Du aner ikke hva helvete er …

Foto:The Guardian
Foto:The Guardian

– Hvordan har du det?

Et helt vanlig spørsmål. En frase. A matter of speaking.
– Jo takk, bare bra, svarer vi som oftest.
I dag fikk jeg en tankevekker.

Hva betyr det egentlig å ha det bra? Maslow sier at mennesker må ha ulike behov dekket før en kan utvikle seg. En trenger ikke være psykolog for å forstå at en trenger mat, vann, søvn og andre grunnleggende behov for å i det hele tatt overleve.
Når disse behovene er dekket, så søker vi sikkerhet og beskyttelse. Siden kommer tilhørighet og kjærlighet. Først da kan en begynne å tenke på status, selvaktelse og til slutt selvrealisering både personlig og åndelig. Det slår meg at jeg har dekket alle behov i Maslows pyramide, og mest sannsynlig har du det også. Jeg kan med andre ord svare med hånden på hjertet:

Begynn på bunnen og lev deg oppover i pyramiden.
Begynn på bunnen og lev deg oppover i pyramiden.

– Ja jeg har det kjempebra.

Likevel klager jeg. Likevel klager du. Likevel klager vi.

Mine elever fikk i dag beskjed om at de hadde kommet opp i matematikk til eksamen. Tårene meldte seg hos mange av dem. Jeg forstår dem godt. Som filolog har matematikkeksamen for meg alltid betonet seg som et mareritt. Vi bruker ofte begrepet mareritt om små og store problemer i hverdagen. Ting vi sliter med når det ikke lenger finnes flere skritt oppover i pyramiden. Vi er på toppen av den. Jobben er gjort. Hva gjør vi nå da? Hvorfor denne evige uroen i magen? Er det fordi vi er redd for å falle nedover igjen, eller er det fordi vi mennesker er i stand til å se utover oss selv og vise empati for dem som er lenger nede på pyramiden?
Alt er relativt.
Relativ fattigdom? Relativ lykke? En måler seg mot andre i lignende situasjoner. Det er mye enklere enn å måle seg mot dem som ikke har noe av det vi har. Hvordan kan jeg forsvare å kjøpe meg landsted i Spania, om jeg skal måle behovene mine mot dem som i dette øyeblikk svømmer med dem som drukner i Middelhavet? Bare tanken på disse menneskene, som er under det første trinnet på behovspyramiden, får meg til å slå planene fra meg. I disse 17.maitider er det nærliggende og tenke på dette diktet:

Du må ikke sove

 – Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
 
 Arnulf Øverland
-1937- (utdrag)

Etter at elevene mine fikk vite at de måtte ha matematikkeksamen i dag, fikk de en annen beskjed.
En av våre lengeværende asylsøkerbarn, som har hatt en tom pult stående hos oss siden august 2014, har i løpet av den siste måneden flyktet over Middelhavet. Trolig skjedde det i samme øyeblikk som jeg underviste klassen om mennesker som drukner etter å ha betalt en formue til menneskehandlere. Ikke for å realisere seg selv, men for å karre seg opp på de laveste trinnene i den menneskelige behovspyramiden. Mat, vann, sikkerhet og beskyttelse. Vår elev har levd i Kabul, en for dem fremmed by, hvor de konstant har fryktet for sitt liv.

 AFP PHOTO / MARINE NATIONALE

AFP PHOTO / MARINE NATIONALE

I samme øyeblikk som jeg fortalte elevene om tusenvis av barn og kvinner som druknet, og om Erna som skulle sende en båt i august, var vår klassekamerat på vei over det samme Middelhavet, ikke i Erna sin båt vel å merke. Den hadde han ikke tid til å vente på. Han måtte ta sjansen. Sist gang han reiste var det med fly motsatt vei, på den norske statens regning.

I dag ble frykten for matematikkeksamen satt i perspektiv. Vi fikk  vite at vår venn og klassekamerat hadde gjennomgått en langt større prøvelse enn hva noen tiendeklassing bør måtte. Mot alle odds, hadde han klart å komme seg over havet sammen med sin mor og sin bror. Han er i Norge. Han er i sikkerhet. Han har mat, vann, trygghet og beskyttelse. Vi vet at han er i sikkerhet, men vet han det? Har han noen grunn til å tro at han får bli denne gangen? Hva med pappaen hans som er igjen i Kabul, og som ikke orket å bli med? Han ville bare dø … Har du mistet en mor, en far eller et par tre søsken? Har du blitt hentet om natten og sendt til Kabul uten noe sted å gjøre av deg?

Det er steintøft for ungdommene å få virkeligheten så tett inn på livet som det våre elever har fått. De kan ikke sove. De tåler ikke den urett som ikke rammer dem selv. De vil hjelpe, men de føler seg maktesløse.

Vi i klassen satte det hele i perspektiv: Si at det var fra England mennesker måtte flykte. Over Atlanterhavet mot et tryggere liv. Forfulgt av hjernevaskede terrorister. Terrorisme kjenner ingen landegrenser. Hva ville vår regjering gjort da? Hvor mange skip hadde gått ut fra norske havner for å plukke opp engelskmenn i ytterste nød? En båt i august?

Jeg har som forfatter bestemt meg for å si noe om ting vi gjerne ikke snakker så mye om. De ubehagelige sidene av livet. Sist gang var det bulimi. Herregud, hvem vil snakke om hvor mange ganger en kaster opp maten for dagen og hvordan en egentlig har det? Hvor mye bulimi har de i Burundi?

Flykninger i Middelhavet. (heltnormalt.no)
Flykninger i Middelhavet.
(heltnormalt.no)

Min neste roman handler om voldtekt i sosiale relasjoner. Det å bli voldtatt av en som en kjenner, og som en har tillit til. Mange tør ikke anmelde. De som gjør det blir ofte ikke trodd. Det finnes grensetilfeller, og det finnes uriktige anklager. Noen skal ikke dømmes, mens andre, som skal bli dømt, aldri blir det.
Egentlig skulle jeg kanskje heller skrevet en bok om hvilken beskyttelse kvinner, barn, gutter og menn har mot voldtekter utført av kriminelle bander som kaller seg troende. Profeten de påberoper seg å kjenne ville vært en av dem som hadde måttet flykte over Middelhavet om han i dag hadde vært til stede. Kanskje han og Jesus ville  ha flyktet sammen?

Der det finnes fattigdom finnes det kriminalitet, hat og vold. Slik er det.

– Folk som mangler mat blir som dyr, synger Sigvart Dagsland.

Overgrep, voldtekter, drap, etnisk rensing og lemlesting. Det skjer noe med oss mennesker når nøden blir for stor. Det gjorde det også under 2. verdenskrig, da mange her hjemme  ble dolket i ryggen av sine egne. Vi flyktet til Sverige. Ingen stod på grensen og stoppet oss. Svenskene åpnet sine hjem og hjalp folk på rømmen fra undertrykkelse. Forfattere som ikke fikk skrive det de ville, lærere som nektet å undervise Nazismens ideologi, jøder, homofile, sigøynere, mørkhudede …
Ingen, absolutt ingen synes at det er det minste rart at våre besteforeldre og oldeforeldre  drog over grensen til Sverige eller England. De var jo forfulgt! Det skulle bare mangle om de ikke ble godt mottatt. Her hjemme i Haugesund har det lokale laget av Fremskrittspartiet akkurat frontet at de ikke ville ta imot 35 nye flyktninger.
Hvor langt er du villig til å krype nedover pyramiden før du forventer at noen hjelper deg? Klarer vi overhode å sette oss inn i en situasjon som den mennesker opplever i Syria eller andre land? Jeg har kanskje bra med forestillingsevne. Forfattere har ofte det. Men kjære Gud. Se det for deg da, at det er din femtenåring, din mor, din kjæreste, eller din bror som sitter stuet sammen med 600 andre sultne, våte, redde og fortvilte mennesker, i en utrygg flåte på det åpne havet. Du klarer det ikke, og kanskje er det like bra. For om vi hadde kunnet, hadde aldri tårene sluttet å renne, uroen hadde slått beina under oss, og vi hadde sett oss selv slik vi egentlig er. Mennesker som ikke har plass i herberget for andre enn oss selv, fordi at om vi tar innover oss vårt ansvar, så vil det få grunnmuren i den øverste etasjen i Maslows behovspyramide til å riste. Det får da være grenser for hva vi må tåle?

2 kommentarer om “Du aner ikke hva helvete er …

  1. Reblogged this on Bokbloggeir and commented:
    Av og til skulle jeg ønske jeg var født med min kones gullpenn. Hun skriver så sterkt … Dette blogginnlegget vil jeg gjerne at dere leser, og del det med andre. Du må ikke sove!

Kommentarer er stengt.