Sluk hele eplet med stilken og steinene

agnes-flink-nok-kk
På tide å spise hele eplet

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. (1.kor,13. 11)
Dette er ikke innledning til søndagens preken. Det er heller ikke et forsøk på å forkynne, men et bilde på det å finne seg selv.
Når vi er barn klarer vi å godta oss selv slik vi er. Vi stiller ikke spørsmål til om vi er gode nok, flinke nok, perfekte nok eller generøse nok. I stedet går vi på med friskt mot for å finne vår plass på dennne planeten vi har havnet på.

Så lenge vi er barn går dette fint. Helt til den dagen kommer da vi begynner å stille spørsmål til det vi ser, og ikke minst den vi er. Kanskje blir mange av oss godt voksne før vi stiller oss spørsmålet: – Er jeg god nok? Er jeg slik jeg ønsker å være, eller slik andre vil jeg skal være? Er jeg snill nok, rik nok eller flink nok?

Den barnlige tilliten til verden og menneskene omkring oss får seg et skudd for baugen.

Det begynner så smått når vi er tenåringer. Noen kommer seg i gjennom denne overgangsperioden med hodet over vannet og fortsetter tilsynelatende upåvirket.  Fokuset retter seg mot det vi har blitt opplært til. Lange studier, gode jobber, pene og vellykkede barn og flotte boliger. Boliger som nesten ingen besøker oss i lenger, fordi alle har det for travelt med å pynte sine egne tilsynelatende vellykkede hjem.

amorellerDu må ikke seile din skute på grunn, sa en lærer til meg da jeg studerte. 25 år gammel forstod jeg nok ikke hva det var han mente, men la det på minnet. En annen lærer fortalte meg at jeg var dyktig, men godt kunne øve på å være litt mer ydmyk. Ydmyk!? Jeg ble fornærmet og tolket det han sa som om jeg var et svært dårlig menneske som bare tenkte på meg selv og ikke tok hensyn til andre.
Å være ydmyk for meg den gangen, var å vise svakhet. Det var å innrømme for andre at jeg ikke var flink nok. Var jeg ikke flink nok, var det ensbetydende med å ikke være verdifull nok. Innrømme feil og mangler var farlig. Da stilte jeg meg selv til for hugg.

Nå er jeg eldre og klokere, men veien hit har vært kostbar. Nå innser jeg at å  vise ydmykhet like gjerne kan være å være litt mer ydmyk ovenfor seg selv. Innse at en ikke trenger å løpe fortest, jobbe mest, være flinkest eller tynnest. Innse at en har, som alle andre, sine begrensninger, men at det slettes ikke betyr at en ikke er verdifull eller et godt menneske. Det kan til og med hende at andre mennesker liker en på tross av visse feil og mangler. Erfaringen min viser at sjansen for at andre liker en er større når en slipper masken.

Hvor gammel må en være for å tro på det? Noen av oss tør aldri tro på det, og blir gående gjennom livet uten å klare å nyte så mye som et øyeblikk. Noen av oss blir syke av å holde på kontrollen. Ikke alle pådrar seg en spiseforstyrrelse eller en annen alvorlig sykdom, men en blir hemmet av evig dårlig samvittighet og lav selvfølelse.

– Hvem har bestemt at menneskene skal være lykkelige hele tiden, at livet skal være lett eller at alle skal like en? Min gode svigerfar, som har levd mye lenger, og ikke minst har levd helt uten vår velstand halve livet, sa dette en gang. Av en eller annen grunn har disse ordene festet seg i meg og gjort noe med måten jeg ser på meg selv og verden rundt meg.

Jeg trenger ikke være lykkelig hele tiden for å ha et godt liv. Hverdager er det flest av og de byr på varierende grad av lykkefølelser. En klisje? Ikke om en gir den innhold.

Det er slik det er å være menneske. Vi møter oppturer og nedturer hele tiden. Nedturene kommer ofte tettere enn vi klarer å fordøye dem, mens det blir lenger og lenger mellom de små lykkelige stundene.  Vår psykologiske bærekraft er under reproduksjonsnivået og vi prøver å ta kontrollen over situasjonen. Vi tviler. Er det noe galt med meg? Er jeg ikke snill nok mot andre? Hvorfor kan jeg ikke være slik som hun eller han? Hvorfor skal alle ulykker ramme meg? Våre psykologiske klimakonferanser blir et maskespill uten noen form for løsning.

SELVFL~1I et samfunn der kravene til det perfekte blir høyere og høyere, blir det verre og verre å finne seg selv. Den vi finner liker vi ikke fordi den personen passer ikke inn i det glansbildet vi sammenligner oss med.

Midt i kaoset av skinnende blanke funkisvillaer og glitrende karrierer, slanke og retusjerte kropper inntullet i kredittkortenes merkeklær og pyntet med champagnelunsjer leter vi etter oss selv. Leter vi etter vårt lykkelige jeg. Prøver vi å bli kvitt mindreverdighetsfølelser av å ikke strekke til. Selvfølelsen får seg en knekk.
SELVFØLELSEN???
Følelsen av sitt eget selv? Vi leter etter å finne igjen barnet i oss. Den gangen alt føltes så ukomplisert.

Kanskje det er på tide å skrelle frukten og hilse på seg selv.  Søtt og surt, skrukkete og tørt, med alt for mange steiner.

Da jeg var barn vokste jeg opp i hager som bugnet av moreller. Da jeg flyttet til Rogaland ble jeg stående forundret å kikke på alle som plukket ut morellsteinene før de spiste morellen. Senere har jeg sett mennesker som plukker ut druestener, eplestener, ja til og med stilkene kaster de før de spiser eplet. Som barn slukte jeg hele greia. Jeg lever ennå. (Om enn uten blindtarm)
Tenk om vi kunne gjøre det med oss selv. Sluke hele greia liksom. Ikke begynne å plukke. Vi overlever.
Makk som bor i epler består av epler, sa pappa til meg en gang, og så lo vi godt av det.

callianLa oss ta tilbake barnet i oss. La oss tørre å tro på at de fleste mennesker liker oss slik vi er, med stilk og steiner.  Det innebærer en risiko. Noen kan finne på å plukke deg i stykker før de kan godta deg.

Hva så? De kan en styre unna. Omgi deg med mennesker som gir deg positiv energi. Unngå mennesker som suger livskraften ut av deg og gir deg næring til et negativt selvbilde og dårlig samvittighet. Gå gjerne på champagnelunsj om champagnen er god og du har lyst.

Slutt å lete etter deg selv. Slutt å finne deg sjæl. Det er bortkastet tid. Du er jo her. Den du er med positive og negative kvaliteter.
Da Guro (hovedpersonen i boken min ) var liten, var hun fasinert av epleføflekkene. La oss heller være fasinert av hverandres særegenheter som en «ET» som har oppdaget noe han ikke har sett før.

Hvem har bestemt hva som er perfekt, og hvem har bestemt at vi skal være perfekte? Bagasjen vi bærer rundt på er ofte usynlig for de fleste. Vi blir sårbare og redde for at noen skal oppdage hva vi har i sekken. Flink nok, god nok, vellykket nok er sjelden gods vi drar på. I stedet fyller vi sekken med enda flere falske glansbilder av hva vi ikke er, iblandet drømmer om hva vi burde være.

Kast bagasjen og sett deg på en benk og hvil deg. Ta en kvikklunsj om det er det du har lyst på. Skipp treningen. Les en god bok. La huset flyte. Inviter venner inn i rotet og del en kanne kaffe. Vær fornøyd med det du har. Bytt ut den nye sofaen med en reise med kjæresten.
Senk tempoet og sluk hele eplet. Gled deg over mangfoldet. Det er GODT NOK.

4 kommentarer om “Sluk hele eplet med stilken og steinene

    1. Ja, og så blir vi litt mer vågale med alderen. Det er ikke så viktig å holde masken lenger. Det er faktisk ganske deilig å slippe den. God tirsdag til deg også.

  1. Trine Pedersen

    Så utrolig viktig det du skriver om. I dag har jeg spist middag med mine to voksne barn, og etterpå var jeg og datteren min på kino og så Victoria. Det er virkelig hverdagslykke. Den karamellen kan jeg suge på en stund.
    Likte boken din veldig godt. 🙂

    1. Så kjekt at du likte innlegget. Jeg savner av og til 70-tallet og 80-tallet da noen bare stakk innom for en kopp kaffe, og det var det samme om huset var rotete eller at en fremdeles gikk i pysj:)

Kommentarer er stengt.