Hvite minner…

IMG_3007[1]Hvitveistur har blitt et begrep i min familie. Det er den dagen da mamma må ut for å se til minnene sine. Jeg stanser et lite øyeblikk foran minnesmerket mitt. Setter meg på huk i skogholtet. Fyller kroppen med lukt av vår og gamle morkne minner. Førti år er lang tid når minner skal holdes levende.
Det hender jeg feller noen tårer. Ikke av sorg nå lenger, men kanskje mest av takknemlighet og glede. Hvitveisen setter livet i perspektiv for meg. En takknemlig tåre for at jeg har fått se barna mine vokse opp og bli store, for at jeg har fått lov å trøste, oppmuntre og sette grenser. En tåre for de som ikke er her lenger, for de som ble plukket så alt for tidlig. En for vissheten om at livet tar slutt for oss alle en gang, men at nytt liv vil vokse opp fra mine røtter, på samme måte som jeg vokste opp fra mamma sine røtter.
Som hvitveisen blomstrer vi bare en kort stund. Noen blir plukket tidlig, andre får stå og visne til de dør. Ut av roten kommer nye skudd igjen og igjen og igjen.

Finn meg i naturen...
Finn meg i naturen…

Du trenger ikke gå på graven min, sa pappa til meg før han døde for noen år siden. Han visste om hvitveisturene mine. – Jeg er ikke der. Bestem deg for et sted i naturen hvor du kan minnes meg, og jeg vil være der sammen med deg. Setter du deg på svaberget i Kvalsvik og kikker inn i solnedgangen, så skal jeg være der i lyset og vinke til deg.

I hagen har jeg en brudespirea som pappa ga meg. Han plantet den i en potte og vannet og gjødslet til den var kraftig nok til å klare seg i min hage. For andre er dette en helt alminnelig busk. For meg er den helt spesiell. Akkurat som hvitveisen gir den meg håpet om at det ikke er over når vi forlater våre kjære. Hvor vi blir av vet jeg ikke, og det vil jeg heller ikke vite. Men jeg er sikker på at vi aldri blir helt borte. Kjenn etter i vinden om noen hvisker navnet ditt. Stryker deg over håret eller klapper deg på kinnet.
Barnet i meg har lært meg dette. Den voksne meg vil gjerne rasjonalisere og tvile, bite tennene sammen og ikke kjenne etter. Dette barnet får være med meg på hvitveisturene. Den voksne meg kan holde seg hjemme, vaske huset og bekymre seg for alt en ikke får gjort noe med, katastrofer som kan komme eller arbeid som ikke er gjort.
Gjennom Guro har jeg prøvd å hente frem minnet om starten på hvitveisturene mine. Her deler jeg sitatet med deg.

Barnet i meg går på hvitveistur.
Førti år er veldig lang tid

Hun kikket bort på den hvite kisten.
De røde rosene var vakre. Hun lurte på om de andre syntes at hvitveisen som lå ved siden av var like vakker. Selv syntes hun det, selv om hun kunne se at de hang litt med hodene sine.
De andre hadde ikke sett blomstene i skogen før de ble plukket. Hun lente seg frem for å se bedre etter. De var ikke så stive i stilkene lenger, og den hvite servietten med blonder på, som mormor hadde gitt henne, var revet opp i kantene. Da hun plukket dem i skogen tidligere på dagen var de vakre og friske.
Forsiktig hadde hun tatt opp en og en blomst. Passet på at alle stilkene var lange nok. De lange stenglene hadde gjemt seg godt i mosen, som om de ikke ville bli plukket. De ville nok heller stå der og strekke seg mot solen.

– Noen ganger kan en ikke bestemme over slikt selv, hadde hun forklart dem. I dag var en slik dag. I dag måtte noen blomster plukkes. Forsiktig hadde hun stukket to fingrer ned i mosen, omsluttet stilken og revet av nederst. Noen ganger var hun uheldig, og da fulgte hele roten med. Det likte hun ikke. På skolen hadde hun nemlig lært at når en blomst visnet, falt frøene ned på jorden igjen og laget en ny blomst. Noen blomster hadde ikke slike frø. De vokste opp igjen av samme roten år etter år. Guro visste ikke helt hvordan hvitveisen var, men for sikkerhets skyld lot hun roten være igjen, slik at den ikke ville bli borte for bestandig. Borte for bestandig? Hva betydde det, da?
Han oss føder og oss kleder, midt i sorgen han oss gleder.

Kunne noe bare bli borte? undret hun. Det må vel bli av et sted? Hvor er borte? Er det som når en mister en leke og ikke finner den igjen? Men da er den jo ikke borte? En finner den bare ikke…
Den er bare på et sted som en ikke kommer på hvor er, og da er det jo ikke så farlig. En vet jo at den er et sted. Bare ikke der en selv er. Det er lov å savne en leke en har mistet, tenkte hun. I alle fall en stund.
Hva han tar og hva han giver, samme fader han forbliver. Og hans mål er kun det ene, barnets sanne vel alene…

2 kommentarer om “Hvite minner…

  1. Flott skrevet …, herlige ord Agnes 😉 Stryk meg over håret går nå på rundgang i spes.ped teamet. Jeg låner den villig vekk, men sier at de må tåle å bli berørt når de leser den. Det kom noen tårer underveis … Alle har nok en sårhet de kjenner på.

    Glede meg te forsettelsen 🙂 Klem fra meg …

    1. Ja alle har en historie, og hils pedteamet og si at det er godt å gråte. Bedre enn lykkepiller og antidepressiva. Det er ikke alltid at vi som jobber med barn og unge får øye på hva de går og bærer på.

Kommentarer er stengt.