Norge har Ironmen og women overtatt for en stund. Min datter Christine Lampe er the Ironwomen. Jeg er stolt mor, men for selvsentrert til å heie henne i mål på Iron-man 70,3 i Haugesund. Hun lever sin drøm sammen med sin Iron-man, Stian Sandtorv. Husk å rydde etter dere, og vask bort merker etter syklene på veggene. Jeg vet nok at dere tar dem inn i huset selv om jeg foreslo garasjen.

Foruten hver sitt bad og to soverom + takterrasse, går det rimelig kjapt og rydde denne.
Foruten hver sitt bad og to soverom + takterrasse, går det rimelig kjapt og rydde denne.

Rydde leiligheten her tar ca ti minutter. På takterrassen blåser det en deilig vind. Fin å føne håret i etter dusjen.  Her er ingen gressplen å klippe, ei heller hekk som må stusses og formes. Ingen kildesortering. Alt går i samme mølla. Hvor er EU, når en trenger dem?

Min først joggetur på et halvt år er unnagjort. Det er en overdrivelse å kalle det joggetur. Jeg er i gang.

I gang med å leve drømmen. Ha tid til det jeg er aller mest glad i. Ikke jogge. Det hater jeg foreløpig, men jeg vet det kommer seg etter hvert. Fotball og skriving derimot. Så langt har det for det meste gått i fotball-EM. Mye fotball-EM. For mye kanskje? Kommer an på hvem du spør. For meg og Geir blir det sjelden for mye fotball. I går koste vi oss på den lokal irske puben. Som kjent så kan alt skje i drømmer. For eksempel kan jeg plutselig begynne å heie på Island sånn helt ut av det blå. Her i drømmen min flyter navn som Sigrudsson over leppene mine like naturlig som lavaen fra vulkanen Hekla.

Lokal irsk pub. Det har jeg ikke i virkeligheten.
Lokal irsk pub. Det har jeg ikke i virkeligheten.

Ellers har jeg smakt litt på den spanske vinen. Den er like god  i drømmene som den er i virkeligheten. Litt som min mann. Jeg trenger å holde engelsken min ved like under permisjonen. Derfor brukte jeg all min kvinnelige sjarm og ble kjent med John fra Norwich. Han forklarte meg at: Only the Queen understands the Queen English. Jeg hadde lyst til å svare at only you understand the Norwich accent, men jeg er da høflig. John er 70 år, og bor i nabolaget. Kanskje derfor jeg klarte å sjarmere ham, eller kanskje det var San Miguel. Iallfall ble han og jeg ganske gode venner utover kvelden. John var verken rystet eller satt ut av Brexit. Jeg har bestemt meg for å stole på ham. Vi ble vel for så vidt enige om at Brexit høres mer ut som en slags kjeks med sjokoladeovertrekk. I drømmer kan vi konkludere slik. En gang våkner vi vel, men enn så lenge så håper jeg å sitte slik sammen med John og spise Brexit og humrer over at Island vinner fotballkamper.

Nå skriver også jeg om mord på fritiden. I drømmen min er fritid ubegrenset.
Nå skriver også jeg om mord på fritiden. I drømmen min er fritid ubegrenset.

I formiddag plukket jeg fram manuset til min neste roman. I skyggen på terrassen, med beina på en puff var jeg igang. Det er på det tidspunktet i drømmene at jeg går inn i drømmens REM-fase. Da begynner jeg å fly. Flyr du i drømmene dine? Jeg gjør det alltid. Enten jeg skal rømme fra farlige situasjoner eller bare ta meg en tur for å få oversikt. I forfatterdrømmene mine flyr jeg over tomme landskap og gir dem innhold og liv, plasserer mennesker der og ber dem begynne å danse etter min pipe.  Etterpå når jeg går inn i en lettere drømmetilstand, der hvor jeg skal være det neste halve året, går jeg i halvsvime rundt meg selv en stund, før jeg klarer å snakke med noen. Her er det ikke et problem. Jeg har bare Geir rundt meg, og han svimer også rundt en stund før han klarer å fokusere blikket på kvinnen i sitt liv. Tar det for lang tid før han ser meg, så stikker jeg bare opp på den lokale irske puben og deler en Brexit med min nye kompis John.