Er det fordi jeg er feit du ikke ser meg?

Takk Finn for at du viser oss syke den vakre verden der ute.
Takk Finn for at du viser oss syke den vakre verden der ute.

I løpet av min fire ukers ferie i Spania har jeg fulgt med på debatten rundt Finn Skårderud og hans eventuelle motiver og baktanker med å stå fram i full offentlighet og snakke om, eller skrive om temaet spiseforstyrrelser. I tillegg det horrible fakta at han tar seg klekkelig betalt for å fortelle om den kunnskap han har opparbeidet seg i løpet av svært mange år hvor han har viet sitt liv til denne helvetes sykdommen.

«Sultekunstnerne« er et av uttrykkene som har blitt kritisert, og navnet på behandlingsstedet hans «Villa Sult» er et annet. I tillegg har han blitt kritisert for dyre ferier i Toscana, slangeskinnsko og det som verre er. Jeg for min del foretrekker litt mindre fancy sko, gjerne med høye hæler, men synes det er helt greit at Skårderud bruker de han liker best. Toscana er et helt fint feriemål og absolutt innenfor det akseptable for en psykriater i Norge synes jeg. So far so good.
Hilde Sandvik går knallhardt ut mot Skårderud og anklager han for å idyllisere eller estetisere spiseforstyrrelsen fordi han har laget et behandlingssted som har vakker kunst på veggene og hvor pasientene kan høre på klassisk musikk eller nyte andre kunstformer. Ikke vet jeg. Jeg har ikke vært der, og det er heller ikke poenget mitt.
Jeg la hodet mitt på et fat og brettet ut hele sykdommen min i detaljer da jeg ga ut romanen «Stryk meg over håret». Det kunne jeg våge å gjøre fordi behandlere som blant annet Finn Skårderud har hatt vett til å gå ut offentlig å fortelle at å være spiseforstyrret er å være syk. Syk i kroppen og syk i sjela. Gjerne syk i hodet om du vil. Jeg gledet meg over hvert presseoppslag, slik at det jeg ville fortelle kunne nå flest mulig. Noen har blitt hjulpet også av min bok. Jeg skrev ikke boken til meg selv, og det regner jeg med at heller ikke Skårderud gjør.

 

Gode naturopplevelser gjør godt i et forskrudd hode.
Gode naturopplevelser gjør godt i et forskrudd hode.

Ennå er det faktisk slik at de aller fleste ikke vil eller tør å snakke om sykdommen sin. Ikke en gang til sine aller nærmeste. Det er skambelagt og absolutt ikke kunst. Ingen av våre nærmeste ønsker å høre hvordan det føles heller. Det er svært krevende å forstå hvordan noen en er glad i kan holde på med å nekte seg selv mat. Selv lå jeg over doskåla i ti år uten at noen andre visste det. Noe av det som holdt meg i livet var at jeg forstod at jeg var syk, og tilslutt innså at jeg trengte hjelp. Finn Skårderud var en av dem som fortalte meg dette. Ikke på boklansering og ei heller i behandlerstolen, men gjennom media oppdaget jeg at det iallefall fantes en mann der ute, som orket å befatte seg med denne sykdommen. Det er nemlig veldig mange av oss som ikke vil bli friske. Hvem søren ønsker å arbeide med pasienter som ikke ønsker å bli friske. Ikke fordi det er romantisk å ha en slik sykdom, men fordi det er det eneste vi har å klamre oss til når det røyner som verst. Når uroen gnager og en ikke klarer å fungere. Spis og spy eller ikke spis. Ta kontroll.

Når jeg skrev Stryk meg over håret, så brukte jeg omsorgsfulle Marie i vakre Provence som et bilde på nødvendigheten av å ha et sterkt tillitsforhold til en behandler. Det meste som foregår er samtaler mellom mennesker, og i dag er det vel kanskje slik at «Marier» ikke finnes lenger. Vi er ikke nær nok hverandre som mennesker. Vi som sliter med spiseforstyrrelser trenger minst ett menneske som orker å høre, som ikke dømmer men som og prøver å hjelpe oss ut av denne miksen vi har laget om at kropp = egenverdi, flink = verdifull og kontroll= mindre uro.

Hva er det som gjør at Finn Skorderud har suksess? Jo, fordi han tidlig, i motsetning til de aller fleste andre, gikk ut og fortalte at spiseforstyrrelse er en sykdom på kropp og sjel. Vi trenger friske mennesker som kan snakke vår sak, for når vi som syke snakker, er det den syke som snakker. Hun eller han med vrangforestillingene.

En gammel vissen plante, kan ikke vise en spire hvordan en skal blomstre...
En gammel vissen plante, kan ikke vise en spire hvordan en skal blomstre…

Finn har lært meg at sykdommen ikke er en fiks idè og heller ikke et vakkert maleri, men rett og slett en sykdom som jeg trengte behandling for. Det har han gjort selv om jeg aldri har snakket med ham. Fagbøker om temaet er mange. Ingen andre som skriver slike bøker blir hengt ut i media av en forsmådd ex spiseforstyrret, som jeg ikke tviler på var noe forstyrret den gangen hun ikke følte seg sett av Finn Skårderud. Som spiseforstyrret så er vi verdens navle i vårt hode. Det meste som skjer rundt oss skjer på grunn av hvordan vi ser ut, hva vi har gjort eller ikke gjort.

Jeg forstår godt at det var vanskelig for Hilde Sandvik den gangen, men jeg forstår ikke, om hun er frisk i dag, hvordan det kan være så vanskelig å akseptere at Finn ikke la spesielt merke til henne i en boklanseringskø for tyve år siden. Da sitter de fleste forfattere og nikker og smiler, selv til nære venner, og signerer i et veldig tempo. (Jeg håper køene foran Finns boksigneringer fremdeles er lange. Han vet hva han snakker om.)

En boklanseringskø er ikke stedet å bli sett av en psykiater, ei heller å bli godt kjent med meg eller andre som skriver bøker, og som har langt kortere køer foran signeringsbordet enn Skårderud. Det er vel kanskje bare oss spiseforstyrrede som klarer å tenke at «Jeg er visst usynlig for Finn jeg.» Ofte har jeg hatt slike tanker: » Er det på grunn av at jeg er feit han ikke smiler til meg?» «Har jeg sagt noe galt til henne?» » I dag var hun sur på  jobben, kan det være meg som er årsaken?» » Du er så stille i dag, Geir (min mann) har jeg gjort noe galt?» «Min sønn fikk dårlig karakter, er det på grunn av at jeg ikke har hjulpet han nok, har sviktet han, er en dårlig mor?»

Jeg verdsetter hvert presseoppslag. En skriver ikke bok til seg selv.
Jeg verdsetter hvert presseoppslag. En skriver ikke bok til seg selv.

Sandvik viser også til at en kan bli for avhengig av behandleren sin. Jeg kan ikke si henne i mot på det. Jeg har vært frisk en del år nå, men når det røyner som verst så presser de syke tvangstankene seg frem. Det kan være i situasjoner hvor jeg opplever lignende ting som de som lå som bakteppe for sykdommen. Da trenger jeg min psykolog. Min Marie. Hun som var der da jeg trengte det. Hun som nå, over ti år senere, husker i detaljer hvordan jeg var, hva jeg slet med. Jeg har prøvd andre psykologer. En pasient i ventekø, et navn på papiret.

Inne på en behandlers rom skal en bli sett. Det er essensielt å vite at en sitter foran et medmenneske. Avstand og nærhet i et og samme øyeblikk. Tryggheten og tilliten til min fantastiske psykolog, gjør at jeg kan stikke innom når det røyner som verst. Få hjelp til å rydde i systemet, innse at tvangstankene er nettopp det. Hun sier jeg bare må ringe. Jeg har ikke gjort det, men det er godt å vite at jeg kan. Det er flott å få en debatt om hvilke metoder som hjelper mot sykdommen, selv om jeg også tror at det er veldig individuelt ut fra hva som er den utløsende faktor.

images (2)All ære til Finn Skårderud som bruker så mye tid og energi på sine pasienter, og i tillegg skriver bøker og holder foredrag. Jeg har ennå til gode å forveksle en fagperson med en popstjerne. Flott at noen som har økonomi til det kan bygge «Villa Sult» eller andre villaer for den saks skyld, som kan ta imot oss merkelige mennesker og pynte litt opp mellom oppkast og tørre knekkbrød. Gudene skal vite at det er skralt med offentlige gode behandlingstilbud for oss, på lik linje med misbrukere ellers. Flott at du Finn og de andre som ser oss, tålmodig forteller oss om og om igjen at det finnes et liv der utenfor, hvor vi vil bli akseptert uten sykdommen. At den verdenen er full av vakre malerier og flott musikk, eller gode viner i vakre Provence. Gjerne i Toscana, om du foretrekker det. Det er nemlig det en behandler må gjøre. Ta oss i hånden, åpne døren og vise oss alt det vakre som vi har gått glipp av. Litt etter litt gi slipp på hånden, men aldri kutte den siste tråden, for den trenger vi når det røyner på, og det vet Finn.

 

 

 

2 kommentarer om “Er det fordi jeg er feit du ikke ser meg?

  1. Utrolig fint skrevet Agnes, håper mange får med seg dette herlige hjertesukket fra deg 🙂 Fortsatt god sommer, gleder meg til boken din kommer ut 🙂

Kommentarer er stengt.