Takk skal du ha, nå har jeg det bra…

Tynn nok. Flink nok. Sprek nok. Kjekk nok. Who cares?
Tynn nok. Flink nok. Sprek nok. Kjekk nok. Who cares?

Det unaturlige forholdet til mat, kropp og vekt er symptom på følelsesmessige og personlige problemer. Å overspise, sulte, kaste opp og tvangstrene brukes bevisst eller ubevisst i forsøk på å unngå problematiske og uoversiktlige tanker og følelser.

Dette har jeg hentet fra Interesseorganisasjonen for kvinner med spiseforstyrrelser, og sitatet i seg selv oppsummerer ganske presist slik hovedpersonen i boken min «Stryk meg over håret» har det. Da jeg selv var syk var det ikke aktuelt å ta kontakt med noen interesseorganisasjon. Det var jo det samme som å innrømme at jeg var veldig syk, og at jeg trengte hjelp. Likevel er det så flott at det finnes slike forreninger, og at flere og flere tør å oppsøke dem.

Glede seg over en ny dag, uten å tenke på hva en skal spise.
Glede seg over en ny dag, uten å tenke på hva en skal spise.

Selv er jeg invitert til ROS – Bergen (Rådgivning om spiserforstyrrelser) sitt landsmøte for å fortelle om boken min og hvordan jeg selv ble frisk fra Bulimi. Det gleder jeg meg til og håper at det kommer mange og vil høre på. Det er selve årsaken til at jeg skrev boken min. Ikke for å vinne Nobels litteraturpris.

Jeg ville skrive romanen jeg aldri fant da jeg, sammen med psykologen min,  jobbet meg ut av sykdommen.  Kunne jeg hjelpe en skulle jeg være fornøyd.  Mange flere enn en har tatt kontakt og sagt at de har fått håp og tro på at de kan bli friske etter at de har lest boken min.
Finn Skåderud kommenterer i reportasjen om meg i KK denne uken og sier at det en myte at det ikke går an å bli frisk.
De fleste bruker litt tid på å bli spiseforstyrret, og dermed bruker en naturlig nok også en del tid på å bli frisk. Fordi om en har sluttet å sulte seg eller overspise/kaste opp mat, så er en fremdeles ganske forstyrret i tankegangen. Det tar tid å vende dårlige uvaner og tankesett. En må lære seg å skille mellom sulten og mett. En må lære seg å spise regelmessig, og en må lære seg å skille mellom mat og følelser.  Det siste er lettere sagt enn gjort i et samfunn der de fleste følelser blir «feiret» med mat.
En trenger ikke være spiseforstyrret for å feire og sørge i matorgier.
Da jeg var syk klarte jeg ikke å forestille meg hvordan jeg kunne bli frisk. ( Jeg var helt klar på at jeg ikke hadde orket å leve om jeg la på meg ti kilo. Vel, de kiloene og flere til har sneket seg på, og jeg lever helt greit med det.) Nå klarer jeg nesten ikke å forestille meg hvordan jeg kunne være så syk. Speilet i gangen viser det samme speilbildet hver dag. Det er en utrolig lettelse. Badevekten min står urørt på badet. Den er for meg mordvåpen. Jeg husker ikke sist jeg veide meg.

Å nyte et kakestykke uten å begynne å kaldsvette.
Å nyte et kakestykke uten å begynne å kaldsvette.

Mange går til psykolog og snakker om spiseforstyrrelsen sin. Det er ufarlig å snakke om sykdommen.  En er ekspert på den. Det en derimot ikke er ekspert på er å snakke om de vanskelige følelsene. De som en ikke snakker med seg selv om en gang.
– Jeg er redd for å belaste psykologen min med mine følelser, sa en til meg en dag. De er så groteske noen av tankene mine, og opplevelsene jeg har hatt vil bare opprøre psykologen.
Det er det samme som å være redd for å be kassadama på REMA ta betalt for varene en handler eller føle at en belaster legen når en skal ha penicillin. Hvorfor ikke prøve å melde seg inn i en interesseorganisasjon eller en samtalegruppe, hvor en kan la andre prate først og så delta litt etter litt selv. Jeg har erfart at når solen skinner på trollet så sprekker det.

Interesseorgansisasjoner:
Rådgivning for spiseforstyrrelser
Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser
Nettverk mot spiseforstyrrelser
Senter for spiseforstyrrelser
Finn en psykolog
Behandling av Bulimi
Helsebiblioteket