Ranselen

43429Den nakne bjørka tegnet grå og innholdsløs grafitti mot den kalde betongveggen. En malingsslitt grønn benk var plassert inntil den eksos-skitten-hvite trestammen. Det hjalp ikke så mye mot den bitende kalde vinden.

På benken satt det en gjennomsiktig gråblek skikkelse og betraktet menneskene som hastet forbi i begge retninger. Sorte frakker,  dyre dresser, lange kåper,  fargesprakende treningsklær og raske joggesko, synlige refleksvester og  trygge skoleransler.
Så kjent og kjært, fra den gangen, før alt ble annerledes.

Før selve livet banket på døren hans en ettermiddag i 1989, og rispet ham hudløs og gjennomsiktig. Like gradvis som naturen hadde spist malingen på den grønne benken.  Inntil margen, til han ikke lenger klarte å fylle kropp og tanker med innhold og substans.

Frakkene hadde blitt pakket bort sammen med de dyre dressene. Den lange kåpen hadde reist sin vei og tatt med seg fargerike treningssklær og raske joggesko. En flik av den gule refleksvesten stakk ut av nederste skuff i kommoden. Han orket ikke skyve den innenfor og lukke skuffen.  Den trygge ranselen stod på det samme stedet.  Det samme stedet hvor han hadde satt den fra seg, en ettermiddag i 1989, da livet, ustelt og usminket, iført uniform og prestekrage, hadde banket på døren og levert den fra seg.