Jeg nekter å delta i klagekoret…

De aller fleste blir aldri bestselgere...
De aller fleste blir aldri bestselgere…

Da jeg i november ga ut boken min «Stryk meg over håret» begynte jeg for første gang i mitt liv å følge diskusjoner i media angående norsk bokbransje. Det var ikke lystig lesning for en bokdebutant på et av de mindre forlagene i Norge. Det stod å lese at de store forlagene hadde all makt i himmel og på jord, eller i bokhandlere over det ganske land.
Ut fra dette forstod jeg at løpet sannsynligvis allerede var kjørt.

Jeg er ikke særlig kjent for å gi opp. Tanker og ideer begynte å kverne oppi hodet mitt. – Skal jeg bare gi opp? Er det virkelig så galt fatt? Er hovedpoenget med boken min å bli rik? Svaret mitt var nei på alt. Som et tillitsfullt barn satt jeg og lyttet til minnet om hva pappa hadde lært meg.
Du kan få til alt du vil Agnes, om du bare øver nok.
I mange år var jeg, som de fleste bedrevitende tenåringer, ikke overbevist om at pappa hadde rett, men etter hvert som jeg ble eldre begynte jeg å erfare at det var nettopp slik det var. Om jeg bare øvde nok eller prøvde nok, så fikk jeg ting til.
Raskt erfarte jeg at å lansere en roman krever en markedsfører i full stilling. Full stilling hadde både jeg og min mann. Det var bare det at disse stillingene var som lærere i tiende klasse og ikke som markedsførere i firmaet «Stryk meg over håret A/S».

Jeg har blitt godt mottatt av bokbransjen. Her fra Hillesland bok under Silk litteraturfestival.
Jeg har blitt godt mottatt av bokbransjen.
Her fra Hillesland bok under Silk litteraturfestival.

Dermed måtte hobbyene våre gjøres om. (Heldigvis var det Silly-Season i tippeligaen) og vi brukte det vi hadde av fritid til å gjøre romanen kjent over det ganske land.
Vi mobiliserte fantastiske venner og kjente som hadde tro på boken min, og etter hvert fikk jeg drahjelp av fornøyde lesere. Ja, du leste riktig. Ikke en fornøyd leser, men mange.
Nå fem måneder etterpå ser jeg resultater. Boken finnes på snart 80 biblioteker rundt om i landet. Vet ikke hvor mange som finnes der ute, men det er nok langt flere enn dette. (Jeg gir meg ikke før alle biblioteker har den)

Med tanke på at boken min kom ut for sent til at den ble meldt inn til innkjøpsordningen  (en ordning hvor boken automatisk blir kjøpt inn til alle landets bokhandlere og biblioteker), så synes jeg det er flott at så mange har tatt inn boken på eget initiativ. I tillegg ser jeg at den nå ligger i flere bokhandlere i Oslo og andre store byer. Ikke fremst sammen med Nesbø og Egeland, Nore og Lindell, men hvem kan forvente det? De aller fleste debutanter i Norge slår ikke gjennom med en bestselger første gangen. Ikke andre, tredje eller fjerde heller. Noen slår aldri igjennom som bestselgere.

Det er ikke alle steder romanen min får ligge blant de store, men jeg er ikke alene om det.
Det er ikke alle steder romanen min får ligge blant de store, men jeg er ikke alene om det.

De fleste står der sammen med min roman. Litt gjemt og klemt mellom tusenvis av andre titler, mens de stirrer beundrende på bokstabelen innenfor døren.  Mange av titlene ved siden av «Stryk meg over håret» er småsøsken av de store på Aschehoug, Gyldendal og Cappelen. Ennå i puberteten, midt mellom barn og voksen. De får heller ikke være med på festen, enten fordi de ikke er riktig kledd eller fordi de ikke er modne nok.
Millionene raser ikke inn på konto. Bøkene blir ikke solgt til utlandet og oversatt til 10 forskjellige språk. De aller fleste blir aldri sett og nesten ikke lest.
Hvorfor fortsetter forfatterne å skrive flere bøker da?
Jeg kan ikke svare for alle, men jeg kan si noe om hvorfor jeg har tenkt å skrive flere bøker. Det er på grunn av at de som har lest boken min har fortalt meg at boken berører og at den har hjulpet mange til å bearbeide vanskelige følelser eller til å endelig søke hjelp. Mine lesere har bedt meg om å skrive mer, fordi de liker det jeg skriver.

Fra fotball til markedsføring som hobby. Heldigvis har det vært "Silly-Season"
Fra fotball til markedsføring som hobby. Heldigvis har det vært «Silly-Season»

Da jeg skrev boken sa jeg til min mann.
– Om jeg bare kan hjelpe ett menneske, så skal jeg være fornøyd. Nå har jeg solgt bøker langt over det jeg noen gang hadde drømt om på forhånd. Folk snakker om boken min, deler historien om Guro, begeistres av skildringer fra vakre Provence eller gråter sammen med den lille jenta på bare åtte år, som ikke klarer å forholde seg til sorgen som er så ufattelig vond.

Jeg synes bokbransjen har tatt godt imot mitt prosjekt. Jeg har bare møtt hyggelige mennesker. Har fått besøke biblioteker, bokhandlere og foreninger.
Til helgen skal jeg holde foredrag på ROS (Rådgivningsorgan for spiseforstyrrelser) sitt landsmøte i Bergen.

Tanken min var ikke å bli rik, men å få skrive den romanen jeg aldri fant da jeg selv trengte den som mest. Å få dele den med de som trenger den nå er for meg det viktigste.
Make it easy, stupid!  (Lærte uttrykket av min personlige trener på fredag)

- Du kan få til hva du vil om du bare prøver og øver lenge nok - Pappas ord som jeg prøver å leve opp til.
– Du kan få til hva du vil om du bare prøver og øver lenge nok – Pappas ord som jeg prøver å leve opp til.

Det er leserne som bestemmer om en roman skal bli lest. Når de snakker om den og deler leseopplevelsene med hverandre. Vi som leser mange bøker går ikke i sjokkselgerfellene lenger.  Vet hva som ligger der om vi trenger det. I stedet leter vi etter de små perlene i hyllene. Vi bokslukere som elsker jakten like mye som byttet.
Lukten av bøker er som lykkepiller i kroppene våre. Forventingen om å finne den ene boken som berører, som får oss til å kjenne etter, skremmes eller frydes. Filmen som ruller i vårt indre når vi ligger og gror på sofaen som en tenåring foran World of Warcraft. Resten av verden er stengt ute.

En roman er en vare på lik linje med andre varer i vårt markedsstyrte samfunn. Intet sosialdemokrati kan rette på det. All verdens boklover og reguleringer kan ikke hjelpe en forfatter som ikke klarer å treffe leserne sine. Uansett forlag, stort eller lite.
Klart det er en forskjell på ressurstilgang mellom de små og de store forlagene.

Jeg er ikke misunnelig på Justin Bieber. (Foto: VG)
Jeg er ikke misunnelig på Justin Bieber.
(Foto: VG)

Det tar lenger tid for meg å spre budskapet, men om boken min er så god som alle tilbakemeldingen jeg har fått tyder på, og det må jeg jo tro på, så er det bare å jobbe  videre. Markedsføre det jeg orker mellom tentamen og eksamen.

Ingen utsetter tentamen fordi jeg skal selge bok. Jeg er ikke misunnelig på Justin Bieber av den grunn. Jeg slipper hysteriske jentunger som hyler og bærer seg. I stedet kan jeg i fred og ro sitte hjemme i stuen, fri for paparazzi og mas, uten millioner på konto, men med trygg forvissning om at de som digger det jeg gjør, gjør det fordi jeg har turt å tro på min pappa, turt å tro på meg selv, turt å tro at jeg klarer.
Mye kan sikkert gjøres annerledes i denne bransjen, men jeg har ikke tenkt å miste motet og slutte meg til klagekoret. Foreløpig lever jeg etter prinsippet om The American dream, eller pappas oppmuntrende stemme…
Du kan få til alt du vil Agnes, om du bare øver lenge nok og aldri gir opp.

7 kommentarer om “Jeg nekter å delta i klagekoret…

  1. Ja,det er klart du må, og forøvrig så tror jeg du kan være glad du ikke er like populær som JB, det livet må jo være utrolig slitsomt og må vel ha millioner på konto.

  2. Det er så mye bedre å ta grep om livet og det man ønsker å få til enn å sette seg ned og gi opp. Jeg liker å lese tankene dine om dette og om hva du har gjort for å viser fram boka di. Også godt å høre at du er motivert for å skrive flere bøker!

Kommentarer er stengt.