Svigermor var ikke på Skavlan …

11401385_10155572974870012_1170347547277010381_n– For meg var mor en lukt.
Romanen «Svøm med dem som drukner» av Lars Mytting begynner akkurat slik. Merkelig at jeg skulle kjøpe den boken i dag. Hele uken har jeg gått rundt i huset til min svigermor og kjent på lukten av henne. Lukten av kaffen som blir traktet i hennes kjøkken. Annerledes enn min. Angen av en svigermor som luktet gjærbakst, epleblomster og jordbær med fløte på. Hun er ikke her lenger nå. Ikke fysisk. Har vært borte fra denne verden i en hel uke. Likevel så nær i alt som er og var. Jeg kan høre hun romstere inne på kjøkkenet mens jeg sitter på verandaen i skrivende stund. Lyden av kopper og fat. Strenger som akkompagnerer hennes sanger mens hun arbeider.

Oppå lauvåsen veks det jordbær …

Duren fra kjøkkenmaskinen hvor deigen eltes er som svære pauker i sommerstillheten. Lukten av aniskringle. Forventningene. Duftene, lydene, smakene. Svigermor lukter en bedre verden.

Hun visste at jeg var morløs da jeg traff henne første gang for snart fjorten år siden. Det var nok for henne. Hun fanget meg inn i familiegarnet sitt og lot meg få være en del av hennes store barneflokk. Min svigermor hadde myke, trygge og romslige blekksprutarmer. En arm for hver av oss, også meg, også mine barn og barnebarn. En Guros Marie, for de som har lest «Stryk meg over håret».

Det har aldri stått en artikkel om min svigermor på trykk og hun har aldri vært på Skavlan for å fortelle. Det er de færreste som forteller Skavlan om sitt liv. Hennes liv ble fortalt  over et glass rødvin en sommerkveld på terrassen i fjor. Hun fortalte til meg. Uten TV-kamera og publikum. Bare hun og jeg. Nok levd liv til å skrive en roman på flere bind. Som leser ville du ha blitt sugd inn  og tenkt at dette kan da ikke være tilfelle. Ingenting storslagent, men likevel så stort.

Svigermor ble født i 1930. Bare det gir en som kjenner den norske historien assosiasjoner. Stakkar henne. Armod og elendighet i et oljefritt Norge. Så kom krigen i 1940, og med all sin grufullhet satte den spor i sjelen hennes som hun nok bar med seg til det siste. Hun fortalte meg også om noe av dette, men det meste orket hun ikke en gang å tenke på. I dag går vi til psykolog for å bearbeide vanskelige ting. Svigermor ville glemme. Hun ville leve et godt liv sammen med de hun var glad i. Det var de små gledene som var viktige. Ikke sorgene.

Det som gjorde inntrykk var det hun fortalte om sin mor, sin svigermor, sin bror og søster. De små menneskene i det store bildet. Små fotografier fra disse som hadde vært i livet hennes. Om husposten hun hadde da hun bare var et barn. Om broren på åtte år som gjette sauene midt på natten for at familien skulle få mat, og om redselen moren hennes kjente på hvert sekund den lille gutten var alene i skogen. Den lille skyttja som var deres hjem. Maten som ofte uteble, men hvor det alltid ble en råd. Mennesker som hjalp når det så som svartest ut. Små under i hverdagen. Moren som hadde tjenestegjort på en gård på en fjellknaus i Sogn som fjortenåring, hvor årslønna var en sko. Samme gården hvor Vamp hadde sin flotte konsert for noen år siden. Passet godt. Svigermor var elsket Vamp.

Hun selv var en statist i sine fortellinger om livet. Det var alltid de andre som var viktige. Jeg ante konturene av hennes sorger, men hun beklaget seg aldri. Jeg skulle så gjerne ha skrevet romanen om hennes liv. Du ville elsket den. Du ville blitt opprørt, men mest av alt glad, slik svigermor var.  I dag er livet ikke spennende uten at en får reise mye, være berømt, ha høy utdannelse og svimlende inntekter. Helst skal en bli invitert til Skavlan for å fortelle, eller i det minste en tur innom Senkveld. En bør minst ha ett barn eller barnebarn som har deltatt i et realytishow, ha hytte på fjellet og leilighet i Spania.

Svigermor hadde ingenting av dette i sitt liv. Likevel har hun hatt opplevelser som nesten overgår Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant. Ikke  storslagne møter med Stalin, men hvem i all verden ville ønske å møte ham? Hun var heller ikke til stede ved oppfinnelsen av atombomben, men jeg er sikker på at hun gråt da hun hørte om fenomenet. Svigermor var hverdag og fest.

Hun luktet sommerferie med glade barn og lune ulltepper. Våte badehåndkle over rekkverket på verandaen. Et glass vin til fiskepinner en vanlig tirsdag på kjøkkenet. En favn å gråte mot når savnet av de som ikke er her lenger ble for stort. Hun var raushet og høyt under taket. Svigermor lærte meg hva en familie skal være for hverandre. Hva en mor skal være for sine barn. Hva en svigermor skal være for sin svigerdatter. Hva det vil si å være skikkelig raus.

Jeg savner henne i de små detaljene i dette lille koselige huset. Et uendelig viktig menneske er borte. Hun var aldri på Skavland. Hun oppfant ikke dynamitten eller atombomben. Hun var ikke hjernen bak kapitalismen og kommunismen. Hun fikk ikke en begravelse på statens regning eller Nobels Fredspris, men hun burde fått det. Å skape fred dreier seg om å vise nestekjærlighet og være raus. Hadde svigermor vært jordens leder i en uke, ville verden ha vært et godt sted for alle. I hennes hus var det rom for alle. Ulltepper hadde hun nok av. Janteloven og Bygdedyret er de eneste hun har myrdet. Ikke en flue måtte unngjelde. De ble varsomt fanget i hånden og sluppet fri.

Jeg vil bære hennes historie i meg lenge og la den vokse. Den er en fantastisk og altoppslukende roman om livet. De fleste mennesker er ikke på Skavlan. De største og viktigste livshistoriene går den mannen glipp av.