Ikke vær skygge for ditt eget solskinn …

agnes-flink-nok-kk«Flink nok» het en artikkel som stod på trykk om meg i KK en stund etter at jeg hadde gitt ut boken min «Stryk meg over håret». I førjulstida var det flere lignende artikler som ble delt på Facebook. Flere mennesker har begynt å få opp øynene for hvor viktig det har blitt å være perfekt som menneske, med en perfekt karriere, perfekt kropp, perfekte unger og perfekt kosthold. Huset skal helst være skinnende rent og minimalistisk delikat, og en skal ikke på noen som helst måte vise at en er sliten, at en ikke klarer å følge med i svingene. En holder ut i det lengste. Ser på alle de andre vellykkede menneskene rundt seg og tenker: – Jeg klarer litt til … bare litt til.

Noen, etter hvert flere og flere, må til slutt gi slipp. En kan ikke lenger få luft i en badering full av hull.. Jakten på restene av selvtillit og sitt egentlige jeg, begynner. Noen er heldige og får hjelp til å finne tilbake. Andre forblir der, utenfor arbeidslivet, for godt. I verste fall utenfor livet og de andre.  Kroppen tenker selv. Påfører oss muskelplager og influensaer i god tid. Skriker fortvilet om oppmerksomhet, men dessverre oftest for døve ører. Noen stemmer høres bedre enn kroppens. Stemmene til de som aldri har vært syke, aldri har vært borte fra jobben, og som kanskje ikke helt forstår hva det vil si å slite seg ut fysisk og psykisk. De forstår kanskje ikke at for noen er livet alene så krevende at de må gi slipp på noe. En kollega av meg sa før jul: «Når ting blir så vanskelige på hjemmebane, så må en slippe det som er minst viktig en stund, nemlig jobben.» Det knyttet seg i meg da. Å sette privatlivet foran jobben er vel ikke greit?

Jeg er ansvarlig for å skape et liv jeg klarer å leve Foto: KK
Jeg er ansvarlig for å skape et liv jeg klarer å leve
Foto: KK

Det er flaut å være syk. Måtte gi beskjed til arbeidsgiver at en må holde sengen. Kravet om å være perfekt passer ikke sammen med sykdom. Følelsen av at noen synes en er svak som ikke kan gå på jobben, selv om en har litt feber eller sliter med migrene ligger og murrer, og forsterker følelsen av å ikke strekke til. Ikke være god nok. Det verste er når det er psyken som blir syk. Det vises ikke utenpå. Det er lett å bli oppfattet som lat. Arbeidsgiverne krever mer og mer. Er vant med oss «supermennesker» som ser ut til å tåle det meste. Dessuten har også de krav til seg. Krav om å piske oss lenger. Få oss til å jobbe mer, effektivisere, omorganisere, perfeksjonere, måle effektmål, resultatmål og sette inn tiltak.  De driver personalet som en bøffelflokk mot sporadiske vannhull i en tørr ørken. Hvordan lederne selv opplever denne rollen kan jeg bare tenke meg, og prise meg lykkelig over at jeg ikke har en slik rolle. Å piske mennesker inn i utbrenthet og sykemeldinger kan umulig være noen god følelse.

Jeg har møtt veggen en gang og kjenner faresignalene. Glemsomhet, muskelplager, irritabilitet, nærtagenhet, tårer og økt arbeidstempo. Økt arbeidstempo hører en ikke så ofte om, men det er like vanlig.  Når jeg girer opp og gjerne vil gjøre enda mer, være enda bedre, enda flinkere, er enda mer engasjert,  da ringer alarmklokken høyest, men jeg vil ikke høre den da. Registrer den, men regner med at jeg klarer litt til. Snart helg, snart ferie, er mantraen som da durer i hodet mitt og lover meg en pustepause. Når helgen eller ferien kommer, skjer det som jeg ikke forutså helt. Det perfekte livet slutter ikke når en forlater arbeidsplassen. Hjemme venter det andre. Treningen som en ikke orker å gå på nå heller, huset som en ikke orker å vaske, ungene som ikke får oppmerksomhet nok, skittentøyet som hoper seg opp,  for ikke å snakke om gleden som skal synes hvert minutt, hver time. Skuldrene heises, smilet klistres på … bare litt til … helt til det går opp for en at snart starter arbeidsdagen igjen, og en har glemt å hvile, fordi en hadde så mye en skulle ha gjort. Tvilen sniker seg inn. «Vil jeg noen gang få hvile»?

Kanskje drar jeg en tur til Silvan på Au Rendez Vous i Callian.
Kanskje drar jeg en tur til Silvan på Au Rendez Vous i Callian.

Hva gjør jeg så med dette, nå når et nytt år står for døren? Skal jeg lage noen nyttårsforsetter?
– Trene mer, spise sunnere, slutte å røyke igjen, gjøre en bedre jobb eller være en bedre mor, kone og bestemor? Holde huset ryddig hele tiden, ikke la ting hope seg opp. Nei, skriker det inni meg. Bare tanken på dette vrenger innsiden min ut.  Jeg har en annen plan:
– Jeg lover å bare trene når jeg føler jeg har lyst. Jeg vil spise når jeg er sulten. Legge meg på sofaen med en god bok oftere, mens jeg lar huset flyte eller ber noen hjelpe meg. Jeg skal senke arbeidstempoet på jobben og lukke ører og øyne for perfeksjonismens helvete. Ingen pedant skal få vippe meg av pinnen. Jeg skal elske mer, mye mer. Gitaren skal tas frem og jeg skal synge mer. Jeg skal drite i forventninger som kommer fra andre steder enn inni meg selv.

2013 var et innholdsrikt og travelt år. Mange bekymringer ville jeg gjerne vært for uten, og mange gleder ville jeg hatt flere av. Jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke møtte veggen, men vet at den er der fremme. Den vil alltid være der. Jeg må bare holde stramt i tøylene slik at hesten holder seg i trygg avstand fra hindret.

Vi er alle ansvarlige for at vi lager oss et liv det går an å leve. Ingen der ute vil bremse den som er villig til å slite seg ut. Det er bare jeg som kan bremse meg. Bare jeg som kjenner mine grenser og mine behov. Jeg håper at 2014 er året da slagordet «her er rent nok til å beholde helsen, men rot nok til å beholde lykken» igjen blir innført. Kanskje ringer jeg på døren din, bare for å stikke innom på en kopp kaffe, uten å ha blitt invitert på forhånd. Slik vi gjorde det før. Den gangen det var ok å ta i mot venner i morgenkåpen og dele en drøs over frokostbordet.

44 kommentarer om “Ikke vær skygge for ditt eget solskinn …

  1. Nydelig skrevet, du har så rett så rett. Lenge siden jeg har tatt imot uanmeldt besøk 🙂 Ønsker deg et riktig godt nytt år 🙂

    1. Ett ærlig og hverdagslig innlegg! Ord til ettertanke: «En dag om gangen er nok. Ikke se deg
      tilbake over fortiden, den er forbi…
      Ikke la deg tære, men la deg lære.
      Og vær ikke bekymret for fremtiden,
      for den har ikke kommet enda…Lev nå
      og gjør det så vakkert at det blir verdt
      å huske»..

  2. For eit godt og befriande innlegg å lese! Spesielt i desse nyttårstider, med alt vi skal bli flinkare til i det nye året… Kjente på mange av desse følelsene i førjulstida, i ein periode med flytting, småsjukdom og mykje stress og press på jobben. Av og til seier kroppen i frå at det er nok, og då kan det vere lurt å ta signalene på alvor før ein møter veggen. Spesielt om ein har møtt veggen før, og kjenner igjen signala…
    Godt nyttår, og nyt ei god bok på sofaen med god samvittighet! Det skal eg og gjere:)

      1. Leste «Vindeltorn» av Tone Almhjell i romjula, trur den må passe bra på sjukesenga;) Og så er eg akkurat ferdig med Neil Gailman sin siste, «Havet i enden av veien», men trur kombinasjonen med den og feber kanskje kan bli litt vel sterkt… God bedring i alle fall:)

  3. Veldig bra bloggpost! Vi er vel ofte vår egen verste fiende?
    Som sosiolog er jeg også opptatt av at ikke alt er individuelt valg/ansvar. Vi må hele tiden jobbe for et samfunns- og arbeidsliv vi klarer å leve i også.

  4. A K

    «Her er rent nok til å beholde helsen, men rot nok til å beholde lykken.» – Det skal bli vår husregel i 2014. Tusen takk for en befriende tekst! 🙂

  5. Flott innlegg. Takker for at du bidrar til oppmerksomhet omkring dette. Sitter og skriver litt om nesten det samme på min egen blogg – men de siste dagene har lysten vært et par andre steder…. 😉

  6. Bra tema. Og blir vi mange nok som sier stopp, om og om igjen, så forstår kanskje arbeidsliv og samfunnsliv for øvrig, at det ikke nytter å presse og presse og stresse….

  7. Fantastisk bra skrevet! Det var som om jeg skulle ha skrevet det selv. Alle burde vi bremse opp tempoet vårt og heller gi oss tid nok til å nyte de gode øyeblikkene i hverdagen, prioritere tid med familie og gjerne en prat med en venn, nabo eller noen du ikke har snakket med på en stund. Vi lever bare en gang. Derfor er det viktig å prioritere et levbart liv framfor et liv i kontinuerlig jag etter den «perfekte lykke.» For den «perfekte lykke» er det bare du selv som bestemmer hva er. Ja, kanskje den perfekte lykke ligger akkurat i det du har framfor deg nå? For hvem er det som definerer din lykke her livet? Lykke er ikke å være kontinuerlig på jakt etter det uoppnåelige i form av det perfekt hjem, en perfekt kropp og et perfekt utseende, en vellykket karriere som koster deg for mye, et striglet hjem bestående av diverse materialistiske utstyr og møbler i stil….ja, det tar ingen ende. Stopp opp og se heller på hvilke verdier du har og hvilke verdier/ ønsker som er viktigst for deg her i livet! Klarer du det, vil du kjenne lykke:)

  8. Anne Line Stene-Johansen

    Lindrende lesing for kropp og sjel:)
    Bedre med litt rot i krokene enn et rent helvetet!

  9. Linn Iren

    …å eg reiste meg opp midt i innlegge ditt, der du skrive om faresignalene før en møte veggen å bare : herregud hu beskrive jo MEG!! De va dråpen eg trengte for å gjennomføra de eg har tenkt på i øve et år…eg sletta FB-kontoen min! Eg vil tebake te å faktisk ha menneskene i live mitt I LIVE mitt, istede for å dela de me di på nette….For meg stjele FB mye tid å oppmerksomhet, å e ein «unnskyldning» for å ikkje ta den telefonen akkurat då – fordi eg ser jo her at hu skrive at sånn å sånn… Så får me se då…noen velge shoppestopp, eg velge FB-stopp 😉 Vekk me forventningar skapt inni meg sjøl av å lesa om at «alle andre» har gjort så mye mær enn eg har – hello real life!

    Så takk!!

    1. Flott, Linn Iren. Det er veldig mange av oss som sier som Peer Gynt – tenke det, ønske det, ja – ville det med….. men gjøre det…….
      I jobben min møter jeg mange som utvilsomt kjenner seg igjen både i bloggen og i det du skriver. Svært få av dem gjør som deg – tar action. Bra, og masse lykke til!

    2. Graina

      Eg har gjort nøyaktigt det samma som deg, Linn Iren:) Eg måtte innrømma for meg sjøl at eg faktisk var blitt avhengig av FB og det livet der inne. Sletta kontoen og angre ikkje:-)

  10. May

    «Vi er alle ansvarlige for at vi lager oss et liv det går an å leve»
    «her er rent nok til å beholde helsen, men rot nok til å beholde lykke»

    …..aldeles nydelig lesing og en oppvekker for de aller fleste av oss vil jeg tro. Denne artikkelen blir min «mentor» inn i det nye året:-) Tusen takk for det.

    1. Jeg er helt overveldet av responsen. 20 000 har lest denne bare i dag. Jeg synes det er flott at så mange synes at jeg har et poeng. Takk til dere alle.

  11. liva

    Åh, det var akkurat dette jeg trengte å lese! Etter å ha droppet ut av masterstudie nettopp pga denne forbaska psyken som ikke ville mer, er det lett å føle at man er den eneste som ikke får ting til. Når alle rundt en virker som de har alt på stell (selv om jeg vet at det jo egentlig ikke er sånn) er det fort å miste motet og å føle seg «lat» siden man ikke er «syk nok»:) Jeg vil jo så gjerne være med å bidra jeg også!

  12. SverreIK

    Du har så rett – men det er så vanskelig.
    Jeg har ikke et problem med det perfekte «FB-livet» eller et «skinnende hjem» og «de dyktigste ungene». Jobben tok «livet» av meg. Klarte jo alltid litt mer. Kunne jo bare sove litt mindre. Også lykkes jeg med det. Da tok jeg på seg flere og større oppgaver. Også det gikk strålende. Alt ble til gull. Sov jo bare litt mindre. Så kom «Glemsomhet, muskelplager, irritabilitet, nærtagenhet, tårer og økt arbeidstempo.» Men det var jo ikke min skyld. Det var ikke meg det var noe feil med. Jeg kunne jo sove helt ned i 2-3 timer om nødvendig og jobbe 16 timer dagen etter – uten problem. Jeg kunne jo vise til resultater som var noe av det beste i Norge. Men det var noen som var like gode, ja til og med bedre. De klarte det jo, så da skulle ikke jeg være noe dårligere. Kunne jo bare sove litt mindre.
    Så datt jeg sammen. Min første tanke var: Hjerteinfark. Kroppen skalv innvendig, brystet snørte seg sammen, summingen fra høyspentledningene inne i hodet ble bare høyere og høyere. 30 min etter var det over. Puh. Det var heldigvis ikke noe alvorlig… Da fortsetter vi som før. Kanskje sove litt mer bare. 3 måneder etter ble jeg 100% sykemeldt i ett år. Har jobbet ett år etterpå, men er nå 100% sykemeldt igjen. Og nå vil jeg bare sove hele tiden..
    Også var det NAV da…. (Nei, desverre, jeg har ingen blodprøver eller gips som viser at det feiler meg noe…)

  13. Tusen, tusen takk for du tanker, meninger og erfaringer! Jeg er så enig med deg. Selv har jeg ikke så mye erfaring med eget familieliv, men jeg har mange erfaringer som har gjort til at jeg føler meg som et svakt menneske. Har hatt et relativt tung oppvekst med mye dødsfall i familien, mobbing på barneskolen som har resultert i at jeg i dag sliter med sosial angst. Jeg startet på høgskole i august i gjor og tenker at jeg må ta meg en pause fra skole, slik at jeg kan bli frisk forhåpentligvis. Eier ikke konsentrasjon nok til å kunne fullføre 4 år. Kroppen er sliten, sliten nok til at den sier i fra når det er nok. Nå har jeg fått 3 uker med juleferie og er klar for å starte på skolen igjen, i håp om å fullføre siste halvår 🙂 Jeg har mange tanker om at jeg skal bli flinkere til mye i år, men må nok ta vare på meg selv først og fremst 🙂 tusen takk igjen for kloke og gode ord 🙂 En tankevekker. Lytt til kroppens signaler og slik som du sier, det er lov å dette seg ned med en god bok, når det trengs :)) Igjen, tusen takk! 🙂

  14. Terje Fredriksen

    Er du seriøs når du kaller ledere for mennesker som pisker de ansatte inn i utbrenthet, og de ansatte er som kveg i ørkenen uten hvile under pisken fra sin leder?

    1. Det er vel mer ment som et bildeen på at lederne ofte også får krav tredd nedover hodet på seg. At det kreves stadig mer. Jeg prøver å si at også de til tider nok kan føle at presset og kravene blir for store. Det var nettopp en artikkel om dem også. En etter en varsler om at de er utbrente. Jeg prøver å påpeke en trend i samfunnet, både på arbeid og hjemmebane, som for noen av oss kan føles som litt mye. For all del, jeg vet at noen tåler det meste, og det er jo flott for dem, men jeg tror det går an å gjøre en god jobb både på arbeid og privat uten å slite seg ut. Hver må kjenne sin egen begrensing.

  15. Thor-Arne Martinsen

    Lenge siden en har tatt imot uanmeldt besøk,er det en som sier.Det er jo akkurat det man må begynne med!Sånn at andre ser hvordan man har det på ordentlig.Litt rot har vel aldri skadet noen.

  16. Vivi

    Flott skrevet som alltid Agnes! Velkommen til Torgersneset når du vil, vi elsker når det kommer uanmeldt besøk 🙂 Det kan vare leeenge, vett du!! 🙂

  17. Lajla Lieng

    Takk for at du deler dette ❤ Ble først sterkt berørt i gjenkjennelsen, så ante jeg en spire til trass….en god trass! Step up for meg selv, liksom. Jeg møtte den berømmelige veggen for noen år siden, og ved hjelp av fokus men ikke minst RO ble dette møtet ikke entydig vondt. Det styrka både viljen til å gå videre og til å gå videre i mitt tempo. Finner allikevel nå, noen år etter, at varsellampene har begynt å lyse…eller snarere blinke, og dette var en herlig påminning om å finne mitt tempo igjen! Takk igjen for at du deler! 🙂

  18. Hei Agnes. Nå har jeg lest gjennom bloggartikkelen din to ganger (ikke fordi den var vanskelig skrevet, men fordi jeg syns den var så fin!). Jeg syns du har beskrevet virkeligheten veldig bra og kjenner meg godt igjen i det du beskriver. Liker spesielt godt dine nyttårsforsetter – de skal jeg adoptere.

  19. Marit Elisabet Solberg

    Takk for gode innlegg. Jeg var en leder som elsket jobben min – og familien min. Da jeg sluttet som leder – og skulle gå videre med både ledelsesutdanning og samtidig forholde meg til en ny jobb og ny ledelse – og ta vare på barna mine og kjerne verdiene i mitt liv, var det noe som brast innvendig. Som «overtallig» ble jeg henvist til «naving» lenge før NAV -ansatte selv visste om det lovverket de skulle forvalte. Å være først overtallig og så i NAV-tiltak har tatt de siste rester fra meg; utredninger om restarbeidsevne f.eks. og å være ansvarlig og stille opp når det passer dem. Å vente og være parat når vedtak ikke kan effektureres. Her har jeg noe å lære. Hvordan sette foten ned da?? Og ta vare på sine ressurser?

    1. Sterk lesing. Tror mange flere enn vi aner strever med å finne balansen mellom å gjøre en god jobb og være fullstendig til stede med familien og venner.

  20. ikkje enig om at de huset *hjelper meg med husarbeid* -vi gjør det sammen.
    irriterer meg når gubben sier han hjelper meg eller datteren min sier hun ikkje kan gå ut for hun må hjelpe meg,

    Er likssom som alt boss og møkk har vårt navn stemplet på det ikkje sant? Vaske do, ta badet, tørke støv, skifte på sengene, vaske klær. ingen sier noe -til du sier vi må rydde, da sier de de hjelper deg……..eh javel? hahahaha
    Eg takker gubben for å gå ut med bosset,men han vet ikkje om når eg skifter sengetøy -han merker ingenting.
    Han står på kjøkkenet og spør om vi har visp og da sier eg nei ,det har vi sluttet med.

    Eg har delt innlegget ditt på bloggen min,men kommer i morgen

  21. snorre.hynne@live.no

    Ja, det er så bra det du skriver. Mange er vi som applauderer synspunktene dine. Jeg er en av dem, og som også har blogget om noe av dette på et annet sted. Likevel tar ikke de fleste(håper jeg tar feil!), og gjør noe mer enn bare å applaudere. Vi må tørre å gjøre noe også.

    Klem fra Snorre

  22. Hei Agnes! Så gøy at så mange liker det du har skrevet på bloggen og deler!! Ikke rart , det er godt formulert og tenkt, og det er modig!! Håper det drypper litt på boken din og, og at du blir inspirert til å skrive mer!! Og gøy om du vil skrive krim og,- vi trenger å bli flere kvinnelige krimforfattere!! Og godt nytt år!

    1. Hei Anne Cecilie.
      Ja det er gøy, men litt skummelt også at så mange har lest noen strøtanker jeg skrev ned en stille stund i romjulen.
      Boksalget har tatt seg opp igjen, og det er jo gøy. Det var i utgangspunktet derfor jeg skrev bok, for å formidle en historie.
      Krim ja — men så er jeg litt redd for å myrde da, vet du. Selv i fantasien.
      klem fra meg

  23. Tilbaketråkk: Hva Søren er Lykke? | agnesmatre

  24. Graina

    WOW!!!! Fantastisk lesning! Hvordan går det an å ‘følge’ deg? Har aldri hatt interessen av å følge noen bloggere før, så vet ikke hvordan jeg gjør det…

      1. Graina

        Hmmmmm…..sikkert bare jeg som ikke får dette til. For det virker som jeg selv må melde meg opp som blogger, for å få følge?!?! (tror ikke jeg skal begi meg uti den verdenen…enda) What ever…jeg får bare ploppe innom av og til da;-) Du skriver himmelsk bra! SPOT ON!

  25. Tilbaketråkk: Å nyte er også en form for trening … | agnesmatre

Kommentarer er stengt.