Jeg er skaperen – Du er inspirasjonen

Karakterene jeg skaper bestemmer visst selv
Karakterene jeg skaper bestemmer visst selv

Råmanus er ferdig. Romanen «Kledd naken» er et faktum, men det betyr ikke at romanen er ferdig. Det er nå moroa begynner. Min jobb som forfatter er å la deg som leser kjenne på følelsene og tankene til mine karakterer. Elske dem eller hate dem. Jeg kjenner dem godt etter hvert, men du har ikke møtt dem ennå. Hvordan skal jeg få deg til å se dem slik jeg ser dem, føle det de føler eller se dem for deg slik jeg har skapt dem? Det er litt som å være Gud i miniatyrform. Jeg bestemmer hva de skal gjøre, hva de skal tenke, hvor de skal bo og ikke minst hvordan det går med dem ,.. eller, gjør jeg egentlig det?

Jeg sitter med selve skaperverket mitt i hånden.  En knippe mennesker som jeg har blåst liv i, men jeg har også lært dem å tenke selv. Velge rett eller galt, og det gjør de til gangs. De hører ikke alltid etter,  gjør sjelden det jeg sier de skal gjøre. I begynnelsen ja, mens de ennå er nye og upåvirket av det miljøet og de menneskene jeg lar dem leve i og blant. Etter ca hundre sider skjer det. De begynner å handle og reagere på helt andre måter enn det jeg hadde planlagt. Da er det spennende og være «skaperen», men noen ganger blir jeg lei meg. Ikke alt de velger å gjøre gagner dem, men de er fri til å gjøre det.

Noen ganger må jeg hale dem inn på tørt land.
Noen ganger må jeg hale dem inn på tørt land.

De tenker og handler mens fingrene mine løper over tastaturet. Noen ganger skriker jeg: «Hei du! Stopp!», men tror du de hører meg? Nei da, de fortsetter å utvikle seg. Noen av dem skifter plutselig navn. Vil ikke hete det som jeg hadde døpt dem til i utgangspunktet. Passer dem liksom ikke. Kall det arrogant. Jeg kaller det kostelig og spennende. Kan det være slik vi har det også? Jeg mener, at det sitter noen et sted og har en plan, men så gjør vi likevel som vi vil. Selv om vi vet det ikke er bra for oss, selv om vi vet at det kan føre til at vi mister livet? Selv om vi tilslutt lager så store problemer for oss selv at vi strykes fra handlingen?

Små og store hendelser vever  seg inn i hverandre, ikke tilfeldig, en av oss gjør et valg og derfra tar de nye retninger. Er det en skjebne som styrer mine karakterer, eller er jeg fremdeles sjefen. Ja, jeg kan stoppe dem, men da er noe av spenningen borte. Jeg får bare se hvordan det går.

Noen ganger løper de helt løpsk. Da må jeg straffe dem litt. Hale dem inn som fisk etter et stramt snøre. Litt snurt finner de seg i det. Ærlig talt, det er jo jeg som er sjefen. Det kjekkeste de vet, er når jeg må ombestemme meg og finner ut at de hadde rett likevel. Det var i den retningen de skulle gå. De som jeg hadde skapt som snille og hyggelige mennesker, kan plutselig vise seg å være ganske så utspekulerte og jævlige, for å si det mildt. Andre som jeg hadde plantet en porsjon ondskap i, ville ikke være slik og blir rene Moder Theresa i romanskikkelse.

Kanskje det er akkurat DU, som jeg har møtt i en ferjekø, på skolen, på ferie eller på butikken, som har gitt karakterene mine en personlighet? Du vet det ikke, jeg vet det ikke, men ett sted i bakhodet mitt, meg «skaperen» ligger ideen lagret.

Jeg har latt dem gå sine egne veier

Nå er jeg der i romanen min, at alle disse menneskene, store som små, skal males ut med hjelp av litterære virkemidler og skriveteknikker. (kjedelig?) Ikke i det hele tatt. Det er fantastisk gøy.  Jeg har ett mål for øye. Det er å formidle deg noen tanker om livet, om oss mennesker, deg og meg. Hvordan det vi gjør eller ikke gjør påvirker livene våre, påvirker andre. Det er som å bake fløtekake. Blande røra og steken den, er den kjedelige delen. Jeg er mest glad i pyntingen. Det er det jeg gjør nå. Pynter for at du forhåpentligvis skal få en god smaksopplevelse. Så gjenstår det å se om jeg lykkes. Er det ikke det livet dreier seg om da? Å se om vi klarer å lykkes med det vi gjør?