En vissen plante kan ikke forklare en spire hva knoppskyting er

En gammel vissen plante, kan ikke vise en spire hvordan en skal blomstre...
En vissen plante kan ikke forklare en spire hva knoppskyting er… (Agnes L.Matre)

Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg merket mer og mer at livet består av oppturer og nedturer. En skulle jo tro at jeg etterhvert ble vant med det, og at jeg lærte meg å takle motgangen bedre. Vi vet jo alle at som oftest går ting i orden, og livet byr igjen på glade og lyse dager.

Livet er som vestlandsklimaet. Det regner og regner dag ut og dag inn, men med en gang solen skinner og tørker opp rundt oss, har vi glemt regnet, og vi strekker armene mot solen og priser den.

Det som gjør mest vondt er når dem som jeg er mest glad i møter på regnfulle dager, som aldri ser ut til å ta noen ende. Jeg som har vært der en gang, vet at solen igjen vil skinne, men det er det ikke mulig å si til en som står i øsende regn uten skikkelige klær.

Det er da jeg kan lytte og prøve å komme med gode råd, trøste og pleie, men jeg kan ikke løse problemet. Jeg kan ikke leve deres liv. Jeg kan ikke lindre kjærlighetssorger. Jeg kan ikke gjøre syke friske. Jeg kan ikke velge hvilken vei andre skal velge. Jeg kan ikke bestemme at noen skal elske meg. Jeg kan ikke bestemme at noen skal elske dem jeg elsker …

Det gjør skrekkelig vondt.

Det gjør skrekkelig vondt å se dem jeg elsker falle i den samme grøfta jeg selv har kravlet meg opp fra. Det gjør skrekkelig vondt å se de samme bunnløse sorgene jeg selv har følt gjenspeile seg i øynene deres. Det som den gangen var uoverkommelige vansker, som nesten fikk meg til å gi opp, men som nå bare er vage minner av erfaringer som har formet den jeg er.

Når noen jeg er glad i har det vondt, ikke får det til, ikke mestrer livet,  ikke finner løsninger, så minner mine erfaringer meg på hvordan det føles. Det skal jeg være glad for. Det er roten til noe av det viktigste jeg som menneske trenger. Evnen til å føle empati.

Empati gjør skrekkelig vondt. Når smerten jager i magen. Når jeg prøver å tørke tårer, når jeg møter sinne og jeg ikke klarer å lindre. Noen ganger gjør det så vondt at jeg må skjerme meg selv.

Erfaringene mine kan gi den andre retning, men ikke alltid.  Den andre velger ikke mine løsninger selv om jeg vet at det vil føre fram. Jeg gjorde heller ikke det den gangen. I sinne og i sorg så velger en det som følelsene forteller oss. Det kan bære galt av sted, og kan gi oss selv og andre sår som en gjerne må bruke et helt liv på å lege, men det bryr en seg ikke om der og da.

Jeg har så lyst å gi mine kjære verktøykassen min. Den jeg henter fram når jeg møter motgang, når jeg har lyst å gi opp, legge meg ned og trekke dyna over hodet. Denne verktøykassen som jeg har fylt gjennom årene. Betalingen for verktøyet var noen ganger dyrekjøpt erfaring, andre ganger  var det verktøy jeg fikk av andre i deres vanskelige stunder.

Det gjør skrekkelig vondt … å oppdage at de jeg elsker ikke vil ha mine verktøy. Det er som å smøre en skive til en som sulter for så å bli avvist. Innerst inne forstår jeg det, men det gjør skrekkelig vondt likevel.

Det gjør skrekkelig vondt å erkjenne at alle, også de jeg er glade i, må fylle sine egne verktøykasser. Simpelthen fordi det er det som er å leve …

Livet blir sjelden slik vi hadde planlagt det. For livet kan ikke planlegges. Da måtte vi selv være forfatteren bak alle karakterer vi møter, eller som møter oss.

Ett verktøy ligger alltid øverst i kassen min.

«En trenger ikke hate hverandre fordi om en ikke lenger elsker hverandre.»

Ydmykhet og evnen til å la stoltheten tåle en knekk, og la egne vonde følelser ligge for å finne gode løsninger. Det gjør ofte skrekkelig vondt, men det er sjelden farlig. En gang skal noen av våre kikke tilbake på oss og vurdere vår raushet. De har da lov å anklage oss for å ha valgt løsninger som kan ha skadet dem. Hvem vil vi at de skal se? Hvem ser de nå? Er det for sent å snakke om det?

Det gjør skrekkelig vondt å bli stilt til ansvar for at valg en har gjort har skadet andre, men er det for sent å gjøre godt igjen, eller gjøre noe med det?

Uroen er min følgesvenn.  Den er min gave og min last. Å suge til seg andres problemer og tro at jeg er den som skal finne løsningen. Å møte andre menneskers frustrasjonsansikter, og tro at det er min skyld at de har det slik. At det er noe jeg har gjort eller sagt. Det gjør skrekkelig vondt. Jeg har også et verktøy for det:

Jeg flykter noen ganger langt inn i meg selv. Distanserer meg fra venner og familie. Fra mann og barn. Bare for å få være alene i en bok, i et blogginnlegg eller i et manus.

For ett sted der inne i fiksjonens verden klarer jeg det jeg ønsker mest av alt. Å finne løsninger på det som er vondt og vanskelig. Få snakke om det som vi aldri snakker om. Der får jeg brukt verktøykassen min.