Hver gang vi møtes…

Volleybra%20bilde%20lag
Et av de aller fineste minnene mine fra Bjoa. Volleyballjentene mine. Jeg følger med dere ennå.

I går fikk jeg gleden av å besøke Helsehuset på Bjoa i Vindafjord kommune.  Jeg var invitert av gamlerektoren Nils Terje Oma, som i dag sitter i styret for biblioteket i bygda.
Det er ikke et hvilket som helst bibliotek de har på Bjoa. Det, som så mye annet i bygdenorge overlever på ren dugnad. Forsamlingen, som jeg fikk presentere boken min for, er alle gamle kjente for meg. Jeg bodde ti år i den vakre bygda med utsikt til både Folgefonna og Sunnhordalandsbassenget. Alle de rundt 20 menneskene fra 30 til 80 kjenner jeg bedre enn mine nærmeste naboer i Haugesund.
I går kveld skulle det gjøres stas på dugnadsinnsatsen som disse har lagt ned. De hadde stilt opp som bibliotekvakter på kveldene for at folk skulle få tilgang til bøker, uten å måtte kjøre milevis. Foruten et nydelig koldtbord hadde de valgt meg som litt av denne stasen. Jeg takker audmjukt for det.

Ingenting er som en is på kaien på Bjoa en sommerdag.
Ingenting er som en is på kaien på Bjoa en sommerdag.

Dugnadsånden er vel noe av det som jeg vil huske aller best fra årene på Bjoa. Jammen stod vi på den gangen, og jammen står dere på enda.
I dag vil jeg minnes litt.
Først av alt så husker jeg «Drøsestova». Hver lørdag så tok vi barna med på Buo på kaien og drakk kaffe, spiste vafler og drøset. I slike små bygder er det ikke liv laget for kafèdrift, men det hindrer ikke Bjoafolket for å møtes på kafe likevel. Kanskje sted som Drøsestova er forløperen for dagens Waynes Coffee ? Ingenting er vel som en sommeris på kaien på Bjoa, mens hyttefolk tøffer innom, glade for å slippe unna byens kjas og mas for noen dager. Bjoa er som skapt for en hytte med brygge og båt, men det bor virkelige mennesker der hele året.  Noen innfødte, men også byfolk som har emigrert til «det gode liv» på landet.

Mulighetene er mange. Orker du å sette i gang, så får du applaus. Jeg har alltid spilt volleyball, men i Bjoas blomstrende idrettslag manglet denne idretten. Ingen problem. Jeg startet Bjoa Volleyballklubb for jenter 12 og 13 år. En energiinsprøyting jeg aldri ville vært for uten. For noen opplevelser vi hadde. For noen turer vi dro på. For noen flotte minner. Alle på trening hver gang.

imagesCAG51KBL
Ungdommene på Bjoa møter ikke opp. De driver klubber og forreninger sammen med de voksne. Her: 4H-huset

En fantastisk jentegjeng som jeg har gjemt på som en av de flotteste opplevelsene jeg har hatt som mor og dugnadsjobber. Judith Vannes Gundersen var med. Vi hadde ikke før låst klasseromsdøren til våre betalte jobber, før vi lesset Mazdaene våre (ikke akkurat turbusser) full i treningsvillige og glade jenter, og drog avgårde til Bergen eller et annet sted. Med friskt pågangsmot og kreative ideer skiftet vi mellom luftmadrasser (som i løpet av natten mistet litt av vitaliteten) til andre madrasser, inntil vi tilslutt nesten ikke hadde plass til passasjerer i bilen. Vi heiet på jentene våre, spiste vafler, pizza på Torvallmenningen eller klissete pasta, som elitespillerne på Nyborgs herrelag serverte, i like klissete pastabeger. Vi plastret overtråkk og kjeftet på dommerne. Vi trøstet når jentene tapte, men mest av alt jublet vi over kamper som jentene vant. For de vant de fleste. Slik var Bjoajentene. De ville lære å spille volleyball, og da lærte de det. De ville vinne kamper, og da gjorde de det. De ville opptre på scenen og synge, så da gjorde de det. Vi kombinerte ferdigheter og sang «Hode, skulder, kne og tå» når motspillerne tok timeout fordi de lå under med flere poeng. Sleipt? Ja! Men også survivel of the fittest. Konkurranseidrettens mantra. Et must for å overleve på bygda. Takk for at min datter, som nå nærmer seg de tretti, fikk lov å vokse opp i denne flotte venninnegjengen, og bli den selvstendige og målbevisste kvinnen hun har blitt. Det pågangsmotet hun utviste da hun gjennomførte Iron-Man

Å sette seg mål og å nå dem, legger en grunnlaget for i oppveksten.
Å sette seg mål og å nå dem, legger en grunnlaget for i oppveksten.

70,3 utvikler en når noen gir en utfordringer i ungdommen. Ungdommene på Bjoa gikk ikke i 4H, de drev klubben. Varemerket til bygdeungdommen i Norge. Helt fra de er ganske små deltar de på alvor. De blir selvstendige og trygge på seg selv. Lenge før de har gått ut av ungdomsskolen har de fått trening i å skrive referater, vært kasserer, trent et fotballag, arrangert fjellturer eller hjulpet yngre barn med andre aktiviteter. Ikke bare noen få av ungdommene gjør dette. Alle deltar.Vi kjempet den gangen for å få beholde ungdomsskolen og ungdommene i bygda. Det er ingen overdrivelse å si at vi gjorde det vi kunne. Vi ga alt. Ungdomsskolen klarte vi ikke å redde, men også den prosessen ga ungdommene våre et vågemot de virkelig har tatt med seg videre i livet. De fikk innblikk i hvordan politikk fungerer på godt og vondt, og ikke minst demokratiet. De lærte at det er helt ok å stå opp for noe en tror på, selv om en må protestere både mot kommunestyre og regjering. Stortingsbesøket i Oslo glemmer vi aldri.
Det var i denne prosessen Bjoa Bygdeutviklingslag så dagens lys. Det var med glede jeg noterte meg at Bygdeutviklingslaget fremdeles lever i beste velgående.
Jeg savner kakene på bygda. Ikke skuffekaken med sjokoladeglasur, men fløtekaker, ostekaker, ambassadekaker, gelekaker, verdens beste og skikkelige sjokoladekaker. Hver gang vi samlet oss i gymsalen på skolen. Enten for å se musikk og sangtalentene i bygda som spilte, se skoleavslutningen med Santa Luciaopptoget gjennom hele gymsalen eller en annen bygdedag som noen hadde satt i gang på dugnad.

bjoa skule
Når krefter vil rive ned hva generasjoner har bygget opp, da reiser bygdedyret seg og brøler.

Ja, jeg var nervøs da jeg inntok bygda i går kveld. Snøen og mitt eget gjenkjennende smil holdt meg med selskap. Nervøsiteten kunne jeg spart meg. Bare hjertevarme dugnadsmennesker, som tok veldig godt imot en urbanisert kvinne som fremdeles, når byens mas blir overveldende, lengter til en solstol i Vedvikjo, hvor stillheten fra bølgeskvulp og barnelatter fyller en med fred og livskvalitet. Likevel undres jeg på noe. Turte ikke spørre. Litt redd for svaret.
Da jeg kjørte hjemover igjen, og kikket bort på du mørke og kalde vinduene fra 4H sitt klubbhus, spurte jeg snøfnuggene i stedet.
– Hvor er ungdommene? – Forsvant de med ungdomsskolen slik vi fryktet? Bor de bare her nå, eller er de fremdeles effektive, lysende fremtidshåp i bygdenorge? Takk Bjoa, for at dere tok i mot meg og min debutroman «Stryk meg over håret».