Å dele sofa…

IMG_2620[1]Jeg skulle bruke vinterferien min til å skrive på ny roman. Det var iallefall planen, og det ble med planen.
I min fantasi så jeg for meg en fin hytte på Voss, hvor ungene var på ski hele dagen, og hvor de benyttet seg av loftstuen på kveldene slik at vi voksne fikk vie vårt liv til hobby nr 1. Skrive.

Den gang ei. Ungdommene inntok sofaen i stuen. Som snøfonnene utenfor vinduet bredte de lange tenåringskroppene seg utover sofaen med hver sin MAC i fanget, og mor ble klemt inn i et hjørne med strikketøyet.

IMG_2617[1]I begynnelsen var jeg litt irritert. Hallo! De bruker ikke mye tid på meg ellers. Hjemme er jeg heldig om jeg får et glimt av dem når de trenger mer penger. (De har funnet ut at det går an å sende sms – og penger kan bli overført direkte til konto.) Geir, som alltid er diplomat, og som helt sikkert også hadde mest lyst til å skrive, roet meg ned med: – Det går bra. Alltid det samme. – Det går bra. (Sitat om livet sånn generelt)

Denne gangen hadde han også rett. Etterhvert gikk irritasjonen over til glede. Spesielt da MAC-books ble pakket litt vekk. Jeg måtte bare få tenkt meg litt om først.
IMG_2606[1]Glede meg over at jeg fremdeles får litt kvalitetstid med mine tenåringer. Det ble en hyggelig familieuke på fjellet. Vi kjørte slalom sammen. Noen ganger kjørte jeg til og med forbi min sønn. (Jippi, det var av meg han lærte kunsten, så det skulle bare mangle) Vi spilte Milionær (Som for såvidt bare Geir liker, men som han kjøpte på Vossevangen slik at vi kunne gjøre noe kjekt sammen).
Vi spiste deilig hjemmelaget pizza som Vebjørn og kjæresten laget mens vi var på besøk hos tanten min. Jeg gikk 1, 5 mil på bortoverski alene, meg og fjellheimen, med kakao og kwiklunsj i sekken.

IMG_2609[1]Alt gikk ikke etter planen, men når jeg får tenkt meg om så bør vel det kjennetegne ferier. Å ikke vite hva som skal skje kan bli riktig koselig.

Hva er viktig her i livet? Guttene mine er 15 og 16 år. Snart er de ikke med meg på vinterferie lenger. Snart bor de ikke hjemme lenger. Romanen kan jeg skrive på alle de kveldene tenåringene er på rommet og ikke har lyst til å være sammen med meg. En dag kommer jeg til å savne sure sokker, rotetet gutterom, lange tenåringsslabbedasker som «kan alt» som «vet alt», og som hater alt. (Hater fisk, hater skolen, hater lekser, hater regnet, hater solen, hater verden generelt) En dag sitter jeg og Geir alene og kan skrive så mange romaner vi orker.

Inntil da, vil jeg ha mer tid med tenåringene mine. Vet ikke om de føler det på samme måten, (Tvilsomt) men om jeg bare gjør litt plass i sofaen, løfter hodet fra pc-en eller boken jeg leser og inviterer dem på hjemmelaget pizza, så kommer de kanskje. Om ikke annet enn for å hente et pizzastykke. Selv om vi ikke er på vinterferie.

2 kommentarer om “Å dele sofa…

  1. For en fin tankevekker. For meg er det mest lesing som tar opp tiden, ikke skriving, og jeg vet at jeg kommer med sure kommentarer hver gang tv`en står for høyt på. Kanskje det er opp til meg å få av tv og gjøre noe…
    Tusen takk, og lykke til med skrivingen 🙂

Kommentarer er stengt.