Vi tok tiden tilbake med e-Golf…

 

 

Ren energipåfyll
Ren energipåfyll

I flere år nå har jeg og Geir tenkt på å kjøpe oss el-bil. Vi liker tanken på å kjøre bil uten å spy ut vemmelig eksos. Likevel har noe holdt oss tilbake. Kall oss gjerne kravstore, men vi har tross alt kjørt Mazda-3 i mange år, og er godt utskjemt både med utstyr og kjørekomfort.

El-bilen er mye eldre enn de fleste av oss tror, og i mitt hode er det ufattelig at en ikke har kommet lenger enn det vi har i 2014. Jeg og Geir har vært gjennom perioder med Think …, og Think not … Leaf eller Leaf not, før den perfekte el-bilen dukket opp. e-Golfen.

 

 

El-bilen er eldre enn mange av oss tror
El-bilen er eldre enn mange av oss tror

Vi har ventet en stund på at vårt sorte vidunder av en E-Golf skal komme fra Tyskland og hjem til oss i Haugesund. Vi har gledet oss, som om et nytt barn var på vei …, eller enda mer. Når sant skal sies lengter vi nok mer etter ny bil i vår alder. Misforstå meg rett. Babyer er vakre og morsomme, men helst som barnebarn nå om dagen.

 

 

Møller Bil i Haugesund var ukjent for oss. Vi er mest vant til å kosedrikke kaffe hos Nils Sørhaug A/S, hvor den andre bilen vår ble unfanget for tre år siden. Selvfølgelig skal vi fortsette å kosedrikke Mazdakaffe, og vente på at e-Mazda en gang kommer …, eller kanskje den kommer som W-Mazda? (W- for Water) Hva fremtiden vil bringe vet vi jo ikke.

Mazdaen vil vi også beholde i familien. Den får eldstegutten kjøre. Da kan vi bytte om vi får et vanvittig behov for å kjøre i kolonne over fjellet. Det vil jeg nemlig ikke gjøre med e-Golfen, som vi forresten har bestemt oss for å kalle E-lling. Om sommeren, derimot, skal vi reise over fjellet med sju somrer på batteriet og parkere gratis i tjukkeste Oslo, mens vi låner leiligheten til min datter, og menger oss med andre miljøvennlige kunstnersjeler over et glass rødvin.

Mazdaen er tøffere. Tåler både kolonne og tilhengerkjøring. Foto: Mazda Norge
Mazdaen er tøffere. Tåler både kolonne og tilhengerkjøring. Foto: Mazda Norge

Mazdaen må kjøre tilhenger til bossplassen.  Golfen er bare et barn ennå, og må skjermes for slikt. Den må få vokse seg stor, og få større muskler først. De kommer, det er jeg sikker på. Jo flere av oss som kaster fordommene, jo fortere setter vi fart på den utviklingen

Det er nemlig med nye biler som med innvandring. Mangel på kunnskap og redsel for å nærme seg fenomenet, fører til skepsis og fordommer. Vi som er lærere på skoler med flere forskjellige nasjonaliteter,  har for lengst lagt bak oss fordommer mot mennesker fra andre kulturer og land. En kommer til en erkjennelse av at Folk er Folk uansett hvor de kommer fra. Det viktigste er at vi lærer dem å kjenne, og tør å ta initiativ til kontakt.

Lader på 20-30 minutter, mens du drikker kaffe
Lader på 20-30 minutter, mens du drikker kaffe

Slik var det også med E-Golfen. Mange leflet med tanken, men da vi tok skrittet fullt ut og bestilte e-Golfen hos den hyggelige forhandleren, Frank Olaf Folkedal, på Møller Bil i Haugesund, ja, da begynte folks fordommer å vise seg:

Hva gjør dere om batteriet ryker? – Dere vet at på vinterføre kommer en nesten ingen vei, fordi batteriet tappes mye raskere på vinteren enn på sommeren. – Hører at en har hatt problemer med vannpumpene. – El-bil er ikke laget for norske vintrer, osv…

- Friskt vinterføre + E-Golf = SANT
– Friskt vinterføre + E-Golf = SANT

Vi bestemte oss for å lukke ørene, men innerst inne lå en liten bolle og surdeigshevet. En bolle med gryende skepsis. Hadde vi gjort et riktig valg?

Som sagt så venter vi på vidunderet, men der det er hjerterom er det service. Gutta på Møller Bil i Haugesund bestemte seg for å låne oss E-Golfen sin, en demobil, da vi skulle på juleferie til svigermor i Øystese i Hardanger. Turen måtte planlegges litt. Vi sjekket opp ladestasjoner.no som dessverre har en vei å gå når det gjelder å oppdatere hva som finnes rundt omkring. Men vestlandsfolket kan å spørre seg for, og snart var reiseruten var klar.

Jeg må innrømme at jeg sov dårlig natten før vi skulle reise. Jeg visste at det snødde tett, og så for meg to stivfrosne kropper i kupeen. Geir med rim i skjegget og jeg med skjegg i postkassa, på en møteplass (M), et sted i tjukkeste Hardanger, langt fra folk, uten en eneste kilometer energi igjen under panseret. – Ikke tenkt tanken helt ut har jeg lest et sted denne høsten.  Nå i ettertid har tvilen rent bort som smeltet smør på teflon.

Geir og jeg startet ut tidlig, og stoppet for første lading på Etnesenteret. E-Golfen stod fastlåst til ladestasjonen og fulgte forskrekket med på heftige SUV-er, fullastet med stressede mennesker, fete juleskinker, ølkasser, polposer, høye skuldre og sure unger, som forlot parkeringsplassen mens dieselrøyken sprutet sort eksos utover hvit nysnø.

I mens satt jeg og Geir og spiste en rolig og velsmakende frokost på kafeen på Etnesenteret, før vi stakk innom Ole på Møbleringen for å ønske god jul, og takke for skifte. E-llinor maste ikke. Vi hadde bestemt at hvit e-Golf måtte få jentenavn. Full av ren norsk energi stod hun og trippet, klar for å kjøre videre.

 

Landskapet blir vakrere fra en el-bil.
Landskapet blir vakrere fra en el-bil.

Med varmeapparatet på full guffe, varme i setene, samt alt annet navigeringsutstyr på maks styrke, la vi i vei innover Åkerfjorden, over Vintertun mot Odda. Da vi nærmet oss Skarsmo, som Øystein Sunde synger om, fikk jeg følgende beskjed fra E-llinor: – Tretthet er registrert, ta en pause. Ved siden av beskjeden kom det opp et bilde av en innbydende kaffekopp. Hva er vel mer naturlig da, enn at vi tjoret henne til ladestasjonen i Odda ( ved rådhuset) og la i vei nedover gaten.

 

01c31db05ec4e72f8a6d3867ce817cccdd98862583_00001Det var på dette tidspunktet vi oppdaget at vi praktisk talt var Walking in a Winter Wonderland. Ikke hadde jeg lagt merke til at hovedgaten i Odda var kliss lik Skomakergaten. Et øyeblikk stoppet vi opp og ventet å få se Jens Petrus, med Tøflus på armen,  stå i døren til det grønne gamle huset.

Det klirret i en liten bjelle da vi gikk inn på kafeen med det selvfølgelige navnet «Smelt» og fikk oss en rykende varm kopp kaffe. Julelukter, julestemning, pakker, nisser … Alt var der, og hvem kunne vel fatte at her hadde så godt som halve byen ligget under for flommen bare noen uker i forveien?
Foruten en handletur og oppdagelsen av at Odda har fått en ny bok for salg ( spennende å se hvordan de lanserer slikt, for en forfatter) så tok vi det veldig med ro. En sort Tesla stod og trøstet E-llinor, da vi hadde glemt tiden.Teslaen hadde sin egen lader, og vi takket den for at den hadde holdt e-Golfen med selskap mens vi var borte.
Uten en lyd, med knakende bilspor i nysnøen forlot vi Odda.

01d57ed0d4772ff44342f8b3d2c283b49190c65ed1_00001På ferjekaien i Jondal, hvor en budeie med navn Herborg Kråkevik er fra, gikk vi på tomgang med god og varm bil og god samvittighet. Min mann pleier slike ganger skryte på seg at han og Herborg er gamle kjente.  Jeg tenker mitt.

På ferjen til Tørvikbygd ville billettøren ha den nette sum av 66 kr. 33 pr person. Etter en kaffe og svele med brunost, kjørte vi i land i vakre Kvam i Hardanger. Ikke lenge etter gled vi inn på tunet hos svigermor, og plugget E-Golfen i stikkontakten.
Svigermor hadde selvfølgelig ikke hørt oss komme…

… vi stiltret oss på tå i gangen før vi banka på …