Hva Søren er Lykke?

Hils på Katastrofen
Hils på Katastrofen

Lykke
Spør du meg ka lykke e ,,,
 Det må vera å slentra gjennom livet
og banka på der det e lys
For å spør om de har eit rom te overs
te ein som nettopp har vore i Paris
og brukt opp alle pengane …
(Matti Røssland, Tøffe Tider 1992)

I romjulen lovet jeg meg selv, og etter hvert 80 000 andre mennesker i blogginnlegget mitt, at jeg skulle roe ned tempoet både på jobben og hjemme, og si nei til perfeksjonismens helvete.  For 11 år siden gikk jeg i den berømte veggen så det sang. Uten styring og kontroll, og overhode ingen airbag som tok i mot. I flere uker ble jeg sittende og gape ut i luften, som for å prøve å forstå hva som hadde truffet meg. Etter hvert, og med god hjelp av min kjære mann, stablet jeg meg på beina og ba om profesjonell hjelp. Mange år i spiseforstyrrelsens mørke hull i kombinasjon med et høyere og høyre tempo i jobben viste seg litt etter litt å bli i overkant mer enn selv jeg kunne tåle. En venn jeg ikke hadde sett siden jeg var liten, varslet meg at han kanskje tok seg en tur på besøk, og begge beina sviktet under meg samtidig. Vennen kalte jeg Katastrofen. Det skulle ikke mer til. Et lite SMS fra ham resulterte i flere måneders sykemelding fra både jobben og samfunnet for øvrig.

Hils på min gamle venn Uro
Hils på min gamle venn Uro

Jeg husker spesielt en samtale jeg hadde med min mann etter noen måneder i terapi. Jeg spurte ham:
Er det noen dager i livet ditt hvor du føler deg glad en hel dag? At du ikke føler uro og er redd for ting? At du … ja at du føler deg ganske lykkelig?
Han kikket rart på meg. Jeg kunne visst like godt spurt han om det fantes dager der han trengte luft.

I dag så vet jeg at friske mennesker har mange slike stunder. Timer, dager og kanskje uker hvor de føler de er i en flytsone og hvor verden smiler til dem. De føler en form for det jeg tror er lykke. Hverdagslig lykke. Min mann føler mye på hverdagslykken. Bare han får seg en liten strekk på sofaen etter en stri arbeidsdag, er han atter klar for en porsjon hverdagslykke.

Utenpålykke var min spesialitet. Jeg var på hils, påstod jeg kjente den, men den var ikke en del av min vennekrets. Jeg hadde tre trofaste venner den gangen. I dag kaller jeg dem bare for «Skyldfølelsen» og «Katastrofen» og han der «Uroen» som de stadig drasser på. De nektet meg å bli kjent med Lykken. Da truet de med å forlate meg.

Katastrofen dukket gjerne opp når barna mine eller jeg skulle ut å fly. Ringte ikke på dørklokken, men bare tråkket inn. Der satt han i sofaen og fulgte meg med argusøyne, mens Uroen hang seg i buksebenet mitt. Skyldfølelsen var enda mer innpåsliten. Jeg tror at jeg traff ham på sykehuset da jeg fødte mitt første barn.  Husker ikke helt. Han dukket i alle fall opp i de tider.

De var der alle tre. Nesten konstant. Du vet hva jeg mener? Mer et inventar enn en venn. Ekstremt stressende, og når de var der, så kunne jo ikke jeg bare ringe Lykken og be henne stikke over. Kunne jo aldri vite hva de ville finne på å si til henne

Hils på Skyldfølelsen
Hils på Skyldfølelsen

I fjor, da jeg holdt et foredrag på ROS (Rådgivning om Spiseforstyrrelser) i Bergen, i forbindelse med utgivelsen av romanen min «Stryk meg over håret», møtte jeg to nye venner. De ble presentert for meg av en annen foredragsholder på samme seminar, Trond Haukedal.  Selvfølelsen og Selvtilliten heter de. I begynnelsen var jeg litt skeptisk. De virket litt «to much» om du forstår.

«Hei Agnes, du er en solstråle», presenterte Selvfølelsen seg med, mens selvtilliten påstod at jeg var en tusenlapp. Etter en stund følte jeg meg litt tryggere på dem begge, og inviterte dem med meg hjem. Da kan du tro det ble baluba i heimen. Skyldfølelsen, Katastrofen og Uroen gikk totalt bananas. De prøvde sågar å kvele mine nye venninner. Jeg måtte be min mann hjelpe meg. Ble usikker på om det var meg eller dem det var noe galt med. Etter en lang samtale med ham, bestemte jeg meg for å ta endelig farvel med mine gamle venner. Gradvis krøp hverdagslykken inn i hjemmet mitt, i sjela mi og i kroppen min … men …hvor lenge var Adam i paradis?

Noen andre, som jeg selvfølgelig visste hvem var, men som aldri hadde vist meg særlig oppmerksomhet begynte å luske rundt huset mitt.  Misunnelsen og han kompisen hans … hva heter han nå igjen? Jo, Jante. Jeg må rett og slett ringe å be om å få besøksforbud for de to der. Lykken tør ikke komme når de sniker seg rundt i hagen. Hun er livredd dem.

80 000 lesere av innlegget mitt syntes Selvtillitten og Selvfølelsen var stilig. Uventet, men stilig. Det lå en konvolutt i postkassen tidligere i dag. Adressert til meg og undertegnet Skyldfølelsen, Katastrofen, Uroen, Misunnelsen og Jante. De hadde ikke skrevet så mye. Jeg gjengir det her.

Håper Lykke kommer mye innom i 2014
Håper Lykke kommer mye innom i 2014

Halla!
Takk for sist. Siden du tydelig prøver å unngå oss, så må vi bruke andre veier for å nå deg.
Hva Søren er det du tror at du er. Er du klar over at halve verden sulter, har ikke jobb, lever ikke i nærheten så godt som deg, de lever i krig og elendighet hver dag. Hvem Søren er du som tror at du har noen som helst rett til et eneste øyeblikk av hverdagslykke. Hvem Søren er du som tror at du er sliten, eller fortjener å ta det litt med ro? Du må Søren ikke tro at du er bedre enn oss. Du må Søren ikke tro at du kan noe. Du må Søren meg ikke tro at du er noe fordi om du har fått deg noen nye venner.

Jeg gikk bort til søppelbøtta og kastet brevet. Så gikk jeg inn i stuen. Der satt mine to nye venninner og smilte til meg. I hånden hadde de en varm kopp te.
Sett deg her hos oss, sa de. Vi synes du er god nok.