The Swedish love their children too…

Snev av gammel flyskrekk meldte seg...
Snev av gammel flyskrekk meldte seg…

Sliten men uthvilt etter en god dose med litterær spa på Lillehammer. Temperaturen var varm og trygg da jeg lettet fra Gardermoen og satte kursen mot tåkelandet.

Været som varsles er sol. Det varsles ofte sol i Haugesund, men da den svenske kapteinen ga beskjed om at han ville prøve å lande flyet på Haugesund lufthavn, selv om det var tåke, kjente jeg et mikrosekund på den gamle flyskrekken. – Prøve å lande? I grenseland for hva som var trygt. Hjelp! I takt med at flyet gled gjennom det øverste skylaget og inn i solnedgangen, steg panikken min. Det stod klart for meg at de som stod på bakken ikke hadde mulighet til å skimte samme solnedgang som meg. Jeg elsker solnedganger. Var dette min siste?

Det hjalp ikke nevneverdig at mannen i nabosetet fortalte om grufulle historier som han hadde hørt om, men som heldigvis hadde endt godt til slutt.

5108243746_fea09337b8_bPrøve å lande? Som i prøve på en eksamen?
Gikk det an å konte, eller hva studenter nå om dagen gjør, for å rette opp et forsøk på noe de ikke fikk til, fordi de beveget seg i grenseland? Hadde ikke lest hele pensum. Hadde ikke lest godt nok.
Gjør flygere slikt på flyskolen også? Leser ikke hele pensum, mener jeg. Jeg svettet. Tenkte tilbake på min medstudent en gang tidlig på nittitallet som satte seg ved pulten, sånn noenlunde klar for eksamen, for like etterpå reise seg og si:
Nei, jeg tror jeg tar 148 000 og går.
Den retrettmuligheten har nok ikke du min venn… Jeg lot blikket søke døren inn til cockpiten.

Hadde flygeren lest hele pensum?
Hadde flygeren lest hele pensum?

Tåkedottene omsluttet vingene som et kistelokk som kanskje, om han der fremme feilberegnet, ville skrus igjen med jernskruer. Selv om jeg visste at Roald Amundsen prydet halepartiet, følte jeg meg like sikker på å dø som Scott den gangen i isødet. Hadde ikke kontroll. Var fanget inn i en annens forsøk på å lande et fly i grenseland for det som var forsvarlig. Jeg gjør aldri noe i grenseland. Da står jeg heller over. Alive…

Hvor mye vet en svenske om norsk kysttåke? Den som ligger lavt. Som sniker seg som en innbruddstyv om natten innover land. Dytter små hvite tåkelam først, for så plutselig la hele sauefjøset legge seg som en krøllete skinnfelle over hele landskapet. Over flyet, over livet mitt og over min trygghet. Hadde ikke de svenske flygeren nettopp klaget på lønna? I mitt stille sinn håpet jeg at Mr. Kjos hadde gitt dem det de forlangte.

Som om han ville hjulpet meg mer enn Scott...
Som om han ville hjulpet meg mer enn Scott…

Jeg knuget hendene rundt Eystein Hanssens, Triangel, som om han kunne hjelpe meg nå. Triangel. Bermudatriangelet. Virvelstrømmen som suger skip til seg. De forsvinner ned i dypet og er ikke lenger å se. Tanken på skuddet i tunnelen i første kapittel fikk meg til å tenke på terror. – Finnes det svenske terrorister? Raskt puttet jeg Eystein ned i veska, skjøv ham under setet foran meg. Han forsvant som en hund som kryper under sofaen nyttårsaftenen. Formelig holdt seg for ørene. Det fikk holde at jeg måtte sitte der fastspent og spent… overspent.
Mannen ved siden av fortalte meg at han var psykiatrisk sykepleier. Han hadde tydeligvis fri. Ordene rant ut av munnen på ham, som om han ville skyve sin redsel over på meg gjennom sine groteske historier.

To smell, rett etter hverandre hørtes. Hjulene var nede. Fyren der fremme hadde visst bestemt seg for å prøve. Om ikke hadde han vel ikke tatt ned hjulene på flyet? Jeg så ikke bakken. Tåken var veggen mellom meg og undergangen. Flyet ristet. Hvordan kunne han der fremme se det jeg ikke så? Bakken. Hvor var bakken?

The Swedish love their children too...
The Swedish love their children too…

Flyveren hogg i bremsene like ukontrollert som min sønn gjorde da han skulle prøve å kjøre bil for første gang. Fyttigrisen så bra! Jeg smilte som om jeg hadde vunnet en bamse på et tivoli etter å ha satset alt jeg hadde av småpenger. Følelsen av å ha overlevd var overveldende. Jeg smilte med tøffe lepper mot sykepleieren ved siden av meg. Kunne jeg spore et snev av skuffelse i blikket hans? Hadde han ikke oppdaget hvor redd jeg hadde vært?

Lettet ruslet jeg mot terminalbygningen. Tok på meg min jeg-er-ikke-redd-for-å-flyminen. Jeg var ikke omsluttet av tåkedotter. Bare litt mild og våt vestlandsvind. I mitt stille sinn satte jeg opplevelsen på konto for erfaring.
Erfaringen om at om jeg slipper kontrollen så kan det gå bra om jeg har marginen på min side. De aller fleste beveger seg ikke i grenseland. Margin heter det som er mellom grenseland og katastrofen.  – Margin er bra å ha, tenkte jeg.
Jeg nynnet en strofe av en gammel slager: – The Swedish love their children too.