Det som var …

 

pepperkaker_NancyBundt (1)Uten forvarsel, står jeg der på kjøkkenet med hendene i den brune pepperkakedeigen. Julemusikken som for et øyeblikk siden virket som smeltet smør på nystekte vafler, gjør plutselig så vondt. Tårene hindrer fri sikt da jeg griper om posen med melisblanding. Pepperkakehjertet forsvinner i en tåke i det jeg skriver –  God jul.

Utenfor uler høststormene. Høst i desember har vært selve ledestjernen mot jul de siste årene. Drømmen om den hvite dalende julesnøen, som legger seg som stjerner i nyvasket hår er en klisjé som ingen lenger tror på. Aller minst jeg. Ingen ting er som før. Allerede i oktober må jeg lukke øyne og ører for julemusikk og tilbud i butikkene. Nissene som dukket opp innenfor døren på kjøpesenteret da jeg skulle bytte bikinien som viste seg å være i minste laget.

Siden oktober har jeg arbeidet. Oversett de små kakene som dukker opp på pauserommet når ivrige småbarnsforeldre har laget julemenn og damer med sine barn, og som så gjerne ønsker å vise oss resultatet. Stolte besteforeldre som har hatt juleverksted med alle barnebarna i helgen, og vil at kolleger skal få se og smake.

Jeg dukker innunder mistelteinen som er hengt opp i døren inn til kontoret mitt. Jeg vil ikke ha den der. Jeg hater ikke julen. Tvert imot. Jeg har alltid elsket den så alt for mye. Og alle vet jo at om en elsker for mye så blir tapet så uendelig mye verre.

I år skal alt bli annerledes enn det har vært de siste årene. De siste årene har alt gått i stå. Jo nærmere julekvelden jeg kom, jo tyngre ble pusten. I år vil jeg ikke ha det slik.

I år skal jeg ta tilbake julekosen slik jeg husker den fra da barna var små. Da de nektet å bruke de ferdige kakeformene, men insisterte på å få skjære ut figurene selv. Fra veslejenta som ville lage hele Sesam Stasjon, til guttene som i en annen tid ville lage Thomas-toget.  Tøflus og nellik i appelsin. Ingen barnebarn løper rundt meg. Ingen avtrykk på skapdørene fra hender fulle av mel og varm klissen pepperkakedeig som har fått alt for mye omsorg.

Det er ikke nødvendig å lage pepperkakedeigen. De selger ferdig på Meny og jeg skal jo kose meg alene. Det er grenser for hvor mye deig en klarer å kjevle ut. Jeg har tatt meg god tid med spillelisten. Bare den beste julemusikken er god nok når jeg skal ta julen tilbake.

I lysestaken brenner to talglys. Det ble ikke adventsstake i år. Vet ikke hvorfor. Det er nok første året. Kanskje jeg klarer å få på plass en til tredje søndag i advent. To av lysene kan bare brenne litt lenger slik at forholdet blir riktig. Ingen andre har kommentert at den mangler.

Julemusikken strømmer ut av den flotte høyttaleren jeg fikk til jul i fjor. Den som kobles rett på telefonen og som jeg aldri finner når jeg trenger den. Alt er perfekt. Det julerøde forkleet er knyttet rundt livet. Jeg oppdager at jeg har glemt å henge opp de røde julegardinene på kjøkkenet. De jeg alltid henger opp 1.desember, selv om jeg kommer hjem sent på kvelden. Vi har kommet hjem sent den første adventssøndagen de siste årene. Den helgen har vi vært hos svigermor med gaver. Været har vært slik som nå. Høststorm, gyngende ferjer og innstilte ferjer. Å besøke henne har vært selve starten på julen. Svigermor ga meg julegleden tilbake de helgene. Hun bakte mer enn syv sorter og vi elsket alle.  I år var vi hjemme den første søndagen i advent.

Lukten av pepper og jul brer seg på kjøkkenet i det jeg tar ut det første brettet. Jeg smiler litt da jeg oppdager at min mann rynker lett på nesen i søvnen. Han ligger på sofaen og tar en velfortjent lur, etter å ha stått opp med den første lysstrimen på himmelen og fått unna atten elevtekster. Jeg lurer på om jeg skal stikke en nystekt pepperkake opp til nesen hans, men bestemmer meg for å la ham sove. Jeg vil være helt alene med julemusikken min når jeg skal ta julen tilbake.

I det jeg lager perfekte bølger av hvit melis langs kanten på den ene pepperkakedamen går tankene mine til mamma og røde juleduker på 70-tallet. Den gangen vi ikke fikk gaver utenom jul og bursdager. Pappa … og da vi lå på alle fire på kjellergulvet og laget juledekorasjoner på lillejulaften. Puttet granbar inn i hull han hadde laget i gamle morkne trestubber og røtter. De samme han tok fram år etter år. På kjøkkendisken står en kvast med kristtorn som jeg fikk av en mann på julemarkedet sist helg. En han hadde til overs. Jeg formelig kjenner lukten av fenalåret som hang i kjelleren. Det pappa hadde forberedt selv, av sauen han hadde hentet på slakteriet i nabobygda, partert og siden røykt bit for bit i teltet utenfor huset. Det vi skar en bit av når vi ikke hadde lov. I adventstiden.

Et nytt brett med pepperkaker er ferdig. Et øyeblikk stopper jeg opp og lytter til julemusikken. Det lyser i stille grender … tusende barnehender …

Min mann strekker seg på sofaen. Jeg stopper opp et lite øyeblikk. Redd for at han skal våkne. Ingen forstyrre meg når jeg skal finne julestemningen. Lytter til de voksne ungene på loftet. Lurer på om jeg skal høre om de vil bake med meg, men vet jo hva svaret er. Tanken går til en liten jente. Ser henne for meg her i kjøkkenet mitt, men mel på hendene og tindrende barneøyne, slik de synger om i julesangene. Slik det var da barna mine var små. Den gangen julen var fylt med latter og forventninger. Det er også en klisjé, tenker jeg og svelger, mens jeg kjefter litt på meg selv for at jeg er så sutrete. Det er jo snart jul.

Klumpen vokser i halsen, og jeg innser i øyeblikket den gir litt etter. I det tyngden legger seg som førti års sorg i magen.  Jeg kommer ikke til å finne julen i år heller. Vemodet har nok en gang tatt over plassen til kakemennene. Sorgen har lagt seg i røttene og i de manglende dekorasjonene. Uten forvarsel, står jeg der på kjøkkenet med hendene i den brune pepperkakedeigen. Julemusikken som for et øyeblikk siden virket som smeltet smør på nystekte vafler, gjør plutselig så vondt. Tårene hindrer fri sikt i det jeg griper om posen med melisblanding. Pepperkakehjertet forsvinner i en tåke i det jeg skriver –  God jul.

To hender kommer bakfra og legger seg rundt magen min. En myk munn kysser meg lett i nakken. En tommeltott tørker bort en tåre under øyet mitt.

– Hei vennen. Baker du? Kan jeg få smake?
Jeg innser at dette er også jul. En annerledes julestemning. Når himmelen åpner seg og gir meg lov til å minnes det som ikke lenger er.

 

 

 

En kommentar om “Det som var …

Kommentarer er stengt.